torsdag 31. desember 2015

Vinyl-dilla

Siden i sommer har jeg tenkt mer og mer på vinylplater! 

Det begynte muligens med at sønnen til mitt søskenbarn var med meg på hytta, han hadde akkurat fått seg vinylspiller, og jeg kjøpte etpartre plater til han. Min Sønn lurte på hva "plater" egentlig var, og syntes det hørtes kult ut.

Da Datter kom hjem fra språkreisen sin, hadde hun tilfeldigvis vært og kjøpt en single-plate, fordi de så så "inspo" ut, og lurte på om vi hadde utstyr som kunne spille den. Det hadde vi forsåvidt, men ikke skikkelig, som kunne koples opp mot anlegget i stua. Ny vinyl-spiller ble dermed satt på ønskelista til jul. 

Under treet lå det fantastisk nok en vinyl-spiller, sammen med flere LP plater, blant annet to av Disturbed, bandet jeg er helt hekta på for tiden. Heldige meg! Det var rett hjem og få spilleren montert. Gøy er det at ungene er (nesten) like entusiastiske som mor!



Jeg har vært og gravd på loftet etter alle de gamle LP platene fra ungdommen som jeg har tatt vare på. Snakk om nostalgi. Akkurat nå snurrer heltene fra 1985 - Duran Duran - på spilleren. Musikksmaken min er nok endret en god del siden den gang, men gøy å høre igjen!





Også Sønn, som nok visste at mor kom til å få vinylspiller til jul, ønsket seg LP plater. Heldige han fikk også flere plater, så nå har også han en fin, liten påbegynt samling. 



Nå blir det å tråle bruktbutikker og platesjapper fremover for å få en litt større samling. Rett musikksmak har han ihvertfall!

Sønn har satt Iron Maidens sagblad-formede plate øverst på sin Want-liste,



mens jeg har Rammstein's Mutter LP øverst på min. Kjekt å ha noe å lete etter. 

onsdag 30. desember 2015

Lang sesong

Jeg er med i forskjellige grupper på Facebook, blant annet etpar for folk som er interessert i sopp og sopp-plukking. For meg har sopp-sesongen egentlig vært over siden slutten av oktober, men hele romjulen har jeg sett folk i disse gruppene poste bilder av sopp de har plukket i løpet av jula - helt nord til Trøndelag. Og da begynner det å krible. Jeg blir rett og slett misunnelig. 

I forgårs var det snø i området, men med væromslag og plutselig 9 varmegrader dagen etter, var det fint turvær. Jeg fikk dradd med meg Mann ut på sopptur. Det er helt snodig bare å si det - sopptur i desember... Jeg hadde ikke store forhåpninger, helt ærlig var jeg litt usikker på om de postede bildene bare var fake, gjemt på fra soppturer tidligere i år, men jeg hadde håpet - håpet om å kanskje finne en bitteliten gjenglemt kantarell. 

Etter en liten time på jakt kunne vi telle opp fangsten: 4 små kantareller og 5 traktkantareller.


MYE mer enn hva jeg hadde forventet, med andre ord. 

Det var litt spesielt å lage til soppstuing med fersk sopp 29. desember. Selvfølgelig var hovedmengden av soppen fra fryseren, men de 9 nyplukkede eksemplarene havnet på middagsbordet!

Soppsesongen min startet tidlig i år, allerede 25. juni fant jeg årets første, lille kantarell. 


Siden da har over 11 kilo sopp vært oppi soppkurvene mine. Årets sesong har dermed ikke bare vært god, men også ekstremt lang. 

Det er nok litt tidlig å begynne å tenke på neste års soppsesong, men om 4 måneder begynner jakten på spissmorkel, og til da skal jeg være klar!

søndag 20. desember 2015

Ny jobb

Det er utrolig merkelig hvordan veien blir til mens du går. Ofte kan du ende opp på veier du ikke hadde tenkt å gå...

Vanligvis er det Mann som tar seg av bilstell i heimen. Som å skifte dekk. Jeg har lagt ned forbud mot at han skifter dekk selv, for det ble så høye kiropraktor-regninger i etterkant av at han gjorde det, så da har han tatt det på verksted de siste årene. Men nå er jo jeg hjemmeværende, og da ble det naturlig nok min oppgave å få på vinterdekk. 

Når man er uten jobb, og utsiktene for ny jobb er ganske så reduserte må man tenke nytt og alternativt. Selvtilliten får seg en knekk når du plutselig blir arbeidsledig. Det er liksom å måtte gå tilbake til start, og tanken "hva kan jeg egentlig?" kverner i topplokket.  Oljebransjen er bare å glemme i disse dager, for de jobbene som lyses ut der er mine 3 år der som ingenting å regne. I bransjen jeg gikk fra den gangen jeg gikk til oljebransjen er det like sørgelige tilstander. Det finnes jobber der ute, men med så mange dyktige mennesker ledige, er konkurransen enorm. Du søker og søker på jobber du er både kvalifisert for og overkvalifisert for. Jo flere avslag, jo dårligere selvtillit. Noen ganger er det napp og intervju, og så lander du blant topp 3. Som ikke er godt nok. Og selvtilliten reduseres ytterligere - til tross for at det i dag faktisk er en seier bare å få komme til intervju. 

Å tenke nytt - det gjorde jeg denne dagen i begynnelsen av november. 

Jeg tok til nærmeste verksted, og fikk jobben gjort på no-time. Mens jeg står og skal betale, tenker jeg at; hm.. dette kunne jo være en kjekk jobb.... Jeg ante ikke hva stillingen het, men jeg forestilte meg det som en slags "potet-jobb", med litt av hvert inkludert i stillingen. Og potet er noe jeg godt kan være!

Jeg hadde aldri sett noen stillingsannonser for en slik jobb, ihvertfall ikke som jeg kan huske, men to uker senere dukket det opp en på finn.no. Jeg husket straks hva jeg hadde tenkt da jeg var på dekkskifte. Kanskje det var skjebnebestemt?

Jeg kan absolutt ingenting om bil. Til nøds kan jeg fylle bensin. Og kanskje spylervæske. Jeg har peilet olje noen ganger, men det var i forrige århundre, og jeg aner ikke om det gjøres fremdeles. Uanz tenkte jeg at slike kunnskaper ikke nødvendigvis ville være avgjørende for en slik stilling, så jeg sendte inn en søknad. 

Stillingen lå kun ute på nettet i 4 dager. Fra fredag til tirsdag morgen. Da hadde de fått inn så mange søknader at de måtte trekke den. Jeg søkte mandag kveld. Fredagen fikk jeg innkalling til telefonintervju påfølgende mandag. Derfra plukket de ut 8 stk som gikk videre til vanlig intervju. De ønsket den nyansatte på plass fra nyttår av, så prosessen skulle gå rimelig fort, og fredagen fikk jeg telefon, og innkalling til andregangs intervju mandag ettermiddag. Da var vi kun 3 igjen. Meg, en annen dame, og en mann. Alle tre fra oljebransjen. 

Jeg følte intervjuene gikk greit, og hadde en god følelse, men usikkerheten lå der likevel. Det var derfor en ubeskrivelig følelse å få telefonen jeg har lengtet etter i månedsvis fredag ettermiddag. De ønsket å tilby meg jobben. Selvfølgelig takket jeg ja. Jeg har jobb!

Hadde jeg ikke blitt utsendt på dekkskift, så hadde jeg aldri vurdert eller sett nærmere på denne stillingsannonsen på finn.no. Da hadde jeg måttet begynt på NAV-penger fra 1/1. Frem til nå har jeg gått på etterlønn, men søknaden om dagpenger ble sendt inn i begynnelsen av desember. Den kan jeg nå trekke tilbake, noe som er en aldeles nydelig følelse. 

Jeg kan ingenting om bil, men det skal jeg lære meg! 


Jeg gleder meg til å begynne å virke igjen, ikke bare fungere. Jeg gleder meg til å lære noe nytt, til å få bruke hodet, og ikke minst til å ha noe å fortelle om ved middagsbordet!

mandag 30. november 2015

Ølvotter

Like etter at jeg begynte å strikke for 3-4 år siden, kom mann med et ønske. Han ønsket seg ølvott. En bekjent av ham hadde fått, og det ville han også ha. Etter litt leiting på nettet fant jeg oppskrift, og satte igang. Det var ikke helt enkelt, men etter litt prøving og feiling, fikk jeg det til. 



Den første ble litt stor, så jeg satte igang med enda en, og fant så min egen måte å lage de på. Etter det ble det mange, som jeg ga bort til venner til forskjellige anledninger. 


I høstferien laget jeg til en care-pakke med litt forskjellig hjemmestrikket stæsj som luer, tovede gryteunderlag og grytekluter, kjøkkenkluter, vinhøne pluss noen ølvotter, som jeg sendte over til Houston. Det kan jo bli kaldt i Texas om vinteren også, og mine venner der borte kjenner ikke så veldig til ull, toving og strikking. Care-pakken falt i smak, og min venninne så straks gave-potensialet i ølvottene. Hun lurte på om jeg kunne strikke noen flere til henne. Selvfølgelig sa jeg ja til det, for jeg hadde aldri sett for meg antallet hun ville ha. 

20!

Jeg har nok tilsammen strikket et større antall, men det har vært fordelt over flere år, og slett ikke på en gang. Jeg turde ikke engang spørre hvilket tidsperspektiv hun så for seg. Det var bare å hive seg rundt og sette igang. 

I dag blir jeg ferdig med ølvott nummer 20. Pakken til USA blir sendt i morgen, etter at de to siste er tovet og tørket. 



Nå tror jeg at jeg tar en pause fra ølvott-strikking for en stund!!

søndag 29. november 2015

Julestemning

Aldri før har det vært julestemning i huset så tidlig. Det er første søndag i advent. Normalt ville jeg ikke hatt adventsstaken klar engang. Det hadde jeg forsåvidt ikke i dag heller, men når jeg først fant ut at jeg skulle pynte til jul, skjedde ting fort. 

Adventsstakene ble hentet ned fra loftet, og samtidig kom juletre og julepynt også ned. Like greit å få det gjort, mens jeg var i mood. 



Adventslys kom i hus, takket være søndagsåpne butikker. 

Vanligvis pyntes treet her helga før julaften, men når det skal ned igjen rett over nyttår, og vi sjelden er hjemme i romjula, får vi jo veldig liten glede av det. Nå får vi hatt det oppe en hel måned. 




Jeg har aldri før hatt så mye stæsj på treet. Med inspirasjon fra min amerikanske venninne og hennes 14 (!) juletrær, puttet jeg på det jeg fant for godt, både blomster og Hasle-nisser havnet på og inni treet. Og selvfølgelig masse Arsenal julekuler!

Også med inspirasjon fra USA, hvor de har billedrammer på juletreet: på hedersplassen, øverst i treet ble billedramme med bilde av Pippi hengt. Veldig vemodig. 2. juledag i år er det 14 år siden hun flyttet inn hos oss. Det blir merkelig å ha en jul uten at hun prøver å rive ned treet for å leke med julekulene...



Det eneste som mangler på treet nå, er en gave fra USA som jeg vet er på vei. Min venninne har laget alveføtter til meg. Utrolig kult, og jeg gleder meg til å plassere de i treet når de kommer. 




Ungene kom visst i julestemning av julepyntingen, og ville lage pepperkaker. Igjen, takk og lov for søndagsåpne butikker. Pepperkakedeig ble kjøpt inn, og pepperkaker ble både laget og pyntet. 





Jeg er så og si ferdig med julegaveinnkjøpene, kalenderne er klare, og nå når treet også er oppe og pyntet og den obligatoriske pepperkakebaksten gjort, er det bare for meg å kose meg og nyte førjulstiden.


lørdag 28. november 2015

Nei, alle kan ikke jobbe som det!

Som fersk arbeidsledig ble jeg kalt inn til obligatorisk informasjonsmøte hos NAV. Jeg er fremdeles relativt usikker på formålet med dette informasjonsmøtet; ikke ga det meg noe inspirasjon, ikke ga det meg noe oppmuntring, og det ga meg ihvertfall ingen informasjon - ut over at det var viktig å ha en CV, og at det var viktig å sjekke jobbportalene. Det visste jeg faktisk fra før! 

Jeg har fått et standardbrev fra NAV med vedtak om at jeg skal kunne klare å skaffe meg ny jobb på egenhånd. Uvisst på hvilket grunnlag. Greit nok. Sammen med min sluttpakke fikk jeg etpar timer med profesjonell veiledning, hvor vi gikk gjennom CV, søknadstekst og intervjutrening - slike ting som jeg i min villfarelse trodde at NAV hjalp til med. Det gjør de visstnok ikke. Ikke for slike som meg ihvertfall, som har fått ovennevnte vedtak uten engang å ha vært i kontakt med NAV, annet enn å registrere meg som ledig på nettet. Jeg fikk bekreftet på infomøtet at veileder ikke ble tildelt før jeg hadde vært ledig i rundt 4 måneder. I mitt hode er det i de første månedene som ledig utrolig viktig med oppfølging. Selvtilliten får seg naturlig nok en knekk når du mister jobben, men det hjelper at du selv vet med sikkerhet at du har en bra presentasjon av deg selv, fordi den har vært gjennomgått av profesjonelle. 

Nei, jeg forventer ikke at NAV skal skaffe meg jobb, men jeg hadde forventet at et obligatorisk informasjonsmøte skulle være litt inspirerende - ikke stigmatiserende og nedbrytende. Det burde ikke være så vanskelig å gjøre små justeringer for å få det litt mer engasjerende og interessant. Dette er tross alt jobben deres... Menmen, det er ikke alt mitt kapitalistiske hode skal forstå!

Møteleder på det obligatoriske infomøtet kunne informere om at samtlige av oss kunne ta gratis vekterkurs gjennom NAV, og søke jobb i sikkerhetskontrollen på flyplassen. Det var jobber som ALLE kunne ta. Det eneste, nesten, som manglet i etterkant at møtet var ordene "Dette informasjonsmøtet er sponset av Securitas" ... En tidligere kollega var på informasjonsmøte ved samme NAV-kontor noen uker etter meg. På dette møtet ble dagligvarebransjen fremhevet som steder der ALLE kunne jobbe ...

Jeg finner det ganske respektløst, at en NAV ansatt kan sitte og si slike ting! Generalisere, uten å vite noe om bakgrunnen til menneskene han sier det til. Respektløst overfor de menneskene som faktisk jobber i securityen på flyplassen, eller i kassen på Rema. For meg å si noe sånt er det samme som å si at du kan lett erstattes, alle kan faktisk gjøre din jobb, du er ikke spesiell. Og det er ingen god følelse. 

Jeg har også mottatt mange kommentarer fra sikkert velmenende bekjente om at jeg må søke meg inn i barnehage, eller som hjemmehjelp, dersom jeg er lei av å gå ledig. Jeg har utrolig stor respekt for barnehageansatte og hjemmehjelpere, for jeg vet at jeg aldri kunne utført en slik jobb selv. Jeg hadde mistrivdes til de grader, og mistrives du, kan du umulig gjøre en god jobb. Men det er det ikke alle som forstår. 

Mitt liv er på kontor. Når jeg sier det, får jeg til svar at jeg ikke har prøvd noe annet, og at jeg helt sikkert hadde kommet til å like det. 

Helt fra jeg var liten har jeg visst at jeg skulle jobbe på kontor. Venninnene mine lekte med dukker, jeg likte best å leke med permer og blanketter. Min mor jobbet i bank og kom av og til hjem med utgåtte, ubrukte blanketter som skulle kastes. Så fikk jeg dem istedenfor. Da var det stor lykke i heimen. 

Min mening er at folk må gjøre det som de er gode på, og som de trives med. Noen stortrives i barnehage, men vi mennesker er forskjellige. Jeg har selvinnsikt nok til å vite at jeg aldri hadde kunnet det. Det er ikke hvem som helst som kunne gått inn og overtatt den stillingen jeg hadde før jeg ble arbeidsledig - like lite kan jeg gå inn i en slik jobb. Du må ha visse forutsetninger til å kunne utføre en jobb, uansett hvilken jobb du skal utføre. Jeg skal ikke gå inn på de forskjellige forutsetningene her, men jeg vet at jeg ikke innehar de som  trenges for å jobbe enten i barnehage eller som hjemmehjelp - eller forsåvidt i securityen på flyplassen ...

Min hverdag som arbeidsledig

Min hverdag som arbeidsledig starter hver eneste morgen med å tråle gjennom de forskjellige jobb-portalene, for å se etter nye stillinger å søke på.



Når jeg har funnet en stilling, bruker jeg lett etpar timer på å arbeide frem en søknad. Både søknad og CV skal spisses i henhold til hver enkelt stillingsannonse, det tar tid å få satt opp alt slik som jeg til enhver stilling synes er bra. Å bruke såpass med tid er for meg helt greit, det vil jo være nettopp det jeg vil få betalt for, av NAV, når jeg snart skal over på dagpenger.

Det jeg ikke synes er like greit, er når jeg ikke får noen som helst tilbakemelding på søknaden jeg har arbeidet med, og sendt. Arbeidssøkere legger så mye tid og krefter på å formulere en best mulig søknad, og jeg synes rett og slett det er respektløst av stillingsutlyserne å ikke gi noen form for tilbakemelding.

Det finnes ingen unnskyldning å la være å informere søkere når en stilling er besatt eller andre løsninger har dukket opp, selv om de har fått 100-vis av søkere. Det er kun en kort mail som trenges å skrives, og så merge brevet med mailadressene fra webcruiteren. Det er liksom det minste som bør kunne forventes!

Jeg har til nå søkt på over 30 stillinger siden begynnelsen av juni. Ikke så mange, kanskje - og jeg tror nok dessverre jeg må skrive en god del søknader til før det ordner seg for min del. 4 av disse stillingene har jeg vært på intervju på, noen har jeg fått beskjed om at jeg er overkvalifisert til, noen har jeg fått avslag på og noen er fremdeles aktive.10 av stillingene jeg har søkt på er jeg imidlertid helt sikker på at nå er besatt, men jeg har rett og slett ikke mottatt en eneste tilbakemelding. 

Verstingene er faktisk bemanningsbyråene, deretter det offentlige. At det i kommunal sektor bare lyses ut stillinger for ordens skyld, fordi de er pålagt det men egentlig mer eller mindre allerede har bestemt hvem som skal få jobben, er en kjent sak, Likevel er det for meg skuffende at det er nettopp disse - offentlig sektor, og ikke minst bemanningsbyråene - som er dårligst med å gi tilbakemelding - de som en liksom skulle tro at var best i klassen ...

Når de gode tidene kommer - ja, for det kommer til å bli gode tider igjen - tider der bemanningsbyråene skriker etter folk, da vet ihvertfall jeg hvilke byråer jeg skal holde meg langt unna!

fredag 27. november 2015

Black Friday-kupp

Black Friday er moro! Jeg hadde egentlig ikke planer om å kjøpe noe særlig; for det første er jeg arbeidsledig, for det andre er jeg så og si ferdig med julegavene, men som alltid er det noe som frister, som man bare MÅ ha. Jeg var ute og kjøpte en julegave, og handlet litt på etpar nettbutikker, og så fikk jeg mail fra Georg Jensen. 

I romjulen i fjor kjøpte jeg en del julepynt fra Georg Jensen. Jeg hadde det på ønskelisten min til jul, men jeg glemte å informere noen som helst om akkurat det ønsket, så naturlig nok lå det ikke noe under treet. Og hva gjør man da? Man kjøper etter-julegave til seg selv - fra seg selv! 

Jeg likte julepynten så godt at jeg ønsket meg mer, men heller ikke i år har jeg informert så veldig mange om akkurat det, bortsett fra et blogginnlegg fra nettopp romjulen i fjor - som garantert ingen husker... Dermed ble det til meg fra meg i år også!

Georg Jensen nettbutikk hadde salg i dag. Black Friday salg. Farlige greier. Men ikke så farlig likevel, da jeg så prisene. De var supre! Det ble både et 2015-hjerte og en 2015-stjerne på meg, i tillegg til nok en stor toppstjerne. Og det tilsammen til et lavere beløp enn jeg betalte for toppstjernen alene i fjor. 





Toppstjernene er kanonflotte, og siden jeg har to juletrær - ett hjemme og ett på hytta - må jeg jo ha to toppstjerner. Eller 4...- siden en kan ha dem både i vinduet og på toppen av juletreet ...

Som en ekstra bonus hadde SabiSushi 50% på alle menyer i dag. Gjett hva det ble til middag her i huset?

torsdag 26. november 2015

Uønsket besøk

For noen måneder siden hadde vi uønsket besøk i hagen. Jeg våknet av at en mann gikk rundt i hagen vår, i carporten, på terrassen, og kjente på dørene. Jeg fikk jagd ham vekk før han fikk tatt med seg noe, men etter det gikk jeg lenge som på nåler, redd for at han skulle komme tilbake. Syklene som sto i carporten ble plassert i garasjen, men det var temmelig tungvindt all den tid de blir brukt temmelig mye alle sammen. 

Det gikk altså noen måneder, og jeg begynte å få det litt på avstand. Jeg begynner å bli rimelig lei livet som arbeidsledig, det kjennes både psykisk og fysisk, og enkelte kvelder er det helt umulig å få sove. 1000 tanker kverner rundt i hodet mitt, i tillegg til at jeg ikke er fysisk utslitt. Jeg prøver å trene litt, men de dagene jeg ikke får trent er ekstra tunge. 

Natt til i går hadde vi på nytt uønsket besøk - selvfølgelig skjedde det en av nettene hvor jeg faktisk fikk sove... 

Vi våknet opp til kun 3 sykler i carporten - istedenfor de 4 som skulle ha stått der. Rimelig kjedelig. Heldigvis var det ingen av ungenes sykler som var borte, så de kom seg avgårde på skole og trening som normalt. Min etterhvert noe utslitte sykkel sto der også. Sykkelen til Mann manglet derimot. Spor i singelen viste tydelig at noen hadde slept den gjennom hagen med bakhjulet låst. 



Sønn dro på skolen, men kom hjem igjen etter bare et par minutter. Naboguttens sykkel var også stjålet. I tillegg lå det en plastpose med en knust tallerken oppå i innkjørselen til en annen nabo. Tallerkenen var av typen souvenir, med et fotografi inni. Ingen i gata kjente til verken tallerkenen eller personen på bildet, så det er nok sykkeltyven som har hatt den med seg og mistet den. 



Jeg var rundt og kikket i området om formiddagen, og fant ganske raskt naboguttens sykkel bak garasjen vår. Den hadde ikke vært låst, i motsetning til sykkelen i vår carport. Jeg lurer på hvor langt han har giddet å dratt med seg den låste sykkelen, om han ikke har hatt bil stående på vent et sted da. Jeg lurer også på hvorfor han tok akkurat den sykkelen, og ikke den nyeste av de som sto der, nemlig Sønns. Men heldigvis for oss gjorde han altså ikke det. Manns sykkel hadde dårlige bremser, og skulle akkurat til overhaling hos sykkeldoktoren. Heldigvis hadde vi ikke levert den inn enda, det hadde vært enda surere om vi i tillegg hadde betalt for reparasjon før den ble stjålet. 

Tyveriet ble anmeldt hos både politi og forsikringsselskap. Jeg så for meg å få knapt med peng igjen fra forsikringen, men der tok jeg feil. Vel hadde vi 4000 i egenandel, men vi hadde opptjent såpass mye på en "egenandelskonto", som jeg forsåvidt ikke kjente til at vi hadde, i tillegg til at vi meldte fra om tyveriet via nettet, at vi fikk tilbake nesten like mye som vi betalte for sykkelen opprinnelig. Jeg har vært relativt negativ til IF, som vi er forsikret hos, etter en episode med en flyvende takplate i januar 2014, men etter dette er alt snudd i positiv retning. Mann skal dermed få ny sykkel ganske så kjapt. Takk IF. 

Og så håpes det ellers at vi er ferdige med uønsket besøk!

onsdag 25. november 2015

Julekalendere i box!

Da jeg var liten var min julekalender en liters melkekartong hvor sidene var skjært ut, og 24 tomme fyrstikkesker var satt inn. Min mor puttet en liten godteribit i hver eske, og jeg åpnet en eske hver dag fra 1. desember. En gang fikk jeg en sprelleman-julenisse-kalender med sjokolade inni. Den var sikkert svindyr på 70-tallet, den var helt spesiell, og for meg må den ha gjort stort inntrykk siden jeg husker hvordan den så ut nesten 40 år etter...

I dag er det pakkekalender som er tingen. Og det er egentlig takket være svigermor - eller svigermors skyld. Jeg har aldri vært vant med pakkekalender, men julen etter at Datter ble født sydde svigermor julekalender til henne, og fylte den med pakker. Sånn etableres en tradisjon... Fra da av var det kun pakkekalender som gjaldt. Etter som årene gikk, og også Sønn ble født, hadde svigermor fått så mange barnebarn at hun umulig kunne holde tradisjonen ved like, og noen andre måtte overta den jobben; meg!

Jeg gikk på akkord med meg selv de dagene jeg var i London. Mesteparten av julegavene var allerede innkjøpt i sommer, i Houston, og hovedfokuset var kalendergaver. Ikke skulle de være for store, ikke skulle de koste for mye. Jeg hadde ingen anelse på forhånd om hva jeg skulle fylle kalenderne med, men ved opptelling da jeg kom hjem, manglet jeg bare etpar ting på hver kalender. Det må nok være første gang i historien at jeg er mer eller mindre klar, og med så mange pakker, så tidlig!



Også Mann har fått julekalender i år. Ølkalender, selvfølgelig. Og hans var den første som kom i hus. Han postet et innlegg av en ølkalender på Facebook før farsdagen, og jeg dro rett ut og kjøpte en til ham. 



Dermed var det bare Mor i huset som ikke hadde sin egen kalender, og det var urettferdig. Urettferdig har det jo egentlig vært i mange år, jeg har laget til ungene, mann har kjøpt sin egen øl-kalender fra et mikrobryggeri. I fjor sutret jeg slik at ved halvgått desember dro Mann og Datter ut og kjøpte sjokolade fra Sjokoladepiken, og jeg fikk en bit for hver dag som var gått + en bit resten av dagene igjen frem til jul. 

Jeg ville også ha kalender fra starten av desember i år, og fant ut at jeg hadde lyst på julekalenderen til Bodyshop. Jeg sjekket på forhånd, og i London kostet den bare 60 pund - langt under hva den koster her hjemme. Første dagen i London bar det inn i en Bodyshop butikk, og der fant jeg kalenderen. Jeg røsket en med meg og skulle til å gå til kassen, da en av ekspeditørene stoppet meg og spurte om jeg var sikker på at det var den jeg skulle ha. De hadde nemlig en med fullsize produkter i, en litt mer eksklusiv, med høyere verdi også. Den kostet bare 20 pund mer, altså 80 pund - men akkurat den dagen hadde de 30% rabatt på alt i butikken, noe som gjorde at den store kalenderen ble billigere enn det den lille opprinnelig kostet. Valget ble meget enkelt! For å toppe det hele fikk alle som handlet for over 50 pund en ekstra gave. En meget fin gave. Megakjøp!



I år slapp jeg med andre ord å sutre. Jeg fikset min egen kalender! Mann mener bestemt at det er han som har kjøpt kalender til meg, men alt han gjorde, var å dra kortet. Og vi har felles konto ... 

Åh, som jeg gleder meg til 1. desember!!!

tirsdag 24. november 2015

Juleshopping i London

I mange år nå, har det vært tradisjon for meg å reise til London på julegaveshopping før jul, og i år var intet unntak. Turen ble bestilt allerede i mai, sammen med et vennepar. Jeg, som har reist til London ca 4 ganger årlig, hadde ikke vært i London, med unntak av mellomlandingene til og fra Houston i sommer, siden begynnelsen av februar, og abstinensene var enorme. Da det gjensto ei uke til avreise, var gleden over at det kun var ei uke igjen så stor, at jeg liksågodt bestilte enda en tur til London - da inkludert unger og Arsenal-kamp - til begynnelsen av januar ...

Vel fremme på Heathrow var det bare å hive seg i en taxi og dra direkte til hotellet. Denne gang bodde vi i Bayswater, meget sentralt med kort vei både til Bayswater og Queensway tube-stations. Etter å ha sjekket inn, dro vi til HardRockCafe for sen middag - som vi gjør hvert år. Da vi ankom fikk vi informert at det var ca 45 minutters venting på bord. Mann flashet VIP-kortet, som forøvrig utgikk i oktober og som vi ikke hadde fornyet. På tross av at de hadde kuttet ut  dealen med VIP-kort, og til tross for at vårt kort var utgått, fikk vi bord umiddelbart. 

Morgenen etter var det ut å gjøre London. Vi startet i High Street Kensington, før vi tok tuben inn til Oxford Street og lunsjet oss på Yo! Sushi - som vi gjør hvert år. Etterpå var det å rusle nedover favorittgaten min, nydelig julepyntet. 


Vi hadde laget oss en slags plan over hvilke butikker vi skulle innom som vi egentlig skulle følge, men den gikk fort i vasken. Etter nesten 22 000 skritt, og med menn med armer ned til knærne, bar det til hotellet for raskt å kaste fra seg det innkjøpte, og så dra til ChinaTown og spise duck in pancakes - som vi gjør hvert år!

Lørdag skulle mennene på Chelsea-kamp, mens vi to damer tok ut til Westfield shopping centre. Det var bom. HELBOM. Det er mye kjekkere å traske gatene i sentrum, enn å gå rundt inne på et kjøpesenter, så etter å ha gått litt rundt og kikket, fått handlet bittelitt og spist lunsj, dro vi tilbake til sentrum, og senere til hotellet for å treffe igjen de som hadde vært på fotballkamp. 

Lørdag kveld er gourmet-kvelden - som vi har hvert år. I år hadde vi valgt oss ut Hakkasan, etter at ALLE jeg kjenner som har vært der har skrytt den opp i skyene. Vi varmet opp med å møte et annet vennepar i Carnaby street, tok etpar glass der før vi gikk sammen bort til Hakkasan. Hadde jeg ikke vært i ordentlig julestemning før, hadde jeg garantert blitt det etter å ha gått gjennom Carnaby street. Makan til flott pynting skal du lete lenge etter. 



Dessverre svarte ikke den restauranten til mine forventninger, og sluttregningen sto heller ikke i stil med opplevelsen. Greit å ha vært der, men det ble en dyr og en kun helt grei opplevelse. 





Søndag var det siste innspurt i handlingen. Vi laget liste, og fulgte den så og si slavisk, slik at vi skulle få med alt vi måtte. Vi kom akkurat i mål - en halv time før butikkene stengte var vi ferdige - alle listene var krysset ut. Om kvelden dro vi til en annen av mine favorittrestauranter - Bodeans - i Soho. Veldig god mat som alltid, for mennene ble likevel lykken å gå innom Brewdogs pub like ovenfor Bodeans etter middagen tror jeg. 

Mandag morgen var det bare å stå opp og komme seg til flyplassen igjen for hjemreise. Det er alltid traumatisk for meg å reise fra London, men denne gangen visste jeg at det kun var 5 uker  til jeg skulle tilbake igjen. 

En fantastisk helg, som alle helger i London er, med masse god shopping, masse god mat og ikke minst veldig godt (og spinngalt) selskap. 


Hvor mange innsjekkinger av nye øl mennene fikk på Untappd, og hvor mange flasker med bobler som gikk i løpet av langhelga for oss damer tør jeg ikke engang prøve å rekne på.

torsdag 5. november 2015

Hytta ved Tinturvatnet

Da jeg var 6-7 år bygget familien min hytte oppe i heia over Jørpeland. Vi hadde helikopter som fraktet reisverket opp, og dumper som kjørte materialene nesten helt frem. Jeg har utrolig mange barndomsminner fra stedet hvor vi tilbrakte å så mange helger og ferier. Jeg elsket hytta, selv om den var rimelig enkel, uten innlagt strøm eller vann, og lå helt for seg selv langt utenfor allfarvei. 

For nesten tjue år siden, solgte vi hytta. Den ble alt for lite brukt. Jeg hadde da giftet meg, og Mann nektet plent å bli med opp dit. Jeg fikk ham med opp to ganger, men han er skikkelig bygutt, og ikke særlig vant til å fote seg i naturen uten skikkelig oppbygde stier. Han syntes det var langt og tungt å gå opp dit, og da han kom frem, kunne han ikke engang ta seg en dusj ... 

Siden den gang har jeg tenkt masse på hytta, og hadde syntes det var kjekt å se den - og stedet - igjen, og ikke minst vise mitt barndoms paradis til mine barn. Sønn hadde OD dag i dag, og "fri" fra skolen, vi fant derfor ut at vi skulle reise inn og gå på fjelltur, slik at han fikk sett hytta. 

Vi fikk en flott tur, i nydelig høstvær. 



Jeg var litt usikker på veien i starten, all den tid jeg ikke har gått akkurat den veien vi tok i dag, på sikkert 25 år, men når jeg først fant stien, og kom et stykke oppover, husket jeg igjen nesten hver en stein. 


Jeg kjente jeg fikk en ganske stor klump i halsen da vi nesten var fremme, og jeg fikk øye på hytta fra andre siden av vatnet.


Da vi kom frem, tok vi oss den frihet å spise nisten vår på terrassen. Jeg følte jeg hadde rett til det ...


Det var som om de nesten 20 årene var visket bort, det var som om det kun var noen uker siden sist jeg hadde vært der. Ingenting var forandret, hytta så ut akkurat som jeg husket den. Åh, som jeg angret på at den ikke var vår lengre! Likevel vet jeg at den ikke hadde blitt mye brukt. Jeg og Sønn hadde nok storkost oss der, men det hadde nok ikke Mann og Datter... 

Jeg håper de som eier hytta nå virkelig bruker den!

Det var en super tur, 6 kilometer tur/retur, og vi brukte rett over 1 time hver vei. Det var kjekt å være tilbake, vemodig, men veldig fint. Og jeg ser ikke bort ifra at jeg tar turen tilbake dit igjen en gang i fremtiden.

torsdag 29. oktober 2015

Husmorpoeng

Det er jammen meg ikke mye som skjer i livet mitt for tiden. Det er dødskjedelig! I tillegg til å gå hjemme og ha svært lite å gjøre, har jeg gått med brukket tå, noe som har redusert aktivitetsnivået mitt betraktelig. Men nå begynner det å komme seg, ihvertfall på tå-fronten, noe som har resultert i 6 mil på sykkelen til nå denne uka, og det er jo bra!

Når jeg nå går hjemme, er det naturlig at jeg tar innkjøp og lager middag, ihvertfall noen dager i løpet av uka. Jeg HATER å lage middag, men når jeg likevel ikke har noe bedre å ta meg til, så er det bare å hoppe i det. Det eneste som er større lidelse enn å lage maten, er å finne på hva vi skal ha til middag. Både voksne og barn er relativt matleie for tiden, noe som bare gjør det enda tristere å lage mat

Jeg har prøvd å engasjere ungene med å komme med middagstips, men som regel blir forslagene de kommer med forkastet fordi en annen i familien ikke liker en ingrediens eller noe, men her om dagen fikk jeg en link tilsendt fra Datter med en oppskrift som ble akseptert. I tillegg til at hun blogger selv, er hun en ivrig leser av forskjellige andre blogger, spesielt trenings- fitness- og "sunne" blogger, og på en av disse hadde hun funnet en oppskrift på grove pizzasnurrer. De så ikke så veldig gode ut på bildene, men jeg tenkte at Datter skulle nå ha for bidraget til middagsforslag. 

I går handlet jeg inn ingrediensene jeg trengte, og i dag ble det laget grove pizzasnurrer til middag. Jeg er veldig lite flink med gjærbakst, og grove deiger kan jeg ikke huske å ha laget før. Det var noe klissete ræl, men resultatet ga betydelige husmorpoeng - fra hele familien.

Jeg skal tilogmed innrømme selv, at pizzasnurrene ble knallgode, og legger oppskriften ut her slik at jeg enkelt skal finne den igjen selv - og anbefaler samtidig andre som måtte komme over denne siden til å prøve de ut. Her i heimen skal ihvertfall disse lages flere ganger!

Jeg modifiserte noe i forhold til den opprinnelige oppskriften, og deigen min besto av 500g speltmel, 250g rugmel og 250g havremel, 1 pose tørrgjær, 1 klype salt, 1 dl vann, 6 dl lettmelk og 1ss olje. Denne lot jeg stå og heve en times tid - eller, heve og heve... grove deiger hever visstnok ikke så mye...? Min gjorde ihvertfall ikke det...


Jeg steikte så opp 400g kjøttdeig, blandet inn 1 pose med Toro pizzafyll (iblandet 3 dl vann) og 1 beger Peppes pizzasaus. Dette fordelte jeg utover deigen etter at den var ferdig utkjevlet, toppet det med revet ost, rullet sammen og skjærte opp. Deigen ga 20 pizzasnurrer i grei størrelse, som ble steikt på 210 grader med varmluft i 20 minutt. 


Ettermiddagene er hektiske for Datter, med både trening og jobb, og det er ikke mange dagene i uka hele familien spiser middag samlet, ei heller i dag. Datter var bare hjemom en liten stund før hun måtte ut døra igjen, og det før Mann var kommet hjem fra jobb, så da passet det godt å kunne putte etpar pizzasnurrer i henne før hun dro avgårde igjen.



Strålende fornøyd med at jeg hadde laget "hennes" middag - og med min utførelse av oppgaven - fikk jeg tilogmed dedisert en egen snap! 

Da Mann kom hjem, var det kun 8 snurrer igjen ...

lørdag 10. oktober 2015

Svart trompetsopp

Lykken er å trosse legens forbud mot å gå i skogen med brukket tå, og finne den soppen som du har lett etter i årevis, men aldri funnet. 

Det har ikke vært særlig med vær i høstferien, ikke til å være ute ihvertfall. Det har passet meg ganske bra, siden jeg ikke er like mobil som vanlig. I dag, derimot, var det strålende fint vær, sol og blikk stille, så jeg fikk med meg Mann for en ørliten sopptur. 

Vi kjørte til et sted vi fant endel kantareller for noen uker siden, og tok utgangspunkt derfra. Vi fant ganske raskt litt kantareller på samme sted som sist, men ikke nok til at jeg var fornøyd. Vi gikk litt videre innover i skogen, men det tok ikke så veldig lang tid før jeg fant ut at skogstur ikke var det mest geniale jeg kunne ha funnet på. Jeg burde nok hørt på legen og holdt meg i ro i etpar uker til. 

På vei tilbake til bilen stoppet jeg opp og ventet på Mann som hadde vært på jakt seg i en litt annen retning enn meg, og der! Rett ved føttene mine fant jeg soppen som jeg så veldig gjerne har hatt lyst til å finne, så lenge jeg har plukket sopp, faktisk; svart trompetsopp.


Svart trompetsopp er en svært så ettertraktet matsopp, og her var den i STORE mengder. En verkende fot ble fort glemt, og soppkurven min ble nesten fylt opp. 


Selv nå i etterkant kan jeg nå si at selv om det ikke var så smart å dra ut på sopptur i dag, var det definitivt verdt det. 

Hjemme i Rorbua igjen ble soppen renset, og et stappfullt bakebrett ble satt i ovnen til tørking. 


Jeg gleder meg storveis til neste gang vi skal ha soppstuing, da med svart trompetsopp. 

Neste helg skal jeg rett tilbake igjen. For det første for å forsikre meg om at jeg har kontroll på hvor dette stedet er, slik at jeg finner det igjen til neste år, og for det andre for å se om jeg finner mer i samme området. 

tirsdag 6. oktober 2015

Tå til besvær

Haustferie! Nydelig! Nå har jeg jo "ferie" hele tiden, men herlig å være sammen med familien i leiligheten i Korshamn i ei hel uke. Jeg hadde store planer om lange skogsturer og masse matauk...

Uka startet med å returnere til Stavanger for Viking-kamp. Resten av gjengen dro rett tilbake til leiligheten etter kampen, mens jeg ble igjen for et viktig møte mandag morgen.

De siste 4 ukene har jeg gått med ei vond tå. Jeg var hos legen sist uke og viste den til ham, han mente den var brukket, men jeg blånektet. Vel og greit at jeg ikke merker at jeg blir bitt av huggorm, men ei brukket tå kan vel ingen unngå å merke. Jeg hadde prøvd å medisinere meg selv med lamisil - bare sånn i tilfelle det var et ekstremangrep av fotsopp - og grønnsåpevatn, uten at det hadde gitt noe merkbar bedring. Natt til mandag var tåa så hoven at huden sprakk opp. Dritvondt. Jeg ringte derfor legevakten om morgenen, men ble henvist til fastlege. Fastlege hadde ikke tid før utpå ettermiddagen, og jeg skulle jo til Korshamn rett etter møtet...

Møtet krevde finsko av typen høye hæler. Ugh. Jeg heiv innpå etpar paracet, og satset på at det skulle gå fint. Heisen i bygget møtet skulle være i kom ikke, og jeg måtte ta trappene opp i 4. etasje... Det ble ikke bedre da de dro frem et bilde av en måne, og snakket om metaforer. 



Jeg suger virkelig på metaforer, og det er ganske frustrerende når du prøver og prøver og ser at du åpenbart ikke gir dem de svarene de ønsker eller forventer. Møtet ble med andre ord ingen suksess, men ikke noe å gjøre med det!

Vel tilbake i Korshamn var resten av gjengen klar til å ta ut på tur i skogen. Jeg heiv innpå etpar paracet til, og ble med. Vi fant ingen sopp eller blåbær, derimot fant vi masse ville bjørnebær og hasselnøtter. Helt grei erstatning det!







Tåa mi likte imidlertid ikke noe særlig den skogsturen, og demonstrerte noe veldig da vi var tilbake i leiligheten igjen. Jeg tok bilde av den og sendte til en venninne som er arbeider på det lokale sykehuset her, og hun mente absolutt jeg burde få noen til å se på den, for den så helt klart ut somom den var brukket. 



Jeg begynte å grave i hukommelsen, og husket vagt at jeg for en 4-5 uker siden var en tur i skogen og tråkket feil. Jeg husker at jeg tenkte at oi! Det der gjorde skikkelig vondt, men så fant jeg sopp, og glemte hele greia. Det må ha vært da tåa fikk seg en smell. Noe avlastning hadde den ikke fått, jeg har vært på maaange soppturer, gåggeturer og sykkelturer siden da, så ikke rart den var så hoven hvis den virkelig var brukket...

Det var bare å hive seg i bilen og komme seg på legevakt. Legen kasta bare ett blikk på tåa mi før han bestilte røntgen, som igjen viste brudd. Ikke rart grønnsåpevatn eller fotsoppmiddel ikke hjalp... Legen var ikke videre imponert over diagnostiseringen og selv-medisineringen min... Godt jeg aldri skal søke jobb på legekontor!!!

Tapet fot i to uker betyr null skogsturer. Ganske trist, men jeg får bruke haustferien til å bare sitte på terrassen og nyte utsikten!