A real p-a-i-n-i-n-t-h-e-a-s-s‏

Jeg har i årevis forbannet meg over syklister, egoister som absolutt skal sykle midt i veibanen, som ikke overholder vikeplikt og fartsgrenser, som ikke stopper for rødt lys eller fotgjengere, som tråkler seg hensynsløst frem uten tanke for at det kan forårsake farlige situasjoner, i sine åletrange sykkelbukser som godt kunne vært i én større størrelse, minst, og som konstant og hver eneste dag prøver å forbedre sykkeltiden sin med et sekund eller to på vei til jobb.

Verst er de i måneden rett før det lokale, store rittet som finner sted i regionen i begynnelsen av juni hvert år. Du er ikke Mann før du har syklet det rittet, liksom. Selv om de så og si ikke har beveget seg siden fjorårets løp, er det igjen på tide å gjøre en innsats, sånn ca i midten av mai, for å komme i form og være i stand til å fullføre rittet. De hiver seg på hjul med livet som innsats, hytter og veiver mot andre trafikanter som måtte komme i deres vei, for de selv har selvfølgelig førsteretten, og nåde den som måtte få dem til å måtte bruke bremsen – det kan jo ødelegge hele dagen for dem... Noen ganger virker det tilogmed somom det kan ødelegge hele livet deres …

Jeg er nå en av dem!

Ikke at jeg noengang skal sykle noe ritt, men jeg har begynt å sykle til jobb. Nok en ting jeg tidligere har lovet ALDRI skal skje, men som likevel nå har skjedd… Skremmende. 

Jeg har meldt meg inn i Sykkelklubben på jobb (!)
Til nå i august har jeg syklet 93 kilometer (!)
Jeg har spart 13 kg CO2 (!)
Jeg har spart 211 kroner i forhold til om jeg hadde kjørt (!)

Lurer på hva jeg skal bruke de 211 kronene til ...

Nå er ikke gjennomsnittsfarten min i nærheten av ovenfor omtalte selvmordskandidater, og én vesentlig forskjell er også at jeg sykler på sykkelsti så å si hele veien hjemmefra og til jobb, men jeg skal innrømme at jeg sykler med sportstracker og måler tiden, og er superfornøyd når jeg klarer å sette ny tidsrekord på de 6 kilometerne jeg har hver vei.

Som vanlig når jeg starter på et nytt «prosjekt», blir jeg ganske manisk, og Mann var umåtelig overrasket og imponert da B-mennesket meg her en morgen - i pøsregn - var oppe før klokka ringte, steinklar for sykkeltur … At jeg punkterte halvveis la en liten demper på entusiasmen min.. Jeg kunne lite annet gjøre enn å sykle videre (-hva, skulle jeg ha GÅTT, lixom???) og i tankene vinket jeg farvel til både felg, hjul og for så vidt hele sykle-til-jobben-eksperimentet mitt, men etter å ha fått kyndig hjelp – og veiledning - i hvordan skifte sykkelslange (???) av en kollega, kunne jeg sykle hjem igjen om ettermiddagen. Nå har jeg både umbraconøkkelsett, ekstra slange, spatel og pumpe i en skikkelig «proff» veske under setet, sånn i tilfelle ... Jeg skal ikke skryte på meg at dersom (når) jeg punkterer igjen kan jeg skifte slange selv, men jeg har i hvert fall utstyret om noen kyndige skulle forbarme seg over meg, og hvis ikke kan jeg i det minste pumpe luft i underveis slik at jeg slipper å sykle helt på felgen… Forøvrig driter jeg i at pumpa medfører ekstra vekt, de grammene der skal jeg takle!

Jeg har hørt nyss om at et par andre kollegaer planlegger et lite veddemål om hvor lenge vi – ja, for vi er 3 som har begynt med dette – holder ut utover høsten, hvor lenge det varer før vi er tilbake til normalen igjen …