Lastverksarbeid

Jeg er av den typen som irriterer meg grenseløst over journalister med skrivefeil. Skrivefeil kan forekomme hos alle, selvfølgelig, og jeg har sikkert ofte flere skrivefeil i det jeg skriver selv også. Men når en som har skriving som yrke, og vedkommendes tekst er gjennomsyret av skrivefeil, er det så irriterende at det rett og slett gjør vondt. Det er vel kanskje en form for OCD uten at jeg er sikker, og jeg skal innrømme at det faktisk har skjedd at jeg har sendt mail til journalister og påpekt skrivefeil i artikler der det har vært altfor grove tilfeller ...

Korrekturlesing er en dyd. Min mening er at alt som skal publiseres, spesielt i et landsdekkende medie, som hovedregel burde blitt tatt korrekturlesing på i forkant av publisering, gjerne av en annen enn den som har skrevet artikkelen, all den tid det kan være vanskelig å se egne feil. Det minste en bør forvente er at en bruker en eller annen form for retteprogram.

Jeg begynte å lese en artikkel på VGNett her en dag, men etter bare noen få avsnitt måtte jeg avslutte. Jeg fikk fysisk vondt av å lese den.

Journalisten som har skrevet denne artikkelen burde så absolutt tatt en liten kvalitetssjekk av arbeidet sitt, før han trykket på publiser knappen. Yrkesstolthet, er det noe som heter, og i denne artikkelen er det så gjennomgående mye feil at det fremgår som om akkurat det er fullstendig fraværende. Hadde det vært meg, hadde jeg langskjems av å ha satt mitt navn under noe sånt! Hastverk er lastverk! SÅ dårlig tid hadde nok journalisten ikke.

Artikkelen var sikkert interessant den, ingressen tydet ihvertfall på det, men jeg klarte aldri å lese så langt at jeg fant det ut.

For meg som synes korrekt språk og videreformidling er viktig, er dette bare sørgelig!

Ny leieboer

Når jeg sitter på hjemmekontoret mitt og jobber, ser jeg rett ut på en fuglekasse. Den har hengt på veggen på sykkelskuret i hagen vår i nesten 15 år, uten at noen fugler har sett syn på å flytte inn i den. Her om dagen oppdaget jeg en voldsom aktivitet i ripsbuskene under fuglekassen, og plutselig så jeg at fuglene i ripsbusken faktisk fløy ut og inn av fuglekassen og laget reir.

Da Datter startet i første klasse, ble det bestemt at de skulle ha Vennegrupper. For at alle i klassen skulle bli godt kjent med alle, satte lærer opp gruppene - 7 stk i hver gruppe - inndelt slik at de som normalt hang sammen ikke kom i samme gruppe, men heller ble kjent med andre. God idé i utgangspunktet! Men, det er en grunn til at noen henger mer med enkelte enn med andre. Det har litt med interesser og væremåte å gjøre. Joda, jeg ser poenget med at det er viktig å også bli kjent med andre enn de du er med til vanlig, men ...

Sammensetningen i vår gruppe var, om jeg kan si det forsiktig, ikke helt optimal. 7 totalt forskjellige 6-åringer med totalt forskjellige interesser, ulike forutsetninger både for forståelse av ting som ble sagt, og for å kunne utføre oppgaver, ulikt energinivå, ulik måte å forholde seg til andre på. Det var fullstendig kræsj.

Ungene skulle gjøre noe sammen, og det ble selvfølgelig overlatt til oss foreldre å finne ut hva. Heldigvis er Mann både flink med unger, og kreativ. Han tok ansvaret for vennegruppene i heimen her.

Første gangen det var vår tur å ha samling, var om våren. Vi hadde hørt diverse "skrekk-historier" om hva som hadde skjedd på de foregående treffene for gruppa vår, og det er ikke å stikke under en stol at vi sterkt håpet på finvær slik at ungene fortrinnsvis kunne engasjeres utendørs.

Utevær fikk vi, heldigvis. Jeg husker ikke helt om vi hadde laget en alternativ plan dersom været ikke var på vår side, men slik jeg kjenner oss, kan jeg aldri tenke meg at vi hadde det. Vi bor ikke langt fra skogen, så ungene ble tatt med på tur dit, for å lete etter, finne og fange rumpetroll. Ungene syntes det var kjempespennende! Mødrene som kom og hentet ungene etter at Vennegruppen var over for dagen, var imidlertid ikke like imponert over å få med seg hjem hvert sin bøtte med rumpetroll for klekking...

Neste gang det var vår tur var det blitt høst. Etter enda flere "skrekk-historier" var det heller ikke denne gang noe alternativ å ha akkurat den gjengen inne, og det ble mye grubling på hva vi kunne finne på å aktivisere dem med. Vi endte opp med å la dem bygge hver sin fuglekasse, i garasjen. Mann planla godt i forkant, fant mal på fuglekasser, kjøpte inn materialer, sagde klar i henhold til malen og sorterte bitene per kasse. Ungene fikk utdelt hver sin haug med plank, og det skulle "bare" være å snekre dette sammen. Det hørtes så enkelt ut i forkant. Det ble jo ikke det, vet du! Ene ungen proklamerte høyt og tydelig at han slett ikke trengte noen fuglekasse! Han fant det morsommere å springe brølende etter alle de andre med hammeren hevet for slag. Rund og rundt bilene våre ...

Vi kom oss gjennom de to timene Vennegruppen varte. Ingen ble slått i hodet med hammer, bilene var like hele, og alle fikk med hver sin fuglekasse hjem. Den ble tatt bedre imot av mødrene, enn hva rumpetrollene ble!

Fuglekassen som Datter laget i denne Vennegruppen for nesten 15 år siden, ble altså malt og hengt opp på veggen på sykkelskuret i hagen vår. Der har den hengt, tom og trist. Det kan kanskje ha noe å gjøre med at vi i mange år hadde katt, da. Men nå ser det altså endelig ut som om det blir liv i kassen. Kjempekoselig!

Tapaskveld

Sist helg hadde jeg veldig lyst på tapas. Ferdigkjøpt tapas. Bare kos, uten å måtte lage masse forskjellige retter selv. Jeg søkte etter tapas på nettet, og var innom på nettsiden til det eneste stedet jeg kunne tenke meg at kunne ha. Jeg var imidlertid litt for seint ute der, for bestilling måtte gjøres dagen i forveien, og dermed måtte jeg fint bare ignorere tapaslysten.

Det er fascinerende med internett og algoritmer. Det var den store vaffeldagen nå i uka, og etter at jeg søkte etter vaffeloppskrift på nettet ble jeg "bombandert"med annonser på vaffeljern... Selv om jeg også hadde vært på nett og søkt etter tapas, ga ikke det noen resultater - før torsdag denne uken. Da dukket plutselig dette innlegget ut av intet, opp i min Facebook-feed:

Det hørtes nesten litt for godt ut til å være sant; så mange "retter", til den prisen, men jeg ringte nå og fikk bestille tapas til 3 personer til lørdag kveld.

Mann og Sønn tok seg en lærekjøringstur for å hente på avtalt sted og klokkeslett, mens jeg satt spent hjemme og ventet.

For en mat de kom hjem med:

Satayspyd, tapasboller, dadler med bacon, spare ribs, krydderpølser, ovnsbakte poteter, oliven, soltørkede tomater, scampi, røkelaks i butterdeig, lefser med parmaskinke, tzatziki, aioli, hvitløksdressing og foccacia.

Et sant festmåltid. Det blir ikke siste gang vi bestiller mat derfra! Takk, Tommy!

Og konserten? Utrolig kul!!

Serier

Her i huset har vi oppigjennom alle år vært generelt svært lite på TV-titting. Dersom TVen står på, er det som regel nyheter eller sport det går i. Hverken Mann eller meg har den helt store interessen, liksom. Vi har svært mange i vennekretsen som følger med på serier, enten på HBO eller Netflix, og siden vi har ungdom i hus, har begge disse abonnementene vært et krav, mens vi voksne har egentlig aldri brukt det.

En sjelden helg uten absolutt noe sport av interesse på TV, fant vi ut at vi skulle starte på en serie, bare for å ha prøvd det, liksom. Vi fant fram anbefalinger fra venner, og bestemte oss for å prøve Westworld.

Veldig, veldig spennende, og for oss en helt ny verden! Før helgen var omme hadde vi sett alle episodene - ikke at det var så veldig mange - i sesong 1. Dermed måtte vi vente på ny sesong og nye episoder, noe vi syntes var litt kjedelig. 

I og med at vi faktisk, og i mangel på noe mer interessant, syntes det var greit tidsfordriv på kveldstid, begynte vi å se Homeland, også den etter anbefaling fra venner.  

De to første sesongene var veldig bra, sesong 3 var helt grei, men så gikk det sakte men sikkert nedover. Interessen dabbet av litt etter litt, og vi fikk nok og skrinla resten av serien midt i sesong 6. 

I stedet fant vi en ny serie, faktisk helt uten anbefalinger fra andre; Sons of Anarchy. Her var hele serien ferdig, så det var bare å pløye seg gjennom sesongene, uten å måtte vente i vinter og vår på neste. Også her var de første sesongene kjempespennende, og jeg kjente et snev av skikkelig "serie-hekt", men så utviklet det seg til mer og mer reinspikka galskap, og spenningen med serien forsvant. Vi så hele serien mest på trass på slutten. Om det hadde med serien å gjøre, eller med oss som ikke helt "seriemennesker", er usikkert. Helt ærlig synes jeg de burde skippet de 3 siste sesongene og stoppet galskapen etter sesong 4. Men vi så ihvertfall vår aller første serie helt ferdig. 

Det beste med hele serien foruten de første sesongene, var faktisk en sang fra en av scenene i filmen. Den befinner seg nå på min Spotify-spilleliste. Og så var det morsomt at det plutselig dukket opp en Turboneger-sang i en av episodene. 

Det hadde, mens vi var på Sons of Anarchy, kommet en ny sesong av Westworld, og Mann hadde lyst å fortsette på den. Jeg tror vi så 1 eller 2 episoder der, før vi - eller ihvertfall jeg - fikk nok, og skrinla den serien for all fremtid.

Etter det var vi dritleie av serier. LENGE! Og vi var veldig enige om at serier nok ikke helt var noe for oss. Det var helt til jeg så en reklame for en HBO serie som het Manifest.

WOW! Til nå min absolutte favoritt-serie! Så utrolig kjekk. Urealistisk, men likevel spennende. Vi "maraton-så" hele sesong 1 i løpet av et-par-tre helger, og måtte vente lenge på sesong 2. Nå er snart sesong 2 ferdig, og jeg kjenner faktisk at jeg synes det er litt kjipt. 

Siden vi var sånn ca ajour med Manifest, og siden Mann hadde lest gode anmeldelser av den nyeste sesongen av Homeland, bestemte vi oss for å prøve litt videre på den. Vi nesten led oss gjennom resten av en grusom sesong 6, før en noe bedre sesong 7. Sesong 8 skal visstnok være den aller siste sesongen av serien. Til nå stemmer anmeldelsene - sesong 8 er så langt veldig bra. Kanskje vi så smått begynner å bli litt sånn "serie-mennesker" vi også?

Som regel er slik "serie-aktivitet" forbeholdt når vi er på hytten. Nå har vi ikke fått reist dit på lenge, og det ser ut som om det også er lenge til vi får dra dit igjen. Det eneste positive med det, er at til da har vi fått lagt opp et fint lite lager med episoder både av Manifest og Homeland som vi kan kose oss med på kveldstid. 

Sosialisering

Tenk om vi ikke hadde hatt Facebook, FaceTime og Teams, nå i denne perioden hvor vi ikke skal omgås eller sosialisere oss. Jeg, som er i risikogruppa holder meg mest mulig innomhus, og ser knapt andre mennesker enn Mann og Sønn. De beveger seg ut litt mer enn meg, men med klare forholdsregler.

Jeg er egentlig ikke et ultrasosialt menneske, og trives aller best hjemme med den lille flokken min, men kjenner litt på at å bare være hjemme i egen stue er litt stusselig. Sikkert mest fordi noe annet akkurat nå ikke er et alternativ. Jeg liker å gå på arrangementer, konserter og tilstelninger, men å fysisk være tilstede på noe sånt er i disse dager ikke mulig.

Jeg digger alle som i utfordrende tider er mer eller mindre tvunget til å tenke annerledes, og finner  nye måter og arenaer å tjene penger på, eller holde på kunder og medlemmer på; Treningssenter som legger ut alternative treningstips nå som alle senter er stengt, restauranter og butikker som har begynt med hjemlevering for å få solgt varer nå som nesten ingen går i butikker, firmaer som holder webinarer og artister som holder konserter på nett.

Digital samling er eneste form for sosialisering som er mulig i disse dager. Jeg har egentlig vært lei Facebook lenge, og har vurdert å slette hele kontoen min. Det føles i hovedsak kun som en samling med uinteressant vås. Men akkurat nå flommes Facebook over av mange og interessante, digitale arrangementer.

I går kveld var jeg på Digital Mørkeblå Aften, arrangert av Viking, gjennom Facebook. Kjekt å høre hvordan styreformann, supportere, trener og spillere opplever det vi nå står midt oppi og hvordan de ser framover, i forkant av en fotballsesong som kommer til å bli helt annerledes enn noengang før.

I kveld har jeg arrangert Teams videochat-samling med 4 venninner; "Vin & Video". Vi skal kle oss fint opp som om vi skulle på et "ordentlig" treff, og bobler er lagt klar på kjøling. Vi bruker alle 5 Teams i jobbsammenheng, og det funker nok til privat digital sosialisering også. Jeg gleder meg! Det blir ikke kjekkere enn hva man gjør det til selv.

Til i morgen kveld har jeg bestilt tapas fra en lokal kokk som har måttet stenge restauranten sin, men som fremdeles holder kjøkkenet åpent. Beskrivelsen av maten høres utrolig bra ut, og den skal vi kose oss med til konsert med Skambankt, gjennom Tou Sessions.

Håper veldig mange "kommer" på dette arrangementet, og at alle som kommer vippser over "inngangspenger" som takk for konsert rett hjem i stua, og et lite bidrag i en vanskelig tid for artister.

Merkelig hverdag

I dag rundes det to uker med hjemmekontor grunnet Corona-pandemien som herjer rundt i hele verden. Hverdagen er merkelig. Jeg er ikke åtte uker gammel i nye jobben enda, og to av de har jeg altså sittet hjemme.

Det er skumle tider. Hele landet er mer eller mindre nedstengt, flere og flere mottar permitteringsvarsel eller blir permittert. På min gamle arbeidsplass har samtlige 6000 ansatte fått varsel. Jeg var bare innleid der, så jeg hadde nok stått ganske langt foran i køen for å måtte gå der.  Akkurat det gjør meg enda mer sikker på at valget mitt om å gå derfra var riktig!

Selv om jeg ikke har noen sikkerhet mot permittering eller oppsigelse i min nye jobb, er jeg ihvertfall fast ansatt. Likevel er jeg den aller siste ansatte i hele bedriften, og vil da naturlig nok inneha en av de første stillingene som vil bli vurdert dersom det går mot reduksjon i stab.

Heldigvis har jeg ikke mottatt noe varsel ennå, klient har foreløpig ikke signalisert stopp av pågående arbeid, og butikken ser ut til å gå bra. Men det er usikre tider, og i mellomtiden gjør jeg det jeg kan for å prøve å gjøre meg selv så uunnværlig som mulig, dersom det skulle gå mot drastiske skritt også hos oss. Jeg grabber til meg det jeg kan av arbeid, noe som medfører til tider både ekstremt travle og lange arbeidsdager. Men jeg har jobb! En utrolig kjekk jobb! Læringskurven er bratt, og uten noe opplæring er jeg nødt til både å finne trådene, sortere og løse dem på egenhånd. Det er utrolig spennende og lærerikt, jeg vokser, blir tryggere og mer kjent i min nye rolle for hver dag. Kjekt er det da å få følgende tilbakemelding fra en kollega, som viser at det jeg gjør, gjør en forskjell:

I normaldagen sitter jeg på en annen lokasjon enn de øvrige i prosjektet. Det er utfordrende, men det funker. For meg er det dermed ikke så store endringen med hjemmekontor, annet enn miljøet; personene jeg har rundt meg og at jeg for øyeblikket jobber fra min egen stue. Jeg har imidlertid lagt inn ønske om at jeg, når alt dette er over og hverdagen går mot normalen igjen, får kontorsted 1 dag i uka sammen med resten av teamet. Jeg håper inderlig det skjer før prosjektet er ferdigstilt!

Løpesko

Da jeg for flere år siden fant ut at jeg skulle prøve å begynne å løpe litt, var noe av det første jeg gjorde å ta innom Løplabbet for å finne ut hvordan føttene mine pronerer, for igjen å bli anbefalt rett type sko. For en god løpeopplevelse er gode og riktige sko utrolig viktig. Jeg landet på et par Mizuno sko som kjentes veldig bra ut der og da, men som ikke fungerte da de ble tatt i bruk. En stor skuffelse, og ikke verdt pengene i det hele tatt.

Jeg har normalpronasjon og løper for det meste på jevnt underlag, så etter litt søking og lesing av tester på nettet gikk jeg deretter for Adidas sin Boost serie, som var full klaff! Adidas skoene passet min fot kjempebra. Jeg kjøpte først et par Energy Boost, og da ble det straks mye kjekkere å løpe. Dess oftere og lengre jeg løp, jo mer så jeg behovet for gode sko, og oppgraderte videre til Ultra Boost serien som har enda bedre demping, og demping i hele sålen.  

Jeg har flere forskjellige par løpesko som jeg varierer mellom, for å minske belastningen på beina mest mulig. På tredemølle løper jeg på Ultra Boost X, for utendørs løping har jeg ett annet par Ultra Boost X samt et par Ultra Boost 19. 

 

Ultra Boost X er vel egentlig favoritten. Jeg foretrekker «sokkesko», de er lette, sitter godt på foten og det er ingen antydning til gnaging samme hvor langt jeg løper. For en som overpronerer vil nok denne skoen gi for lite støtte, men for meg er den perfekt. 

Svært mange av mine løpevenner løper på Hoka One One. Etter masse anbefalinger kjøpte jeg meg derfor et par Clifton 5. Makan til lette sko - de veier ingenting! Som jeg ønsket at de skulle passe, men til nå har de dessverre ikke funket for meg. Jeg får vondt i knærne av å løpe på de, og jeg mistenker at de har et litt for stort dropp fra hæl til tå til at de passer min løpestil. Men jeg har ikke gitt opp, og snører de på meg innimellom for å se om de blir bedre med tiden. 

Jeg har også kjøpt meg par On Clouds Cloudflyer. De er supre asfalt-sko, lette, og med veldig god demping. Jeg løper helst ikke på asfalt, men når jeg gjør det, er disse veldig gode. Likevel, de overgår ikke Ultra Boost. 

Til tross for at jeg egentlig tror jeg har funnet løpeskoene som er perfekte for meg, er jeg likevel hele tiden på jakt etter nye. Jeg har blant annet lyst til å prøve Nike sine nye Vaporfly eller Alphafly. Det KAN jo være at det finnes noen som er enda bedre å løpe på.

Hjemmekontor

… og plutselig endret hverdagen - og livet - seg dramatisk!

Corona-viruset herjer nå rundt hele verden, og har ført til store omveltninger både i privatlivet og i arbeidslivet.

Torsdag ble vi alle i heimen beordret til hjemmekontor på ubestemt tid. Så satt vi der, jeg og Mann på hver sin side av stuebordet, og sønn oppe på rommet sitt. Litt utfordringer ble det da både Mann og jeg hadde Skype møte samtidig klokken 10, men det gikk på et vis det også.

Vi startet som normalt med å skrue på maskinene kl. 07:00 fredag morgen. Nydelig med kort vei til jobb - kun ned trappa fra 2. etasje. Og i motsetning til normalen, sitter vi og jobber i pysjen.

Koselig var det da vi fikk staselig besøk, spankulerende i hagen vår og forbi vinduet mens vi satt og jobbet.

Hjemmekontor er ikke akkurat en ideell situasjon, men vi må prøve å gjøre det beste utav det. Det blir nå trivelige lunsjpauser i hvert fall.

Alle planer framover er lagt på is, i påvente av at ting skal roe seg - eller forsterke seg. Vi holder oss innomhus så sant vi ikke absolutt MÅ ut. Turen til Sørlandet med Tippehønene denne helgen er utsatt på ubestemt tid, og hva som skjer med påskeferie og de bestilte turene til London, København og New York aner vi ikke enda. Mest trolig blir alt kansellert. Trist, men det er det ingenting å gjøre noe med. Ferieturer kan forhåpentligvis tas igjen senere, når verdenssituasjonen er annerledes.

Det er skumle tider!

See you in Hell

De siste årene har det blitt relativt dårlig med konsertopplevelser på meg. Av "store" konserter var vi på Bon Jovi på Viking Stadion i fjor sommer, noe som ikke akkurat var noen "højdare". Helt siden Sønn var liten har jeg sagt at vi en dag skulle ta han med på Bon Jovi konsert et sted. Takk og lov for at de kom til Stavanger, for det hadde vært dødskjipt å brukt masse penger for å reise et sted for å se de. Så middelmådig var det.

Vi har hatt et svært gledelig gjensyn med Madrugada i Konserthuset,

og vi har vært en tur i Oslo og sett magiske Muse. Utenom det har det kun vært etpar konserter på Folken med gode, gamle Seigmen og Turboneger.

Et band jeg i flere år har hatt lyst til å se live, er Disturbed. De er storfavoritter på min spilleliste på Spotify, og er nok det bandet som for tiden spilles mest. Jeg sjekker alltid om de skal spille i nærheten når vi skal ut og reise, men til nå har det ikke klaffet.

Tons of Rock i Oslo i slutten av juni har sikret seg en hel del band jeg kunne tenkt meg å sett, deriblant Iron Maiden, D.A.D., Paradise Lost, Within Temptation, Deep Purple for å nevne noen få. Og Disturbed. Jeg skulle veldig gjerne vært på den festivalen, men datoene kræsjer med sommerferie. Et kjapt nettsøk viste imidlertid at de skal spille på en for meg ukjent festival, Copenhell, i København helgen før de skal til Oslo. Datoen de skulle spille sammenfaller med min bursdag, og jeg la inn et veldig fint ønske om å få tur til København og festival som bursdagsgave.

Hotell, flybilletter og festivalpass for fredagen ble straks bestilt. Det er ikke like mange interessante band som skal spille på denne festivalen som på Tons of Rock så det holdt med dagspass, men jeg skal få se Disturbed, og det holder i massevis for meg. I tillegg skal D.A.D. også spille samme kveld, så jeg håper å få med meg de også.

Bare få dager før København kommer Judas Priest til Stavanger, og den konserten skal vi selvfølgelig på. Kiss kommer også til regionen, men de spiller samtidig som vi er i København.

Ferieplanlegging

Årets sommerferie er bestilt, eller, i hvert fall flybilletter til årets sommerferie.

Det var aldri noe spørsmål OM vi skulle til USA i år også, det var mer HVOR. Jeg stortrives de fleste steder 'over there', utenom i California, så den staten var uaktuell. Alle kunne godt tenke seg tilbake til Texas, men vi fant ikke flybilletter innen rimelighetens grenser dit. Jeg kunne godt tenke meg New England området igjen, men da satte Sønn foten ned siden vi var der både i 2017 og 2019. Han ville ha noen nye stater på sin liste. Han kunne godt tenke seg å gjøre the Deep South; Louisiana, Mississippi og Alabama. Det var imidlertid ikke jeg like giret på. Hadde vi dratt til Texas hadde det vært en ting, men ikke siden det ikke ble Texas i år. Det er jammen ikke lett når 3 personer skal bli enige om sommerferie.

Jeg fant fram kartet over hvilke stater vi allerede hadde vært i, og søkte litt på nettet etter til hvor vi kunne få flybilletter til en grei pris. Best pris er som regel alltid New York, og det er også en kjekk by å starte fra. Hvilken retning vi skulle dra videre i, ble dermed den nye diskusjonen. Siden vi har vært i nesten alle kyststatene, og Sønn ønsket nye stater, skulle vi kanskje gjøre Midtvesten?

Familien tente på ideen, flybilletter til New York ble kjøpt og planen pr. nå er å kjøre til tur/retur New York - Chicago.

Chicago er en by jeg har hørt mye positivt om, så det hadde vært kjekt å være innom der en tur, og så kan vi legge inn litt strandferie ved Lake Michigan, eller muligens Cape May på returen. Ikke er det så altfor langt å kjøre, men vi tar det uansett etappevis, og temmelig på sparket. Strategien vi pleier å følge er at vi kjører så lenge vi gidder pr. dag, og finner et hotell på veien. Dersom vi liker oss eller finner noe vi har lyst til å utforske nærmere, kan vi godt være der etpar netter.

Videre nå må vi finne ut hva vi har lyst til å gjøre, både i New York og på roadtrip'en; hvor vi har lyst til å stoppe, hva vi har lyst til å se. Eneste som til nå er garantert, er at vi skal på den fantastiske østers-baren inne på Grand Central i New York, og spise skikkelig deep-dish pizza i Chicago.

Sønn vil i hvert fall få oppfylt sitt ønske om flere stater; og kan legge til Pennsylvania, Ohio, Illinois og muligens også Michigan på sin liste etter årets sommerferie.

Det finnes ikke dårlig vær!

I fjor høst var jeg på helgetur med Tippehønene til Sauda. Tippehønene er "foreningen" jeg går i; 4 jenter som har hengt sammen siden ungdommen og som møtes med mer eller mindre ujevne mellomrom. Da vi startet opp, møttes vi alltid på tirsdager, og så tippet vi Extra og så Extra-trekningen sammen, i foreningen. Derav Tippehønene.

Alle 4 er glad i å gå på tur, dermed var det en selvfølge at turklær skulle være med til Sauda. Jeg hadde ikke skikkelige turklær for regnvær, gamblet på opphold, og bommet så det holdt! Værgudene bestemte seg for å la det øse ned, sammenhengende, gjennom hele helgen. Det la imidlertid ingen demper på turlysten, lørdagen dro vi på en 6 km topptur, søndagen ble det over mila.

I mine etter forholdene relativt dårlige turklær, ble jeg gjennomvåt til skinnet, nesten før vi hadde startet. Det var så vått at tilogmed froskene søkte opp i høyden for tørrere terreng ...

I nettbutikken til jobben til Mann har de litt av alt, blant annet turklær. Da jeg kom hjem med de våte klærne etter sist tur, foreslo han tørt at jeg kanskje burde investere i skikkelige turklær. Jeg har egentlig ikke brukt for slikt så ofte, max etpar ganger i året, og skikkelige, vanntette turklær er fryktelig dyrt. Etter et kjapt lite søk i nevnte nettbutikk, fant jeg imidlertid et skallsett med 10.000 i vannsøyle til en helt overkommelig pris. Ukjent merke, men garantert mye bedre enn hva jeg noensinne har hatt, og som bør være mer enn godt nok til mitt bruk.

Til helgen skal Tippehønene på tur igjen, denne gang til ferieleiligheten vår. Forhåpentligvis viser Sørlandet seg fra sin allerbeste side værmessig, men om det mot formodning skulle bli regnvær har jeg i hvert fall sikret meg skikkelige klær, slik at turen ikke blir like gjennomvåt denne gang.

Parkeringskrøll

Jeg kjørte Mann til flyplassen en morgen. Det ser ut som en krigssone der ute, etter brannen i parkeringshuset en tirsdag i begynnelsen av januar.

Mann var selvfølgelig på reise den dagen, hadde parkert i parkeringshuset og kom hjem med det siste flyet som landet før flyplassen ble stengt. Han ringte meg og fortalte om brannen, og sa at han sikkert ble litt sein siden han ikke fikk ut bilen helt enda. Vi ble enige om at han, isteden for å vente, bare skulle hoppe i en taxi, så kunne vi hente bilen seinere på kvelden. Så lite dramatisk trodde vi det var da. Ikke lenge etter ringte han meg opp igjen. Hele området var avsperret, og det var ikke mulig å få tak i taxi, så han satte seg ned og ventet. Og sendte noen bilder fra åstedet.

Etter en time ringte han opp igjen, rimelig lei. Han ville da begynne å gå hjemover, så kunne jeg komme imot han med bilen og plukke han opp. Jeg hev meg i bilen, men ikke mange minuttene etter ringte han tilbake. Han hadde begynt å gå, og kommet bort til Heliporten. Der hadde han blitt hanket inn, han fikk verken gå videre, eller tilbake til flyplassterminalen igjen.

Jeg satt hjemme og så dekningen av brannen på TV hele ettermiddagen, mens han satt der ute og ventet. Og ventet. Og ringte hjem og klaget over hvor mye han kjedet seg. Naturlig nok. Han hadde landet rett før 4, timene gikk og ikke fikk de noe informasjon om hvor lenge de måtte bli sittende.

Ut over kvelden begynte de å evakuere selve flyplassterminalen der det var mest folk, mens de som var på Heliporten måtte vente og var de siste som kom seg ut av området. Ikke før godt over 9 ble de kjørt i flyplassbusser over rullebanen til ventende sivile busser som kjørte dem til Stavanger sentrum hvor det var etablert krisesenter med psykolog og det hele.

Vi ante ikke hvordan det hadde gått med bilen vår. Jeg så selvfølgelig for meg det verste; at bilen var oppbrent og kondemnert. Mann var litt mer optimist, han hadde parkert i den gamle delen av anlegget, og der så det ikke ut til at det var så store skader.

Vi har leiebil inkludert i forsikringen på bilen, men det kunne vi bare glemme. Leiebilmarkedet var støvsugd fra Haugesund til Kristiansand, og alt var allerede utleid. Heldigvis hadde vi kjøpt "Husfred" så noen krise var det ikke.

Etter to dager fikk vi komme og se på bilen. Hell og lykke, det hadde gått godt. Bilen var like hel, og så helt fin ut. Det hadde stått klart og tydelig i alle aviser at vi ikke måtte ta imot bilen uten å få den vasket, renset og sjekket. Takstmann som var med og så på bilen mente imidlertid at det ikke var nødvendig, og at den bare kunne hentes ut. Mann kjørte derfor rett til bilvasken på området, for å høre hva de mente. De tørket med en klut over dashbordet, og det var fullt av sot inni bilen. De antydet en reparasjon på mellom 8.000 og 15.000 for oppboning, interiørrens, service på klimaanlegg og skifte av kupéfilter.  Dermed var det bare å levere fra seg nøkler igjen, betale egenandelen på forsikringen og finne seg en taxi hjem. Påfølgende fredag kveld var bilen ferdig, og kunne hentes, god som ny!

Akkurat det med egenandelen irriterer meg grenseløst, men nå ser det ut til at vi kan få deler av den tilbake igjen. Jeg håper det, for det kjennes fryktelig urettferdig å måtte ut med 4000 kroner fordi en annen bil i parkeringshuset tilhørende Avinor begynte å brenne.

Men vi slapp å betale for parkeringen, det er jo og en ting...

Spørreundersøkelser

Norsk Gallup gjennomfører spørreundersøkelser for offentlige og private organisasjoner og bedrifter, og er en del av Norges største selskap innen analysebasert rådgivning. Undersøkelser fungerer som et talerør for forbrukere og innbyggere. Kunnskapen som samles inn, brukes blant annet til å få oversikt over det norske folks holdninger og erfaringer om viktige tema innen f.eks. politiske valg, kollektivtransport, helsetjenester eller handlevaner, eller for å få tilbakemeldinger på produkter eller tjenester.

Jeg står på mailinglisten til Norsk Gallup, og får ukentlig tilsendt undesøkelser som jeg kan svare på. Jeg pleier å svare så sant undersøkelsen gjelder noe jeg kan relatere meg til. Som regel tar hver undersøkelse 5-10 minutter å svare på, og i retur for mine svar får jeg poeng tilsvarende antall minutter testen er beregnet å ta. Poengene kan jeg veksle inn i forskjellige gaver fra deres gavekatalog.

I mange år har jeg samlet på juletrepynt fra Karen Blixens jul serien til Rosendahl. Det utgis nye figurer hvert år, og som regel får jeg etpar i julegave. Figurene er kjempefine, og med juletre både her og på hytta er det kjekt å ha mange.

Jeg var inne og så på saldoen min hos Norsk Gallup her om dagen, og så gjennom gavekatalogen for å se om det var noe kjekt jeg kunne bruke mine 140 poeng på. Og der hadde de ene Karen Blixen figuren fra Rosendal, en sløyfe som jeg ikke har fra før, til nøyaktig 140 poeng. "Velg gave"-knappen ble raskt trykket på, og få dager senere mottok jeg den i posten.

En veldig fin og kjekk takk for å bruke litt av min tid på noen enkle spørreundersøkelser. Og jeg har allerede begynt å bygge opp nye poeng på kontoen min.

Soppinteresse

Jeg er stadig en like iherdig sopp-plukker. Hver eneste høst, fortrinnsvis i helgene, vandrer jeg time etter time rundt i skogen for å lete etter sopp. Å ha blitt bitt av huggorm to ganger, i tillegg til å ha måttet plukke av dusinvis av flått fra rundomkring på kroppen, har ikke lagt noe demper på interessen eller gleden. 

For meg er det kantarell-familien som er gjevest. Av artene i kantarell-familien, startet jeg min «soppkarriere» med vanlig kantarell, den er lettest å kjenne igjen, og kan ikke forveksles med noe annet. Traktkantarell fulgte rimelig raskt etter, etter at jeg hadde tatt meg et sopp-kurs. 

I årevis var jeg på leting etter svart trompetsopp, en tredje art i kantarell-familien, og litt sjelden. Lykkefølelsen var ubeskrivelig da jeg endelig fant et sted med svart gull, og der har jeg funnet den igjen, år etter år. 

De siste årene har letingen, utover det jeg pleier å plukke, dreid seg om å finne gul trompetsopp, nok en art i kantarell-familien. Gjennom hele året prøver jeg å sondere ut nye plasser jeg skal undersøke til neste soppsesong, for forhåpentligvis å finne akkurat denne som jeg har så lyst å finne. 

Jeg leser bøker og ser på bilder for å lære meg å skille akkurat denne soppen fra andre (traktkantarell), slik at vet nøyaktig hva jeg skal se etter. Til nå har jeg altså til gode å finne den, men jeg gir ikke opp. Og håper at kommende sesong er sesongen jeg finner den!

Selvfølgelig plukker jeg like gjerne annen sopp også, jeg elsker steinsopp, piggsopp, morkler og blomkålsopp, men kantarell-familien er liksom gullet! 

Det har definitivt blitt en god del kilo sopp oppigjennom årene!

Jeg har veldig – VELDIG - dårlig stedsans, og går meg til stadighet vill, og må ofte bruke mobil for å finne hjem igjen. Det er litt dumt når jeg kanskje har funnet et flott soppsted, og så finner jeg ikke tilbake dit igjen fordi jeg hadde allerede gått meg vill da jeg fant stedet... Jeg fikk et tips om appen PhotoFind som kan gjøre akkurat det enklere for meg. Du tar bilde av stedet funnet er gjort, laster bildet inn i appen og vips! Du får en pil og en distanse. Klikk på distansen og Google Maps åpner seg – så er det visstnok bare å begynne å gå. Det er definitiv noe jeg skal prøve ut neste sesong! 

Et annet mål for meg er å lære meg kremler, men tror nok at jeg må ta et eget kremlekurs før jeg våger meg på disse. 

Åh, jeg gleder meg til høsten!

Underberg

Hver gang vi er ute og reiser, kjøper Mann en stor eske med Underberg på tax-free’en - både på utreise og hjemreise. Utreise-flaskene forsvinner som regel i løpet av turen. 

Mann mener Underberg er godt for alt og hjelper mot alt. Og av alt som ikke hjelper, hjelper Underberg best. Jeg drikker ikke Underberg. Jeg synes rett og slett det smaker fælt, og er vondt å drikke. Jeg ble påtvunget å drikke en liten flaske hver morgen den uken vi var i Egypt for flere år siden. Ifølge mann var det en nødvendighet for å unngå å bli sjuk av maten der, for det var det ganske mange som ble … Jeg grein litt hver gang han kom med flasken, og sto foran meg for å sjekke at jeg fikk ned alt innholdet - mellom brekningene. Jeg ble ikke sjuk, og Mann mener derfor han da har bevist at han har rett!

Alle flaskekorkene tas vare på.

Underberg har et «lojalitetsprogram» hvor du kan samle og «veksle inn» korker i unike Underberg-produkter. Produktene kan ikke kjøpes, kun veksles mot korker. De har ganske mange forskjellige produkter; blant annet Underberg forkle, nøkkelring, kortstokk, caps, t-skjorter, trailer med tilhenger, og høye stetteglass som du kan få gravert med ønsket navn, med tilhørende stand/bar med plass til Underberg flasker på toppen. Mest «vas», men glassene er fine, og det er også baren som følger med. Første batch av samlede ca 1300 (!) korker ble vekslet inn mot et sett med 4 graverte glass med bar.

Det skal altså en hel del korker til for å få nok til å veksle inn i produkter. Mann får ingen hjelp av meg til å tømme flasker, men det ser ut til at han klarer seg ganske godt på egenhånd. Nå skal det sies at han har brukt MANGE år på å samle nok korker til glass-baren, og han har også fått en del korker fra andre som drikker Underberg, men som ikke samler korker selv. 

Han har videre veldig lyst på Underberg-trailer og tilhenger, men der må jeg nok sette foten ned. Det kommer aldri på tale å ha noe sånt «til pynt» i heimen!

Afternoon Tea

Som regel når jeg er i London går alt i et heseblesende tempo. Det er liksom alltid så mye som skal nås, på så kort tid. Samme hvor mange dager jeg har der, føler jeg alltid ved hjemreise at det har vært en dag for lite. Men av og til reiser jeg sammen med noen som er flinkere enn meg til faktisk å ta en liten timeout mellom slagene.

Jeg pleier normalt ikke å gå på afternoon tea. For det første tar jeg meg sjeldent tid, for det andre liker jeg ikke te! Jeg har hatt helt grei afternoon tea etpar ganger, men det var før jeg var på afternoon tea på Sheraton Grand Hotel i Mayfair. 

Første gang jeg var der, var det sammen med en venninne som er en racer på å bruke appen Bookatable. Mennene skulle på fotballkamp, og hun hadde funnet et tilbud på Sheraton Grand som vi kunne ta mens de var der. Det var ganske så interessant; afternoon tea med free flowing bubbles. Da snakker vi! 

Sheraton Grand hotel er, vel; den mest treffende beskrivelsen jeg kan komme på: Posh! Hotellet er ærbødig i seg selv, restauranten med sirlig oppdekning, og med en dame spillende på harpe i bakgrunnen av lokalet. Stemningsfullt!

Du kan velge mellom uendelig med te-smaker, men for meg som altså ikke liker te, er ikke det så viktig. 

Maten blir servert på tradisjonelle bird-cage etasjefat, hvor nederste etasje inneholder nydelige sandwicher, midtetasjen nybakte scones med clotted cream og lemon curd til, og toppetasjen småkaker. 

Og FOR NOEN KAKER. Ikke bare er de flotte å se på, de smaker også himmelsk! 

Jeg hadde med meg en annen venninne til London noe senere. Hun er te-elsker, og hadde aldri vært på afternoon tea før. Det var dermed selvsagt at vi måtte innom Sheraton Grand! Også denne gang med free flowing bubbles. Te-elskeren hadde aldri smakt i nærheten av bedre te noensinne, og for henne var teen det største på hele London-turen tror jeg. Jeg, foruten etpar slurker te for høflighets skyld, holdt meg til boblene.

Om ikke så lenge skal vi nok en gang til London; meg og te-elskeren. Denne gang skal også en annen venninne være med, og det er nærmest et "krav" at vi skal ha afternoon tea på Sheraton Grand. Forhåpentligvis, for min del, har de fremdeles free flowing bubbles-tilbudet ... 

Gourmet

Jeg er veldig glad i «lite mat på store tallerker». Mann har tatt meg med på en av byens beste i den kategorien – Tango – på bursdagen min et par ganger, men det kommer jo på en «halv liten månedslønn», så det kan ikke gjøres ofte. Men fantastisk er det, de gangene vi gjør det. 

En av de største opplevelsene matmessig jeg har hatt, er da vi under Gladmat-Festivalen i Stavanger for en hel del år siden fikk bord på Kjartan Kjetlands Extreme Dinners Meny Arrabiata. Her ble vi servert 16 forskjellige retter, fysisk matet med skje av mannlige servitører til damene, og kvinnelige servitører til mennene, mens vi satt/lå på svære senger støttet opp med puter, inni et digert telt. Både stemningen og maten var magisk!

Et vennepar hadde ved en anledning vært på en fantastisk gourmet-restaurant i Odense, og fortalte om denne en kveld vi var ute på vift sammen. Egentlig er jeg et planleggingsmenneske, og veldig lite spontan, men akkurat der og da – vipps, så hadde vi bestilt oss helgetur til Danmark til dagen etter. Kun for å reise til Odense og spise på denne restauranten.

Odense ligger langt sør i Danmark, litt i overkant over hva som er OK å kjøre på en liten helg, men vi kom oss fram, selv med en omvei om Flensburg for litt grensehandel, og klokken 7 lørdag kveld var vi på plass på Goma!

Vi gikk for full pakke; Gochisö – en helaftensopplevelse.

Vanligvis blir du ikke aldeles sprekkmett på slike restauranter, men på Goma ble vi det. Det var så mange retter og så mye mat, at jeg rett og slett måtte hive inn årene og avstå fra etpar serveringer. 

Bildene rettferdiggjør slett ikke maten, som var aldeles nydelig og vel verdt reiseveien, selv om jeg ved en annen anledning kanskje vil ha litt flere dager på en såpass lang tur. Og totalprisen? Helt til å leve med!

En liten drøm er det å besøke Under en gang, både på grunn av lokasjonen under vann, og maten. Og jeg har ennå til gode å besøke byens visstnok aller beste - Sabi Omakase, og Re-Naa med sine nyervervede 2 Michelin-stjerner ... Forhåpentligvis skjer det en gang!