Første dag i sommerferien i fjor, 3. juli 2019, på en fortauskafe i Boston, fikk vi telefon hjemmefra. Datter, som var hjemme og skulle låne bilen i ferien vår, hadde kræsjet den grønne, fine bobla mi, og det var temmelig usannsynlig at den noen gang kom til å komme tilbake på veien igjen.
Jeg elsket den grønne bobla, men – jeg elsker min datter høyere! Det gikk fint med henne, heldigvis, og bilen er tross alt bare en ting.
Det gikk som forventet. Takstmann sluttet å telle da han kom til 65.000,- i reparasjoner. Bilen var 15 år gammel, og selv om den var godt tatt vare på og vedlikeholdt var det ingen vei utenom kondemnering.
Så begynte sjauen. Jeg ville ha ny bil. Mann mente vi ikke trengte to biler. Jeg har hatt egen bil siden jeg var 20, så for meg kom det ikke på tale å ikke ha bil. Mann argumenterte med at jeg ikke brukte bil på dagtid, til jobb, og at jeg kunne bruke hans bil om ettermiddagene. Han er mye ute og reiser, og jeg ville da være uten bil – han argumenterte videre med at jeg kunne ta buss. Jeg tar ikke buss, det kommer ikke på tale!
Da jeg endelig hadde fått han til å gå med på ny bil, begynte diskusjonene om hvaslags bil vi skulle kjøpe. Mann ville ha el-bil, det ville slett ikke jeg. Og sånn gikk dagene, ukene og månedene.
Selv var jeg ikke helt sikker på hvaslags bil jeg ville ha, annet enn at jeg IKKE ville ha el-bil. Vi så på Audi’er, Mini Cooper, Renault, og flere, uten at vi fant det vi ville ha. Til slutt, godt utpå høsten landet vi på VW Polo. Vi har vært godt fornøyd med VW, og en Polo er jo en passende bil for en middelaldrende dame..! Vi fant en 16-modell i Fredrikstad som fylte de kriteriene vi hadde satt, og kjøpte den usett basert på NAF test. Mann reiste bort og kjørte den hjem for meg.
Jeg er veldig fornøyd! Mann har døypt den nye bilen for Husfred…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar