Medaljer

Som barn fikk jeg aldri en eneste medalje. Ikke at jeg var med på noe som kunne medføre noen medalje heller, da. Jeg hadde vel ca. tre treninger på friidretten i 11-års alderen, men dett var dett. Der manglet både talent og vilje, egentlig. Jeg var med i speideren i noen år, men der var det ingen medaljer som ble utdelt. Jeg spilte også kornett i korps i ett år, men måtte slutte etter aspirant-tiden da jeg ikke lenger kunne skjule at jeg ikke kunne lese noter, og i ett helt år hadde spilt kun på gehør og pugging, så ingen medalje å få med derfra heller. 

Da jeg begynte å jogge som godt voksen og 40+, var det aldri noen intensjon at jeg skulle delta i noe løp. Jeg eier ikke konkurranseinstinkt, og har egentlig aldri brydd meg så mye om å måle meg mot andre. Jeg har imidlertid alltid brukt sportstracker, og syntes etter hvert som formen begynte å komme seg, at det var kjekt å se tydelig progresjon. Litt etter litt begynte tanken om å være med i et løp å melde seg. Da ville jeg jo da få min aller første medalje … Det hadde vært stort!

I USA har de finslige 5-kilometers «fun-run», ikke noe seriøse greier for eliteløpere, men mer for vanlige folk. Du kan løpe, eller bare gå hele eller deler av løpet om du ønsker. Det virket også «tryggere» og uten noe som helst press å være med i løp der, i tilfelle det ble helt katastrofe. Sommerferien 2017 meldte hele familien seg på et slikt løp i Maine. Og det gikk strålende! Jeg perset på 5 kilometeren, med god hjelp av datter som løp sammen med meg og dro meg rundt. Og jeg fikk min aller første medalje. En flott en, med bilde av en hummer, siden løpet var i forbindelse med den lokale, årlige hummer-festivalen. Det var supergøy!

Både løpet og medaljen ga mersmak. Året etter var vi på ny i USA, med venner - på besøk hos venner i Texas denne gang. Vi fant et 5-kilometers Thanksgiving charity-run i nærheten av der vi bodde, og meldte oss på. Vi hadde kjøpt med Norge-T-skjorter som vi løp i – og høstet med det stor oppmerksomhet både fra arrangører, deltakere og tilskuere - så stor, faktisk, at i påfølgende års løp var gjengen i Norge-t-skjorter avbildet på invitasjonen til løpet! Ny medalje til samlingen ble det, og i forsinket bursdagsgave fra min amerikanske venninne fikk jeg en egen medalje-henger etter vel gjennomført løp. 

Som jeg har skrevet om tidligere her på bloggen, meldte jeg meg deretter på Ryfastløpet, og jeg skulle plutselig løpe halvmaraton. Som et ledd i opptreningen var vi en liten gjeng som meldte oss på Hålandsvannet-løpet. 7 km, med ny pers rundt vannet. Kjempegøy. Kanskje et ørlite, begynnende konkurranseinstinkt er i emning? Til dette løpet fikk jeg i tillegg verdens kuleste startnummer! Veldig passende!

Nå har jeg 4 medaljer på medaljehengeren min. Jeg er kjempestolt!

Når det gjelder løp fremover, har jeg meldt meg på også dette årets Hålandsvannet-løp, i april, men noen planer utover det har jeg ikke. Etter Ryfast sa jeg at jeg aldri noensinne behøvde å løpe halvmaraton igjen, men sånn i ettertid; hadde de arrangert akkurat det løpet en gang til, hadde jeg deltatt, uten tvil. Selv om det var langt, tungt og vondt, var det samtidig utrolig gøy. Så, døren står egentlig litt på gløtt for en ny halvmaraton likevel, og det er slett ikke en umulighet at jeg en eller annen gang i fremtiden melder meg på 3-sjøers løpet …