Endelig! Tilbake i Hong Kong ...

Endelig fremme på hotellrommet i Hong Kong etter over 20 timers reise. Turen gikk veldig fint, det var ganske greit med et flybytte i Beijing etter 8 timers strekket. Det gjorde turen mye kortere, liksom. 8 timer er MYE bedre enn 12! Definitivt!

Så ingenting av muren når vi lettet/landet i Beijing. Det var tjukk tåke og umulig å se noentingsomhelst. Litt trist, menmen!

Geniene hadde bestilt hotellrom med inkludert henting på flyplassen, noe som absolutt ikke er det smarteste vi noengang har gjort. Det viste seg at skyssen var en shuttlebuss og skulle innom flere hoteller - og det midt i tjukkeste rushtrafikken. Bussen tok nesten like lang tid som flyturen fra Beijing til Hong Kong...

Det ble ikke så veldig mye søvn på veien hit, ikke lett å finne noen god sitte-sovestilling i et flysete, og det er rart hvor vondt det går an å få i røven av å sitte, men etter endelig å ha kommet frem til hotellet og har fått i meg noe middag, er jeg overraskende våken og gira.

Middagen ble i all enkelhet inntatt på hotellets restaurant klokka ni lokal tid. Den var overraskende god - de hadde stekt foie gras på menyen, og da var jo jeg strålende fornøyd.


Nå er det leggetid og velsådet, men jeg er lysvåken... Har puttet i meg en sovepille og håper den slår inn fort.

I morgen blir det å prøve å skaffe seg visum til Kina, finne ut eksakt hvor vi befinner oss, og så gå på messe. Blir kjekt!

Reisefeber ...

Så sitter jeg her – full av reisefeber. Tror aldri jeg kommer til å få sove i natt. Jeg er ferdig pakket, min svigerinnes hjemmestrikkede ullsokker, ullskjerf og pute er funnet frem, det eneste som gjenstår nå, er å gå gjennom det jeg har pakket en gang til, og ta bort halvparten... Jeg må jo ha plass til noe ekstra på hjemveien, for forhåpentligvis blir det litt shopping på turen!!

I morgen ettermiddag drar jeg til Kina. Det er nesten 3 år siden jeg var der sist. Jeg gleder meg noe sykt til å komme tilbake til Hong Kong, men gruer meg til selve reisen, og gruer meg til å være så lenge borte fra mine kjære.

Denne gang skal jeg reise via Beijing, men får dessverre ikke tid til noen stopover. Skulle så gjerne sett den Forbudte By og Kinesiske Mur, men det er 3 messer som skal rekkes i løpet av de 8 dagene jeg har der nede. Jeg håper jeg får sett Muren fra lufta, i det minste.

Først skal jeg ha 3 dager i Hong Kong, før jeg tar toget inn i Kina, til Guangzhou. Der skal jeg også være 3 dager, før jeg vender tilbake igjen, og har 2 dager i Hong Kong. Hjemreisen går via Bangkok. Skulle veldig gjerne hatt en stopover der også, men må jo hjem til Halloween! Det ”krever” både de små og store hjemme.

Hong Kong er en fantastisk by. Det lille jeg har sett av den, ihvertfall. Har vært der 3 ganger tidligere, men har aldri hatt tid til å se stort av byen. Det er messegåing fra tidlig om morgen til sene ettermiddag, så er det gjennomgang av mailer, og så er det kveld og mørkt.


Det som skiller dagene fra hverandre, er restaurantene og maten. Jeg har med endel visittkort fra tidligere besøk, og har 3 restauranter på listen min som er ”MUST”. Ene er NOBU – verdenskjent, himmelsk god sushi, den andre er Stonegrill, med sin fantastiske Kobe-steak, og tredje er en liten, privat klubb hvor de serverer det jeg tør påstå er verdens beste foie gras. Duck in pancakes, Chinese style må jeg nok også få med meg. Håper bare at reisefølget mitt er med på mine planer...!

I Guangzhou har jeg fått høre at det skal være en utfordring av de sjeldne å få tak i etende mat for vestlige folk. Har aldri vært i den byen før, og har fått anbefalt å ha med et lager med Snickers og peanøtter. Vel, det gjenstår nå å se om de i det hele tatt slipper meg inn i Kina... Har ikke fått visum ennå, tenkte å få fikset det når jeg kommer på hotellet på onsdag. Med alt dette styret rundt fredsprisen, vet man aldri hvordan man blir tatt imot. Men satser på at det går greit.

Et nytt element som dukket opp nå sent i kveld, er en tyfon som er på vei inn mot Kina og Hong Kong... Ikke så veldig fristende å dra ned til komplett kaos, så vi får nå se hva som skjer i løpet av dagen i morgen!

Wish me luck!

Stokkavannet uten hjertet i halsen ...

I dagmorges fikk jeg en melding fra Aina, som lurte på - siden jeg trengte mange skritt - om jeg ville være med å gå tur rundt store Stokkavannet. Det ville jeg såklart, det er en kjempefin tur, så etter junior var ferdig med dagens sjakkparti, tok vi ut.

Jeg har det med å irritere meg over ting, og som kjent er syklister noe jeg irriterer meg ENORMT over, ref innlegg og disputt med min venn Presten, på Facebook. Dagens runde rundt Stokkavannet viste at jeg er langt i fra alene om akkurat det. Rundt hele vannet var det hengt opp plakater fra "Full Fart Syklistene" / Stokkavannet uten hjertet i halsen - med mer eller mindre latterlige "syklist-kommentarer":






Herlig - og jeg er så hjertens enig! Det ble en morsom tur, med jakt på den morsomste plakaten. Gøyal "prank" for en som har blitt kalt "sykkelhater"!

Vi så både rådyr og ekorn også på turen. Koselig!


Best av alt, så langt i dag er jeg oppe i 15000 skritt!

Sjakk Matt

Etter å ha satt opp nesten 40 (!) sjakkbrett på onsdags kveld til Stavanger sjakkfestival som spilles denne helga, og dermed endelig lært meg hvor de forskjellige brikkene skulle stå på brettet (!), - og etter x antall timer i diverse sjakklokaler som tilskuer de siste årene, følte jeg meg i kveld såpass ovenpå og sikker på at jeg virkelig kunne sjakk (!), og utfordret sjakkguruen her i huset til duell.


Jeg fikk valget om å spille med eller uten klokke, jeg valgte uten. Og så fikk jeg tildelt sort. Greit nok for en utfordrer. Det var høflig håndhilsing og presentasjon og lykkeønskninger. Ordentlig skulle det gjøres.

Hvit startet offensivt med bonde E2 til E4 som jeg glatt speilet, hun fortsatte med løper til G1 til F3 som jeg også speilet, men deretter var jeg on my own. Og deretter gikk det bare en vei. Og det VELDIG fort! På under fem minutter hadde jeg kun konge og en bonde igjen...

Eneste positive jeg kan klare å dra utav det, er at jeg så hennes matt før hun gjorde det selv.

Jeg tror jeg skal holde meg til KUN å sette opp brett i fremtiden. Og å være heiagjeng. Så kan hun ta seg av selve spillingen!

Til orientering ...

Det var like stress som jeg fryktet, dette "Aktiv-med-jobben"-opplegget. Men; har man sagt A, så får man også si B - og fullføre. Så jeg går og jeg går og jeg går. Så og si hver ettermiddag trasker jeg rundt oppi Sørmarka, for å få nok skritt.

Og innimellom må jeg inn på www.aktivmedjobben.no og registrere hvor mye jeg har gått siden sist. Det ser faktisk ikke så galt ut, sånn vel en tredjedel uti konkurransen!

Jeg satte meg et mål før jeg begynte, og det var å "gå til Lyngdal" i løpet av perioden. Nå ble ikke det fullt 7000 skritt om dagen, så jeg måtte endre det til Farsund i steden.

Fra Stavanger til Farsund er det 168 km, eller ganske "nøyaktig" 224 487 skritt. For å nå målet, må jeg gå 7 242 skritt til dagen - altså bittelitt over det vi "må" gå per dag.

Jeg har til nå gått 100 522 skritt totalt, hvilket vil si 9 138 skritt per dag i gjennomsnitt siden vi startet. Jeg ligger dermed litt foran skjema.


Den lilla streken er strekningen jeg har gått. Den oransje figuren er der hvor jeg skulle vært, etter det oppsatte målet - den hvite er der hvor jeg "er" i dag.

Forøvrig kan jeg nevne at jeg er en av dem som har gått færrest skritt av de som er med på dette her på kontoret, og drar dermed ned gjennomsnittet for de andre ...

Og det er forresten fremdeles lenge igjen ...

Homemade !!

Lenge har den absolutte favorittmaten min vært crispy duck in pancakes. Det er så himmelsk godt at jeg får abstinenser om det går for lenge mellom hver gang jeg spiser det. Uheldigvis er det ikke så mange kinarestauranter i Norge som serverer det, uten at du må være minst 4 mann, og bestille det to dager i forkant - og betale for det i dyre dommer. Her i Stavanger er den heller dårlig, har ikke funnet noen som er ordentlig gode i Bergen heller, men i Oslo, på Dinner, er den veldig god. Og dyr. Tror den koster 440 kroner for ei halv and.

I London er det fast tradisjon hver eneste gang jeg er der, å reise til Chinatown og spise dette. Jeg tør påstå at engelskmenn har den allerbeste varianten i hele verden, Kina inkludert!

Her om dagen fant jeg en oppskrift på dette på nettet, og vi bestemte oss for å prøve det ut. Jeg har ikke spist det på fryktelig lenge, og det var defintivt abstinensene som talte da jeg overtalte resten av familien...

And; 1,9 kg til 250 kroner, ferdige løvtynne, kinesiske pannekaker og hoisin saus ble handlet inn. Anden var frosset, så måtte tines først. Det gjorde vi i gårkveld. Når den var ferdig tint, dyppet vi den i ei gryte med fosskokende vann - i 2 sekunder. Der forsvant mye av det ekle fettet. Deretter hang vi den opp i en krok etter nakken, slik at den fikk henge og dryppe av seg over natta.

I dagmorges tok vi den ned, laget til en blanding av 1,5 dl vann som vi rørte ut 1 ss salt og 1 ss sukker i, og gned anda inn med dette. Så blanda vi 2 ss honning ut i 1,5 dl vann og helte over. Overskuddsvannet tømte vi ut, og la så anda til tørk på kjøkkenbenken - i maaaange timer. Den skulle ligge sånn til skinnet var tørt som papir. Det hadde ikke vi tid til - skulle tross alt ha tid til å spise den og - så vi jukset litt, og satte den inn i stekeovnen. Temperatur: 35 grader, og med døren på gløtt slik at fukten slapp ut.

Når det var gjort var det klart for steking. 200 grader med brystsiden ned først i 20 minutter. Så var det å snu anda, slik at brystsiden lå opp. Slik ble den stekt i 2 timer og 20 minutt. Etter 70 minutt, ble varmen skrudd ned til 180 grader.

Resultatet ble aldeles perfekt sprøstekt and!!!


Anda fikk hvile i ti minutter før det ble kalt inn til middag, mens vårløk og agurk ble kuttet. Så ble kjøttet strimlet med to gaffler og de ferdige pannekakene og hoisin sausen ble oppvarmet i microen.


Det var akkurat så godt som jeg hadde ønsket og håpet det skulle være. Og så enkelt som det var! Definitivt noe vi skal lage flere ganger!

Synske evner og spådommer ...

Jeg fikk opp denne annonsen på pc’en min her om dagen:


Interessant!

Tenk, at det går an å lese i et menneskes hånd om denne kommer til å bli rik. Det er ganske enkelt fantastisk. Hvis jeg hadde hatt den evnen til å kunne lese det – tenk hvor rik JEG kunne blitt da?

Jeg har blitt lest i hånden en gang – bare for moro skyld, og uten å betale for det. Det var sist jeg var i Kina, og hun som leste i hånden min var ei dame fra Taiwan, som var med i reisefølget mitt. Hun drev ikke med dette til vanlig, men kunne det, mente hun.

Hun kunne, uten å ha møtt meg før, fortelle meg hvor gammel jeg var, når jeg hadde gifta meg og hvor mange barn jeg hadde. Hun så også at jeg levde et godt liv! Alt dette visste jeg jo egentlig fra før, og trengte ikke henne til å fortelle meg det! Så kom det interessante: Hun kunne lese i MIN hånd, at min mann – som satt hjemme i Norge og som hun aldri hadde møtt - kom til å bli veldig, VELDIG rik! Ganske så imponerende.

Jeg sitter mest og lurer på NÅR denne spådommen skal tre i kraft – og ikke minst hvordan den vil gå i oppfyllelse. For det finnes ikke tvil i min sjel om at damen kunne sine saker, og snakket sant ...!

Hockeymom ...

Så var jeg blitt hockeymamma også. Poden på syv har en kompis som har spilt hockey i mange år allerede, og min sønn har tydelig blitt endel farget av ham. I tillegg har faren hatt han med seg på noen Oilers-kamper, og det har visst vært kult. Ikke at jeg kan forstå akkurat det.

Han har lenge spurt om å få begynne på hockey – i over et år, faktisk, men jeg har kommet med andre forslag om hva han heller kunne prøve. Først sendte jeg han på sjakk; storesøsteren elsker jo sjakk, så kanskje det lå noe i genene der? Overhode ikke. Etter tre ganger var det slutt. Det var kjeeeedelig! Så foreslo jeg dans. Han er jo så glad i å danse. Han lo av meg da, poden, og faren så på meg somom jeg hadde tørna... Men etter en stund sa han at han godt kunne gå på dans – men kun hvis de andre kompisene også skulle det. Det skulle de jo ikke. Så prøvde vi med Speideren, det hadde han veldig lyst til, men vi fikk ikke plass. Så kom kompisen med informasjon om hockeyskole...

Jeg kan ikke i min villeste fantasi forestille meg at det skal være noe for ham. Lille, forsiktige, sarte gutten min... Hockeyspillere er tøffe og beinharde – og det finnes ingen egenskaper i nærheten av det hos min sønn. Vel har han fått slått ut begge fortennene sine, men det har vært uhell !!! Helt sikkert!!!

Jeg har vært på én hockeykamp i mitt liv, og det var ingenting med de timene jeg tilbragte der, som fristet til gjentakelse. Ikke så jeg pucken og klarte derav ikke følge med i spillet. Forsåvidt så forsto jeg ikke så mye av hva som foregikk der nede i det hele tatt. Boring! Og så slåss de jo alltid, hockeyspillerne. Jeg husker med gru den gangen jeg tilfeldigvis havna ved siden av en veldig så taletrengt Enio Sacilotto, som da var Oilers-trener (ikke at jeg ante hvem han var, men han presenterte seg, må vite), på flyet hjem fra Oslo. Han lurte på om jeg var interessert i hockey... ”But they always fight”... var mitt temmelig så famøse svar på det. Awww!

Jeg visste ikke at poden kunne gå på skøyter engang, jeg. Det kunne han såvisst ikke sist jeg så ham på isen. Men han var med noen naboer på isen i vinter, og de hadde visstnok lært ham. Påsto han.

I går var altså Dagen. Hockeyskolen startet. Faren rakk det akkurat – det får være hans greie. En slags far/sønn ting. Jeg ser liksom ikke for meg at jeg skal ikle meg thermodress og bli med i ishallen for at poden skal på trening noengang. Og guttene kom hjem – minstemann helt i 100. Det hadde vært superkjekt, og han hadde blitt flytta rett opp i gruppe 2 (det var visst positivt!) til neste trening, som forøvrig er lørdag morgen kl 09:40....

Jøss, det er alt jeg kan si!

I USA er visst det å kalles hockeymom en hedersbetegnelse. Jeg er vel heller skeptisk!!!

Klenodium

På konserten i går hadde jeg med meg CDcover som jeg håpet å få signert, men jeg glemte både det - og å handle merchandise. Typisk!!

På vorspielet hadde imidlertid litle-Morten med seg et lite klenodium til meg:

I 1997, leeenge før jeg skjønte noe om "skikkelig musikk" hadde Theatre of Tragedy konsert på Jørpeland. Litle-Morten var på denne konserten, og fikk tak i setlisten, som han etter konserten hadde fått signert. Han mente jeg tok mye bedre vare på slike ting enn han, derfor fikk jeg den av han.




For meg, som er veldig glad i "slike ting", var jo dette hinsides bra! Utrolig kjekt å ha i "samlingen"!

Oppvarmingsband for ToT på denne konserten skal visstnok ha vært Tristania - i SIN spede begynnelse! Må ha vært et hinsides bra sted å være; på Jørpeland, 24. mai 1997!

ToT - The Final Gig - Ever !!

Så var et kapittel slutt! Theatre of Tragedy hadde sin avskjedskonsert på Folken i går kveld.

Jeg er "relativt fersk" innenfor denne musikksjangeren! Eller, som ♥JK♥ ville sagt: relativt fersk med musikksmak overhode. Jeg begynte ikke å få øynene opp før ♥JK♥ sendte meg den første Elusive-CD'en, addressert til ”Eros Ramazzotti fanclub Norway”... Veien har gått til siden det, og jeg har derfor bare fått med meg 3 konserter med ToT. Det kjennes som altfor få! Men... lite å få gjort med det nå, det var bare å nyte kvelden!

Jeg hadde trodd at Folken skulle vært utsolgt. Helt fullt var det imidlertid ikke, selv om det var mye folk - og veldig mye kjente, bl.a. på disse to skjønneste (!) og flinkeste (!) karene;


Jeg hadde egentlig håpa at karen til venstre sto på scenen heller... Han lova imidlertid at det ikke skulle bli så lenge til jeg skulle få se ham på en scene igjen... Så Tommy: Jeg venter spent...!! ;-)

Det ble en veldig fin kveld, en utrolig bra konsert med alle de "rette" sangene! Og når de spilte den aller, aller siste sangen som ToT, var jeg sikkert ikke den eneste som sto med en liten klump i halsen.


Så om de om etpar års tid finner ut at de savner det, og vil gjenta kvelden fra i går, så stiller jeg!

NOKAS

Lørdag 3. april 2004 var vi samlet, tre vennepar, for festlig lag. Ene paret hadde flyttet tilbake til Stavanger, mannen hadde fått jobb i politiet her, etter flere år i Oslo, og kona var lettet og lykkelig. Det hadde vært noen tøffe episoder i Oslo, så det var godt å komme tilbake til lille, trygge Stavanger.

Mandag 5. april kjører vi ungene i barnehagen. Vi har store planer om å bruke påsken på litt oppussing i heimen. Vi parkerer utenfor barnehagen ti på halv ni, går inn og er der inne i ca 7 minutt. Mens vi er der inne, suser tre biler forbi, uten at vi merker noe til det...

Stavanger var ikke lenger så trygg; Nordens største ran hadde blitt utført her.


I dag var det premiere på filmen og min kjære nabo hadde billetter og tok meg med. Jeg var veldig spent i forkant, og har hele tiden vært udelt positiv til at filmen skulle lages. Det er det som kjent ikke alle som har vært. Etrer min mening er det en av de viktigste dokumentarene som er laget i senere tid - nasjonalt vel å merke.

Det hadde vært mye skriverier og snakk i forkant om at filmen glorifiserte både ranerne og gjennomføringen, men det synes jeg absolutt ikke den gjorde. De fremsto som tamme og veldig amatørmessige, og jeg har vel et bilde av at det var mer "kommando" enn hva som fremkom i filmen. Noe som imidlertid fremkom veldig bra, var kaoset - og hvor "lite" det skulle til for å sette hele byens politistyrke ut av spill, hvor amatørmessig politiet opptrådde og hvilket utstyr politiet har å stille opp med. Det var jammen ikke rare greiene. Fikk også en følelse av "Texas" og CSI Miami's Horatio på slutten... manglet nesten bare solbrillene...

Selv om jeg visste hva som kom til å skje, syntes jeg filmen var spennende. Filmingen var litt "vond" til tider, men alt i alt var den bra. Det er ingen underholdningsfilm, og popcorn og smågodt passer kanskje ikke så veldig bra ...

Men jeg gikk ikke på premierefesten på HallToll etterpå ...!

Sannhetens øyeblikk ...

Du vet du begynner å trekke på årene når du plutselig begynner å gå i 50 års dager. Jeg har lenge levd i troen på at jeg er "evig 25", eller i det minste "evig 30-something". Men så, her i sommer, ble jeg invitert i 50 års dag. Jøss, tenkte jeg, har jeg virkelig venner som er "så gamle"? Visst hadde jeg det. Jeg kjente jo både jubilanten og flere av gjestene. Det var forøvrig en minnerik og knallkjekk fest!

Nå har jeg fått nok en invitasjon til 50 års dag. To 50 års invitasjoner på bare noen få måneder. Det betyr vel at jeg også begynner å trekke på årene, det ...?!

Det er ikke noe jeg tenker over sånn til vanlig. Jeg har venner som er 50 og jeg har venner som er 25. Disse inviteres til de samme sammenkomstene hjemme hos oss, og det funker kjempefint. For meg blir dette med alder veldig fort altfor avansert matematikk uansett; Alder er bare et tall, og det viktige er ikke hvor gammel man er, men hvordan man er gammel.

Selv har jeg nå begynt å glede meg til sommeren - til MIN feiring som skal finne sted da. For: Den eneste måten å leve lenger på, er jo uansett å eldes.

Frisørtrøbbel

Min sønn skulle til frisøren her om dagen, og hadde store planer om hvordan han skulle ha håret. Han hadde funnet frem etpar plakater som han skulle vise til frisøren, for han skulle ha håret likt Messi, og frisøren visste helt sikkert ikke hvordan han så ut.


Hverken moren eller faren var særlig fornøyd med akkurat dette stuntet. For det første spiller IKKE Messi på Arsenal, for det andre ser han rett og slett uflidd ut og for det tredje var klokka kvart på sju på morningen, og vi skulle på jobb!

Vi prøvde å forklare han at om han skulle se slik ut på håret, var igrunnen frisørtimen bortkastet – han måtte i steden gå etpar år UTEN å ha gått til frisøren. Heldigvis klarte vi å snu poden til Rett spiller, Rett lag og Rett frisyre. Fabregas! Krise løst, trodde vi. Poden byttet ut Messi-bildene i ranselen med Fabregas, og vi gikk på jobb.


Så kom ettermiddagen, og frisørtimen. Faren skulle først i stolen, siden han skulle ha striper i håret og ville bruke lengst tid av de to. Etterhvert ble poden mer og mer utålmodig – frisøren måtte jo snart begynne på hans hår også, for han kom også til å bruke lang tid i dag ....

Den oppvakte har nok tatt det nå, men for eventuelt andre:

Min sønn er lyshåret.
Det er ikke Fabregas...

I podens hode trodde han at han skulle farge håret svart – vi hadde jo sagt han skulle få samme frisyre som Fabregas... Og dette hadde han fortalt til alle kompisene; at han kom til å være en helt annen når han kom hjem fra frisøren. Himmel!

Hvordan forklare en temmelig fornærmet syvåring at man ikke bare farger håret svart ... ??

Heldigvis er han av den rolige, sindige sorten, det er alt jeg kan si!

Konkurranseinstinkt ønskes ...

Jeg er født totalt uten konkurranseinnstinkt. Når jeg var liten, var det helt greit å tape for storebrødrene i ludo. Om jeg og Morten en sjelden gang er ute og jogger sammen, og han prøver å pushe meg til å løpe enda litt fortere eller enda litt lengre, har det heller motsatt effekt.

Men nå har jeg faktisk - helt frivillig - meldt meg på en slags "konkurranse" på jobb. "Aktiv med jobben" skal pågå hele oktober måned. Spørsmålet kom for en måned siden, og da kjentes det ut som en god idé.


Men når jeg kom på jobb i dag, lå det en fin, liten, rød eske på pulten min og ventet på meg, og oppi der lå den: Verdens viktigste dings for den neste måneden: Skritt-telleren! Måtte få den tidlig, slik at vi kunne "øve" oss inn, få registrert oss på Internettet, må vite, og være klar til O' den store dagen: Fredag 1. oktober. Og plutselig kjentes ikke idéen like smart ut lengre ...


Hver dag i oktober må jeg gå minst 7 000 skritt. Jeg har overhode ingen idé om hvor langt 7 000 skritt er. Men selv om det er bedre enn 10 000 skritt eller 12 000 skritt (prøver å tenke positivt) føles det som VELDIG mye.

Hver eneste dag må jeg - i tillegg til å gå disse 7 000 skrittene, også fylle inn en egen Konkurransedagbok. Himmel og hav. Jeg kjenner presset, og jeg frykter stygge blikk i ryggen om jeg ikke klarer dette lovede kravet. Jeg må også prøve å forberede ungene: "nei, mamma kan ikke, for hun må ut og gå" ...


Jeg skal en tur til Kina i løpet av oktober - og skal sitte i timesvis på fly. Jeg hadde tenkt å sove, men det blir vel heller opp og ned midtgangen...

Akkurat nå kjenner jeg at det hadde vært litt morsomt å hatt et lite snev av konkurranseinstinkt, og at det hadde giret meg opp, men mest av alt er jeg irritert på meg selv som meldte meg på dette, og kan ikke fatte at jeg noensinne kunne tenke at dette liksom skulle være gøy...!

Tristania-konsert

Endelig fikk jeg sett Tristania live igjen . Det har gått litt over ett år siden sist. Det var lenge usikkert om jeg kom til å få det med meg i det hele tatt, men heldigvis gikk det i orden. Min bedre halvdel liker ikke bandet, og jeg hadde ikke så veldig lyst til å ha han med meg. Erfaringsmessig hadde han stått der og gjespet, fiklet med mobilen og sett på klokka, og dermed "tatt fra meg" noe av opplevelsen. Etter å ha funnet ut at jeg har mange "dårlige" Facebook-venner, steppet heldigvis litle-Morten inn, tok ansvar og ble med meg på konserten!


Vi hadde en fantastisk kveld!


De startet med første spor av nye CDen Rubicon; Year of the Rat, og fulgte opp med flere sanger fra nye Cden og enda flere fra de tidligere utgivelsene. Jeg, som har vært en "fantastisk" tilhenger av de to tidligere vokalistene, liker også veldig godt de nye - Mariangela Demurtas og Kjetil Nordhus, men når det er sagt må jeg nok innrømme at jeg synes at "de nye" ikke synger de gamle sangene like bra som Vibeke Stene og Østen Bergøy. Østen Bergøy var også på scenen og sang etpar sanger som "gjest". Litt vemodig igrunnen! Håper å høre han igjen i en eller annen setting med tiden!


Jeg kunne ønsket de sang "Illumination" fra siste Cden. Det hadde blitt en gedigen højdare, men tiden hadde visst forhindret dem i å øve den inn. Forhåpentligvis neste gang ....

Vi sto helt forrerst ved scenen og hadde veldig god "utsikt". Vi sto sammen med to tidligere Tristania-medlemmer, Kenneth og Rune, og for meg så var jo det å stå sammen med min favoritt-trommis - som alltid - VELDIG stort!


Etter konserten kom bandet ut i lokalet og var med og solgte merchandise.


Selvfølgelig måtte jeg få tatt noen bilder av oss sammen med de enkelte bandmedlemmene. Og jeg angrer en hel del på at jeg ikke hadde med CD coverne mine, slik at jeg kunne fått de signert, men forhåpentligvis kommer det flere sjangser til det.


Lykkelig og ekstatisk skulle jeg ta taxi hjem alene - og optimistisk som jeg er, ba jeg min følgesvenn om å ta nummeret på taxien - just in case, liksom. Han tok et bilde av bilen, og det falt ikke i god jord hos den observante sjåfør.


Jeg fikk sitte på ca 15 meter. Da ba han om å få kortet mitt, og når han hørte at jeg hadde tenkt å betale kontant, stoppet han bilen og ba meg om å komme meg ut. Han kjørte kun folk som betalte med kort. Vel, enn så lenge er det fullt lovlig - om kanskje ikke vanligst - å betale kontant, og sjåføren er jo i sin fulle rett til å nekte å kjøre meg, men jeg tror nok at jeg sender en liten mail til Stavanger Taxi i morgen.

Nervøs sjakkmor ...

Marlene har denne helga nok en gang vært vært ute og spilt NM i sjakk, denne gang for lag – i Hokksund. Jeg har sittet hjemme nok en gang under et NM, nervøs som bare det. Har sittet pal med PCen i fanget oppslått på Turneringsservice, og kontinuerlig trykket F5 (oppdater).

I lagsjakk er de fire spillere som spiller hver for seg, men resultatet deres teller samlet. Den antatt beste på laget er lagkaptein, og sitter på første bord. Denne spiller mot lagkapteinen på det møtende laget. Den nest beste på laget sitter på andre bord og spiller mot den nest beste på det andre laget osv.

Marlene var lagkaptein for sitt lag, noe jeg i utgangspunktet ikke syntes så veldig mye om. Det er et vanskelig sted å spille, i og med at du møter de antatt beste på motspillende lag, men samtidig er det veldig lærerikt. Du lærer som kjent ikke noe av å vinne! Hun tok utfordringen på strak arm, og spilte veldig bra. 50 % uttelling (3 seire og 3 tap) ble det for henne personlig. Lagmessig ble det litt dårligere, og de endte til slutt på 10. plass av 15 deltakerlag. Jeg skulle ønske at de kunne vært litt heldigere med trekningene, spesielt når de før siste runde lå på 8. plass – og ble trukket ut mot laget som hele tiden hadde ligget på 2., - og når lag som hele tiden har ligget godt bak dem og som ikke har spilt mot noen av de 7 beste lagene, suser forbi dem på slutten, men sånn er det vel alltid...

Hun ble tidligere i år tatt ut som reserve til årets EM og VM i jenteklassen under 12 år, og har etter det fått blod på tann: Hun har satt seg som mål å bli tatt ut direkte - som nr 1, i neste års uttak, slik at hun er den som kan velge om hun vil til EM eller VM. Det betyr masse hard jobbing og mye sjakkspilling fremover, og for foreldrene er det bare å følge opp og gjøre det vi kan for at hun skal kunne prøve å nå målet sitt. At VM neste år visstnok skal være i Rio de Janeiro i Brasil er vel også med å bidrar til at vi stiller opp litt ekstra...

Min mann – parkeringssynderen

Min mann kom hjem med nok en parkeringsbot i dag. Det er tredje gangen på under ett år. Så lenge jeg har kjent han, har han aldri tidligere fått bøter av noe slag, så jeg lurer virkelig på hva som har skjedd dette siste året.

Første gangen presterte han å parkere på gangstien i parkeringsanlegget på Viking stadion – og han påstår ennå at han hadde rett og parkeringsvakten feil. Det var ikke oppmerket at det var gangsti – at alle andre ser at man ikke skal parkere der, ignorerer han fullstendig. Han fikk altså bot på 710 kroner.

Andre gangen glemte han å trekke parkeringslapp på samme sted. Han pleier alltid trekke lapp ved innkjørselen, men akkurat denne gang var det to biler foran ham i kø der, og da gadd han selvfølgelig ikke vente, og kjørte forbi og parkerte. Og gikk og handla.Uten å trekke lapp. Og fikk bot. Nye 710 kroner.

I dag klarte han å prestere å parkere på handicap plass. Uten å ha sett oppmerkingen. Påsto han. Skikkelig ondt gjort! Denne overtredelsen vil jeg påstå var den verste av de 3, men viste seg å være den rimeligste: kun 500 kroner.

Jaja. Da har jeg ihvertfall noe ”på” han, i tilfelle jeg skulle få en bot selv en gang....... (jeg har ei parkeringsbot, men den er 8 år gammel, og teller egentlig ikke lengre......) Dessuten; vi har en bekjent som har kjent på dette mer enn oss... Denne er til nå oppe i 5000 kroner i bøter bare på den siste måneden, så jeg skal vel kanskje ikke klage....

Soppkurs

Den siste uka har jeg gått på soppkurs. Endelig har jeg fått bekreftelsen jeg har trengt der jeg har vært usikker! Jeg har plukket sopp i 4 år, men har vært mer eller mindre selvlært. Noe som kan være ganske risky. Men; nå har jeg kurset i bakhånd, og kan stole på meg selv i mye større grad!


Første dag var det tre og en halv times teori. I utgangspunktet høres dette kanskje kjedelig ut, men timene fløy. Det var superinteressant. I stor grad dreide det seg om sopper som jeg kunne fra før, men veldig greit å få en bekreftelse på de og. Jeg har nå lært litt nytt også, litt gode sikkerhetsregler og litt nye sopper.


De to neste dagene ble brukt til ekskursjon, hvor vi var ute i naturen og plukket sopp, som vi senere var med og artsbestemte. Veldig, veldig lærerikt. Kurset ble avsluttet med en liten test; det ble satt frem 14 forskjellige sopper, som vi deltakere skulle finne ut hva var for noe, og jeg hadde alt rett. Ganske stolt jente da, gitt.


Sopp er gøy og veldig interessant, om du da vet hva du plukker og ikke spiser noe du ikke er 100% sikker på, vel å merke. Jeg gleder meg til å lære enda mer!!!

RxR

Den mest vellykkede festivalen i Rogaland noensinne! Litt skeptisk til førstegansarrangører ved ankomst torsdag, men all skepsis feid til side og byttet ut med overveldet imponert og begeistret. ALT gikk smertefritt, fra utdeling av bånd, registrering av gratisunger, inngangskø, vakthold og rydding, toaletter og mat- og drikkeservering. Og slik fungerte det alle 3 dagene. Fantastisk. For ikke å snakke om været... Det kan være risky å arrangere sånt i begynnelsen av september, men alt gikk jo i favør RxR. Dersom noen har noe å klage på etter denne helga, må det være dem selv og egen innstilling, for jeg har ikke funnet noenting.

Musikkmessig var det helt OK. Endel jeg likte fra før, noe jeg ikke likte, samt en del nye bekjentskaper! På torsdagskvelden var Susanne Sundfør, Carpe Diem og A-ha det store.

Fredagen gikk vi glipp av de jeg ville se mest: Mew, men fikk med Band of Horses, Skambankt og Prodigy. Band of Horses var som forventet noe kjedelig - dog kulere live enn på CD, og Prodigy var langt ifra ”meg”, men helt OK å være der. Skambankt var imidlertid megakult!!!

Lørdagen var ”stordagen”, med Ozzy. Fikk også med Purified in Blood som var veldig bra, Lars Vaular som også var bra, samt Madcon, Kvelertak og Tog, uten at det ga meg noe.


God stemning hos alle, både de som jobbet der, de frivillige, festivaldeltakerne og artistene. Og ikke minst; jeg møtte massevis av venner og bekjente. Knallkjekt!

Jeg håper bare inderlig at festivalen går i +, sånn at dette kan bli en årlig happening!

Posten

Det er ingenting som irriterer meg som innkjøper, mer enn monopol. Både Vinmonopol og Postmonopol er noe jeg ergrer meg grønn over, men akkurat nå er det Postmonopolet jeg skal ta for meg.


Jeg er irritert og sur. Irritert på meg selv og sur på Posten. Og på Post-i-Butikk. Det er stor forskjell på det, må vite, det har jeg fått nøye forklart...

Forrige lørdag var jeg nede på min lokale Post-i-Butikk med et brev, betalte for- og fikk satt på frimerke og leverte det fra meg til mannen bak kassen. Det var et meget viktig brev til en lokal adresse, jeg kunne like gjerne kjørt og levert innholdet selv, og det var jo nettopp det jeg skulle ha gjort. Da hadde jeg verken vært irritert eller sur i dag. For Posten har faktisk klart å rote vekk dette brevet med det viktige innholdet. Det har nå gått 10 dager siden sist lørdag, og fremdeles er ingen brev med viktig innhold kommet frem til mottaker.

Jeg tok et nytt besøk til min lokale Post-i-Butikk for å klage da det var gått ei uke. Der bare kikket de på meg med store øyne – enda jeg ikke hadde begynt å heve stemmen engang. Vedkommende som tok imot brevet mitt for 10 dager siden presterte tilogmed å si at ”du må bare slutte å sende ting med posten da!”, som svar på mitt spørmål om hva jeg skulle gjøre. Jeg fikk også nøye forklart at de var Post-i-Butikk, og det var noe helt annet enn Posten. Mitt brev var rotet vekk av Posten. Det var de som var de Slemme her! For meg er det knekkende likegyldig om det heter Post-i-Butikk eller Posten - for meg er det akkurat det samme - og brevet mitt er BORTE!!! Det er DET som er det vesentlige her. Ihvertfall for meg.

Jeg fikk da omsider overtalt han til å gi meg et skjema som jeg kunne fylle ut, slik at jeg fikk meldt brevet mitt som tapt. Men dette brevet måtte sendes – med Posten – til Kristiansand. Det hjalp ikke om det var lokale sendinger, og samme hvor mye jeg spurte om han ikke kunne ta en telefon rett ut til Hovedpostkontoret etpar kilometer i sørlig retning, holdt han fast på at dette var en oppgave for Kristiansand.

Oppgitt rusler jeg hjem, og blir etter noen dager mottaker av en riktig så personlig og absolutt ingen standardmail fra Posten:

Takk for henvendelsen.

Beklager at ditt brev ikke har kommet frem til mottaker. For å fremsette en etterspørsel trenger vi følgende informasjon:

- Avsenders navn og adresse
- Mottakers navn og adresse
- Dato for innlevering
- Innleveringssted
- Utseende (format, logo, tape, o.s.v)
- Opplysninger om innhold

Legg med navn, adresse og telefonnummer til kontaktperson.
Fortell oss også om avsender er påført brevet eller ei.

Etterspørsel kan også fremsettes via tlf. 810 00 710, eller på postkontoret.

Med hilsen
Posten Norge AS

Men kjære vene; det er jo nettopp DEN informasjonen jeg skrev ned på skjemaet som min lokale Post-i-Butikk-ansatte sendte til Kristiansand for meg. Jeg er nær ved å gi opp!! Posten har verken erstatningsplikt eller ansvarsplikt for brev som sendes, med mindre de sendes registrert, som selvfølgelig koster en formue. Men hva nå med portoen jeg betalte? Den bør jeg nå i det minste få igjen. En ting er at de har mistet hele brevet mitt, men de har ikke gitt meg den tjenesten jeg ved å kjøpe frimerke, har betalt for. Vel, kanskje litt drøyt å lage sjau for kr 8,50, men prinsippfast har jeg alltid vært, og her må man vel definitivt snakke prinsipper....!!!??? ... men når jeg tenker meg om, så har jeg ikke kvittering for frimerkekjøpet, så jeg må vel bare se like langt etter de pengene - som etter brevet mitt ... !!

Viking

Annenhver søndag i allslags vær er det bankers å gå på stadion og annenhver søndag er det å benke seg foran TV’n og se Viking-kampen der. Noen ganger er det veldig kjekt - når Viking vinner, andre ganger spiller de uavgjort eller taper, og jeg er sur i dagesvis. Det blir helst det siste, ihvertfall har det vært slik de siste årene. Ingen medaljer og ingen kjemping i toppen på aldri den tid. Viking ser ut til å ha resignert som et middelmådig fotball-lag som sesong etter sesong havner midt på tabellen. I skrivende stund er jeg fremdeles sur etter 2-2 hjemme mot Start på søndag, en kamp vi absolutt skulle hatt vunnet, så jeg får prøve å skrive det av meg!

På 90-tallet hadde vi heller kanskje ikke det beste fotball-laget, men vi hadde ihvertfall det aller flotteste! Med blant andre Gunnar Aase, Roger Nilsen, Egil Østenstad, Kent Christiansen, Kenneth Storvik, Erik Pedersen og Trond Egil Soltvedt på laget. Kanskje ikke akkurat konger på banen, men definitivt konger på byen, og mer enn en gang var det Viking-spillere med i den årlige kåringen om Norges Mest Sexy Fotballspiller i Det Nye. Og når fotballen ikke var allverdens underholdende, var nå dette ihvertfall NOE...


I dag har vi heller ikke det. Mulig undertegnedes alder har noe å si i den forbindelse....? Vi hadde jo Pereira, men han har lagt opp – og vi har Birkir. Han er jo skjønn (uten at jeg føler trang til å ta han med hjem og bade han, slik en viss nabokone proklamerte ønske om, etter å ha sett en ung Torres-kopi på guttenes FFO... Om det var morsinnstinktet som slo kraftig inn eller om vedkommende nabofrue generellt sett er litt ..... eh... upassende..., vites ikke...).

Men noe har vi, som ingen andre har, og det er Landu-Landu. Tidligere hadde vi også Pimpong. Det er jo umulig å ikke trekke på smilebåndet - landets koseligste spillernavn, defintivt. Og det er jo noe!! Hadde vi bare beholdt Pimpong, og i tillegg kjøpt inn Sør-Afrikas Tshabalala, og Frankrikes Toulalan, hadde vi defintivt vært uslåelige. Kanskje tilogmed på banen...?! For ikke å snakke om ”heia-ropene” som kunne bli bygget ut av de navnene – dersom Viking-Hordene hadde vært kreative, vel å merke... (Jeg lider ennå når jeg tenker på Trygve-Trygve Nygård, komme i fra Haugesund, nå e han i Stavanger, for det var Viking-gutt han ville bli...*grøss*)!

At nevnte Horder ikke grep sjangsen etter Melodi Grand Prix, snappet Madcon’s ”Glow” og bygde den om til Erik Nevland og hans comeback i mørkeblått, har jeg ikke helt forstått... Noe mer passende skal du vel lete lenge etter: ”I can’t wait, I can’t wait to see you GLOW – Erik Nevland .... ”

Gourmet ???

I går hadde vi besøk av noen venner, med deres lille datter på vel ett år. Mens vi satt og pratet, krøp småtten rundt på terrassen og utforsket det som var der. Plutselig oppdager vi at hun sitter og sutter på noe:

En stor, brun snegle hadde krøpet opp mellom terrassebordene ...

Trenger jeg si mer?

For en ettåring var nok dette ekle krypet ganske så lik den banansjokoladen hun nettopp hadde sittet og gumlet på, både i farge, form og konsistens....


Bare godt vi oppdaget det før hun fikk tatt en skikkelig mums av den, for det er vel kanskje ikke alle typer snegler som blir betegnet som gourmet???

Usj!

Extreme Dinner 2010

Jeg gikk glipp av stort sett hele årets Glamat. I og med at vi ikke kom hjem fra ferie før fredag morgen, var det blitt litt amputert fra starten av. Jeg, som pleier å være tilstede samtlige av Glamat’dagene...! Vi fikk oss nå en tur ned fredag ettermiddag, men ungene frøys og var gjennomtrette, så det var bare å kapitulere. Men ikke før vi hadde fått satt oss på venteliste til Extreme Dinner hos Kjartan Kjetland lørdag kveld.

Tidlig lørdag morgen fikk vi telefon: Bord for 4 til kveldens siste servering var i boks. Dermed var det bare å fikse barnevakt i en fart – og glede seg; 16 retter, servert på skje av mannlige servitører til damene, og kvinnelige servitører til mennene, mens vi satt/lå på svære senger, støttet opp med puter - og med 7 tilhørende viner.

Meny Arrabiata 2010:

• Lodderogn med Créme Frãiche servert med flatbørd og syrlig sjalottløk
• Kamskjelltartar i pastakonkylie, ertepuré og hasselnøttsky
• Til disse to rettene fikk vi servert en Gran Moments Cava Extra Brut
• Andeleverterrine (Foie Gras) med rabarbraduo, karamelliserte pistasjnøtter og kronblad av ringblomst
• Panert lam med aprikoschutney, smørdampet sommerkål og potetchips
• Til disse to rettene fikk vi servert en Martin Mullen Riesling Kabinett 2009 – den beste hvitvinen jeg noengang har smakt!!!
• Salmafilet med japansk sjøgress, eggekrem, lakserogn og agurk
• Geitostmousse med basilikum, pesto og friterte mandler
• Til disse to rettene fikk vi servert en Franck Massard Herbis Verdejo Viura Rueda 2008
• Kongekrabbe med grapefrukt, skalldyrolje og hvitløkspanering
• Scampi med stekt filodeig og aioli
• Til disse to rettene fikk vi servert en Paco & Lola Albarinho 2009
• Druer (som ble matet slik druer skal mates!!!)
• Morkelrisotto med salviesmør
• Bakt kveite med røkt potetkrem og artiskokk
• Håkylling med estragon, lime, sellerirotpuré og sprøstekte chorizobiter
• Til disse rettene fikk vi servert en Le Fraghe Bardolino 2009
• Terrin av svinehode med bacon, søtpotet, syltede epler, calvadossirup og macadamianøtter
• Røyksundkalv, sukkererter med gremolata, frityrstekt kapers og hvitløksky
• Reinstyrcarpaccio med syltet sopp og krydret pære
• Til disse rettene fikk vi servert en Domaine de Sainte Croix Magneric 2004

• Til dessert: Jordbær med knust grønn pepper og vaniljekrem med sort pepper
• Tiramisu
• Med en herlig Markus Huber Beerenauslese 2007 dessertvin

Favorittene av rettene over var defintivt Foie gras’en, lodderogn-retten, kongekrabben, og faktisk svinehodeterrinen. Alt var jo egentlig supergodt, eneste som kanskje skuffet litt, var Salmalaksen – jeg mener definitivt at min kjære nabo’s Salmalaks er MYE bedre!

Jeg hadde et sterkt ønske om å bli matet av ”sjefen sjøl”, skjønne Kjartan Kjetland – og det fikk jeg også. Ellers hadde vi to damer gleden av å bli servert av Emil, mens mennene våre ble servert av den nyyyydelige Annabelle.

Intet annet enn en fantastisk opplevelse!! Dette blir garantert en tradisjon!

Og Ki, jeg skal ikke blogge et ord om det du fortalte da vi kom hjem....!!!

Årets sommerferie

Så var årets sommerferie – 2 herlige uker på Kreta – over. Det har blitt masse bading, noe shopping og veldig mye god mat. Fullstendig rekreasjon.

Når vi ikke hadde leiebil og reiste på oppdagelsesferd, gikk vi på stranden om morgenene og brukte hotellbassenget på ettermiddagene. Litt av alt og midt i blinken både for store og små (de store i familien foretrekker strand, de små basseng!) Det utviklet seg imidlertid en ”håndklemafia” blant våre naboer og medturister, som lå ved hotellbassenget hele dagen.


Ved ankomst merket vi oss at på dette hotellet var det vanlig å reservere seg en solseng (eller fem) om morgenen – uavhengig om en skulle bruke den den formiddagen eller ikke. Denne trenden utviklet seg kraftig i løpet av de to ukene vi var der. Fra å begynne å ”reservere” i åttetiden om morgenen, ble den til seks, så fire.... Kveldene før vår hjemreise noterte vi at alle solsengene var ”tatt” kl halv elleve – kvelden i forveien......!! Det ble rett og slett en stor vits – og enkelte som syntes dette var like idiotisk som oss, ble akkurat like ”galne” og bidro om mulig sterkt til denne utviklingen – hvis ikke hadde de jo aldri fått seg solseng.

Hotellet burde selvfølgelig tatt tak i dette, noe de altså ikke gjorde – og kommer nok garantert til å få mer enn én kommentar angående dette på tilbakemeldingsskjemaet som de sender ut etter hjemkomst.

Forøvrig; Kreta er good! Som sagt så hadde vi leiebil og fikk sett både Elafonisi (Kretas Maldivene) og Falassarna; to nydelige strender som like gjerne kunne ligget i Karibien. Vi fikk også med oss en tur til Panormo, på besøk til gode venner, med grillfest i solnedgangen.

Veitastrond

Så var Årets Bryllup vel i havn i fantastiske omgivelser i Vakre Veitastrond.


Bruden var selvfølgelig et syn, brudgommen ikke så langt borte han heller. De svarte "Ja" på de rette stedene, og i det som må være verdens minste kirke med verdens korteste kirkegulv (jeg tror jeg talte 5 skritt, så var jeg ute) så ble de gift!


Festen var en stor suksess, med fantastisk middag, sesongriktig dessert og et kakebord så stort at det må minst ha blitt rekna ei halv kake per mann.

Som brudens forlover overlot jeg kameraet til min bedre halvdel, som igjen overlot det til vår 7 år gamle sønn. Derav svært få bilder - og enda færre som var brukende. Fra festen er bilder totalt fraværende.

Tale holdt jeg - for første gang i mitt liv. En ting var å skrive den, tanken på å faktisk fremføre den bekymret en hel del, men det gikk faktisk greit.

Og jeg er bare helt nødt å ta med etpartre vers fra Veitastrondsongen:

Veitastrond, Veitastrond
Vestre fløy av Hafslodalen
Vigd du er til Trunesalen
Under jøklars solgull brand
Her den sterke skaparhandi
Under brears trummeslag
Rettar handi mot ein enno ufødd dag

Veitastrond, stor natur
Høyr den tunge elveduren
Høyr kor bekkjer bles i luren
Frå den bratte lid og urd
Opp mot himlen lyft ditt auga
Då i Tabors glans du sjå
Fjelli laugar seg med snøkvit kåpa på.

Brear skin - demantglans
Nut og nev dei strålar byter
Djupe dalar sym og flyter
I ein glim og glitredans
Burt i lidi stend fiolen
Under blømand raun og hegg
Og kvanjolen kjærleg kysser breens vegg.

Samtlige tilreisende strevde fælt med tonen på denne sangen, men stemte etterhvert kraftig i første linja i hvert vers. Men den var og den eneste vi klarte følge med på.

Sorg

Jeg er i sorg.

I dag kom de og hentet sjokoladeautomaten her på jobb.


Hvordan i all verden skal jeg holde ut???

Ferjepolitikk

Dette bildet er tatt på båten inn til Jørpeland i dag. En fil med personbiler og en fil med tyske bobiler. Gjett hvilken fil som fikk kjøre først i land fra ferja?