Konkurranseinstinkt ønskes ...

Jeg er født totalt uten konkurranseinnstinkt. Når jeg var liten, var det helt greit å tape for storebrødrene i ludo. Om jeg og Morten en sjelden gang er ute og jogger sammen, og han prøver å pushe meg til å løpe enda litt fortere eller enda litt lengre, har det heller motsatt effekt.

Men nå har jeg faktisk - helt frivillig - meldt meg på en slags "konkurranse" på jobb. "Aktiv med jobben" skal pågå hele oktober måned. Spørsmålet kom for en måned siden, og da kjentes det ut som en god idé.


Men når jeg kom på jobb i dag, lå det en fin, liten, rød eske på pulten min og ventet på meg, og oppi der lå den: Verdens viktigste dings for den neste måneden: Skritt-telleren! Måtte få den tidlig, slik at vi kunne "øve" oss inn, få registrert oss på Internettet, må vite, og være klar til O' den store dagen: Fredag 1. oktober. Og plutselig kjentes ikke idéen like smart ut lengre ...


Hver dag i oktober må jeg gå minst 7 000 skritt. Jeg har overhode ingen idé om hvor langt 7 000 skritt er. Men selv om det er bedre enn 10 000 skritt eller 12 000 skritt (prøver å tenke positivt) føles det som VELDIG mye.

Hver eneste dag må jeg - i tillegg til å gå disse 7 000 skrittene, også fylle inn en egen Konkurransedagbok. Himmel og hav. Jeg kjenner presset, og jeg frykter stygge blikk i ryggen om jeg ikke klarer dette lovede kravet. Jeg må også prøve å forberede ungene: "nei, mamma kan ikke, for hun må ut og gå" ...


Jeg skal en tur til Kina i løpet av oktober - og skal sitte i timesvis på fly. Jeg hadde tenkt å sove, men det blir vel heller opp og ned midtgangen...

Akkurat nå kjenner jeg at det hadde vært litt morsomt å hatt et lite snev av konkurranseinstinkt, og at det hadde giret meg opp, men mest av alt er jeg irritert på meg selv som meldte meg på dette, og kan ikke fatte at jeg noensinne kunne tenke at dette liksom skulle være gøy...!