Hockeymom ...

Så var jeg blitt hockeymamma også. Poden på syv har en kompis som har spilt hockey i mange år allerede, og min sønn har tydelig blitt endel farget av ham. I tillegg har faren hatt han med seg på noen Oilers-kamper, og det har visst vært kult. Ikke at jeg kan forstå akkurat det.

Han har lenge spurt om å få begynne på hockey – i over et år, faktisk, men jeg har kommet med andre forslag om hva han heller kunne prøve. Først sendte jeg han på sjakk; storesøsteren elsker jo sjakk, så kanskje det lå noe i genene der? Overhode ikke. Etter tre ganger var det slutt. Det var kjeeeedelig! Så foreslo jeg dans. Han er jo så glad i å danse. Han lo av meg da, poden, og faren så på meg somom jeg hadde tørna... Men etter en stund sa han at han godt kunne gå på dans – men kun hvis de andre kompisene også skulle det. Det skulle de jo ikke. Så prøvde vi med Speideren, det hadde han veldig lyst til, men vi fikk ikke plass. Så kom kompisen med informasjon om hockeyskole...

Jeg kan ikke i min villeste fantasi forestille meg at det skal være noe for ham. Lille, forsiktige, sarte gutten min... Hockeyspillere er tøffe og beinharde – og det finnes ingen egenskaper i nærheten av det hos min sønn. Vel har han fått slått ut begge fortennene sine, men det har vært uhell !!! Helt sikkert!!!

Jeg har vært på én hockeykamp i mitt liv, og det var ingenting med de timene jeg tilbragte der, som fristet til gjentakelse. Ikke så jeg pucken og klarte derav ikke følge med i spillet. Forsåvidt så forsto jeg ikke så mye av hva som foregikk der nede i det hele tatt. Boring! Og så slåss de jo alltid, hockeyspillerne. Jeg husker med gru den gangen jeg tilfeldigvis havna ved siden av en veldig så taletrengt Enio Sacilotto, som da var Oilers-trener (ikke at jeg ante hvem han var, men han presenterte seg, må vite), på flyet hjem fra Oslo. Han lurte på om jeg var interessert i hockey... ”But they always fight”... var mitt temmelig så famøse svar på det. Awww!

Jeg visste ikke at poden kunne gå på skøyter engang, jeg. Det kunne han såvisst ikke sist jeg så ham på isen. Men han var med noen naboer på isen i vinter, og de hadde visstnok lært ham. Påsto han.

I går var altså Dagen. Hockeyskolen startet. Faren rakk det akkurat – det får være hans greie. En slags far/sønn ting. Jeg ser liksom ikke for meg at jeg skal ikle meg thermodress og bli med i ishallen for at poden skal på trening noengang. Og guttene kom hjem – minstemann helt i 100. Det hadde vært superkjekt, og han hadde blitt flytta rett opp i gruppe 2 (det var visst positivt!) til neste trening, som forøvrig er lørdag morgen kl 09:40....

Jøss, det er alt jeg kan si!

I USA er visst det å kalles hockeymom en hedersbetegnelse. Jeg er vel heller skeptisk!!!