Våren 2014 lastet han ned og begynte å bruke appen Untappd, og siden den gang har interessen bare økt. I appen tester han forskjellige øl, og rater dem etter smak. Målet er å få flest mulig øl, og da fortrinnsvis god øl. Jeg, som er et listemenneske, forstår godt poenget med å "samle og sortere", men jeg liker ikke øl. Likevel bidrar jeg til å holde hans galskap vedlike, ved å alltid være på utkikk etter noe han ikke har fra før.
I 2015 begynte han å brygge selv. Han hadde snakket om det en stund, og da bursdagen hans nærmet seg, dro jeg ned til BryggSelv og ba om å få alt han trengte til å kunne sette igang. Jeg kjøpte det enkleste settet, siden jeg ikke visste om han ville synes det var kjekt, eller om han i det hele tatt kom til å bruke det. Han elsket det! Interessen, og mengde utstyr økte betraktelig og fort. Settet jeg hadde kjøpt ble raskt erstattet av noe bedre.
Etter eget sigende, lager han meget god øl. Jeg har aldri smakt, og kommer aldri til å smake. Jeg synes alt lukter kattepiss!
I disse dager hvor fritid ikke kan brukes til så veldig mye, gikk Mann plutselig inn for å rydde det gamle kontoret vårt. Det har stort sett blitt brukt til lagringsplass av vas og rot, men han ville gjøre det om til sitt eget "pulkerom". Til bursdagen for halvannet år siden fikk han kjøleskap med tappetårn i gave av mine foreldre, et nærmest must-have for alle seriøse øl-elskere, og ikke minst en højdare på fest! Det har stått ute i den delen av garasjen som Mann har gjort om til bryggeri, men han ville nå ha det inn på det nye pulkerommet sitt, slik at han kunne gå og tappe seg et glass nårsomhelst, uten å måtte gå ut av huset. Gjett om han var fornøyd når det var på plass?!
Jeg synes stort sett denne interessen hans er å leve med. Utenom når flaskene eksploderer og ølet står som en fontene opp i kjøkkentaket, når flasker står til karbonering over hele badegulvet, eller når han gjærer under trykk på badet. Du vet når du har små barn, og de gjør noe galt? Den stille, tunge stillheten? Nettopp! Jeg fikk nyvasket både kjøkkentak og bad ihvertfall!
Denne galskapen av en interesse har ført til mange morsomme episoder. Når vi er ute og reiser, sjekker Mann alltid i forkant hvor han kan finne høyt ratet, lokalt craft beer, og legger veien, for meg umerkelig, inn i rutene våre. Jeg kommer aldri til å glemme ene gangen vi var i Boston, hvor Mann geleidet meg gjennom det mest lugubre strøket langt utenfor allfarvei, kun for å kjøpe etpar bokser med øl... Og er det en Brewdog bar der vi skal reise, er vi alltid nødt til å gå innom der!
Etter å ha vært flere ganger i Texas og smakt DogFish Head 60, 75 og 90 minutes IPA, hadde han et stort ønske om også å smake deres 120 minutes IPA. Denne produseres kun i begrenset opplag to ganger i året, og hadde ikke vært å få tak i de gangene vi hadde vært der. Han ba derfor fint om at våre venner i Houston prøvde å få tak i den for han ved neste slipp.
En septemberkveld i 2016 fikk jeg et bilde tilsendt fra min venninne over there. Hun hadde fått tak i 3 flasker 120 minutes IPA, og nå måtte vi komme over og hente. Mann kunne ikke reise fra, så jeg meldte en venninne som er litt galere og mer impulsiv enn meg, og foreslo at vi to reiste over. Hun var ikke vanskelig å be, og når jeg fant billetter til 3000 kroner for en tur-retur reise per person, var det bare å løpe og kjøpe. Vi dro på en 5-dagers tur til Texas, for ølhenting - med innlagt julegaveshopping. For Mann ble dette en vinn-vinn situasjon; han fikk sin høyst ønskede øl + litt annet øl som jeg fant og tok med hjem til han, og han trengte ikke være med å kjøpe en eneste julegave det året.
I flere år har Mann snakket om et bryggeri i Vermont som visstnok laget verdens beste øl, Heady Topper, og det sto høyt på ønskelisten hans å smake dette. Bryggeriet eksporterer ikke ut av staten, så dersom du skal ha tak i, må du reise til Vermont. Sommeren 2017 hadde vi rundreise i New England området, og Mann la inn ønske om å reise til Stowe, Vermont og besøke dette bryggeriet. Stowe er en så liten plass at det nesten ikke viser på kartet engang, langt utenfor allfarvei. Egentlig er det et vintersportssted, og de som drev ski-resortet vi sjekket inn på, ristet på hodet av oss da vi fortalte at vi hadde kjørt helt dit, kun for å besøke The Alchemist bryggeriet.
På vei til innsjekking på motellet hadde vi vært innom bryggeriet, men de var utsolgt for Heady Topper for dagen. Vi måtte dermed vente til dagen etter, og planla å være der ved åpningstid morgenen etter, slik at det var en reell sjangse for å få tak i, når vi først hadde kjørt så langt. Alt dette fortalte jeg ved innsjekking, og etter hoderistingen kunne resepsjonist fortelle at de hadde Heady Topper i sin bar. De kunne imidlertid ikke selge uåpnede bokser, og boks måtte drikkes der og da, ved baren. Jeg fikk kjøpt en boks, spurte fint om de kunne se en annen vei etpar minutter - noe de etter litt overtalelse gjorde. Mann fikk boksen, stappet den i lommen og gikk for å pakke ut av bilen, for så og sette seg ned, slappe av og kose seg med denne høyst ettertraktede ølen. Den var visst verdt den lange kjøreturen og vel så det.
Morgenen etter skulle vi pakke i bilen og komme oss videre, Stowe var ikke en plass jeg var interessert i å være særlig lenge, men først skulle vi altså til bryggeriet for å få med oss noen bokser Heady Topper. På en eller annen måte, klarte de to som pakket ut å låse nøklene inni bilen, og der sto vi, langt in the middle of nowhere, og ville ihvertfall ikke nå noen åpning på bryggeriet.
Vi begynte å ringe rundt; først til de vi hadde leid bilen av - de hadde ingen bil registrert på oss, heller hadde de ingenting registrert på bilnummeret vi oppga. Vi ble hele tiden gitt nye telefonnummer å ringe, uten at vi kom til noen som kunne hjelpe oss. Til slutt, i ren oppgitthet, ringte Mann til NAF i Norge, og vipps så var Bob på vei for å hjelpe. Magisk. Mens vi ventet de oppgitte 45 minuttene, gikk Mann og Sønn for å handle litt drikke i den lokale hardware storen borti gata - og kom nærmest flyvende tilbake med 2 4-pakninger med Heady, samt litt annet brygg fra samme bryggeri. Bob kom og fikk åpnet bilen for oss, og vi kunne kjøre tilbake til sivilisasjonen. Vi fikk det vi kom for, og vi trengte ikke engang stå i kø på bryggeriet.
Også sommeren 2019 kjørte vi New England, og også da måtte vi innom the Alchemist. 2 ganger. Det endte med at vi hadde 24 halvliterbokser fra the Alchemist i bagasjen med oss hjem til Norge...
Selv om jeg til tider kan være litt oppgitt over Manns store hobby, og selv om jeg selv ikke liker øl, er jeg med å bidra på min måte, for å vise støtte. Når han brygger, designer jeg etiketter, jeg klipper de ut, han limer de på. Selv om det er hans greie, hjelper jeg til når han ønsker det. Er jeg innom polet, sjekker jeg alltid ut ølutvalget, er det noe som jeg mistenker han ikke har fra før, tar jeg det med hjem. I påsken blir det visst brygging igjen. Da har Mann bedt om at jeg lager knekkebrød av mesken, siden han synes de er så gode. Og knekkebrød skal han få! Det er å være en god kone, er det ikke?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar