onsdag 9. mars 2016

Reasons to hang around

I helga fikk jeg sett Minor Majority live! De spilte hele Reasons to hang around-CDen på Tou Scene. En helt magisk kveld!


For 10 år siden fikk jeg en CD i posten av en venn i platebransjen. Platen var av et for meg helt ukjent band - Minor Majority - og CDen var deres siste utgivelse - Reasons to hang around. Jeg falt pladask ved første akkord, og er evig takknemlig for at jeg har venner i platebransjen som kjenner meg og min musikksmak, og som tenkte at dette kunne være noe for meg. 


For vel 5 år siden skulle bandet spille på Folken. Jeg avtalte tidlig med en venninne, og gledet meg som en unge i ukesvis i forkant. 


Vanligvis er jeg tidlig ute med det meste, og får svært så ofte kommentarer på akkurat det! Om det er konsertbilletter, flybilletter, det å pakke kofferten før jeg skal ut og reise... alt er for meg planlagt, og det i god tid. Denne gangen for 5 år siden bestemte jeg meg imidlertid å gjøre stikk motsatt av hva jeg vanligvis gjør; jeg kjøpte IKKE billett på forhånd. Jeg skulle sikkert bevise at jeg kunne klare det, eller noe. Åh, som jeg feilet!

Min venninne spurte flere ganger om jeg var helt sikker på at jeg skulle risikere konsertkvelden vår med å få billett ved inngangen. Skråsikker, var svaret hun fikk. Det er Minor Majority. Det er i Stavanger. Det kommer ALDRI til å bli utsolgt. 

Første flasken med bobler ble poppet straks jeg ankom vorspielet. Jeg skulle se Minor Majority. Lykke! Så skulle bare venninne sjekke hvor mange billetter som var solgt. Med store, røde bokstaver på skrått over arrangementsannonsen sto det: 

UTSOLGT!

Den som måtte tusle duknakket hjem etter vorspiel, mens venninna måtte gå alene på konsert, det var meg!

Dette var egentlig å gjøre en kort historie lang, men nå har jeg altså endelig fått sett Minor Majority live. Og aldri kommer jeg til å prøve å være annerledes, å gjøre noe annet enn hva som er forventet av meg, når det kommer til konsertbilletter!

tirsdag 8. mars 2016

Kvinnedagen

I dag er det 8. mars - Kvinnedagen. Jeg har fått etpar "gratulerer med dagen", men utenom det har jeg egentlig ikke noe forhold til denne dagen, og har heller aldri hatt det. 



Mann og Datter var i butikken i ettermiddag, og Mann lurte på om de skulle kjøpe med blomster hjem til meg, siden det var den dagen det var. Det skulle de ABSOLUTT ikke!

Datter er ivrig medlem i Unge Høyre, og Mann fikk en lekse om kvinnedagen jeg aldri tror han kommer til å glemme:

Det kommer overhode ikke på tale å kjøpe blomster til mor, spesielt IKKE på kvinnedagen. Her i Norge er kvinnedagen forbeholdt sosialister, og vi stemmer ikke rødt. I Norge går flere av parolene imot dagens regjering og de blå partienes politikk, og har i liten grad noe med kvinnekamp å gjøre. Kvinnedagen er opprinnelig for å bekrefte og å sette fokus på kvinners kamper, og ikke egentlig en politisk dag, men her i Norge har det politiske fokuset blitt satt i hovedsetet. Representanter fra liberale partier er ikke velkomne på organiseringsmøtene til kvinnedagen, og flere av møtene i forkant av kvinnedagen blir holdt lukket slik at andre meninger ikke skal være representert. Det er idiotisk at feminisme skal være forbeholdt de røde partiene, og bli arrangert på en slik måte at flere kvinner ikke "får lov" til å delta. Så nei, blomster til mor er uaktuelt, for vi feirer nemlig ikke kvinnedagen!

Det samme hadde hun sagt til sammfunnsfaglæreren på skolen i dag også, og i etterkant var hun overbevist om at denne læreren fra nå av hatet henne.

Jeg er overrasket, og samtidig veldig imponert over engasjementet. 

Så får jeg håpe at jeg får blomster ved en annen anledning...

søndag 7. februar 2016

Bollesøndag

I årevis har jeg bakt boller. Eller rettere sagt noe som skulle forestille boller. Jeg har aldri vært flink til å bake, og gjærdeig har vært særdeles problematisk. 

Jeg har en venninne som er verdens flinkeste med gjærbakst. Hun tryller frem det mest fantastiske bakverk, og bare ler og rister på hodet av meg når jeg sier jeg ikke får til gjærdeig. Alle kan gjærdeig - det er jo sååå enkelt, er hennes svar til det...

Jeg har prøvd utallige såkalt "umulig-å-feile"-oppskrifter, men feilet likevel... Jeg får ikke bollene til å heve skikkelig, og de blir små og kompakte, uansett hva jeg gjør, uansett hvor nøye jeg er med varmen på væsken og uansett hvilken type gjær jeg har brukt. Men jeg har ikke gitt opp. 

I dag er det bollesøndag, og Datter hadde bedt pent om å få boller. Så jeg handlet inn ingredienser, og tilbake fra hytta i dag var det rett i bakinga. Nok en gang skulle jeg prøve ut en ny, oppskrift - enda en av typen "umulig-å-feile", funnet på nettet. 

I denne oppskriften skulle en starte med å koke opp melk (1 liter), smør (300g) og melis (250g), for så å kjøle dette ned til 37 grader, og ha oppi fersk gjær (100g). Jeg hadde så i ei halv teskje kardemomme og 1,5 kg hvetemel. Diiiiger deig, og altfor stor for min Kitchen Aid-maskin. Men jeg fikk det nå blanda sammen. 

Jeg skal innrømme at jeg ikke hadde troen - i det hele tatt, så Sønn prøvde å oppmuntre mens jeg trillet ut bollene så fort deigen var ferdig blandet. Ikke noe deigheving i denne oppskriften, før bolletrilling. Bollene skulle i stedet heve i 1 time etter at de var trillet ut. 

De så noenlunde greie ut da jeg satte de lunt for heving, og etter en stund kom Sønn og informerte at de vokste som de skulle. Han hadde vært å smugtittet under kledet. 


Ganske riktig, en time senere var det store, fine boller på brettene, og bollene så til og med luftige ut. 

Fremdeles skeptisk ble brettene satt inni ovnen - 240 grader varmluft. Jeg forventet egentlig at de skulle falle sammen inni der. 

Etter 10 minutt var de ferdige, og ble raskt penslet med melk før de ble lagt på rist. 

Og resultatet? 100 % vellykket. JEG KAN BAKE BOLLER!!! Endelig. 



Dette var virkelig en "umulig å feile-oppskrift". Ingen små, kompakte klumper. Bollene var store, fine og ikke minst luftige. 

Jeg skal ikke påberope meg å være i nærheten av min venninne, men jeg er ikke lengre like langt ifra som jeg tidligere har vært. 


Bollene ble spist med vaniljekrem og pisket krem. Ordentlige fastelavnsboller!

Det ble rundt 60 boller, så til en annen gang kan jeg veldig godt halvere deigen. Heldigvis skal de fint kunne fryses. Disse bollene er faktisk verdt å fryse også, i motsetning til alle - ALLE - boller jeg har laget tidligere, hvor overskuddet har gått rett i søpla.

lørdag 6. februar 2016

Batterilading

Endelig er jeg tilbake i Korshamn igjen. Mitt fristed. Vi har ikke vært her siden romjulen - på mer nøyaktig 37 dager. Jeg tror det er første gang det har gått så lang tid mellom to ganger vi har vært her. Januar har vært heisen, både i forhold til meg i min nye jobb, og i forhold til været. Været har vært såpass dårlig at vi ikke har sett verdien i å dra ned. Men denne helga var det ikke noe som kunne stoppe meg fra å dra hit. 

Det allerbeste jeg vet, er å tilbringe helgene her. Det føles litt som en miniferie. Ikke noe sted lades batteriene mine så godt som her. Og nå for tiden trenger batteriene mine mye lading!



Det er ikke det at vi gjør så mye når vi er her, men jeg koser meg bare glugg ihjel! Å bare sitte å se ut av vinduet, på den fantastiske utsikten, er virkelig balsam for min sjel! Til og med i det verste uværet, er det fantastisk å være her. 



Å få guttene storfornøyde hjem etter fisketur med god fangst, for så å tilberede fangsten, det er hverdagslykke, det!



Jeg får som regel ikke strikket så mye i hverdagen, eller rettere sagt; jeg prioriterer heller andre ting, men når jeg er her blir det som regel alltid litt strikking. Batteriene lades godt opp med litt strikking også! 

Nå har jeg fått ny bestilling fra USA, denne gang på en ladning med kjøkkenkluter, og dermed er det bare å finne frem garn og pinner og sette igang. 



I fjor hadde vi hele 90 overnattinger i Korshamn, noe jeg synes er utrolig bra! Jeg håper vi skal klare å få noe i nærheten i år også, til tross for at vi ikke fikk reist ned hit i januar. 

mandag 1. februar 2016

Reiseåret 2016

Det nye året startet perfekt, med tur til London. Og i etterkant har det ballet på seg med reisebestillinger utover i året. Jeg elsker å reise, og jeg blir fryktelig slitsom å ha med å gjøre om det går for lenge mellom turene, så jeg har prøvd å plassere det litt jevnt utover i løpet av året. 

Neste reisemål som står for tur, er Svalbard. Svalbard har stått på min bucketlist så lenge jeg har hatt en slik liste, og det skal bli en kanonopplevelse å endelig få komme dit. 


Vi drar dit i april, etter at solen har kommet tilbake og det har blitt litt vår, men mens det fremdeles er snø. To snøscootere er booket, og planen er at vi skal kjøre scooter fra Longyearbyen og til Barensburg. Jeg har aldri kjørt snøscooter før, men er helt sikker på at det kommer til å bli kult! Jeg bestilte turen samme dag som jeg mistet jobben, for å ha noe å se fram til, og når vi reiser, har jeg sittet på billettene - og gledet meg - i nesten ett år. 

I himmelsprett-helga i begynnelsen av mai drar guttene i heimen til Barcelona på treningsleir. Siden det er langhelg, og siden vi jentene i heimen ikke hadde anledning til å melde oss på turen sammen med guttene, tar vi oss isteden en jentetur sammen med en mor og en søster av en av Sønns lagkompiser. Turen vår går til Aberdeen, fra torsdag morgen til søndag. 


Jeg har vært i Aberdeen mange ganger, og trives godt der. Det er lite og det meste ligger veldig sentralt, med mange av de samme butikkene som de har i London. Jeg elsker å planlegge middager, og har allerede, selv om det er nesten 100 dager til avreise, begynt å tenke på hvor vi skal spise de forskjellige kveldene ...

I juli er det sommerferie, og som i fjor legger vi ferien til Houston, på besøk til venner som bor der. Vi har lyst til å gjøre en del av de samme tingene som vi gjorde i fjor, blant annet haifiske, buefiske og roadtrip, i tillegg til litt nye ting. Denne gang går roadtrip'en til New Orelans, dermed får vi også en ny stat å krysse av. 


Selv om jeg egentlig er et sol-og-strand-menneske, så var ferien i fjor - uten en eneste strand-dag - så utrolig bra og opplevelsesrik, at jeg ikke nøler med å gjenta den!

Bare dager etter at vi er hjemme igjen fra Texas, så er det tid for DanaCup. 


En uke med fotball i Hjørring er blitt tradisjon, og er alltid sosialt og koselig. 

Høsten blir nok ekstra lang i år, for etter DanaCup er det flere måneders reiseopphold, før vi, sammen med to vennepar, reiser til London i november på den årlige julegaveshoppingen. 


Vi fant billetter til kjempepriser for ikke lenge siden, og siden turen er bestemt - det er jo tradisjon, så var det bare å få billettene i hus!

Men med all den reisingen går det ikke opp med antall feriedager, så jeg er nødt til å ta noe avspasering, eventuelt noen dager fri uten lønn. Men det er det absolutt verdt. 2016 ser ut til å bli et finfint reiseår! 

søndag 31. januar 2016

Jesuskort

Da jeg var liten, gikk jeg av og til om søndags morgenene på søndagsskole i Frelsesarmeen. Jeg husker ikke så mye av hva vi gjorde der, men jeg husker at vi kunne komme opp og synge sanger for de andre. De som opptrådte fikk små kort med bilder og bibelvers på, i belønning. Jesuskort, tror jeg vi kalte dem. Selvfølgelig var det, som seinere med russekort, om å gjøre å ha flest av de. 

Jeg kan aldri tenke meg at jeg hadde så veldig mange Jesuskort, for jeg var ganske beskjeden og likte ikke å opptre noe særlig, men jeg mener å huske at jeg var med noen andre og sang "Min båt er så liten" etpar ganger, så jeg hadde nok noen. 

Det er vel nesten 30 år siden jeg sist så et slikt kort. Ungene mine har aldri gått på søndagsskole, så jeg ante ikke om de fremdeles fantes. Ikke at jeg har tenkt noe særlig på akkurat det, da.... Men Jesuskort finnes i dag og! 

En kunde var innom en av de første dagene mine på jobb, og da hun gikk, ga hun meg et Jesuskort.  



Sånn i etterkant så synes jeg vel egentlig at gesten var litt frekk. Jeg liker ikke å bli påtvunget noe fra verken den ene eller andre religionen, men hun var en søt, gammel dame, og mente nok bare vel med å gi meg kortet. 

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre med det, for det føltes litt feil å bare kaste det med en gang. Jeg puttet det i lommeboken, og der får det ligge en liten stund, som et lite gjensyn med et vagt minne fra barndommen. 

lørdag 30. januar 2016

Kollektiv-trøbbel

I og med at min nye arbeidsplass er i nabobyen, og i og med at jeg har både tog og buss som går rett forbi både der jeg bor og der jeg nå jobber, tenkte jeg at jeg skulle være litt miljøbevisst og reise kollektivt innimellom. I hovedsak tenker jeg å sykle til og fra jobb, og ta opp igjen "konkurransen" med min tidligere lead om antall syklinger til jobb, men det er ikke alltid det passer, så da er det greit med alternativer. 



Jeg tok turen innom Kolumbus og forhørte meg om hvordan jeg skulle gjøre det. Siden jeg ikke visste hvor mye jeg kom til å benytte meg av buss eller tog, fikk jeg anbefalt å kjøpe Reisepenge-kort. Jeg kjøpte kort og fylte på penger.

Her om dagen satt jeg og leste på Kolumbus sine sider for å prøve å finne ut hvordan jeg skulle begynne å bruke kortet, få det registrert og klart. Jeg fikk det ikke helt til å stemme det som sto der - med det som jeg hadde blitt fortalt da jeg kjøpte kortet, og fikk også beskjed om at det var noe feil på mitt kort slik at det ikke kunne registreres, så jeg tok kontakt med Kolumbus. Først på Facebook, hvor jeg fikk beskjed om at jeg måtte ringe til dem. Trivelig det, når ventetiden for å snakke med en konsulent er over 5 minutter. 

I etterkant satt jeg igjen mer oppgitt og forvirret enn noen gang. Jeg ble fortalt at jeg ikke kunne bruke kortet Reisepenger på tog. Kortet kunne verken kobles opp mot NSB appen eller Kolumbus-appen, og kunne heller ikke benyttes i NSB sine automater. 

Dette var helt motstridende av det jeg fikk oppgitt da jeg kjøpte kortet, og i forhold til hva som står på Kolumbus nettsider om kortet Reisepenger. Jeg var altså blitt feilinformert, og det beklaget de. De beklaget også at det som sto på nettsiden ikke var "helt korrekt" .... ! Og det var det! Fint det! Skulle jeg ta tog, måtte jeg enten kjøpe enkeltbilletter hos NSB, eller kjøpe månedskort. Det kortet jeg hadde kjøpt kunne kun brukes på enkle bussreiser.  Eller, det kunne forsåvidt ikke det heller, for de hadde glemt å aktivere det med riktig sone da jeg kjøpte kortet. Og det måtte gjøres før jeg kunne bruke kortet. Og for å få gjort det måtte jeg fysisk inn til et Kolumbus kontor...

Hvorfor gjøre noe enkelt, når det kan gjøres vanskelig? 

Samtidig som jeg var der inne for å fikse kortet, spurte jeg om parkeringsforhold dersom jeg skulle ta tog, siden jeg hadde sett at det på min nærstasjon sto parkeringsskilt for togreisende. Nei, det kjente de ikke til, de visste ikke hvilke stasjoner som hadde parkering, ei heller hvem som hadde rett til å parkere der, eller hvordan det virket - om man måtte ha noe bevis av noe slag. Hvem jeg kunne kontakte, som visste det? Nei, det kunne de ikke svare på ...  Jeg ga opp og gikk!

Det er jammen meg ikke lett å være miljøvennlig og ønske å reise kollektivt! Jeg tror jeg fortsetter å ta bilen de dagene jeg ikke sykler!


torsdag 14. januar 2016

Bjednekniven

For etparogtyve år siden arbeidet jeg i en bedrift hvor de hadde "sosial fredag" i lunsjen, en gang i måneden. Denne fredagen gikk det på rundgang å ha med seg mat eller kake til hele avdelingen. Jeg var yngst av alle som jobbet der, og det med meget god margin, og ble derfor "skånet" fra å måtte ha med. Jeg fikk selvfølgelig lov å smake det de andre hadde med disse fredagene. 

En fredag var det en som hadde med gryte, kokeplate, og ingredienser til å lage løksuppe. Jeg hadde aldri hørt om løksuppe før, og ihvertfall aldri smakt det, men det var en himmelsk lukt som spredde seg i lokalet. Vanskelig som jeg var i maten, turde jeg ikke smake mer enn en ørliten skje med kraft. Selv ikke etter den skjeen, som var fantastisk, turde jeg forsyne meg med mer. Jeg var livredd løken. 


Etter at jeg har blitt voksen, og slett ikke er kresen i matveien lengre, har jeg mange ganger spist løksuppe, men aldri har noen løksuppe vært så god som den gang i lunsjen. Jeg har ikke hatt kontakt med "suppemannen" siden jeg sluttet i firmaet langt tilbake på 90-tallet. Jeg vet han er på Facebook, men det ville vært ganske teit å kontakte ham for å spørre om å få oppskriften på den fantastiske suppen som han laget en fredag i 1994, liksom. Nå øyner jeg imidlertid håp. 

Datter har flere ganger fortalt om en lærer på skolen der hun går. Denne har et ganske spesielt navn, men jeg har ikke tenkt noe videre på det før i dag. Da gikk det opp for meg at denne læreren har samme navnet som "suppemannen". Jeg spurte om etternavnet, det visste hun ikke, men da jeg spurte om det kunne være "suppemannens" etternavn, og hun sjekket på Facebook, så var det jammen meg det. Hun vil imidlertid ikke være mellommann, og hjelpe meg til å få fatt i denne oppskriften. 

Min far har flere ganger opp igjennom min oppvekst fortalt historien om Bjednekniven. Om gutten som hadde fått en kniv av onkel Bjedne (Bjarne) i Amerika, og så mistet han den. Ingen kniv han fikk siden kunne noen gang måle seg med Bjednekniven, for den hadde vært helt unik, både å se på og å bruke. Han sluttet aldri å lete etter kniven. Som voksen fant han den en dag igjen. Da viste det seg at den slett ikke var slik som han husket den. Den var bare en høyst ordinær barnekniv, rusten og egentlig helt ubrukelig. Det var han, i minnet sitt, som hadde gjort den til noe spesielt. Det er jo en viss fare for at jeg har laget denne suppeopplevelsen i 1994 til en Bjednekniv - til noe det slett ikke i virkeligheten var. Det kan veldig godt være at det var en helt ordinær løksuppe, som for meg virket himmelsk, kun siden jeg der og da smakte løksuppe for første gang.

Jeg er villig til å ta den risken! Blir han hennes klassestyrer neste år, SKAL jeg på foreldremøte... Ene og alene for å prøve å få tak i oppskriften!!!

lørdag 9. januar 2016

Første uke i ny jobb

Så har man begynt å jobbe igjen, etter 7 måneder i lediggang. 8 timer etter at vi kom hjem fra London, var jeg på plass på min nye arbeidsplass. 


Jeg kjente at det var lenge siden jeg hadde brukt hodet! Første arbeidsdag var forferdelig. Alt var nytt; fra programvare, måten å jobbe på, og ikke minst produktene. Jeg følte meg helt ubrukelig, følte at jeg ikke forsto noenting. Akkurat slik en første arbeidsdag alltid er, med andre ord! Jeg var dønn sliten både i hode og kropp da jeg kom hjem, samtidig som jeg var full av energi. Jeg fikk ryddet huset og vasket klær mens resten av gjengen min var på trening. 

Andre dag gikk det ørlite bedre. Jeg så fremdeles ikke sammenhengen mellom de forskjellige programmene, og strotret og rotet det til. Men likevel - ikke like fælt som første dag. Akkurat slik en andre arbeidsdag skal være!

Torsdag husket jeg å trykke F2 nesten hver gang jeg skulle. Betydelig forbedring. Jeg så fremdeles ikke helt noen sammenheng, og når det kom inn 3 kunder samtidig som telefonen kimet, kokte jeg litt i hodet. Men det gikk greiere og greiere jo lengre ut på dagen jeg kom.

Fredag var jeg der! Ihvertfall sånn noenlunde. Jeg så sammenhengen. Jeg husket både F2, F3 og F7 - på de rette stedene. Jeg bestilte deler til servicer helt på egenhånd, og fikk dem inn der de skulle. Det var heldigvis litt roligere denne dagen, så jeg fikk prøvd og feilet og gjort feil og rettet opp, uten å bli stresset. Da jeg kom hjem var det rett på sofaen og sove i 2 timer. Helt utkjørt. Men likevel åh, så gøy!

Denne uka har jeg hatt "mentor" som har fulgt meg hver dag, men fra mandag av er jeg alene. Det skal bli spennende. Sikkert vanskelig og utfordrende, men jeg har greie kollegaer som er flinke til å hjelpe og støtte, så det skal nok gå greit. 

Det har vært en beinhard uke, men gøy å være i gang. 

Og med tiden kommer også erfaring og kunnskap som vil hjelpe meg til å gjøre en god jobb.

Det beste var faktisk å kjenne, på fredagen, at jeg gledet meg til helg, og kjenne på at jeg faktisk trengte helg. Den følelsen har jeg ikke kjent på lenge ... 

tirsdag 5. januar 2016

London - igjen ...

Den mest perfekte måten å starte 2016 på - å dra til London! Som jeg har sagt utallige ganger tidligere; London er MIN by! Jeg pleier alltid dra til London i november - og i januar, det har jeg gjort de siste 12 årene. Det hører liksom til. November for julegaveshopping, januar for nyttårssalget. Jeg tror likevel aldri jeg har vært der så tidlig i januar før. 

Vi dro hjemmefra fredag kveld, 1. januar, og ankom Gatwick i åtte-tiden. Jeg liker egentlig ikke å reise til Gatwick, og foretrekker Heathrow, i hovedsak fordi det tar halve tiden å reise inn til London fra Heathrow. Typisk nok var Gatwick-ekspressen stengt, det hadde den vært siden julaften på grunn av pågående arbeid på jernbanelinjen. Dermed måtte vi ta buss fra flyplassen og inn til byen. Halvannen times busstur var en dårlig start på turen, men noe alternativ var det ikke. 

Vel fremme på hotellet - denne gang et Holiday Inn hotell mellom Earls Court og Kensington, var det å sjekke inn, og rett ut for å finne oss noe mat. Det var ikke så mye å velge mellom, det mest var stengt en første nyttårsdag, men vi fant noe halvdugende fastfood, og kom oss i seng. 

Dagen etter var det inn til Covent Garden for litt shopping, før vi tok nordover til Emirates, og Arsenal-kamp; Arsenal - Newcastle - selvfølgelig med Arsenal seier! 


Etterpå var det tilbake til sentrum, og rett til Chinatown og den obligatoriske duck-in-pancakes, min absolutte favoritt! 


Selvfølgelig med fritert sjøgress som forrett. 

Søndag var dedisert til shopping. Vi startet i Kensington High Street, og etter at vi var ferdige der, gjorde vi den nederste delen av Oxford street. Det ble ikke så mye shopping på meg, men Mann og Barn fikk det meste av det de hadde på sine lister. Middagen ble tatt på en annen favoritt; Bodeans, i Soho. 


Før det fikk vi også tatt innom Mann's favorittpub; Brewdog, så var han også fornøyd!


Mandag var også dedisert til shopping, ihvertfall frem til vi måtte dra mot flyplassen igjen. Øvre del av Oxford Street og Carnaby street ble da gjort. Da vi kom til Carnaby var alle ganske så fornøyde med shopping og det var tid for mat før flyplass-tur. Mann og Sønn hadde på en tidligere London-tur vært på en superduper burgerrestaurant; Byron i Wardour street, og vi gikk der og spiste. Jeg har egentlig aldri vært noe burger-menneske, men etter at vi fikk the Shack i nabolaget, har akkurat det endret seg litt. 





Burger og milkshake, i solide tinnbøtter, med sweet potato fries til. Yummi. Byron blir uten tvil også ført opp på favoritt-listen!

Heldigvis hadde de satt igang Gatwick expressen til hjemreisen, så vi slapp lang busstur på tilbakeveien. 

Dagene i London gikk som alltid altfor fort. Det ble ikke rare shoppingen på meg; en genser, en flaske med jalapeno-saus og et glass med hibiscus blomster i sirup, til å ha oppi champagnen, var alt jeg kom hjem med. 



Men strålende fornøyd fordet, bare for å ha vært i London. 

torsdag 31. desember 2015

Vinyl-dilla

Siden i sommer har jeg tenkt mer og mer på vinylplater! 

Det begynte muligens med at sønnen til mitt søskenbarn var med meg på hytta, han hadde akkurat fått seg vinylspiller, og jeg kjøpte etpartre plater til han. Min Sønn lurte på hva "plater" egentlig var, og syntes det hørtes kult ut.

Da Datter kom hjem fra språkreisen sin, hadde hun tilfeldigvis vært og kjøpt en single-plate, fordi de så så "inspo" ut, og lurte på om vi hadde utstyr som kunne spille den. Det hadde vi forsåvidt, men ikke skikkelig, som kunne koples opp mot anlegget i stua. Ny vinyl-spiller ble dermed satt på ønskelista til jul. 

Under treet lå det fantastisk nok en vinyl-spiller, sammen med flere LP plater, blant annet to av Disturbed, bandet jeg er helt hekta på for tiden. Heldige meg! Det var rett hjem og få spilleren montert. Gøy er det at ungene er (nesten) like entusiastiske som mor!



Jeg har vært og gravd på loftet etter alle de gamle LP platene fra ungdommen som jeg har tatt vare på. Snakk om nostalgi. Akkurat nå snurrer heltene fra 1985 - Duran Duran - på spilleren. Musikksmaken min er nok endret en god del siden den gang, men gøy å høre igjen!





Også Sønn, som nok visste at mor kom til å få vinylspiller til jul, ønsket seg LP plater. Heldige han fikk også flere plater, så nå har også han en fin, liten påbegynt samling. 



Nå blir det å tråle bruktbutikker og platesjapper fremover for å få en litt større samling. Rett musikksmak har han ihvertfall!

Sønn har satt Iron Maidens sagblad-formede plate øverst på sin Want-liste,



mens jeg har Rammstein's Mutter LP øverst på min. Kjekt å ha noe å lete etter. 

onsdag 30. desember 2015

Lang sesong

Jeg er med i forskjellige grupper på Facebook, blant annet etpar for folk som er interessert i sopp og sopp-plukking. For meg har sopp-sesongen egentlig vært over siden slutten av oktober, men hele romjulen har jeg sett folk i disse gruppene poste bilder av sopp de har plukket i løpet av jula - helt nord til Trøndelag. Og da begynner det å krible. Jeg blir rett og slett misunnelig. 

I forgårs var det snø i området, men med væromslag og plutselig 9 varmegrader dagen etter, var det fint turvær. Jeg fikk dradd med meg Mann ut på sopptur. Det er helt snodig bare å si det - sopptur i desember... Jeg hadde ikke store forhåpninger, helt ærlig var jeg litt usikker på om de postede bildene bare var fake, gjemt på fra soppturer tidligere i år, men jeg hadde håpet - håpet om å kanskje finne en bitteliten gjenglemt kantarell. 

Etter en liten time på jakt kunne vi telle opp fangsten: 4 små kantareller og 5 traktkantareller.


MYE mer enn hva jeg hadde forventet, med andre ord. 

Det var litt spesielt å lage til soppstuing med fersk sopp 29. desember. Selvfølgelig var hovedmengden av soppen fra fryseren, men de 9 nyplukkede eksemplarene havnet på middagsbordet!

Soppsesongen min startet tidlig i år, allerede 25. juni fant jeg årets første, lille kantarell. 


Siden da har over 11 kilo sopp vært oppi soppkurvene mine. Årets sesong har dermed ikke bare vært god, men også ekstremt lang. 

Det er nok litt tidlig å begynne å tenke på neste års soppsesong, men om 4 måneder begynner jakten på spissmorkel, og til da skal jeg være klar!