Forskjellsbehandling

Datter var 3,5 år da Sønn ble født. I 3,5 år hadde jeg altså bare Datter, og forholdsvis god tid. Jeg laget det fineste babyalbumet og den fineste babyboken til henne, med bilder, utklipp, notater og skriblerier fra babyens første år, andre år tredje år. Første smil, første tann, første det ene og første det andre.

Alle advarte meg med at jeg aldri kom til å klare å følge opp når nestemann ble født. Jeg: *Himletmedøynene*. Bah. Liksom. Det var jo såååå gøy å lage babybok og babyalbum, å klippe ut og lime inn. Klart jeg skulle ikke bli som alle andre, klart jeg skulle fullføre og lage akkurat likt til Sønn som jeg hadde gjort til Datter.

Yeah! Right!

Med ei på 4 år samtidig som en på 6 måneder, ble det mindre tid. Og ingenting var liksom nytt lengre. Jeg hadde jo vært gjennom alt en gang tidligere, og selv om det var en helt ny unge, var det liksom ikke like nytt denne andre gangen. Stakkars Sønn. Det var ikke det at han var mindre verdt, det bare ble sånn. Det ble akkurat sånn alle hadde advart meg mot.

De to babybøkene står ved siden av hverandre i bokhylla. Den ene tykk og full av "minner", den andre betraktelig tynnere, med både mindre tekst og mindre bilder i, og jeg får et stikk av dårlig samvittighet.

Jeg forsøker å døyve den dårlige samvittigheten med å si til meg selv at en gutt aldri vil ta frem og se gjennom en sånnen bok, mens en jente definitivt vil gjøre det. Jeg aner ikke om det stemmer, men det hjelper litt bare å tenke det. Jeg sier også til meg selv at én dag skal jeg også gjøre hans album ferdig. Kanskje. Hvis han vil. Men det vil han sikkert ikke ... Håper jeg ...