Medaljer

Som barn fikk jeg aldri en eneste medalje. Ikke at jeg var med på noe som kunne medføre noen medalje heller, da. Jeg hadde vel ca. tre treninger på friidretten i 11-års alderen, men dett var dett. Der manglet både talent og vilje, egentlig. Jeg var med i speideren i noen år, men der var det ingen medaljer som ble utdelt. Jeg spilte også kornett i korps i ett år, men måtte slutte etter aspirant-tiden da jeg ikke lenger kunne skjule at jeg ikke kunne lese noter, og i ett helt år hadde spilt kun på gehør og pugging, så ingen medalje å få med derfra heller. 

Da jeg begynte å jogge som godt voksen og 40+, var det aldri noen intensjon at jeg skulle delta i noe løp. Jeg eier ikke konkurranseinstinkt, og har egentlig aldri brydd meg så mye om å måle meg mot andre. Jeg har imidlertid alltid brukt sportstracker, og syntes etter hvert som formen begynte å komme seg, at det var kjekt å se tydelig progresjon. Litt etter litt begynte tanken om å være med i et løp å melde seg. Da ville jeg jo da få min aller første medalje … Det hadde vært stort!

I USA har de finslige 5-kilometers «fun-run», ikke noe seriøse greier for eliteløpere, men mer for vanlige folk. Du kan løpe, eller bare gå hele eller deler av løpet om du ønsker. Det virket også «tryggere» og uten noe som helst press å være med i løp der, i tilfelle det ble helt katastrofe. Sommerferien 2017 meldte hele familien seg på et slikt løp i Maine. Og det gikk strålende! Jeg perset på 5 kilometeren, med god hjelp av datter som løp sammen med meg og dro meg rundt. Og jeg fikk min aller første medalje. En flott en, med bilde av en hummer, siden løpet var i forbindelse med den lokale, årlige hummer-festivalen. Det var supergøy!

Både løpet og medaljen ga mersmak. Året etter var vi på ny i USA, med venner - på besøk hos venner i Texas denne gang. Vi fant et 5-kilometers Thanksgiving charity-run i nærheten av der vi bodde, og meldte oss på. Vi hadde kjøpt med Norge-T-skjorter som vi løp i – og høstet med det stor oppmerksomhet både fra arrangører, deltakere og tilskuere - så stor, faktisk, at i påfølgende års løp var gjengen i Norge-t-skjorter avbildet på invitasjonen til løpet! Ny medalje til samlingen ble det, og i forsinket bursdagsgave fra min amerikanske venninne fikk jeg en egen medalje-henger etter vel gjennomført løp. 

Som jeg har skrevet om tidligere her på bloggen, meldte jeg meg deretter på Ryfastløpet, og jeg skulle plutselig løpe halvmaraton. Som et ledd i opptreningen var vi en liten gjeng som meldte oss på Hålandsvannet-løpet. 7 km, med ny pers rundt vannet. Kjempegøy. Kanskje et ørlite, begynnende konkurranseinstinkt er i emning? Til dette løpet fikk jeg i tillegg verdens kuleste startnummer! Veldig passende!

Nå har jeg 4 medaljer på medaljehengeren min. Jeg er kjempestolt!

Når det gjelder løp fremover, har jeg meldt meg på også dette årets Hålandsvannet-løp, i april, men noen planer utover det har jeg ikke. Etter Ryfast sa jeg at jeg aldri noensinne behøvde å løpe halvmaraton igjen, men sånn i ettertid; hadde de arrangert akkurat det løpet en gang til, hadde jeg deltatt, uten tvil. Selv om det var langt, tungt og vondt, var det samtidig utrolig gøy. Så, døren står egentlig litt på gløtt for en ny halvmaraton likevel, og det er slett ikke en umulighet at jeg en eller annen gang i fremtiden melder meg på 3-sjøers løpet …

Daddel-kuler

Å være søtmoms og samtidig diabetiker er ingen god kombinasjon. Jeg elsker sjokolade!

Etter flere år med å kunne regulere diabetesen på egenhånd med diett måtte jeg begynne med medisiner, og kutte ut Cola, som jeg i alle år har vært avhengig av. Eller, jeg kuttet den ikke ut, jeg bare skiftet - til Cola Zero. Det er min koffein, og den MÅ jeg bare ha! Det gikk over all forventning, og jeg synes nå Zero er bedre enn vanlig Cola. Sjokolade er også noe jeg bare MÅ ha, men det finnes ikke egentlig noe godt alternativ til sjokolade. Akkurat det er litt kjipt når man har diabetes. Litt kan man jo ha, men når det gjelder sjokolade har jeg overhode ingen begrensning …

Jeg fikk en oppskrift på noen alternative og sunne «sjokoladekuler» av en tidligere kollega, og i «omstillingsuken» mellom gammel og ny jobb fant jeg ut at jeg skulle prøve meg på disse. 

10 stk dadler

4 ss kokosolje

2 ss kakaopulver

1 dl havregryn

Litt havsalt og kanel

3 ss kokos til rulling

Jeg startet med å smelte kokosoljen i vannbad, samtidig som jeg la dadlene i bløt i 10 minutter. Deretter fjernet jeg steinene fra dadlene og moste de i kjøkkenmaskinen. Jeg blandet kakaopulver, havsalt og kanel oppi kokosoljen, hadde oppi de moste dadlene og havregrynet og blandet det godt. Deretter 15 minutter i kjøleskap for at «røren» skulle få sette seg, og bli lettere å rulle til kuler. Kuler ble deretter laget og rullet i kokos, og så tilbake i kjøleskap i lufttett glass for oppbevaring. 

De var superenkle å lage. Gjort på en halvtime fra første ingrediens ble funnet frem til ferdige kuler var i kjøleskapet – mesteparten av tiden gikk faktisk i venting. SÅ gode de ble! Første batch forsvant før kvelden var omme. Dagen etter ble ny batch laget, da med dobbel oppskrift.

Datter nektet først å smake, og påsto hun ikke likte dadler. Vel, det var i så fall før hun hadde smakt disse. Sønn rynket på nesen da han hørte hva som var oppi, men elsket de, og serverer de nå til alle han får på besøk. Ingen av de som til nå har vært innom og smakt, kan forstå at dette er sunt, at det faktisk ikke er sjokolade i de. Og det er jo en god ting; sunt godteri som ikke smaker sunt … Det er noe i hvert fall jeg liker! Og perfekt for en søtmoms av en diabetiker.

Opplevelser kan ikke måles i kroner

Da vi kjøpte ferieleilighet på Sørlandet, måtte vi love ungene at det ikke skulle gå utover «normale» ferier. De er oppvokst med mye reising, og ønsket absolutt ikke å tilbringe hele sommerferien på Sørlandet. De ville til utlandet! 

Ungene begynte å bli såpass store at vi kunne reise på andre typer ferie enn charter; litt lengre og kombinere med litt storbyferie. Det første "langreise"-året reiste vi til Aruba. Året etter ble hele familien smittet av USA-«feber»! Sommerferie har fra da av blitt lagt dit hvert eneste år. I 2014 var vi i New York og Florida, 2015 i Texas, 2016 i Texas og Louisiana, 2017 i New England-området, 2018 i California og 2019 i New England igjen, med en svipptur innom Canada. Vi har i løpet av de siste 6 sommerferiene vært i 19 stater, noe som visstnok tilsier 38% av USA. I tillegg har jeg både alene, og sammen med Mann, hatt en del langweekend-turer til USA.

Vi satt og snakket om reising og ferie i lunsjen på jobb her om dagen, og en kollega regnet raskt sammen at vi måtte ha brukt nær – om ikke over – en million til sammen på ferier de siste 7 årene. Sånn har jeg aldri tenkt. Ja, det er dyrt å reise til USA, men jeg har aldri lagt sammen og sett totalsummen. Det er skremmende mye penger, og jeg vil helst ikke tenke på det. 

På den andre siden; vi har samlet 19 stater med minner! Vi har stått opp midt på natten for ut og fiske hai i morgengryet, fisket alligator-gar om natten med hodelykt og pil-og-bue, fisket rokke med pil-og-bue, og vært på kanin- og villsvinjakt i Texas, vi har vært på hummer festival i Maine, har padlet kajakk i Cape Cod, kjørt airboats i Everglades, svømt med ville delfiner i California... Opplevelsene vi har hatt er så mange - altfor mange til at de kan ramses opp - og så store, og de kan slett ikke måles i penger.

Kjørende langs veien i Vermont så vi plutselig dette skiltet:

Bare å få sett det er nesten verdt en million kun i seg selv ...

Too Good To Go

Når god og spiselig mat havner i søpla, blir det til matsvinn. Det er ikke bare maten som havner i søpla, men også alle ressursene som ligger bak det å produsere, foredle, frakte og oppbevare maten. Matsvinn er et stort miljøproblem. Via appen Too Good To Go kan du redde forundringsposer fylt med overskuddsmat, til en billig penge. Posen kan for eksempel inneholde bakervarer, matvarer fra dagligvarebutikker, frokost eller lunsj fra hoteller, eller middagsretter fra restauranter. Du aner ikke hva som er oppi forundringsposen før du henter den på gitt klokkeslett, som som oftest er rett før stedets stengetid.

I går morges bestilte jeg 2 slike forundringsposer. Den ene, forundringspose med bakervarer, skulle hentes hos Vaaland Dampbakeri i Hillevåg mellom klokken 15:30 og 16:00. Den andre, forundringspose med dagligvarer, bestilte jeg fra Helgø Meny Mariero, og skulle hentes mellom 20:30 og 20:45.

Jeg håpet veldig at det skulle være berlinerboller oppi forundringsposen fra Vaaland, selv om jeg tvilte på det. Vaaland sine berlinerboller er de beste berlinerbollene som finnes, stappfulle med vaniljekrem, og de er utrolig populære. De selges kun fra nyttår til ca midten av mars, aldri ellers i året.

Vel hjemme med posen etter henting, var det faktisk var to berlinerboller oppi, sammen med tre rundstykker, ett horn og en salat med egg og reker. For 45 kroner.

Det ble en veldig god lunsj!

Om kvelden var det henting hos Helgø Meny Mariero. Der kom jeg hjem med en stor papirpose med digg!

Posen var fyllt med et brød, en spicy burger, to veggisburgere, to baconburgere, en boks med Jacobs oliven, en pakke hamburgerrygg, en pakke kalkunpålegg og to sjokolade-croissanter. Alt det til 49 kroner.

Jeg har hørt litt forskjellig om Too Good To Go, og det er visst ikke alle steder du får så mye, eller like gode varer. En venn hadde blant annet ett sted fått tre vaffelplater... Jeg har kun prøvd en gang tidligere, da fra Jærbakeren, også den gangen ble jeg fornøyd. Jeg kommer definitivt å prøve det igjen!

En hvit båt

Da vi kjøpte oss ferieleilighet ved sjøen i 2012, var det obligatorisk med båt. Det er jo det på Sørlandet! Et kort øyeblikk så jeg for meg late dager på flatt hav, tøffende rundt i viker og fjorder - skikkelig Sørlandsidyll. Et kort øyeblikk glemte jeg at jeg både har vannskrekk generelt, og båtskrekk spesielt …

Vi fikk ikke egen båtplass med leiligheten, men gjennom bekjente fikk vi leie en, og båt ble kjøpt. Spør du meg hva slags båt, vil jeg svare en liten hvit båt. Jeg ble med ut på sjøen noen få ganger, men ble fort sjøsjuk, og var derfor ikke noe stas å ha med. Mann og Sønn derimot, elsket båtlivet med cruising, fisking, ruse- og teinesetting, og det tok ikke lange tiden før «3-fots-sjuka» tok dem, og den lille hvite båten ble byttet ut med en litt større, hvit båt. Jeg prøvde innimellom å vise en smule engasjement; men det var temmelig nyttesløst. En augustkveld med tilsynelatende flatt hav og nydelig solnedgang foreslo jeg på eget initiativ å dra ut og fiske makrell. Vi kom oss 10 minutt ut fjorden, la oss til og heiv ut snørene. Etter få minutter var jeg så sjuk at jeg bare måtte bli kjørt inn til land igjen. Jeg måtte rett i seng, og sov i 13 timer i strekk, så dårlig ble jeg av den lille turen. 

Den nye, litt større, hvite båten viste seg imidlertid å ikke være helt sjødyktig. I hvert fall ikke i uvær. Den skulle være selvlensende, men noe galt må det ha vært med konstruksjonen av den båten, for den sank, med ujevne mellomrom. Vi visste at den hadde vært under etpartre ganger før vi fikk den, men Mann var av den oppfatning at det var av helt andre årsaker. Noe det altså viste seg at det nok ikke var. Første gang den sank hos oss, ble den kondemnert, men vi fikk liv i motoren igjen og kjøpte den tilbake fra forsikringsselskapet. Og døpte den Helge Ingstad. 

Etter at den for andre gang hadde blitt heist opp etter å ha vært under, kunne ikke motoren reddes. Vi fikk gang på den, den kom opp fart før den plutselig gikk i nødmodus, og ikke kom over 5 knop. Skulle vi ha fersk fisk, og hummer i hummersesongen, funket akkurat det dårlig. Vi måtte ha ny båt. Igjen slo «3-fots-sjuka» til. 

Jeg la inn ønske om båt med «hytte», hvor jeg kunne sitte innendørs og tørt; det kunne jo være en sjangs for at jeg da skulle klare – og synes det var kjekt – å være med av og til. Stadig optimist! Sønn hadde allerede funnet den båttypen han ville vi skulle kjøpe, og mine ønsker ble der ivaretatt. En enda litt større hvit båt ble kjøpt i Mandal, og etter en kort svipptur nordover var den på plass i vår hamn. 

Jeg har nå vært med ut i båt flere ganger det siste halve året, enn de foregående 6 årene til sammen. Jeg har vært med på tur, fått sett både Lindesnes fyr og Under - fra sjøsiden, noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre. 

Jeg har blitt sjøsjuk også i denne enda større hvite båten, men har taklet det mye bedre. Om det har med båten å gjøre, eller med meg og mitt hode er jeg imidlertid usikker på. 

Pakkekalendergave

I min forrige jobb, hadde vi pakkekalender i adventstiden. Det ble bestemt ganske tidlig om høsten, slik at vi hadde god tid til å finne kjekke gaver. Vi var 12 stk i avdelingen, og alle skulle levere 2 gaver hver, ferdig pakket inn, til ca en 50-lapp pr gave. Jeg skulle til USA på min årlige «julegaveshopping-tur», og baserte meg på å finne noe der. 

En av de første dagene fant jeg den perfekte pakkekalendergaven! Den ville kanskje ikke passe til alle, og all den tid det var lodd-trekning av ferdig nummererte gaver var det litt risky. Det var et temmelig spesielt produkt, jeg hadde aldri sett noe lignende før, og jeg bare måtte kjøpe det. Mann trakk kortet sitt og betalte for varen.

Algoritmer styrer mye av hverdagen i vår digitaliserte verden. Har du søkt etter noe på nettet, kanskje en reise til et bestemt sted, eller et bestemt produkt, får du plutselig opp mange annonser om akkurat det du har søkt etter på andre nettsteder du besøker. Dersom du har stedstjenester aktivert på mobilen, vil det også medføre annonser og tilbud fra området du er i. Det handler om å tilby reklame som er tilpasset deg som bruker, dine interesser, der du befinner deg. 

Dagen etter fikk jeg, i min Instagram feed, opp reklame for akkurat det spesielle produktet jeg hadde kjøpt til pakkekalenderen på jobb. Det produktet jeg ikke ante at fantes, aldri hadde sett før, aldri hadde søkt etter på nettet, og som mannen min hadde betalt for med sitt kredittkort. Det er litt av et sammentreff! Et litt nifst sammentreff. For jeg føler meg straks overvåket. Hvordan skal det være mulig? 

Jeg har kommet fram til at det er nødt til å være en tilfeldighet, det kan ikke være mulig å knytte meg til kjøpet av dette produktet. Men likevel…. En uggen følelse!

Tilbake til pakkekalenderen; det ble en suksess, som jeg håpet. Mottaker var strålende fornøyd! Hvem hadde vel ikke blitt glad for en sånn?

Glass-mani

Jeg elsker glass! Drikkeglass i forskjellige typer, størrelser og fasonger. I en periode kjøpte jeg så mange, at Mann la ned forbud mot å kjøpe flere ...

Jeg kjenner noen, fra hvilket hushold skal være usagt, som er av den formening om at dersom de kjøper ett glass med drikke på et utested, kan de da ta selve glasset med seg hjem etterpå – dersom dette er usedvanlig fint – all den tid de har kjøpt ett glass med drikke …! Disse noen har videre «lært opp» andre, i andre hushold, til å gjøre det samme. 

Personer fra et av disse andre husholdene var på weekendtur på Island for en tid siden, og på en bar der fikk fruen servert bobler fra de lekreste glass. Og med den «opplæringen» hun hadde fått, stappet hun det ene glasset i vesken da det var tomt. Og sendte bilde til meg når hun hadde fått det hjem på hotellrommet.

Da jeg fikk bilde av Island-glasset, kjente jeg at disse glassene bare MÅTTE jeg få tak i! Jeg hadde bare et dårlig screenshot av et snapchat bilde å gå ut fra. Jeg søkte og søkte på nett, før jeg endelig fant de via Google billedsøk, og dermed fikk ordentlige bilder av glassene. 

De ble solgt fra Tyskland, fra en for meg ukjent produsent, Stöltzle Lausitz, uten forhandlere andre steder. Jeg kontaktet firmaet, de solgte fortrinnsvis til restauranter og puber, og kun innenfor EU. Det var helt uaktuelt for dem å sende til Norge, men om jeg hadde en adresse i f.eks. Danmark, Tyskland eller England, kunne de gjerne sende dit. 

Jeg grublet lenge på hvordan jeg skulle ordne det, helt til jeg var på et middagsbesøk hvor det også tilfeldigvis var tilstede en importert tysker. Jeg viste fram bildene jeg hadde lagret av de lekre glassene, og forklarte min frustrasjon. Han likte glassene han også (selvfølgelig, hvem gjør ikke?), og ville bestille til seg selv også, og han kunne dermed brukes som mellommann; han hadde familie i Tyskland som helt sikkert kunne brukes som mottaker. Vi ringte en tante, og før kvelden var omme var glass bestilt, og hun tar glassene med seg nordover i bobilen, neste gang hun kommer på besøk - sikkert i løpet av våren / tidlig sommer. 

Det har ingen betydning NÅR jeg får dem, bare jeg vet AT jeg kommer til å få dem!

Virus

Virus er et skummelt ord. I vår teknologiske hverdag blir det ofte ropt varsku om diverse datavirus. De siste ukene er det imidlertid et annet, mer fysisk og dermed enda skumlere virus som herjer. 

Coronaviruset sprer seg. Lynraskt. Det mest sannsynlige utfallet er, ifølge forskere, at utbruddet ikke lar seg stanse, og at epidemien kan spre seg til mer enn 40 % av verdens befolkning, og over 70 % i Norge.

En vaksine mot dette nye viruset vil ta opp mot halvannet år å produsere. 

Dean R. Koonz, skrev i 1981 romanen «The Eyes of Darkness». Boken ble omskrevet i 1989 og historien ble da flyttet fra Russland til Kina, uvisst av hvilken grunn.

I den reviderte versjonen av boken, står det følgende.

«In around 2020 a severe pneumonia-like illness will spread throughout the globe, attacking the lungs and the bronchial tubes and resisting all known treatments».

Videre:

“They call the stuff “Wuhan-400” because it was developed at their RDNA labs outside the city of Wuhan, and it was the four-hundredth viable strain of man-made microorganisms created at that research center. Wuhan-400 is a perfect wepon.” 

Dette er altså på en eller annen merkelig måte «forutsett» og varslet, gjennom denne boken, for mer enn 30 år tilbake i tid.

Nei, jeg tror ikke forfatteren er synsk. Men; kan dette viruset være menneskeskapt, og ikke stamme fra flaggermus som det offisielt blir hevdet fra opprinnelseslandet Kina? Kan noen ha lest boken, og fått inspirasjon derfra? Er det en ren tilfeldighet at forfatteren fremhever Wuhan? Det er skremmende mange sammentreff!

Jeg skal innrømme at jeg fikk frysninger langt nedover ryggen da jeg leste dette. Jeg har googlet og googlet om det muligens kan være en «hoax»; at sidene fra boken kun er en bløff, oppkonstruert og laget kun for å skremme, men det ser faktisk ut til at boken fra 1989 inneholder nøyaktig disse ordene. Det er egentlig rart at konspirasjonsteoretikere ikke har kastet seg over dette ennå. 

Vi har en tradisjon for å overreagere når et nytt virus kommer. Selv om det er skremmende skal vi ikke glemme hysteriet omkring bl.a. AIDS, Svineinfluensa, SARS, Ebola og Zika … Vi skal ikke leve i frykt, verken for det ene eller andre viruset - vi får ta det som det kommer!

Husfred

Definisjonen på husfred i vår heim, er en sølvgrå VW Polo.

Første dag i sommerferien i fjor, 3. juli 2019, på en fortauskafe i Boston, fikk vi telefon hjemmefra. Datter, som var hjemme og skulle låne bilen i ferien vår, hadde kræsjet den grønne, fine bobla mi, og det var temmelig usannsynlig at den noen gang kom til å komme tilbake på veien igjen.

Jeg elsket den grønne bobla, men – jeg elsker min datter høyere! Det gikk fint med henne, heldigvis, og bilen er tross alt bare en ting. 

Det gikk som forventet. Takstmann sluttet å telle da han kom til 65.000,- i reparasjoner. Bilen var 15 år gammel, og selv om den var godt tatt vare på og vedlikeholdt var det ingen vei utenom kondemnering.

Så begynte sjauen. Jeg ville ha ny bil. Mann mente vi ikke trengte to biler. Jeg har hatt egen bil siden jeg var 20, så for meg kom det ikke på tale å ikke ha bil. Mann argumenterte med at jeg ikke brukte bil på dagtid, til jobb, og at jeg kunne bruke hans bil om ettermiddagene. Han er mye ute og reiser, og jeg ville da være uten bil – han argumenterte videre med at jeg kunne ta buss. Jeg tar ikke buss, det kommer ikke på tale!

Da jeg endelig hadde fått han til å gå med på ny bil, begynte diskusjonene om hvaslags bil vi skulle kjøpe. Mann ville ha el-bil, det ville slett ikke jeg. Og sånn gikk dagene, ukene og månedene.

Selv var jeg ikke helt sikker på hvaslags bil jeg ville ha, annet enn at jeg IKKE ville ha el-bil. Vi så på Audi’er, Mini Cooper, Renault, og flere, uten at vi fant det vi ville ha. Til slutt, godt utpå høsten landet vi på VW Polo. Vi har vært godt fornøyd med VW, og en Polo er jo en passende bil for en middelaldrende dame..! Vi fant en 16-modell i Fredrikstad som fylte de kriteriene vi hadde satt, og kjøpte den usett basert på NAF test. Mann reiste bort og kjørte den hjem for meg.

Jeg er veldig fornøyd! Mann har døypt den nye bilen for Husfred…

Veivalg

«Det er utrolig merkelig hvordan veien blir til mens du går. Ofte kan du ende opp på veier du ikke hadde tenkt å gå...» skrev jeg på bloggen en desemberdag i 2015, og informerte om ny jobb etter å ha vært «oljeledig» i flere måneder.

Jobben på bilverkstedet som jeg fikk denne desemberdagen i 2015 var definitivt ikke noe for meg, og så snart arbeidsmarkedet for alvor hadde begynt å ta seg opp igjen, sa jeg opp der for å fokusere på å komme meg tilbake til det jeg kan, og ikke minst trives med.

Det ordnet seg relativt raskt, jeg fikk en konsulentstilling innen mitt fagområde nærmest i nabolaget mitt. Jobben var perfekt, lokasjonen var perfekt, kollegaene var perfekte og mer enn det! Det var imidlertid en konsulentstilling, uten videre forhåpninger om fast jobb i overskuelig fremtid. Og jeg, som begynner å bli voksen og vel så det, foretrekker fast jobb. Selv om det i realiteten ikke gir noe større trygghet med tanke på oppsigelse, har du i hvert fall ordnede og bedre forhold enn hva du har som konsulent. Jeg stortrivdes, og hadde et sterkt ønske om at det skulle ordne seg der jeg var. Jeg hadde kontrakt ut 2020, og ga meg selv til sommeren 2020 før jeg skulle begynne å søke nye jobber. Sånn skulle det ikke gå.

En desemberdag i 2019 fikk jeg en melding fra en – både tidligere og daværende – kollega, også konsulent der og da. Hun hadde kortere kontrakt enn meg, og hadde allerede begynt letingen etter fast stilling. Hun satt plutselig med to tilbud fra to attraktive arbeidsgivere fra samme bransje som vi begge tidligere hadde vært i. Hun kom til å akseptere det ene, og lurte på om jeg kunne være interessert i den andre. Om hun skulle tipse dem om meg? De hadde hatt annonse ute hele november, men ikke fått tak i den de ønsket inn i stillingen da de hadde sterke preferanser om en spesifikk bakgrunn. Som jeg innehar.

For å gjøre en lang historie litt kortere; halvannen time senere ringte de meg og avtalte møte, og etter en halvannen times møte, fikk jeg tilbud påfølgende morgen. Fast jobb. Akseptabel lønn. Ordnede forhold. Forsikringer. Alt jeg ønsket meg og mer til var inkludert i tilbudet. I tillegg, var det flere tidligere «oljekollegaer» i samme firma. Valget var rimelig enkelt, selv om det også var vemodig, all den tid jeg hadde trivdes så godt.

Jeg er nå godt inne i uke 4 i ny jobb. Jeg har selvfølgelig ikke full kontroll ennå, men føler meg ikke aldeles «lost». Det er mye kjent, og ting jeg trodde jeg hadde glemt var bare gjemt langt baki der et sted, begynte å komme flytende tilbake allerede dag 1. Jeg hadde egentlig aldri trodd jeg kom til å komme tilbake i denne bransjen noen gang. Jeg føler jeg har kommet hjem. Og håper inderlig at det vil være en vedvarende følelse lenge!

Det er utrolig merkelig hvordan veien blir til mens du går. Ofte kan du ende opp på veier du ikke hadde tenkt å gå …

Nyttårsforsett

Nyttårsaften 2016/2017 satte jeg meg et nyttårsforsett. Nyttårsforsett er noe jeg vanligvis ikke setter meg, de gangene jeg har forsøkt tidligere, har de stort sett ikke holdt lengre enn første uken likevel. Denne gangen ønsket jeg virkelig å legge meg i selen, og gjennomføre! Ønsket var å begynne å bevege meg mer, og nyttårsforsettet var å løpe og/eller å gå minimum 1 mil i uka. Jeg satte 1 mil som mål, slik at det skulle være gjennomførbart uansett, uten for mye "anstrengelse". 1 mil er tross alt "bare" litt over 3 kilometer 3 ganger i uka, og såpass burde jeg klare i løpet av en uke med 7 dager, var tanken min. Likevel vil det gjøre en forskjell, ihvertfall i mitt liv!

2017 kom og ukene gikk - hver uke var fokuset å gjennomføre målet. Noe jeg greide. Enkelte uker ble det kun 1 mil, andre både 2, 3 og 4. Med en datter som er utdannet PT og jobber på treningsstudio, mann og sønn som også trener mye og ei venninne som er den råeste jeg kjenner når det kommer til trening, var det nok av oppmuntring, støtte og drahjelp å få av de rundt meg. Mann har blant annet flere ganger vært med på "panikkturer" seint søndags kveld, kun for at jeg skal klare å komme i mål med distansen den uka ...

Datter lærte meg å løpe intervaller, noe som funket svært bra for meg og mitt ønske om å løpe til tross for dårlige knær. Jeg begynte etterhvert på løpegruppe, og hver mandag får jeg en god start på ukesmålet med tredemølletime på treningssenteret mitt, med varierte intervaller. Jeg liker likevel best å løpe ute, og har tatt med meg etpar intervallprogram som også funker for uteløping. Løping og/eller turgåing/gågging er trening som kan bedrives hvorsomhelst, uten at du behøver noe utover treningstøy og joggesko, og jeg har hatt utrolig mange flotte turer både i inn og utland de siste to årene.

I løpet av 2017 hadde jeg kun 1 uke hvor jeg ikke klarte å oppnå målet; jeg lå syk og hadde ikke sjangs til å komme meg utav verken seng eller hus. Men det ble med den ene uka. De øvrige 51 ukene, kom jeg i mål, og gikk ut av året med over 1000 km i beina, og over 6 døgn med trening.

Jeg videreførte nyttårsforsettet i 2018. Dette året økte jeg den totale treningsmengden betraktelig, både i antall timer med gåing og løping, men også med styrketrening - noe som gjorde at løping etter hvert ble lettere. Jeg har i 2018 klart ukesmålet hver eneste uke, og etter dagens løpetur er jeg i mål med mitt nyttårsforsett for 103. gang.

Ganske kult! I 2018 har jeg over 1400 kilometer i beina, og over 10 døgn med trening.

Jeg bruker Endomondo til å logge øktene mine, i tillegg til pulsklokke. Jeg er veldig glad statistikk og grafer, og til det er Endomondo fabelaktig. I tillegg har Endomondo en super intervallfunksjon som gjør at dette er min foretrukne app. Vi er en del venner som bruker Endomondo, og flere av mine venninner er også blitt med på mitt "1 mil i uka-prosjekt". Vi heier hverandre frem og gir støtte, ros og oppmuntring, noe som er veldig kjekt og som gjør at vi på en måte trener sammen, selv om vi ikke trener sammen!

Den lengste mila er dørstokkmila! Men når du først er kommet deg utav sofaen, er det utrolig hvor fint det går. Det er jeg et godt eksempel på!

Jeg kommer til å fortsette med nyttårsforsettet og målet med minimum 1 mil i uka også i 2019. Nå har jeg holdt det så lenge at det blir "for dumt" å slutte, eller endre på noe. Flere har sagt at jeg bør øke distansemålet, men jeg er da redd for at det på et eller annet punkt blir uoverkommelig, og at jeg ikke lengre orker eller gidder. Og skipper jeg det ei uke, er det mye lettere å skippe neste uke også. Et mål er et mål, og målet er uanz minimum... alt over er et pluss.

Planlagt galskap

I dag har jeg nok en gang gjort noe jeg egentlig har sagt at jeg aldri skal gjøre. Jeg har meldt meg på halvmaraton. Å løpe i 21 kilometer høres i utgangspunktet for meg ut som et mareritt! Med et historisk løp - verdens første og eneste undersjøiske halvmaraton - i tunneler som går fra Stavanger hvor jeg bor, til Strandalandet som jeg kommer fra, ble fristelsen for stor. Skulle jeg først gjøre et halvmaraton, måtte det være dette! Jeg skal i hvert fall gi det et ærlig forsøk.

Datter skal også løpe, men ikke sammen med meg. Hun har løpt en haug med halvmaraton tidligere, er i en del bedre form, og har et helt annet tidsmål for sluttid enn meg. Jeg skal løpe sammen med et vennepar som er på samme nivå og har samme mål som meg.

Opptrening starter umiddelbart, om jeg skal klare å komme i mål så må jeg nesten det. Jeg har aldri løpt lengre enn 9 kilometer i strekk tidligere, så det blir litt av en utfordring - og litt av en jobb å gjøre i forkant.

Jeg vil prøve å legge inn veien min til 5. oktober 2019 her, med ujevne oppdateringer... Min venninne som skal løpe sammen med meg skal sette opp opptreningsplan som går over de neste 10 månedene. Jeg kjenner jeg gru-gleder meg! Både til opptreningsfasen og til selve løpet.

Noen må være sist i et halvmaraton og, og den personen kan godt være meg. Jeg eier uansett ikke konkurranseinnstinkt, så jeg bryr meg ikke om jeg blir sist, bare jeg klarer å gjennomføre.

Reasons to hang around

I helga fikk jeg sett Minor Majority live! De spilte hele Reasons to hang around-CDen på Tou Scene. En helt magisk kveld!

For 10 år siden fikk jeg en CD i posten av en venn i platebransjen. Platen var av et for meg helt ukjent band - Minor Majority - og CDen var deres siste utgivelse - Reasons to hang around. Jeg falt pladask ved første akkord, og er evig takknemlig for at jeg har venner i platebransjen som kjenner meg og min musikksmak, og som tenkte at dette kunne være noe for meg. 

For vel 5 år siden skulle bandet spille på Folken. Jeg avtalte tidlig med en venninne, og gledet meg som en unge i ukesvis i forkant. 

Vanligvis er jeg tidlig ute med det meste, og får svært så ofte kommentarer på akkurat det! Om det er konsertbilletter, flybilletter, det å pakke kofferten før jeg skal ut og reise... alt er for meg planlagt, og det i god tid. Denne gangen for 5 år siden bestemte jeg meg imidlertid å gjøre stikk motsatt av hva jeg vanligvis gjør; jeg kjøpte IKKE billett på forhånd. Jeg skulle sikkert bevise at jeg kunne klare det, eller noe. Åh, som jeg feilet!

Min venninne spurte flere ganger om jeg var helt sikker på at jeg skulle risikere konsertkvelden vår med å få billett ved inngangen. Skråsikker, var svaret hun fikk. Det er Minor Majority. Det er i Stavanger. Det kommer ALDRI til å bli utsolgt. 

Første flasken med bobler ble poppet straks jeg ankom vorspielet. Jeg skulle se Minor Majority. Lykke! Så skulle bare venninne sjekke hvor mange billetter som var solgt. Med store, røde bokstaver på skrått over arrangementsannonsen sto det: 

UTSOLGT!

Den som måtte tusle duknakket hjem etter vorspiel, mens venninna måtte gå alene på konsert, det var meg!

Dette var egentlig å gjøre en kort historie lang, men nå har jeg altså endelig fått sett Minor Majority live. Og aldri kommer jeg til å prøve å være annerledes, å gjøre noe annet enn hva som er forventet av meg, når det kommer til konsertbilletter!

Kvinnedagen

I dag er det 8. mars - Kvinnedagen. Jeg har fått etpar "gratulerer med dagen", men utenom det har jeg egentlig ikke noe forhold til denne dagen, og har heller aldri hatt det. 

Mann og Datter var i butikken i ettermiddag, og Mann lurte på om de skulle kjøpe med blomster hjem til meg, siden det var den dagen det var. Det skulle de ABSOLUTT ikke!

Datter er ivrig medlem i Unge Høyre, og Mann fikk en lekse om kvinnedagen jeg aldri tror han kommer til å glemme:

Det kommer overhode ikke på tale å kjøpe blomster til mor, spesielt IKKE på kvinnedagen. Her i Norge er kvinnedagen forbeholdt sosialister, og vi stemmer ikke rødt. I Norge går flere av parolene imot dagens regjering og de blå partienes politikk, og har i liten grad noe med kvinnekamp å gjøre. Kvinnedagen er opprinnelig for å bekrefte og å sette fokus på kvinners kamper, og ikke egentlig en politisk dag, men her i Norge har det politiske fokuset blitt satt i hovedsetet. Representanter fra liberale partier er ikke velkomne på organiseringsmøtene til kvinnedagen, og flere av møtene i forkant av kvinnedagen blir holdt lukket slik at andre meninger ikke skal være representert. Det er idiotisk at feminisme skal være forbeholdt de røde partiene, og bli arrangert på en slik måte at flere kvinner ikke "får lov" til å delta. Så nei, blomster til mor er uaktuelt, for vi feirer nemlig ikke kvinnedagen!

Det samme hadde hun sagt til sammfunnsfaglæreren på skolen i dag også, og i etterkant var hun overbevist om at denne læreren fra nå av hatet henne.

Jeg er overrasket, og samtidig veldig imponert over engasjementet. 

Så får jeg håpe at jeg får blomster ved en annen anledning...

Bollesøndag

I årevis har jeg bakt boller. Eller rettere sagt noe som skulle forestille boller. Jeg har aldri vært flink til å bake, og gjærdeig har vært særdeles problematisk. 

Jeg har en venninne som er verdens flinkeste med gjærbakst. Hun tryller frem det mest fantastiske bakverk, og bare ler og rister på hodet av meg når jeg sier jeg ikke får til gjærdeig. Alle kan gjærdeig - det er jo sååå enkelt, er hennes svar til det...

Jeg har prøvd utallige såkalt "umulig-å-feile"-oppskrifter, men feilet likevel... Jeg får ikke bollene til å heve skikkelig, og de blir små og kompakte, uansett hva jeg gjør, uansett hvor nøye jeg er med varmen på væsken og uansett hvilken type gjær jeg har brukt. Men jeg har ikke gitt opp. 

I dag er det bollesøndag, og Datter hadde bedt pent om å få boller. Så jeg handlet inn ingredienser, og tilbake fra hytta i dag var det rett i bakinga. Nok en gang skulle jeg prøve ut en ny, oppskrift - enda en av typen "umulig-å-feile", funnet på nettet. 

I denne oppskriften skulle en starte med å koke opp melk (1 liter), smør (300g) og melis (250g), for så å kjøle dette ned til 37 grader, og ha oppi fersk gjær (100g). Jeg hadde så i ei halv teskje kardemomme og 1,5 kg hvetemel. Diiiiger deig, og altfor stor for min Kitchen Aid-maskin. Men jeg fikk det nå blanda sammen. 

Jeg skal innrømme at jeg ikke hadde troen - i det hele tatt, så Sønn prøvde å oppmuntre mens jeg trillet ut bollene så fort deigen var ferdig blandet. Ikke noe deigheving i denne oppskriften, før bolletrilling. Bollene skulle i stedet heve i 1 time etter at de var trillet ut. 

De så noenlunde greie ut da jeg satte de lunt for heving, og etter en stund kom Sønn og informerte at de vokste som de skulle. Han hadde vært å smugtittet under kledet. 

Ganske riktig, en time senere var det store, fine boller på brettene, og bollene så til og med luftige ut. 

Fremdeles skeptisk ble brettene satt inni ovnen - 240 grader varmluft. Jeg forventet egentlig at de skulle falle sammen inni der. 

Etter 10 minutt var de ferdige, og ble raskt penslet med melk før de ble lagt på rist. 

Og resultatet? 100 % vellykket. JEG KAN BAKE BOLLER!!! Endelig. 

Dette var virkelig en "umulig å feile-oppskrift". Ingen små, kompakte klumper. Bollene var store, fine og ikke minst luftige. 

Jeg skal ikke påberope meg å være i nærheten av min venninne, men jeg er ikke lengre like langt ifra som jeg tidligere har vært. 

Bollene ble spist med vaniljekrem og pisket krem. Ordentlige fastelavnsboller!

Det ble rundt 60 boller, så til en annen gang kan jeg veldig godt halvere deigen. Heldigvis skal de fint kunne fryses. Disse bollene er faktisk verdt å fryse også, i motsetning til alle - ALLE - boller jeg har laget tidligere, hvor overskuddet har gått rett i søpla.

Batterilading

Endelig er jeg tilbake i Korshamn igjen. Mitt fristed. Vi har ikke vært her siden romjulen - på mer nøyaktig 37 dager. Jeg tror det er første gang det har gått så lang tid mellom to ganger vi har vært her. Januar har vært heisen, både i forhold til meg i min nye jobb, og i forhold til været. Været har vært såpass dårlig at vi ikke har sett verdien i å dra ned. Men denne helga var det ikke noe som kunne stoppe meg fra å dra hit. 

Det allerbeste jeg vet, er å tilbringe helgene her. Det føles litt som en miniferie. Ikke noe sted lades batteriene mine så godt som her. Og nå for tiden trenger batteriene mine mye lading!

Det er ikke det at vi gjør så mye når vi er her, men jeg koser meg bare glugg ihjel! Å bare sitte å se ut av vinduet, på den fantastiske utsikten, er virkelig balsam for min sjel! Til og med i det verste uværet, er det fantastisk å være her. 

Å få guttene storfornøyde hjem etter fisketur med god fangst, for så å tilberede fangsten, det er hverdagslykke, det!

Jeg får som regel ikke strikket så mye i hverdagen, eller rettere sagt; jeg prioriterer heller andre ting, men når jeg er her blir det som regel alltid litt strikking. Batteriene lades godt opp med litt strikking også! 

Nå har jeg fått ny bestilling fra USA, denne gang på en ladning med kjøkkenkluter, og dermed er det bare å finne frem garn og pinner og sette igang. 

I fjor hadde vi hele 90 overnattinger i Korshamn, noe jeg synes er utrolig bra! Jeg håper vi skal klare å få noe i nærheten i år også, til tross for at vi ikke fikk reist ned hit i januar. 

Reiseåret 2016

Det nye året startet perfekt, med tur til London. Og i etterkant har det ballet på seg med reisebestillinger utover i året. Jeg elsker å reise, og jeg blir fryktelig slitsom å ha med å gjøre om det går for lenge mellom turene, så jeg har prøvd å plassere det litt jevnt utover i løpet av året. 

Neste reisemål som står for tur, er Svalbard. Svalbard har stått på min bucketlist så lenge jeg har hatt en slik liste, og det skal bli en kanonopplevelse å endelig få komme dit. 

Vi drar dit i april, etter at solen har kommet tilbake og det har blitt litt vår, men mens det fremdeles er snø. To snøscootere er booket, og planen er at vi skal kjøre scooter fra Longyearbyen og til Barensburg. Jeg har aldri kjørt snøscooter før, men er helt sikker på at det kommer til å bli kult! Jeg bestilte turen samme dag som jeg mistet jobben, for å ha noe å se fram til, og når vi reiser, har jeg sittet på billettene - og gledet meg - i nesten ett år. 

I himmelsprett-helga i begynnelsen av mai drar guttene i heimen til Barcelona på treningsleir. Siden det er langhelg, og siden vi jentene i heimen ikke hadde anledning til å melde oss på turen sammen med guttene, tar vi oss isteden en jentetur sammen med en mor og en søster av en av Sønns lagkompiser. Turen vår går til Aberdeen, fra torsdag morgen til søndag. 

Jeg har vært i Aberdeen mange ganger, og trives godt der. Det er lite og det meste ligger veldig sentralt, med mange av de samme butikkene som de har i London. Jeg elsker å planlegge middager, og har allerede, selv om det er nesten 100 dager til avreise, begynt å tenke på hvor vi skal spise de forskjellige kveldene ...

I juli er det sommerferie, og som i fjor legger vi ferien til Houston, på besøk til venner som bor der. Vi har lyst til å gjøre en del av de samme tingene som vi gjorde i fjor, blant annet haifiske, buefiske og roadtrip, i tillegg til litt nye ting. Denne gang går roadtrip'en til New Orelans, dermed får vi også en ny stat å krysse av. 

Selv om jeg egentlig er et sol-og-strand-menneske, så var ferien i fjor - uten en eneste strand-dag - så utrolig bra og opplevelsesrik, at jeg ikke nøler med å gjenta den!

Bare dager etter at vi er hjemme igjen fra Texas, så er det tid for DanaCup. 

En uke med fotball i Hjørring er blitt tradisjon, og er alltid sosialt og koselig. 

Høsten blir nok ekstra lang i år, for etter DanaCup er det flere måneders reiseopphold, før vi, sammen med to vennepar, reiser til London i november på den årlige julegaveshoppingen. 

Vi fant billetter til kjempepriser for ikke lenge siden, og siden turen er bestemt - det er jo tradisjon, så var det bare å få billettene i hus!

Men med all den reisingen går det ikke opp med antall feriedager, så jeg er nødt til å ta noe avspasering, eventuelt noen dager fri uten lønn. Men det er det absolutt verdt. 2016 ser ut til å bli et finfint reiseår! 

Jesuskort

Da jeg var liten, gikk jeg av og til om søndags morgenene på søndagsskole i Frelsesarmeen. Jeg husker ikke så mye av hva vi gjorde der, men jeg husker at vi kunne komme opp og synge sanger for de andre. De som opptrådte fikk små kort med bilder og bibelvers på, i belønning. Jesuskort, tror jeg vi kalte dem. Selvfølgelig var det, som seinere med russekort, om å gjøre å ha flest av de. 

Jeg kan aldri tenke meg at jeg hadde så veldig mange Jesuskort, for jeg var ganske beskjeden og likte ikke å opptre noe særlig, men jeg mener å huske at jeg var med noen andre og sang "Min båt er så liten" etpar ganger, så jeg hadde nok noen. 

Det er vel nesten 30 år siden jeg sist så et slikt kort. Ungene mine har aldri gått på søndagsskole, så jeg ante ikke om de fremdeles fantes. Ikke at jeg har tenkt noe særlig på akkurat det, da.... Men Jesuskort finnes i dag og! 

En kunde var innom en av de første dagene mine på jobb, og da hun gikk, ga hun meg et Jesuskort.  

Sånn i etterkant så synes jeg vel egentlig at gesten var litt frekk. Jeg liker ikke å bli påtvunget noe fra verken den ene eller andre religionen, men hun var en søt, gammel dame, og mente nok bare vel med å gi meg kortet. 

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre med det, for det føltes litt feil å bare kaste det med en gang. Jeg puttet det i lommeboken, og der får det ligge en liten stund, som et lite gjensyn med et vagt minne fra barndommen. 

Kollektiv-trøbbel

I og med at min nye arbeidsplass er i nabobyen, og i og med at jeg har både tog og buss som går rett forbi både der jeg bor og der jeg nå jobber, tenkte jeg at jeg skulle være litt miljøbevisst og reise kollektivt innimellom. I hovedsak tenker jeg å sykle til og fra jobb, og ta opp igjen "konkurransen" med min tidligere lead om antall syklinger til jobb, men det er ikke alltid det passer, så da er det greit med alternativer. 

Jeg tok turen innom Kolumbus og forhørte meg om hvordan jeg skulle gjøre det. Siden jeg ikke visste hvor mye jeg kom til å benytte meg av buss eller tog, fikk jeg anbefalt å kjøpe Reisepenge-kort. Jeg kjøpte kort og fylte på penger.

Her om dagen satt jeg og leste på Kolumbus sine sider for å prøve å finne ut hvordan jeg skulle begynne å bruke kortet, få det registrert og klart. Jeg fikk det ikke helt til å stemme det som sto der - med det som jeg hadde blitt fortalt da jeg kjøpte kortet, og fikk også beskjed om at det var noe feil på mitt kort slik at det ikke kunne registreres, så jeg tok kontakt med Kolumbus. Først på Facebook, hvor jeg fikk beskjed om at jeg måtte ringe til dem. Trivelig det, når ventetiden for å snakke med en konsulent er over 5 minutter. 

I etterkant satt jeg igjen mer oppgitt og forvirret enn noen gang. Jeg ble fortalt at jeg ikke kunne bruke kortet Reisepenger på tog. Kortet kunne verken kobles opp mot NSB appen eller Kolumbus-appen, og kunne heller ikke benyttes i NSB sine automater. 

Dette var helt motstridende av det jeg fikk oppgitt da jeg kjøpte kortet, og i forhold til hva som står på Kolumbus nettsider om kortet Reisepenger. Jeg var altså blitt feilinformert, og det beklaget de. De beklaget også at det som sto på nettsiden ikke var "helt korrekt" .... ! Og det var det! Fint det! Skulle jeg ta tog, måtte jeg enten kjøpe enkeltbilletter hos NSB, eller kjøpe månedskort. Det kortet jeg hadde kjøpt kunne kun brukes på enkle bussreiser.  Eller, det kunne forsåvidt ikke det heller, for de hadde glemt å aktivere det med riktig sone da jeg kjøpte kortet. Og det måtte gjøres før jeg kunne bruke kortet. Og for å få gjort det måtte jeg fysisk inn til et Kolumbus kontor...

Hvorfor gjøre noe enkelt, når det kan gjøres vanskelig? 

Samtidig som jeg var der inne for å fikse kortet, spurte jeg om parkeringsforhold dersom jeg skulle ta tog, siden jeg hadde sett at det på min nærstasjon sto parkeringsskilt for togreisende. Nei, det kjente de ikke til, de visste ikke hvilke stasjoner som hadde parkering, ei heller hvem som hadde rett til å parkere der, eller hvordan det virket - om man måtte ha noe bevis av noe slag. Hvem jeg kunne kontakte, som visste det? Nei, det kunne de ikke svare på ...  Jeg ga opp og gikk!

Det er jammen meg ikke lett å være miljøvennlig og ønske å reise kollektivt! Jeg tror jeg fortsetter å ta bilen de dagene jeg ikke sykler!