Verdens verste mor!

Da Sønn var nyfødt, hadde han atopisk eksem. Vi tenkte ikke noe mer over det, og ble heller ikke informert om at det var ren reell sjanse for at han også da kunne ha andre "plager". Han var ikke engang halvåret gammel før vi smertelig fant ut at det hadde han. Han fikk vannkopper, men så lenge han ble ammet skulle han ikke få det så sterkt. Det var feil. Han var full av prikker og klødde sånn at den til vanlig rolige, smilende ungen skreik i ett. Etter 4 døgn var det rett før jeg "heiv ungen i do". Jeg trodde egentlig ikke det fantes medisiner som kunne hjelpe mot vannkopp-kløe, men alternativet var å få meg innlagt på psyk, så vi gjorde et forsøk og ringte legevakten. Og vi fikk medisiner. Det var en kortvarig lykke. Jeg trodde seriøst ikke skrikingen kunne bli verre, men det var altså mulig. Dess mer medisin han fikk, jo mer skreik han. Vi ringte fastlege dagen etter, og det ble fort slått fast at han, etter all sannsynlighet hadde citrus allergi. Vi fikk skiftet type medisin til en uten citrus, og både mor og Sønn kom seg gjennom de gjenværende dagene med vannkopper.

Da Sønn skulle introduseres til fast føde, fant vi fort ut at det ikke bare var citrus han var allergisk mot. Spiste han egg, fikk han utslett. Samme med blåbær. Det boblet i huden på ungen dersom vi hadde tatt på en appelsin, og siden på han. På ferie i Italia skulle alle ungene ha nugatti på skiva til frokost, også han. Det tok noen dager før jeg skjønte hvorfor han grein hver eneste gang han hadde spist frokost. Inni munnen hans kom det store blemmer hver gang han spiste nugatti. Det så ut som om han hadde spist veps. Han tålte altså ikke hasselnøtter.

To år gammel satt vi en søndag og ventet på barnevakt. Foreldrene skulle på Viking - Brann, den kampen som i ettertid viste seg å bli historisk. Viking måtte slå Brann med 5 mål for ikke å rykke ned. Kvelden i forveien hadde vi hatt besøk, og laget til en blanding med peanøtter, non-stop og rosiner. Gutten visste at han ikke kunne spise nøtter, han visste at det ikke var lørdag og at han dermed ikke fikk sjokolade, men han spurte om å få noen rosiner fra blandingen. Han spiste tre rosiner, og ble helt blank. Han reiv seg i ørene, mens han fikk presset ut at han ikke fikk puste. Mann var ute for å hente barnevakten, og jeg var aleine med to unger. Jeg fikk hevet begge i bilen samtidig som jeg ringte sykehuset, og ba Datter om å prøve å holde Sønn våken og sjekke at han pustet sånn noenlunde. De sendte en sykebil i vår retning, mens jeg kjørte i mot, og fikk mann til å avlyse barnevakt og komme rett på sykehuset. Jeg følte meg som verdens verste mor! Vel fremme på sykehuset fikk han masse sprøyter og kom seg kjapt til hektene igjen. Det ble raskt konstantert at Sønn ikke tålte peanøtter, rosinene han spiste hadde ligget i samme skål og det var nok.

Mann så på klokken da vi ble utskrevet, han kunne ennå rekke kampen.... Jeg "måtte" bli hjemme og se den på TV. Viking vant 5-0. Sønn har fått høre det noen ganger, at jeg ikke "fikk gått" på den kampen.

Sønn har alltid vært glad i grøt, og til grøt skal man drikke rød saft. Uskreven regel. Sønn må ha vært rundt 4 neste gang vi holdt på å "ta livet" av han. Vi var tomme for saft, men jeg hadde en boks tranebær juice i kjøleskapet, og helte oppi et glass til han. "Den smakte rart, den saften", sa poden. Jeg ble ganske irritert, og påsto det var helt vanlig saft. "Drikk litt til". Ungen ble helt blank! "Jeg får ikke puste ..." Heldigvis hadde vi fått krisemedisiner, og fikk gitt han det rimelig raskt. Igjen fikk jeg følelsen av å være verdens verste mor. Jeg tømte ut resten av tranebær juicen, Mann kjørte i butikken og kjøpte saft.

Etter hvert vokste han av seg allergi for egg, og siden også blåbær. Men sitrus og nøtter satt i. Da sønn begynte i barnehage og seinere skole var alle veldig oppmerksomme og flinke på å håndtere alle disse allergiene hans, spesielt i barnehagen. De skilte fat med frukt han tålte og frukt han ikke tålte, for flere hadde sett hvordan huden hans begynte å boble dersom de bare tok på han, etter å ha tatt på citrusfrukt. Det ble noen triste øyeblikk på SFO da lærerne der ikke skjønte at det ikke bare var å vaske munnen godt etter at de hadde gitt han nøttesjokolade, eller at det ikke var det samme å gi de andre ungene sjokolade, mens han fikk et glass melk med oboy, men vi kom oss gjennom det.

En sommerdag jeg kom for å hente på SFO, kjente jeg nesten ikke ungen igjen. Han var så opphovnet i ansiktet, og at han kunne se noenting som helst med de øynene forstår jeg den dag i dag ikke. Det hvite i øynene hang utenforbi våtranden, og var illrødt. Han så ikke ut. Klokken var over 3 og fastlegen, var egentlig stengt, men jeg fikk fatt i de på telefon og lege ventet på oss og tok oss inn. SFO hadde vært på fritidsgården med masse dyr, og det viste seg at Sønn hadde fått akutt, ekstrem allergi for bjørk, gress og geiter. Geiter er som regel ikke et dyr som vi omgås, så null problem, men ungen måtte begynne med både tabletter og øyendråper 6 år gammel. Han klarte ikke å dryppe øynene selv, så alle kompisene fikk opplæring og trådte til når det var behov.

Sånn har det gått oppigjennom årene. Med tiden har han helt vokst av seg citrus-allergien. Nøtter har vi aldri våget å teste. Jeg har foreslått at vi kan kjøpe en Snickers og sette oss utenfor legevakten og prøve, men forslaget har egentlig aldri vært alvorlig ment.

Sønn begynner nå å bli voksen. I høst fikk han ny fastlege, og var innom for å få ny resept på allergimedisin. Før legen skrev ut medisiner, ville han ha en fullstendig gjennomgang av Sønns allergier. Det ble egentlig aldri gjort av forrige fastlege.

Testing ble gjennomført og resultatet viste han var allergisk mot både hasselnøtter, peanøtter, cashewnøtter og pistasjnøtter - ganske merkelig da de ikke er i samme familie. Han er også allergisk mot bjørk, gress, hund, katt og histaminer. Nesten alt som de testet han for, med andre ord. Han ble sendt videre til spesialist.

Sist uke var han hos denne spesialisten, og kom hjem og informerte at han hadde astma! Følelsen av å være verdens verste mor kom nok en gang tilbake. Her har vi gått i alle år, og tanken om at han kunne ha astma har aldri slått meg engang. Vel har han klaget på tungpust og piping i brystet, men har jeg reagert? Nei....

Det har nå blitt folk av han, og vokst opp har han gjort til tross for at moren gjentatte ganger nesten har tatt tabben på han.

Shipping

Jeg har en venn som er veldig interessert i "World Wide Shipping". Vi ble kjent 2. året på videregående skole, men etter eksamen mistet vi kontakten - i sånn ca 25 år. Etter at Facebook hadde eksistert en stund ble vi venner igjen der, og har siden hatt sporadisk kontakt. Han er altså lidenskapelig opptatt av båter og shipping, og sier selv at det ikke er en hobby, men en livsstil. Han reiser rundt i både inn- og utland og tar bilder av skip av alle slag, som han registrerer, kategoriserer, katalogiserer og jeg vet ikke hva, på sin egen WWS "nerdeside".

Jeg er ikke helt der og skjønner ikke helt hva det går i. Selv om det inngår litt båter i min jobb, har jeg nok med å forholde meg til de jeg skal ha på kampanje. Men tydeligvis er det mange som er interessert i sånt, for han har sykt med følgere på nerdesiden sin, med masse delinger og "likes".

Fredag ettermiddag tikket det inn en melding på jobbmailen om at verdens største kranfartøy, Heerema Sleipnir, skulle komme til havns på Haugalandet i løpet av helga for å gjøre et tungløft, noe som ville være et spektakulært skue. Jeg tenkte at jeg måtte varsle Venn slik at han kunne reise opp og få dette fartøyet inn i kartoteket sitt. I mitt hode kom jeg med "Breaking News", men nerd som han er, følger han med på Marine Traffic, og var allerede veldig klar over begivenheten.

Søndag morgen fikk jeg melding fra Venn om at fartøyet var ferdig med tungløftet, og nå hadde lagt seg til her, i byfjorden. For det hadde han sett på Marine Traffic.

Han var ute og fotograferte båten i går, og la inn flotte bilder på "nerdesiden" sin.

Siden det er en del av jobben min, og siden fartøyet nå ligger her i området, fikk jeg med meg Mann og Sønn og kjørte til Hundvåg for å få sett det. Hvilken størrelse! Det seilte en fregatt forbi mens vi var der, og den ble knøttliten i forhold.

Jeg synes nå kanskje ikke helt at det ser ut som et skip, men kjekt var det ihvertfall å få sett det.

Og kjekt er det at Venn holder meg informert om min pågående kampanje. Han kunne nå i går morges informere om at "min båt" i det øyeblikk passerte leiligheten vår på Sørlandet, informasjon jeg dermed kunne viderebringe på det daglige morgenmøtet.

Hadde det ikke vært hytteforbud nå i påsken, hadde jeg vært på hytta nå. Da skulle jeg jammen ha tatt vår egen båt ut for å vinke!

In loving memory of

Ranger var en skjønn, liten Chihuahua, født i Mexico, adoptert til Texas og som i ett år bodde i Norge, hvor jeg ble kjent med han.

Ranger var en ordentlig Diva, og det kom aldri - ALDRI - på tale å fire på kravene. Han gikk blant annet ikke på parkett. Det var visst supernifst, og han gjorde det bare ikke, samme hva vi lokket med, eller hvor mye vi prøvde. Han måtte bæres fra sted til sted, fra rom til rom i hus dersom det var parkett på gulvet.

Han gikk heller ikke tur. I Norge går vi tur med hundene våre. Amerikanere går ikke tur. Verken med hundene sine eller ellers.   Men Ranger sine Amerikanere ville gjøre som nordmenn, og begynte å gå tur. Ranger skjønte aldri vitsen med dette tur-greiene. For han holdt det å gå ut i hagen, og så inn igjen. Regnet det ute, var det ikke snakk om å gå ut i det hele tatt, og likeså om det var snø. Han hadde aldri opplevd snø før han kom til Norge, og han var altfor gammel til å synes at det var spennende.

Ranger sine eiere skulle på langweekend tur til London, og Datter fikk i oppdrag å ta seg av Ranger. Hun kjente ikke hunden så veldig godt, men hadde møtt han flere ganger, så alle regnet med at det skulle gå fint. Hun skulle over og være litt sammen med han, og lufte han litt tre ganger om dagen var planen. Første dagen ringte hun meg, ganske fortvilet. Ranger slapp henne ikke i nærheten av seg. Eierne var borte, og hun var på hans territorium, i hans hus. Han var vakthund med stor V. Han glefset og knurret, og var rasende. Jeg himlet litt med øynene, tenkte at hun bare var lite vant med hunder og ba henne vente til jeg var ferdig på jobb, så skulle jeg komme og gjøre jobben. Hah. Akkurat som om det skjedde. Ranger syntes ikke bedre om at jeg kom. Han hadde da vært inne i ganske så mange timer, og det var ting som absolutt burde komme ut utendørs. Vi prøvde og lokket, men nei. Ranger skulle absolutt ikke ut! Til sutt så vi ikke annen løsning enn å ringe til Mann, han kom med store, tykke hansker, fikk bånd på hunden og fikk den ut. Da hadde vi styrt i over 3 timer. Resten av passeperioden gikk heldigvis uproblematisk. Han skjønte nok at vi ikke skulle stjele, verken han eller inventaret i huset.

Vi ble etterhvert gode venner, Ranger og jeg, og jeg tror han tilga at vi tok han ut med makt den gangen i Norge. Jeg har ikke tall på hvor mange timer han har holdt meg med selskap på terrassen, der jeg har sittet, full av jetlag.

Julen 2019 fikk vi den triste meldingen om at Ranger var død. Han hadde sovnet stille, av alderdom.

Det blir aldri det samme å besøke farmen i Texas uten å ha Ranger løpende mellom beina.

Hvil i fred!

Touch

Helt fra jeg var liten, har jeg ønsket å jobbe på kontor. Mine venninner lekte med dukker, jeg lekte med permer og ark. Sorterte. Arkiverte. Systematiserte. Min mor jobbet i bank, av og til hadde de utgåtte blanketter som skulle kastes som hun tok med hjem til meg. Det var rene julaften. Da jeg skulle begynne på videregående skole, var det derfor helt naturlig at jeg begynte på Handel og Kontor.

I maskinskriving hadde vi en lærer som het Ågot. Ågot var minst 100 år gammel,  hun var sikkert født før skrivemaskinen var oppfunnet, det er jeg (nesten) helt sikker på. I første time satte hun en elektrisk skrivemaskin på kateteret, og proklamerte høyt og stolt at "Dette er en skrivemaskin. Her skruer vi den på!" Jeg kan fremdeles høre henne, med sine karakteristiske, sunnhordalandske r'er.

Hun hadde vært med på en revolusjonerende utvikling, nærmest fra skrivemaskinens fødsel fram til den nymotens tingen EDB. EDB-maskinene ville forøvrig aldri være mer enn et blaff, og kunne, etter hennes utsagn, egentlig ikke brukes til noe. De nye, elektriske skrivemaskinene skolen hadde investert i, til og med med rettebånd, var imidlertid framtiden!

Ågot satte hele sin ære i å lære oss til å bli gode maskinskrivere. Vi måtte selvfølgelig lære touch metoden, og for å lære oss det, måtte vi tape et A4 ark over tastaturet, og skrive mens vi hadde hendene under dette arket. Når vi hadde prøver, måtte rettebåndet tas ut. For korrekt skriving måtte det være, uten å måtte se ned på tastaturet, og uten å skrive feil. Jeg husker jeg syntes det var vanskelig, jeg pugget rekkefølgen på bokstavene og prøvde å lære fingrene mine hvilke bokstaver de var ment til å treffe, for å få inn den rette metoden.

Det gikk lettere og lettere jo mer jeg øvde og praktiserte og da jeg gikk ut 2. året, som forøvrig var siste året på videregående jeg hadde maskinskriving (før EDB og WordPerfect tok over), gikk jeg ut med 6er.

Nå, når jeg skriver, trenger jeg ikke se på tastaturet verken om jeg skriver på engelsk eller norsk. Fort går det også. Jeg skriver referat fra møter samtidig som jeg er møteleder og diskusjoner pågår. Det hadde jeg aldri klart om ikke Ågot hadde vært så standhaftig.

Mann ler av meg nå når vi nå sitter på samme hjemmekontor; han snakker til meg, jeg løfter hodet og ser på han mens han snakker, mens jeg samtidig fortsetter å skrive. Selv skriver Mann med 1 finger, og leter fram bokstav for bokstav. Jeg blir sjelden så irritert, som når han skal skrive noe mens jeg sitter og ser på. Det klør i fingrene etter å bare ta over.

Her om dagen registrerte jeg klapring fra hans side av stuebordet, klapring i en utrolig fart. Jeg måtte spørre hva i all verden han holdt på med. "Jeg skriver med touch" svarte han, og så umåtelig stolt ut. Jeg ble i et ørlite øyeblikk kjempeimponert. "Hva skriver du da?" "Vent så skal du få se, du får straks mail!"

Joda, Mann skrev vitterlig med touch, det hørte jeg jo, men ...

Det er ikke første gang jeg har fått en uforståelig melding fra han. For litt over to år siden hadde han en stor ryggoperasjon. Vi hadde avtalt at han skulle melde så snart han var ferdig operert, slik at jeg fikk vite at operasjonen var overstått, og at han hadde det greit. Jeg visste hvor lang tid operasjonen var planlagt å ta, og ikke lenge etter så jeg at han skrev på messenger. Og skrev. Og skrev. Jeg forventet en kjempelang melding, men det som tikket inn, var følgende:

Selv var han helt sikker på at han hadde skrevet "ferdig operert"...

Ølhund

Mann har alltid vært glad i øl. I løpet av de siste årene har denne gleden eskalert, og jeg tør påstå at han nå er en god del over gjennomsnittet interessert i øl.

Våren 2014 lastet han ned og begynte å bruke appen Untappd, og siden den gang har interessen bare økt. I appen tester han forskjellige øl, og rater dem etter smak. Målet er å få flest mulig øl, og da fortrinnsvis god øl. Jeg, som er et listemenneske, forstår godt poenget med å "samle og sortere", men jeg liker ikke øl. Likevel bidrar jeg til å holde hans galskap vedlike, ved å alltid være på utkikk etter noe han ikke har fra før.

I 2015 begynte han å brygge selv. Han hadde snakket om det en stund, og da bursdagen hans nærmet seg, dro jeg ned til BryggSelv og ba om å få alt han trengte til å kunne sette igang. Jeg kjøpte det enkleste settet, siden jeg ikke visste om han ville synes det var kjekt, eller om han i det hele tatt kom til å bruke det. Han elsket det! Interessen, og mengde utstyr økte betraktelig og fort. Settet jeg hadde kjøpt ble raskt erstattet av noe bedre.

Etter eget sigende, lager han meget god øl. Jeg har aldri smakt, og kommer aldri til å smake. Jeg synes alt lukter kattepiss!

I disse dager hvor fritid ikke kan brukes til så veldig mye, gikk Mann plutselig inn for å rydde det gamle kontoret vårt. Det har stort sett blitt brukt til lagringsplass av vas og rot, men han ville gjøre det om til  sitt eget "pulkerom". Til bursdagen for halvannet år siden fikk han kjøleskap med tappetårn i gave av mine foreldre, et nærmest must-have for alle seriøse øl-elskere, og ikke minst en højdare på fest! Det har stått ute i den delen av garasjen som Mann har gjort om til bryggeri, men han ville nå ha det inn på det nye pulkerommet sitt, slik at han kunne gå og tappe seg et glass nårsomhelst, uten å måtte gå ut av huset. Gjett om han var fornøyd når det var på plass?!

Jeg synes stort sett denne interessen hans er å leve med. Utenom når flaskene eksploderer og ølet står som en fontene opp i kjøkkentaket, når flasker står til karbonering over hele badegulvet, eller når han gjærer under trykk på badet. Du vet når du har små barn, og de gjør noe galt? Den stille, tunge stillheten? Nettopp! Jeg fikk nyvasket både kjøkkentak og bad ihvertfall!

Denne galskapen av en interesse har ført til mange morsomme episoder. Når vi er ute og reiser, sjekker Mann alltid i forkant hvor han kan finne høyt ratet, lokalt craft beer, og legger veien, for meg umerkelig, inn i rutene våre. Jeg kommer aldri til å glemme ene gangen vi var i Boston, hvor Mann geleidet meg gjennom det mest lugubre strøket langt utenfor allfarvei, kun for å kjøpe etpar bokser med øl... Og er det en Brewdog bar der vi skal reise, er vi alltid nødt til å gå innom der!

Etter å ha vært flere ganger i Texas og smakt DogFish Head 60, 75 og 90 minutes IPA, hadde han et stort ønske om også å smake deres 120 minutes IPA. Denne produseres kun i begrenset opplag to ganger i året, og hadde ikke vært å få tak i de gangene vi hadde vært der. Han ba derfor fint om at våre venner i Houston prøvde å få tak i den for han ved neste slipp.

En septemberkveld i 2016 fikk jeg et bilde tilsendt fra min venninne over there. Hun hadde fått tak i 3 flasker 120 minutes IPA, og nå måtte vi komme over og hente. Mann kunne ikke reise fra, så jeg meldte en venninne som er litt galere og mer impulsiv enn meg, og foreslo at vi to reiste over. Hun var ikke vanskelig å be, og når jeg fant billetter til 3000 kroner for en tur-retur reise per person, var det bare å løpe og kjøpe. Vi dro på en 5-dagers tur til Texas, for ølhenting - med innlagt julegaveshopping. For Mann ble dette en vinn-vinn situasjon; han fikk sin høyst ønskede øl + litt annet øl som jeg fant og tok med hjem til han, og han trengte ikke være med å kjøpe en eneste julegave det året.

I flere år har Mann snakket om et bryggeri i Vermont som visstnok laget verdens beste øl, Heady Topper, og det sto høyt på ønskelisten hans å smake dette. Bryggeriet eksporterer ikke ut av staten, så dersom du skal ha tak i, må du reise til Vermont. Sommeren 2017 hadde vi rundreise i New England området, og Mann la inn ønske om å reise til Stowe, Vermont og besøke dette bryggeriet. Stowe er en så liten plass at det nesten ikke viser på kartet engang, langt utenfor allfarvei. Egentlig er det et vintersportssted, og de som drev ski-resortet vi sjekket inn på, ristet på hodet av oss da vi fortalte at vi hadde kjørt helt dit, kun for å besøke The Alchemist bryggeriet.

På vei til innsjekking på motellet hadde vi vært innom bryggeriet, men de var utsolgt for Heady Topper for dagen. Vi måtte dermed vente til dagen etter, og planla å være der ved åpningstid morgenen etter, slik at det var en reell sjangse for å få tak i, når vi først hadde kjørt så langt. Alt dette fortalte jeg ved innsjekking, og etter hoderistingen kunne resepsjonist fortelle at de hadde Heady Topper i sin bar. De kunne imidlertid ikke selge uåpnede bokser, og boks måtte drikkes der og da, ved baren. Jeg fikk kjøpt en boks, spurte fint om de kunne se en annen vei etpar minutter - noe de etter litt overtalelse gjorde. Mann fikk boksen, stappet den i lommen og gikk for å pakke ut av bilen, for så og sette seg ned, slappe av og kose seg med denne høyst ettertraktede ølen. Den var visst verdt den lange kjøreturen og vel så det.

Morgenen etter skulle vi pakke i bilen og komme oss videre, Stowe var ikke en plass jeg var interessert i å være særlig lenge, men først skulle vi altså til bryggeriet for å få med oss noen bokser Heady Topper. På en eller annen måte, klarte de to som pakket ut å låse nøklene inni bilen, og der sto vi, langt in the middle of nowhere, og ville ihvertfall ikke nå noen åpning på bryggeriet.

Vi begynte å ringe rundt; først til de vi hadde leid bilen av - de hadde ingen bil registrert på oss, heller hadde de ingenting registrert på bilnummeret vi oppga. Vi ble hele tiden gitt nye telefonnummer å ringe, uten at vi kom til noen som kunne hjelpe oss. Til slutt, i ren oppgitthet, ringte Mann til NAF i Norge, og vipps så var Bob på vei for å hjelpe. Magisk. Mens vi ventet de oppgitte 45 minuttene, gikk Mann og Sønn for å handle litt drikke i den lokale hardware storen borti gata - og kom nærmest flyvende tilbake med 2 4-pakninger med Heady, samt litt annet brygg fra samme bryggeri. Bob kom og fikk åpnet bilen for oss, og vi kunne kjøre tilbake til sivilisasjonen. Vi fikk det vi kom for, og vi trengte ikke engang stå i kø på bryggeriet.

Også sommeren 2019 kjørte vi New England, og også da måtte vi innom the Alchemist. 2 ganger. Det endte med at vi hadde 24 halvliterbokser fra the Alchemist i bagasjen med oss hjem til Norge...

Selv om jeg til tider kan være litt oppgitt over Manns store hobby, og selv om jeg selv ikke liker øl, er jeg med å bidra på min måte, for å vise støtte. Når han brygger, designer jeg etiketter, jeg klipper de ut, han limer de på. Selv om det er hans greie, hjelper jeg til når han ønsker det. Er jeg innom polet, sjekker jeg alltid ut ølutvalget, er det noe som jeg mistenker han ikke har fra før, tar jeg det med hjem. I påsken blir det visst brygging igjen. Da har Mann bedt om at jeg lager knekkebrød av mesken, siden han synes de er så gode. Og knekkebrød skal han få! Det er å være en god kone, er det ikke?

Påskedrømmer

I dag skulle vi ha startet årets påskeferie. Etter arbeidsdagens slutt skulle vi ha satt oss i bilen og kjørt sørover. Kanskje hadde vi blitt ønsket velkommen med denne utsikten ved ankomst.

Vi skulle pyntet med gult, slik vi har gjort hver eneste påske siden vi "flyttet inn".

Vi skulle ha kjøpt inn masse god mat på den lokale landhandelen, og reist ut på dagsturer med båten.

Vi skulle reist ut til Sæli for den tradisjonelle samlingen med påskehare, grilling av pølser, koking av egg og ikke minst den høytidelige påskequizen.

Første påsken vi hadde der, var i 2013. Vi var en hel gjeng som var samlet og kokte egg, da quizmaster annonserte at quizen startet. Jeg hadde akkurat satt meg til med et nykokt egg, og ville bare spise opp det først, men flokken min hadde ikke tid til å vente på meg. Jeg ble dermed overlatt til meg selv, og etter at egget var spist fant jeg et annet lag å henge meg på, et lokalt quiz-lag.

Med litt mer eller mindre ulovlig hjelp gikk seieren for årets påskequiz på Seli til pissemaurene fra Rogaland. Min flokk. Minus meg. Noe jeg behørig fikk høre. Deres versjon av historien er at jeg ditcha de for forhåpentligvis større vinnersjanser med et lokalt lag...

Premien for seier var en stor eske med digg. Jeg så på mens de koste seg. Diplomen de fikk hadde ikke fått plass i stua uansett om jeg hadde vært med på vinnerlaget! Helt garantert! Bitter? Neida, jeg takler fint å tape. Og min versjon er sannheten!

I år blir det ingen mulighet til å være med på noen seier i påskequizen. I stedet skal vi i år ha hjemme-påske. By-påske. Corona-påske. Alle, i hver sin stue. Vi har ikke noe valg.

Prøver vi å gjøre det beste utav det, så blir det nok ikke så verst, men det gjør ganske vondt i hjertet!

Våre fastboende venner går forbi og passer på både leilighet og båt, og sender bilder av døren min. Da får jeg enda mer "hjemlengsel".

Jeg lurer på når vi vil få reise dit igjen?

Det har vært mitt "fristed" de siste 7 årene, mitt absolutte favorittsted i hele verden. Jeg kommer nok til å sette enda mer pris på å være der når verden har blitt normal igjen.

Insomnia

Til tider sliter jeg veldig med å få sove om kveldene når jeg legger meg. Jeg kan være stuptrøtt, men likevel klarer jeg ikke å sovne. Jeg ligger og vrir meg og verker, ser at klokken blir mer og mer, vet at jeg trenger mine minimum 7 timers søvn for en god dag, og panikken tar meg. Da får jeg ihvertfall ikke sove.

Jeg kom over et tips for en god stund siden. Eller; jeg tror jeg kom over et tips, for når jeg skulle skrive denne bloggen, forsøkte jeg å finne det igjen på nettet - uten hell, uansett hvilke relaterte søkeord jeg brukte. Jeg aner altså rett og slett ikke hvor tipset kommer fra, eller hvor jeg kan ha sett det. Jeg begynner faktisk å lure på om jeg muligens bare har drømt at jeg har sett det ...

Det går ut på noe så enkelt at en holder venstre hånd rundt fingrene på høyre hånd, en og en av gangen, etter at en har lagt seg til for å sove. Start med tommelfinger; hold venstre hånd rundt høyre tommelfinger i 1-2 minutter. Flytt så over til pekefinger og holdt rundt den i 1-2 minutter. Gjenta på samme måte med de øvrige 3 fingrene. Om en fremdeles er våken, trykk med venstre tommelfinger midt inni håndflaten på høyre hånd, og hold i 1-2 minutter. Som regel har jeg sovnet før jeg kommer så langt.

Jeg har prøvd dette hver eneste kveld i flere måneder nå, og for meg funker det faktisk, samme hvor merkelig det høres ut.

Tankenes kraft

For nesten 30 år siden var jeg i jobbsammenheng på et foredrag med Karsten Isachsen om tankenes kraft. Ung som jeg da var, hadde jeg aldri hørt om denne presten som reiste rundt for å lære nordmenn om livskvalitet og personlig utvikling, og jeg kan tenke meg at jeg ikke var særlig gira til å delta på foredraget i forkant. Det viste seg imidlertid å være kjempeinteressant, og i løpet av foredraget lærte jeg en finurlig liten sak som jeg har tatt med meg gjennom livet:

Alle har en indre vekkerklokke, som du selv kan styre med tankene!

For meg hørtes det helt absurd ut! Jeg er som regel i komalignende tilstand hver eneste morgen, uansett når på døgnet det er morgen, og ville vel aldri klare å bestille vekking bare med tankene, tenkte jeg. Jeg bestemte meg imidlertid for å prøve å finne min egen, indre vekkerklokke, etter oppskriften vi fikk forklart på foredraget.

Hver kveld når jeg la meg, tenkte jeg for meg selv at i morgen skal jeg våkne klokken 06:15. Jeg lukket øynene, så for meg en klokke med visere som viste 06:15, og gjentok i tankene mine klokkeslettet flere ganger, helt til jeg sovnet. Dette trente jeg på kveld etter kveld i flere uker. Etter hvert fungerte det faktisk, til min store overraskelse. Jeg våknet nesten nøyaktig på det tidspunktet jeg hadde bestemt meg for å våkne på, hver eneste morgen.

Livredd som jeg er for å komme for sent til noe som helst, har jeg aldri våget å stole 100% på denne metoden, jeg har alltid hatt "vanlig" vekkerklokke på i tillegg, på et litt seinere tidspunkt enn den indre vekkerklokken, bare for å være på den sikre siden. Den indre vekkerklokken har imidlertid aldri sviktet. Det er en mye mer "human" måte å våkne på, og jeg føler meg litt mer opplagt av å våkne av meg selv, enn å bli bråvekket av radio eller mekanisk ringelyd.

Jeg har brukt metoden gjennom hele mitt voksne liv, ikke hver eneste kveld, men innimellom: Jeg bestemmer meg når jeg legger meg for når jeg skal våkne.

Tankenes kraft er faktisk enorm, og dersom man trener tankene sine litt hver dag, tror jeg oppriktig på at man kan få til alt hva man vil!

Og selv om dette innlegget postes 1. april, er det ingen aprilsspøk. Jeg lover!

Lastverksarbeid

Jeg er av den typen som irriterer meg grenseløst over journalister med skrivefeil. Skrivefeil kan forekomme hos alle, selvfølgelig, og jeg har sikkert ofte flere skrivefeil i det jeg skriver selv også. Men når en som har skriving som yrke, og vedkommendes tekst er gjennomsyret av skrivefeil, er det så irriterende at det rett og slett gjør vondt. Det er vel kanskje en form for OCD uten at jeg er sikker, og jeg skal innrømme at det faktisk har skjedd at jeg har sendt mail til journalister og påpekt skrivefeil i artikler der det har vært altfor grove tilfeller ...

Korrekturlesing er en dyd. Min mening er at alt som skal publiseres, spesielt i et landsdekkende medie, som hovedregel burde blitt tatt korrekturlesing på i forkant av publisering, gjerne av en annen enn den som har skrevet artikkelen, all den tid det kan være vanskelig å se egne feil. Det minste en bør forvente er at en bruker en eller annen form for retteprogram.

Jeg begynte å lese en artikkel på VGNett her en dag, men etter bare noen få avsnitt måtte jeg avslutte. Jeg fikk fysisk vondt av å lese den.

Journalisten som har skrevet denne artikkelen burde så absolutt tatt en liten kvalitetssjekk av arbeidet sitt, før han trykket på publiser knappen. Yrkesstolthet, er det noe som heter, og i denne artikkelen er det så gjennomgående mye feil at det fremgår som om akkurat det er fullstendig fraværende. Hadde det vært meg, hadde jeg langskjems av å ha satt mitt navn under noe sånt! Hastverk er lastverk! SÅ dårlig tid hadde nok journalisten ikke.

Artikkelen var sikkert interessant den, ingressen tydet ihvertfall på det, men jeg klarte aldri å lese så langt at jeg fant det ut.

For meg som synes korrekt språk og videreformidling er viktig, er dette bare sørgelig!

Ny leieboer

Når jeg sitter på hjemmekontoret mitt og jobber, ser jeg rett ut på en fuglekasse. Den har hengt på veggen på sykkelskuret i hagen vår i nesten 15 år, uten at noen fugler har sett syn på å flytte inn i den. Her om dagen oppdaget jeg en voldsom aktivitet i ripsbuskene under fuglekassen, og plutselig så jeg at fuglene i ripsbusken faktisk fløy ut og inn av fuglekassen og laget reir.

Da Datter startet i første klasse, ble det bestemt at de skulle ha Vennegrupper. For at alle i klassen skulle bli godt kjent med alle, satte lærer opp gruppene - 7 stk i hver gruppe - inndelt slik at de som normalt hang sammen ikke kom i samme gruppe, men heller ble kjent med andre. God idé i utgangspunktet! Men, det er en grunn til at noen henger mer med enkelte enn med andre. Det har litt med interesser og væremåte å gjøre. Joda, jeg ser poenget med at det er viktig å også bli kjent med andre enn de du er med til vanlig, men ...

Sammensetningen i vår gruppe var, om jeg kan si det forsiktig, ikke helt optimal. 7 totalt forskjellige 6-åringer med totalt forskjellige interesser, ulike forutsetninger både for forståelse av ting som ble sagt, og for å kunne utføre oppgaver, ulikt energinivå, ulik måte å forholde seg til andre på. Det var fullstendig kræsj.

Ungene skulle gjøre noe sammen, og det ble selvfølgelig overlatt til oss foreldre å finne ut hva. Heldigvis er Mann både flink med unger, og kreativ. Han tok ansvaret for vennegruppene i heimen her.

Første gangen det var vår tur å ha samling, var om våren. Vi hadde hørt diverse "skrekk-historier" om hva som hadde skjedd på de foregående treffene for gruppa vår, og det er ikke å stikke under en stol at vi sterkt håpet på finvær slik at ungene fortrinnsvis kunne engasjeres utendørs.

Utevær fikk vi, heldigvis. Jeg husker ikke helt om vi hadde laget en alternativ plan dersom været ikke var på vår side, men slik jeg kjenner oss, kan jeg aldri tenke meg at vi hadde det. Vi bor ikke langt fra skogen, så ungene ble tatt med på tur dit, for å lete etter, finne og fange rumpetroll. Ungene syntes det var kjempespennende! Mødrene som kom og hentet ungene etter at Vennegruppen var over for dagen, var imidlertid ikke like imponert over å få med seg hjem hvert sin bøtte med rumpetroll for klekking...

Neste gang det var vår tur var det blitt høst. Etter enda flere "skrekk-historier" var det heller ikke denne gang noe alternativ å ha akkurat den gjengen inne, og det ble mye grubling på hva vi kunne finne på å aktivisere dem med. Vi endte opp med å la dem bygge hver sin fuglekasse, i garasjen. Mann planla godt i forkant, fant mal på fuglekasser, kjøpte inn materialer, sagde klar i henhold til malen og sorterte bitene per kasse. Ungene fikk utdelt hver sin haug med plank, og det skulle "bare" være å snekre dette sammen. Det hørtes så enkelt ut i forkant. Det ble jo ikke det, vet du! Ene ungen proklamerte høyt og tydelig at han slett ikke trengte noen fuglekasse! Han fant det morsommere å springe brølende etter alle de andre med hammeren hevet for slag. Rund og rundt bilene våre ...

Vi kom oss gjennom de to timene Vennegruppen varte. Ingen ble slått i hodet med hammer, bilene var like hele, og alle fikk med hver sin fuglekasse hjem. Den ble tatt bedre imot av mødrene, enn hva rumpetrollene ble!

Fuglekassen som Datter laget i denne Vennegruppen for nesten 15 år siden, ble altså malt og hengt opp på veggen på sykkelskuret i hagen vår. Der har den hengt, tom og trist. Det kan kanskje ha noe å gjøre med at vi i mange år hadde katt, da. Men nå ser det altså endelig ut som om det blir liv i kassen. Kjempekoselig!

Tapaskveld

Sist helg hadde jeg veldig lyst på tapas. Ferdigkjøpt tapas. Bare kos, uten å måtte lage masse forskjellige retter selv. Jeg søkte etter tapas på nettet, og var innom på nettsiden til det eneste stedet jeg kunne tenke meg at kunne ha. Jeg var imidlertid litt for seint ute der, for bestilling måtte gjøres dagen i forveien, og dermed måtte jeg fint bare ignorere tapaslysten.

Det er fascinerende med internett og algoritmer. Det var den store vaffeldagen nå i uka, og etter at jeg søkte etter vaffeloppskrift på nettet ble jeg "bombandert"med annonser på vaffeljern... Selv om jeg også hadde vært på nett og søkt etter tapas, ga ikke det noen resultater - før torsdag denne uken. Da dukket plutselig dette innlegget ut av intet, opp i min Facebook-feed:

Det hørtes nesten litt for godt ut til å være sant; så mange "retter", til den prisen, men jeg ringte nå og fikk bestille tapas til 3 personer til lørdag kveld.

Mann og Sønn tok seg en lærekjøringstur for å hente på avtalt sted og klokkeslett, mens jeg satt spent hjemme og ventet.

For en mat de kom hjem med:

Satayspyd, tapasboller, dadler med bacon, spare ribs, krydderpølser, ovnsbakte poteter, oliven, soltørkede tomater, scampi, røkelaks i butterdeig, lefser med parmaskinke, tzatziki, aioli, hvitløksdressing og foccacia.

Et sant festmåltid. Det blir ikke siste gang vi bestiller mat derfra! Takk, Tommy!

Og konserten? Utrolig kul!!

Serier

Her i huset har vi oppigjennom alle år vært generelt svært lite på TV-titting. Dersom TVen står på, er det som regel nyheter eller sport det går i. Hverken Mann eller meg har den helt store interessen, liksom. Vi har svært mange i vennekretsen som følger med på serier, enten på HBO eller Netflix, og siden vi har ungdom i hus, har begge disse abonnementene vært et krav, mens vi voksne har egentlig aldri brukt det.

En sjelden helg uten absolutt noe sport av interesse på TV, fant vi ut at vi skulle starte på en serie, bare for å ha prøvd det, liksom. Vi fant fram anbefalinger fra venner, og bestemte oss for å prøve Westworld.

Veldig, veldig spennende, og for oss en helt ny verden! Før helgen var omme hadde vi sett alle episodene - ikke at det var så veldig mange - i sesong 1. Dermed måtte vi vente på ny sesong og nye episoder, noe vi syntes var litt kjedelig. 

I og med at vi faktisk, og i mangel på noe mer interessant, syntes det var greit tidsfordriv på kveldstid, begynte vi å se Homeland, også den etter anbefaling fra venner.  

De to første sesongene var veldig bra, sesong 3 var helt grei, men så gikk det sakte men sikkert nedover. Interessen dabbet av litt etter litt, og vi fikk nok og skrinla resten av serien midt i sesong 6. 

I stedet fant vi en ny serie, faktisk helt uten anbefalinger fra andre; Sons of Anarchy. Her var hele serien ferdig, så det var bare å pløye seg gjennom sesongene, uten å måtte vente i vinter og vår på neste. Også her var de første sesongene kjempespennende, og jeg kjente et snev av skikkelig "serie-hekt", men så utviklet det seg til mer og mer reinspikka galskap, og spenningen med serien forsvant. Vi så hele serien mest på trass på slutten. Om det hadde med serien å gjøre, eller med oss som ikke helt "seriemennesker", er usikkert. Helt ærlig synes jeg de burde skippet de 3 siste sesongene og stoppet galskapen etter sesong 4. Men vi så ihvertfall vår aller første serie helt ferdig. 

Det beste med hele serien foruten de første sesongene, var faktisk en sang fra en av scenene i filmen. Den befinner seg nå på min Spotify-spilleliste. Og så var det morsomt at det plutselig dukket opp en Turboneger-sang i en av episodene. 

Det hadde, mens vi var på Sons of Anarchy, kommet en ny sesong av Westworld, og Mann hadde lyst å fortsette på den. Jeg tror vi så 1 eller 2 episoder der, før vi - eller ihvertfall jeg - fikk nok, og skrinla den serien for all fremtid.

Etter det var vi dritleie av serier. LENGE! Og vi var veldig enige om at serier nok ikke helt var noe for oss. Det var helt til jeg så en reklame for en HBO serie som het Manifest.

WOW! Til nå min absolutte favoritt-serie! Så utrolig kjekk. Urealistisk, men likevel spennende. Vi "maraton-så" hele sesong 1 i løpet av et-par-tre helger, og måtte vente lenge på sesong 2. Nå er snart sesong 2 ferdig, og jeg kjenner faktisk at jeg synes det er litt kjipt. 

Siden vi var sånn ca ajour med Manifest, og siden Mann hadde lest gode anmeldelser av den nyeste sesongen av Homeland, bestemte vi oss for å prøve litt videre på den. Vi nesten led oss gjennom resten av en grusom sesong 6, før en noe bedre sesong 7. Sesong 8 skal visstnok være den aller siste sesongen av serien. Til nå stemmer anmeldelsene - sesong 8 er så langt veldig bra. Kanskje vi så smått begynner å bli litt sånn "serie-mennesker" vi også?

Som regel er slik "serie-aktivitet" forbeholdt når vi er på hytten. Nå har vi ikke fått reist dit på lenge, og det ser ut som om det også er lenge til vi får dra dit igjen. Det eneste positive med det, er at til da har vi fått lagt opp et fint lite lager med episoder både av Manifest og Homeland som vi kan kose oss med på kveldstid. 

Sosialisering

Tenk om vi ikke hadde hatt Facebook, FaceTime og Teams, nå i denne perioden hvor vi ikke skal omgås eller sosialisere oss. Jeg, som er i risikogruppa holder meg mest mulig innomhus, og ser knapt andre mennesker enn Mann og Sønn. De beveger seg ut litt mer enn meg, men med klare forholdsregler.

Jeg er egentlig ikke et ultrasosialt menneske, og trives aller best hjemme med den lille flokken min, men kjenner litt på at å bare være hjemme i egen stue er litt stusselig. Sikkert mest fordi noe annet akkurat nå ikke er et alternativ. Jeg liker å gå på arrangementer, konserter og tilstelninger, men å fysisk være tilstede på noe sånt er i disse dager ikke mulig.

Jeg digger alle som i utfordrende tider er mer eller mindre tvunget til å tenke annerledes, og finner  nye måter og arenaer å tjene penger på, eller holde på kunder og medlemmer på; Treningssenter som legger ut alternative treningstips nå som alle senter er stengt, restauranter og butikker som har begynt med hjemlevering for å få solgt varer nå som nesten ingen går i butikker, firmaer som holder webinarer og artister som holder konserter på nett.

Digital samling er eneste form for sosialisering som er mulig i disse dager. Jeg har egentlig vært lei Facebook lenge, og har vurdert å slette hele kontoen min. Det føles i hovedsak kun som en samling med uinteressant vås. Men akkurat nå flommes Facebook over av mange og interessante, digitale arrangementer.

I går kveld var jeg på Digital Mørkeblå Aften, arrangert av Viking, gjennom Facebook. Kjekt å høre hvordan styreformann, supportere, trener og spillere opplever det vi nå står midt oppi og hvordan de ser framover, i forkant av en fotballsesong som kommer til å bli helt annerledes enn noengang før.

I kveld har jeg arrangert Teams videochat-samling med 4 venninner; "Vin & Video". Vi skal kle oss fint opp som om vi skulle på et "ordentlig" treff, og bobler er lagt klar på kjøling. Vi bruker alle 5 Teams i jobbsammenheng, og det funker nok til privat digital sosialisering også. Jeg gleder meg! Det blir ikke kjekkere enn hva man gjør det til selv.

Til i morgen kveld har jeg bestilt tapas fra en lokal kokk som har måttet stenge restauranten sin, men som fremdeles holder kjøkkenet åpent. Beskrivelsen av maten høres utrolig bra ut, og den skal vi kose oss med til konsert med Skambankt, gjennom Tou Sessions.

Håper veldig mange "kommer" på dette arrangementet, og at alle som kommer vippser over "inngangspenger" som takk for konsert rett hjem i stua, og et lite bidrag i en vanskelig tid for artister.

Merkelig hverdag

I dag rundes det to uker med hjemmekontor grunnet Corona-pandemien som herjer rundt i hele verden. Hverdagen er merkelig. Jeg er ikke åtte uker gammel i nye jobben enda, og to av de har jeg altså sittet hjemme.

Det er skumle tider. Hele landet er mer eller mindre nedstengt, flere og flere mottar permitteringsvarsel eller blir permittert. På min gamle arbeidsplass har samtlige 6000 ansatte fått varsel. Jeg var bare innleid der, så jeg hadde nok stått ganske langt foran i køen for å måtte gå der.  Akkurat det gjør meg enda mer sikker på at valget mitt om å gå derfra var riktig!

Selv om jeg ikke har noen sikkerhet mot permittering eller oppsigelse i min nye jobb, er jeg ihvertfall fast ansatt. Likevel er jeg den aller siste ansatte i hele bedriften, og vil da naturlig nok inneha en av de første stillingene som vil bli vurdert dersom det går mot reduksjon i stab.

Heldigvis har jeg ikke mottatt noe varsel ennå, klient har foreløpig ikke signalisert stopp av pågående arbeid, og butikken ser ut til å gå bra. Men det er usikre tider, og i mellomtiden gjør jeg det jeg kan for å prøve å gjøre meg selv så uunnværlig som mulig, dersom det skulle gå mot drastiske skritt også hos oss. Jeg grabber til meg det jeg kan av arbeid, noe som medfører til tider både ekstremt travle og lange arbeidsdager. Men jeg har jobb! En utrolig kjekk jobb! Læringskurven er bratt, og uten noe opplæring er jeg nødt til både å finne trådene, sortere og løse dem på egenhånd. Det er utrolig spennende og lærerikt, jeg vokser, blir tryggere og mer kjent i min nye rolle for hver dag. Kjekt er det da å få følgende tilbakemelding fra en kollega, som viser at det jeg gjør, gjør en forskjell:

I normaldagen sitter jeg på en annen lokasjon enn de øvrige i prosjektet. Det er utfordrende, men det funker. For meg er det dermed ikke så store endringen med hjemmekontor, annet enn miljøet; personene jeg har rundt meg og at jeg for øyeblikket jobber fra min egen stue. Jeg har imidlertid lagt inn ønske om at jeg, når alt dette er over og hverdagen går mot normalen igjen, får kontorsted 1 dag i uka sammen med resten av teamet. Jeg håper inderlig det skjer før prosjektet er ferdigstilt!

Løpesko

Da jeg for flere år siden fant ut at jeg skulle prøve å begynne å løpe litt, var noe av det første jeg gjorde å ta innom Løplabbet for å finne ut hvordan føttene mine pronerer, for igjen å bli anbefalt rett type sko. For en god løpeopplevelse er gode og riktige sko utrolig viktig. Jeg landet på et par Mizuno sko som kjentes veldig bra ut der og da, men som ikke fungerte da de ble tatt i bruk. En stor skuffelse, og ikke verdt pengene i det hele tatt.

Jeg har normalpronasjon og løper for det meste på jevnt underlag, så etter litt søking og lesing av tester på nettet gikk jeg deretter for Adidas sin Boost serie, som var full klaff! Adidas skoene passet min fot kjempebra. Jeg kjøpte først et par Energy Boost, og da ble det straks mye kjekkere å løpe. Dess oftere og lengre jeg løp, jo mer så jeg behovet for gode sko, og oppgraderte videre til Ultra Boost serien som har enda bedre demping, og demping i hele sålen.  

Jeg har flere forskjellige par løpesko som jeg varierer mellom, for å minske belastningen på beina mest mulig. På tredemølle løper jeg på Ultra Boost X, for utendørs løping har jeg ett annet par Ultra Boost X samt et par Ultra Boost 19. 

 

Ultra Boost X er vel egentlig favoritten. Jeg foretrekker «sokkesko», de er lette, sitter godt på foten og det er ingen antydning til gnaging samme hvor langt jeg løper. For en som overpronerer vil nok denne skoen gi for lite støtte, men for meg er den perfekt. 

Svært mange av mine løpevenner løper på Hoka One One. Etter masse anbefalinger kjøpte jeg meg derfor et par Clifton 5. Makan til lette sko - de veier ingenting! Som jeg ønsket at de skulle passe, men til nå har de dessverre ikke funket for meg. Jeg får vondt i knærne av å løpe på de, og jeg mistenker at de har et litt for stort dropp fra hæl til tå til at de passer min løpestil. Men jeg har ikke gitt opp, og snører de på meg innimellom for å se om de blir bedre med tiden. 

Jeg har også kjøpt meg par On Clouds Cloudflyer. De er supre asfalt-sko, lette, og med veldig god demping. Jeg løper helst ikke på asfalt, men når jeg gjør det, er disse veldig gode. Likevel, de overgår ikke Ultra Boost. 

Til tross for at jeg egentlig tror jeg har funnet løpeskoene som er perfekte for meg, er jeg likevel hele tiden på jakt etter nye. Jeg har blant annet lyst til å prøve Nike sine nye Vaporfly eller Alphafly. Det KAN jo være at det finnes noen som er enda bedre å løpe på.

Hjemmekontor

… og plutselig endret hverdagen - og livet - seg dramatisk!

Corona-viruset herjer nå rundt hele verden, og har ført til store omveltninger både i privatlivet og i arbeidslivet.

Torsdag ble vi alle i heimen beordret til hjemmekontor på ubestemt tid. Så satt vi der, jeg og Mann på hver sin side av stuebordet, og sønn oppe på rommet sitt. Litt utfordringer ble det da både Mann og jeg hadde Skype møte samtidig klokken 10, men det gikk på et vis det også.

Vi startet som normalt med å skrue på maskinene kl. 07:00 fredag morgen. Nydelig med kort vei til jobb - kun ned trappa fra 2. etasje. Og i motsetning til normalen, sitter vi og jobber i pysjen.

Koselig var det da vi fikk staselig besøk, spankulerende i hagen vår og forbi vinduet mens vi satt og jobbet.

Hjemmekontor er ikke akkurat en ideell situasjon, men vi må prøve å gjøre det beste utav det. Det blir nå trivelige lunsjpauser i hvert fall.

Alle planer framover er lagt på is, i påvente av at ting skal roe seg - eller forsterke seg. Vi holder oss innomhus så sant vi ikke absolutt MÅ ut. Turen til Sørlandet med Tippehønene denne helgen er utsatt på ubestemt tid, og hva som skjer med påskeferie og de bestilte turene til London, København og New York aner vi ikke enda. Mest trolig blir alt kansellert. Trist, men det er det ingenting å gjøre noe med. Ferieturer kan forhåpentligvis tas igjen senere, når verdenssituasjonen er annerledes.

Det er skumle tider!

See you in Hell

De siste årene har det blitt relativt dårlig med konsertopplevelser på meg. Av "store" konserter var vi på Bon Jovi på Viking Stadion i fjor sommer, noe som ikke akkurat var noen "højdare". Helt siden Sønn var liten har jeg sagt at vi en dag skulle ta han med på Bon Jovi konsert et sted. Takk og lov for at de kom til Stavanger, for det hadde vært dødskjipt å brukt masse penger for å reise et sted for å se de. Så middelmådig var det.

Vi har hatt et svært gledelig gjensyn med Madrugada i Konserthuset,

og vi har vært en tur i Oslo og sett magiske Muse. Utenom det har det kun vært etpar konserter på Folken med gode, gamle Seigmen og Turboneger.

Et band jeg i flere år har hatt lyst til å se live, er Disturbed. De er storfavoritter på min spilleliste på Spotify, og er nok det bandet som for tiden spilles mest. Jeg sjekker alltid om de skal spille i nærheten når vi skal ut og reise, men til nå har det ikke klaffet.

Tons of Rock i Oslo i slutten av juni har sikret seg en hel del band jeg kunne tenkt meg å sett, deriblant Iron Maiden, D.A.D., Paradise Lost, Within Temptation, Deep Purple for å nevne noen få. Og Disturbed. Jeg skulle veldig gjerne vært på den festivalen, men datoene kræsjer med sommerferie. Et kjapt nettsøk viste imidlertid at de skal spille på en for meg ukjent festival, Copenhell, i København helgen før de skal til Oslo. Datoen de skulle spille sammenfaller med min bursdag, og jeg la inn et veldig fint ønske om å få tur til København og festival som bursdagsgave.

Hotell, flybilletter og festivalpass for fredagen ble straks bestilt. Det er ikke like mange interessante band som skal spille på denne festivalen som på Tons of Rock så det holdt med dagspass, men jeg skal få se Disturbed, og det holder i massevis for meg. I tillegg skal D.A.D. også spille samme kveld, så jeg håper å få med meg de også.

Bare få dager før København kommer Judas Priest til Stavanger, og den konserten skal vi selvfølgelig på. Kiss kommer også til regionen, men de spiller samtidig som vi er i København.

Ferieplanlegging

Årets sommerferie er bestilt, eller, i hvert fall flybilletter til årets sommerferie.

Det var aldri noe spørsmål OM vi skulle til USA i år også, det var mer HVOR. Jeg stortrives de fleste steder 'over there', utenom i California, så den staten var uaktuell. Alle kunne godt tenke seg tilbake til Texas, men vi fant ikke flybilletter innen rimelighetens grenser dit. Jeg kunne godt tenke meg New England området igjen, men da satte Sønn foten ned siden vi var der både i 2017 og 2019. Han ville ha noen nye stater på sin liste. Han kunne godt tenke seg å gjøre the Deep South; Louisiana, Mississippi og Alabama. Det var imidlertid ikke jeg like giret på. Hadde vi dratt til Texas hadde det vært en ting, men ikke siden det ikke ble Texas i år. Det er jammen ikke lett når 3 personer skal bli enige om sommerferie.

Jeg fant fram kartet over hvilke stater vi allerede hadde vært i, og søkte litt på nettet etter til hvor vi kunne få flybilletter til en grei pris. Best pris er som regel alltid New York, og det er også en kjekk by å starte fra. Hvilken retning vi skulle dra videre i, ble dermed den nye diskusjonen. Siden vi har vært i nesten alle kyststatene, og Sønn ønsket nye stater, skulle vi kanskje gjøre Midtvesten?

Familien tente på ideen, flybilletter til New York ble kjøpt og planen pr. nå er å kjøre til tur/retur New York - Chicago.

Chicago er en by jeg har hørt mye positivt om, så det hadde vært kjekt å være innom der en tur, og så kan vi legge inn litt strandferie ved Lake Michigan, eller muligens Cape May på returen. Ikke er det så altfor langt å kjøre, men vi tar det uansett etappevis, og temmelig på sparket. Strategien vi pleier å følge er at vi kjører så lenge vi gidder pr. dag, og finner et hotell på veien. Dersom vi liker oss eller finner noe vi har lyst til å utforske nærmere, kan vi godt være der etpar netter.

Videre nå må vi finne ut hva vi har lyst til å gjøre, både i New York og på roadtrip'en; hvor vi har lyst til å stoppe, hva vi har lyst til å se. Eneste som til nå er garantert, er at vi skal på den fantastiske østers-baren inne på Grand Central i New York, og spise skikkelig deep-dish pizza i Chicago.

Sønn vil i hvert fall få oppfylt sitt ønske om flere stater; og kan legge til Pennsylvania, Ohio, Illinois og muligens også Michigan på sin liste etter årets sommerferie.