Planlagt galskap

I dag har jeg nok en gang gjort noe jeg egentlig har sagt at jeg aldri skal gjøre. Jeg har meldt meg på halvmaraton. Å løpe i 21 kilometer høres i utgangspunktet for meg ut som et mareritt! Med et historisk løp - verdens første og eneste undersjøiske halvmaraton - i tunneler som går fra Stavanger hvor jeg bor, til Strandalandet som jeg kommer fra, ble fristelsen for stor. Skulle jeg først gjøre et halvmaraton, måtte det være dette! Jeg skal i hvert fall gi det et ærlig forsøk.

Datter skal også løpe, men ikke sammen med meg. Hun har løpt en haug med halvmaraton tidligere, er i en del bedre form, og har et helt annet tidsmål for sluttid enn meg. Jeg skal løpe sammen med et vennepar som er på samme nivå og har samme mål som meg.

Opptrening starter umiddelbart, om jeg skal klare å komme i mål så må jeg nesten det. Jeg har aldri løpt lengre enn 9 kilometer i strekk tidligere, så det blir litt av en utfordring - og litt av en jobb å gjøre i forkant.

Jeg vil prøve å legge inn veien min til 5. oktober 2019 her, med ujevne oppdateringer... Min venninne som skal løpe sammen med meg skal sette opp opptreningsplan som går over de neste 10 månedene. Jeg kjenner jeg gru-gleder meg! Både til opptreningsfasen og til selve løpet.

Noen må være sist i et halvmaraton og, og den personen kan godt være meg. Jeg eier uansett ikke konkurranseinnstinkt, så jeg bryr meg ikke om jeg blir sist, bare jeg klarer å gjennomføre.