In loving memory of

Ranger var en skjønn, liten Chihuahua, født i Mexico, adoptert til Texas og som i ett år bodde i Norge, hvor jeg ble kjent med han.

Ranger var en ordentlig Diva, og det kom aldri - ALDRI - på tale å fire på kravene. Han gikk blant annet ikke på parkett. Det var visst supernifst, og han gjorde det bare ikke, samme hva vi lokket med, eller hvor mye vi prøvde. Han måtte bæres fra sted til sted, fra rom til rom i hus dersom det var parkett på gulvet.

Han gikk heller ikke tur. I Norge går vi tur med hundene våre. Amerikanere går ikke tur. Verken med hundene sine eller ellers.   Men Ranger sine Amerikanere ville gjøre som nordmenn, og begynte å gå tur. Ranger skjønte aldri vitsen med dette tur-greiene. For han holdt det å gå ut i hagen, og så inn igjen. Regnet det ute, var det ikke snakk om å gå ut i det hele tatt, og likeså om det var snø. Han hadde aldri opplevd snø før han kom til Norge, og han var altfor gammel til å synes at det var spennende.

Ranger sine eiere skulle på langweekend tur til London, og Datter fikk i oppdrag å ta seg av Ranger. Hun kjente ikke hunden så veldig godt, men hadde møtt han flere ganger, så alle regnet med at det skulle gå fint. Hun skulle over og være litt sammen med han, og lufte han litt tre ganger om dagen var planen. Første dagen ringte hun meg, ganske fortvilet. Ranger slapp henne ikke i nærheten av seg. Eierne var borte, og hun var på hans territorium, i hans hus. Han var vakthund med stor V. Han glefset og knurret, og var rasende. Jeg himlet litt med øynene, tenkte at hun bare var lite vant med hunder og ba henne vente til jeg var ferdig på jobb, så skulle jeg komme og gjøre jobben. Hah. Akkurat som om det skjedde. Ranger syntes ikke bedre om at jeg kom. Han hadde da vært inne i ganske så mange timer, og det var ting som absolutt burde komme ut utendørs. Vi prøvde og lokket, men nei. Ranger skulle absolutt ikke ut! Til sutt så vi ikke annen løsning enn å ringe til Mann, han kom med store, tykke hansker, fikk bånd på hunden og fikk den ut. Da hadde vi styrt i over 3 timer. Resten av passeperioden gikk heldigvis uproblematisk. Han skjønte nok at vi ikke skulle stjele, verken han eller inventaret i huset.

Vi ble etterhvert gode venner, Ranger og jeg, og jeg tror han tilga at vi tok han ut med makt den gangen i Norge. Jeg har ikke tall på hvor mange timer han har holdt meg med selskap på terrassen, der jeg har sittet, full av jetlag.

Julen 2019 fikk vi den triste meldingen om at Ranger var død. Han hadde sovnet stille, av alderdom.

Det blir aldri det samme å besøke farmen i Texas uten å ha Ranger løpende mellom beina.

Hvil i fred!