Touch

Helt fra jeg var liten, har jeg ønsket å jobbe på kontor. Mine venninner lekte med dukker, jeg lekte med permer og ark. Sorterte. Arkiverte. Systematiserte. Min mor jobbet i bank, av og til hadde de utgåtte blanketter som skulle kastes som hun tok med hjem til meg. Det var rene julaften. Da jeg skulle begynne på videregående skole, var det derfor helt naturlig at jeg begynte på Handel og Kontor.

I maskinskriving hadde vi en lærer som het Ågot. Ågot var minst 100 år gammel,  hun var sikkert født før skrivemaskinen var oppfunnet, det er jeg (nesten) helt sikker på. I første time satte hun en elektrisk skrivemaskin på kateteret, og proklamerte høyt og stolt at "Dette er en skrivemaskin. Her skruer vi den på!" Jeg kan fremdeles høre henne, med sine karakteristiske, sunnhordalandske r'er.

Hun hadde vært med på en revolusjonerende utvikling, nærmest fra skrivemaskinens fødsel fram til den nymotens tingen EDB. EDB-maskinene ville forøvrig aldri være mer enn et blaff, og kunne, etter hennes utsagn, egentlig ikke brukes til noe. De nye, elektriske skrivemaskinene skolen hadde investert i, til og med med rettebånd, var imidlertid framtiden!

Ågot satte hele sin ære i å lære oss til å bli gode maskinskrivere. Vi måtte selvfølgelig lære touch metoden, og for å lære oss det, måtte vi tape et A4 ark over tastaturet, og skrive mens vi hadde hendene under dette arket. Når vi hadde prøver, måtte rettebåndet tas ut. For korrekt skriving måtte det være, uten å måtte se ned på tastaturet, og uten å skrive feil. Jeg husker jeg syntes det var vanskelig, jeg pugget rekkefølgen på bokstavene og prøvde å lære fingrene mine hvilke bokstaver de var ment til å treffe, for å få inn den rette metoden.

Det gikk lettere og lettere jo mer jeg øvde og praktiserte og da jeg gikk ut 2. året, som forøvrig var siste året på videregående jeg hadde maskinskriving (før EDB og WordPerfect tok over), gikk jeg ut med 6er.

Nå, når jeg skriver, trenger jeg ikke se på tastaturet verken om jeg skriver på engelsk eller norsk. Fort går det også. Jeg skriver referat fra møter samtidig som jeg er møteleder og diskusjoner pågår. Det hadde jeg aldri klart om ikke Ågot hadde vært så standhaftig.

Mann ler av meg nå når vi nå sitter på samme hjemmekontor; han snakker til meg, jeg løfter hodet og ser på han mens han snakker, mens jeg samtidig fortsetter å skrive. Selv skriver Mann med 1 finger, og leter fram bokstav for bokstav. Jeg blir sjelden så irritert, som når han skal skrive noe mens jeg sitter og ser på. Det klør i fingrene etter å bare ta over.

Her om dagen registrerte jeg klapring fra hans side av stuebordet, klapring i en utrolig fart. Jeg måtte spørre hva i all verden han holdt på med. "Jeg skriver med touch" svarte han, og så umåtelig stolt ut. Jeg ble i et ørlite øyeblikk kjempeimponert. "Hva skriver du da?" "Vent så skal du få se, du får straks mail!"

Joda, Mann skrev vitterlig med touch, det hørte jeg jo, men ...

Det er ikke første gang jeg har fått en uforståelig melding fra han. For litt over to år siden hadde han en stor ryggoperasjon. Vi hadde avtalt at han skulle melde så snart han var ferdig operert, slik at jeg fikk vite at operasjonen var overstått, og at han hadde det greit. Jeg visste hvor lang tid operasjonen var planlagt å ta, og ikke lenge etter så jeg at han skrev på messenger. Og skrev. Og skrev. Jeg forventet en kjempelang melding, men det som tikket inn, var følgende:

Selv var han helt sikker på at han hadde skrevet "ferdig operert"...