Da Datter startet i første klasse, ble det bestemt at de skulle ha Vennegrupper. For at alle i klassen skulle bli godt kjent med alle, satte lærer opp gruppene - 7 stk i hver gruppe - inndelt slik at de som normalt hang sammen ikke kom i samme gruppe, men heller ble kjent med andre. God idé i utgangspunktet! Men, det er en grunn til at noen henger mer med enkelte enn med andre. Det har litt med interesser og væremåte å gjøre. Joda, jeg ser poenget med at det er viktig å også bli kjent med andre enn de du er med til vanlig, men ...
Sammensetningen i vår gruppe var, om jeg kan si det forsiktig, ikke helt optimal. 7 totalt forskjellige 6-åringer med totalt forskjellige interesser, ulike forutsetninger både for forståelse av ting som ble sagt, og for å kunne utføre oppgaver, ulikt energinivå, ulik måte å forholde seg til andre på. Det var fullstendig kræsj.
Ungene skulle gjøre noe sammen, og det ble selvfølgelig overlatt til oss foreldre å finne ut hva. Heldigvis er Mann både flink med unger, og kreativ. Han tok ansvaret for vennegruppene i heimen her.
Første gangen det var vår tur å ha samling, var om våren. Vi hadde hørt diverse "skrekk-historier" om hva som hadde skjedd på de foregående treffene for gruppa vår, og det er ikke å stikke under en stol at vi sterkt håpet på finvær slik at ungene fortrinnsvis kunne engasjeres utendørs.
Utevær fikk vi, heldigvis. Jeg husker ikke helt om vi hadde laget en alternativ plan dersom været ikke var på vår side, men slik jeg kjenner oss, kan jeg aldri tenke meg at vi hadde det. Vi bor ikke langt fra skogen, så ungene ble tatt med på tur dit, for å lete etter, finne og fange rumpetroll. Ungene syntes det var kjempespennende! Mødrene som kom og hentet ungene etter at Vennegruppen var over for dagen, var imidlertid ikke like imponert over å få med seg hjem hvert sin bøtte med rumpetroll for klekking...
Neste gang det var vår tur var det blitt høst. Etter enda flere "skrekk-historier" var det heller ikke denne gang noe alternativ å ha akkurat den gjengen inne, og det ble mye grubling på hva vi kunne finne på å aktivisere dem med. Vi endte opp med å la dem bygge hver sin fuglekasse, i garasjen. Mann planla godt i forkant, fant mal på fuglekasser, kjøpte inn materialer, sagde klar i henhold til malen og sorterte bitene per kasse. Ungene fikk utdelt hver sin haug med plank, og det skulle "bare" være å snekre dette sammen. Det hørtes så enkelt ut i forkant. Det ble jo ikke det, vet du! Ene ungen proklamerte høyt og tydelig at han slett ikke trengte noen fuglekasse! Han fant det morsommere å springe brølende etter alle de andre med hammeren hevet for slag. Rund og rundt bilene våre ...
Vi kom oss gjennom de to timene Vennegruppen varte. Ingen ble slått i hodet med hammer, bilene var like hele, og alle fikk med hver sin fuglekasse hjem. Den ble tatt bedre imot av mødrene, enn hva rumpetrollene ble!
Fuglekassen som Datter laget i denne Vennegruppen for nesten 15 år siden, ble altså malt og hengt opp på veggen på sykkelskuret i hagen vår. Der har den hengt, tom og trist. Det kan kanskje ha noe å gjøre med at vi i mange år hadde katt, da. Men nå ser det altså endelig ut som om det blir liv i kassen. Kjempekoselig!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar