Fair Play

I helga var det fotballturnering i Lyngdal. Sønn deltok, sammen med 26 andre lag-kompiser. 3 kamper skulle spilles lørdag. Det startet greit med uavgjort kamp mot Søgne, men så ble det tap mot Lyngdal. Tredje kamp var mot et annet lokalt Rogalandslag og for min familie en intern «feide», da Svoger som lagleder og to nevøer stilte på motstanderlaget. Det var en kjekk kamp, jevn og spennende. «De andre» scoret, «vi» kjempet for å utligne og alt var kjekt og gemyttlig til det gjensto ett minutt av kampen ... 

Enkelte foreldre har aldri hørt om FairPlay. Eller, de har nok hørt om det, men tror sikkert at det ikke gjelder dem, at FairPlay bare gjelder spillerne, og muligens også det andre lagets foreldre, kanskje. Men da kan jeg opplyse om at FairPlay gjelder både for spillere, trenere, ledere, dommere, foresatte/foreldre, besteforeldre, publikum, supportere, media og alle andre aktører innen fotballen. De har samtlige et ansvar for å opptre i tråd med FairPlay-verdiene, og prinsippet om FairPlay skal vises gjennom positive og konkrete handlinger.

Det finnes også noe som heter Foreldrevettregler, for foresatte, foreldre og besteforeldre. Som foresatte kan du bidra til å gjøre barnefotballen til en opplevelse for barna. ALLE barna, ikke bare dine egne… Klart, vi er jo våre egne nærmest, og heier selvfølgelig ikke på motstanderlaget, men en skal heller ikke prøve å ødelegge for det andre laget …

Men altså, ett minutt gjenstår av kampen. Det står 1-0, og vårt lag prøver å utligne. Ballen skytes ut over sidelinjen, rett i fanget på en far på motstanderlaget. Vårt innkast. Sønn løper for å ta innkastet, ser på han som sitter og holder på ballen, smiler og nikker og strekker armene frem for å ta imot. Han tror selvsagt at denne faren vil kaste ballen til ham slik at spillet kan fortsette. Der tar han feil. Istedet slipper denne faren bare ballen demonstrativt ned, og den dabber motsatt vei av der Sønn star klar... Skikkelig usportslig og usympatisk!

Det bues mot ham, men han fortrekker ikke en mine. Sidemannen hans, derimot, føler nok litt skyld og skam, og skal forsvare, og roper ut "men deres spillere gjør sånn og slik", og "deres andre lag står slik at vi ikke kan se", for å prøve å rettferdiggjøre. Det gjør det liksom bare enda verre...

Det er en barnefotballkamp ...

En fornuftig mor måtte gripe inn og be vedkommende om å kutte ut, tie stilt og oppføre seg.

På banen er det dommeren som dømmer, og lagene - begge lagene - spiller akkurat så tøft som det tillates. Uansett så har ikke foreldre noenting med å ta saken i egne hender, og "hevne" eventuelle hendelser på banen fordi dommeren ikke har dømt på et eller annet. Og angående guttene som "sto i veien", hadde de blitt snakket til på en ordentlig måte, så hadde de nok flyttet seg...

Du kan trygt si at disse to idiotene var det store samtaleemnet blant guttene, hele kvelden...

Det andre laget vant altså 1-0 over vårt lag. Det var selvfølgelig bittelitt surt, men det var en kjekk og jevn kamp, og jeg er stolt over en nevø som gjorde noen fantastiske redninger i mål, og en som var en solid forsvarskjempe med farlige frispark.

Dagen etter møttes de samme to lagene i B-finalen for å kjempe om 5. plassen i turneringen.

Den kampen vant vi.