Juletrejakt

Lenge har jeg lett, og i dag har jeg endelig funnet!

Planen har vært å kjøpe nytt juletre i år. Jeg fant et flott tre i en butikk for noen uker siden, men kjip som jeg er hadde jeg ikke lyst til å betale de ganske mange 1000 det kostet. Juletrær kommer jo alltid på tilbud når det nærmer seg jul, og jeg har derfor ventet og drøyet med å sette opp det gamle treet, i håp om at "mitt" tre kom på salg, og at jeg heller kunne få sette opp det. 

I dag morges tok jeg en sjekk på nettet, og da var treet "mitt" satt ned med 40%. Fremdeles dyrt, men innafor. Jeg sendte Mann ut for å kjøpe, men han kom tomhendt hjem igjen. Utsolgt! Etter en ringerunde viste det seg at treet kun fantes på lager i butikker i Nord-Norge. 

Vi tok en liten tur og så på alternative trær i ettermiddag, men fant ingen som var slik jeg vil ha det; med støpte grener og barnåler i PE i stedenfor PVC, og med rundt 650 LED pærer påsatt. Dermed var det bare hjem og sette opp det gamle treet. 

Jeg liker ikke juletrefoten som er på de aller fleste juletrær i plast. De er spinkle og tynne og stygge! I USA er det vanlig med krage eller skjørt som dekker juletrefoten, noe jeg ikke har funnet her hjemme - før i dag. 

På vei ut av ene butikken sto det stabler med "juletrefot-skjulere". De fleste i "flettet tre"- det skulle jeg ihvertfall ikke ha - men, i en kasse lå MIN "juletrefotskjuler". Prissatt til 50 kroner. 

Selv om jeg ikke er så fornøyd med å sette opp det gamle treet, ble jeg veldig fornøyd med skjørtet vi fikk satt på. Så får jeg satse på at jeg finner et fint nytt tre etter jul - til neste år. 

Juletreet står nå oppe, men uten annen pynt enn lys, foreløpig. Jeg avventer med pynting til i morgen, siden jeg ikke vet hvordan "Coronoakatten" vil reagere på at vi har satt opp et tre inni stua. Det kan jo godt være at hun går bananas og river det ned i løpet av natten. 

Lettlurt

Generelt sett er jeg egentlig ikke lettlurt, og lever i hovedsak etter regelen «dersom det virker for godt til å være sant, er det som oftest det».

Jeg foretrekker søtt framfor salt. Jeg er ikke spesielt glad i f.eks. chips. Det er helt greit, liksom, men ikke noe jeg springer langt etter. Det er veldig sjelden jeg finner chips som jeg synes er «verdt» å spise. Og som regel, dersom jeg har funnet en, slutter de å produsere den like etterpå. Så skjedde med Maarud sin Paprika og Sweet Chili. Jeg elsket den! Men akkurat idet jeg hadde funnet en skikkelig, skikkelig favoritt, ble den tatt ut av produksjon. Typisk.

Jeg er fryktelig glad i bobler, og skal jeg ut på festligheter er det bobler jeg i hovedsak drikker. Da jeg fant Sørlandschips sin chips med «Sprudlende Champagne» i butikken her om dagen, så jeg muligheter for en ny favoritt. Jeg bet på, og kjøpte med hjem.

«En unik smak av Champagne, toppet med rosa glitrende stjernedryss.»

WOW!

Det skrek formelig «for godt til å være sant» av denne, men jeg måtte likevel prøve.

Jeg fant ingen Champagnesmak, selv om jeg VIRKELIG la godviljen til. Jeg fant ingen typisk smak i det hele tatt. Det smakte bare helt ordinær chips. Dersom jeg studerte chipsen nøye, kunne jeg skimte et svakt rosaskjær på enkelte chipsflak, men ingen "glitrende stjernedryss".

Skuff! Skuff! Skuff!

Jeg satt kun igjen med «lettlurt-følelsen», og det er helt garantert at jeg ikke kommer til kjøpe denne igjen!

Annerledesåret

2020 er snart over. Heldigvis. Det har vært et fryktelig sørgelig år! 

Det startet godt, med ny kanonjobb. Jobben har jeg enda, og den er fremdeles like kanon, men det er vel det eneste som er ved det samme og positivt - selvsagt foruten at alle "våre" rundt oss er friske og raske og har ikke hatt noe Covid-19-smitte! 

Jeg startet i den nye jobben 3. februar, og fikk 5 uker på kontoret. Siden har jeg sittet på hjemmekontor. Jeg har vært 9 måneder i jobben, og sittet på hjemmekontor i 8 av de - siden 12. mars. Det er lenge, det. I starten var det ikke så verst, nå elsker jeg det faktisk! Jeg er tidlig oppe, ikke like tidlig som "vanlig" siden jeg for tiden har vesentlig kortere vei til jobb (ned trappa"), og er pålogget mellom klokken 07:00 og 07:30 hver morgen. Jeg er med andre ord en veldig strukturert person, det hjelper nok på, men jeg kjenner jo på at grensene mellom jobb og fritid på en måte blir visket ut. PCen står i stua, på spisebordet. Jeg har ingen "dør å lukke" når jeg er ferdig for dagen, og rett som det er blir en liten "skal bare sjekke en mail" fort til en time eller to. Men; når man ikke kan ut og sosialisere seg uansett, er det like greit. Og i disse dager skal man, i tillegg til å være glad for å være frisk - også være glad for i det hele tatt å ha en jobb! Det gjør det lett å være veldig fleksibel, og gjøre en ekstra innsats. 

Mann syntes ikke noe om å jobbe hjemmefra - og slett ikke på andre siden av spisebordet fra meg - og jublet da han fikk komme tilbake på kontoret utpå vårparten. Nå er imidlertid han også tilbake på hjemmekontor, men denne gang har han installert seg på gjesterommet. 

Sommeren ble overhode ikke som tenkt, og for første gang tilbrakte vi hovedferien vår i leiligheten på Sørlandet. Om jeg hadde valgt det dersom verden var normal, vet jeg ikke, men vi hadde ihvertfall en avslappende og fin ferie. Ikke med det beste været, men været kan man ikke gjøre noe med uansett. Alle reisene vi hadde bestilt og gledet oss til, ble altså kansellert, men reise kan man forhåpentligvis gjøre igjen en gang i fremtiden. Fremdeles har vi ikke fått pengene tilbake for to av reisene, men de kommer vel med tiden.  

Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe, er det noe som heter. Og det er det mye sant i. Hvem skulle, for ett år siden, trodd at det fungerte så godt med hjemmekontor, Teams og printerløs hverdag? Jeg tror kontortilværelsen og strukturen er endret for all framtid etter dette, og jeg håper at jeg kan fortsette med hjemmekontor - om ikke permanent, så ihvertfall i perioder eller enkeltdager - selv etter at denne pandemien er over. 

Jeg håper at 2021 blir et bedre år - på alle måter. Jeg ser ikke for meg at det blir noe reising neste år heller, til tross for at jeg er så London-sjuk at det river i sjelen, men forhåpentligvis får vi en vaksine snart slik at vi kan være litt mer sosiale. Himmel som jeg savner å klemme! Og jeg er i utgangspunktet ikke en utpreget "klemmeperson"! Jeg gleder meg til firmafest og få treffe alle de supre personene jeg arbeider med i "real life" og ikke bare på Teams, til å kunne gå på fotballkamper og konserter og ikke bare måtte se det på TV, og jeg gleder meg til å kunne feire 50 års dager - både min egen og andres! Måtte det skje i 2021!

Alle må få!

Plutselig var det desember igjen, og desember er synonymt med julekalender. Jeg ga tidlig beskjed til ungene om at det ikke kom til å bli pakkekalender i år. Ikke har jeg fått reist noe i år = dårlig med shopping, og ikke beveger jeg meg noe særlig utav huset i disse tider. Handlerunder for å finne 48 kalendergaver var altså totalt uaktuelt. Ungene aksepterte det flatt, de er tross alt ikke "unger" lengre. De fikk velge seg hver sin sjokoladekalender isteden; Datter valgte Kinder Maxi Mix, Sønn valgte Smarties - og for å få det til å gå opp kronemessig i forhold til hverandre, fikk Sønn en liten Flax-kalender i tillegg. 

I går kveld samlet Datter hele gjengen i stua; hun hadde en kunngjøring å komme med:

Hun syntes det var sørgelig at det ikke ble noen pakkekalender i huset i år, og hadde på eget initiativ handlet inn selv. Til hele familien. En pakke til hver, hver fjerde dag. Og for å få det til å gå opp, skulle alle få en ekstra ting på julaften. Kjempekoselig!

Jeg var den første til å få pakke. Den lå foran TVen når jeg sto opp i dag morges. Oppi var det en boks med favoritt-lakriskulene mine, Bulow. 

Det minnet tydeligvis Mann på noe, for i ettermiddag fór han ut i garasjen, og kom inn igjen med Bulow sin lakriskalender - til meg. 

MEGET vellykket start på desember for min del, med andre ord. 

Mann og jeg var innom dyrebutikken for å kjøpe inn litt kattemat. Der hadde de kalender til katt...! 

Så klart jeg måtte ha den til Pus! Om den liker innholdet, gjenstår å se. Den er ganske sær i matveien, men alle må jo få kalender i desember! 

Medaljekrøll

Både Datter og jeg meldte oss i april på RunnersWorld's virtual challenge "Mil-etter-mil" i april. Jeg meldte meg på distansen 42,2 km, mens Datter meldte seg på150 km. Vi gjennomførte begge to, og meldte inn resultatet siste dagen i april. Medaljene, som for meg er høydepunktet og det egentlige målet, skulle deretter bli sendt i posten.

Fredag fikk jeg mail om at medaljen nå var på vei, og mandag lå det 2 konvolutter i postkassen; en til meg og en til Datter.

Jeg hadde ikke på forhånd sett bilde av medaljen, så jeg var veldig spent. Oppi konvolutten var det diplom for gjennomført løp, og medalje ... med feil distanse; 150 km. Jeg skal innrømme at jeg ble en hel del skuffet, for så sprek er jeg neimen ikke.

Etter å ha bedt om lov, åpnet jeg også Datters konvolutt, jeg tenkte at de kanskje bare hadde mixet våre to medaljer. Også hun hadde fått for feil distanse, dessverre ikke "min" distanse, men for 300 km.

Jeg har sendt en mail til RunnersWorld og bedt om å få tilsendt ny og korrekt medalje, men jeg er usikker på om det kommer til å skje.

Datter får min medalje, slik at ihvertfall en av oss får riktig distanse. Selv om det er kjipt, er det ingen krise. Jeg kommer til å henge denne opp på medaljehengeren dersom jeg ikke får den rette. Jeg vet hvor langt jeg løp, og ingen kommer noensinne til å tro at jeg har løpt 300 km uansett... Eventuelt får jeg modifisere den, med korrekt distanse med sprittusj.

Vi har begge meldt oss på samme challenge for mai. Forhåpentligvis får vi tilsendt medalje for rett distanse da!

Forberedelser

I dag har vi gjort nødvendige innkjøp til skjønne Nala flytter inn hos oss neste uke.

Vi har altså anskaffet oss katt igjen. Unger og Mann har savnet å ha katt i hus, og skal jeg være helt ærlig, så har vel jeg savnet det litt, jeg også. Så snart jeg innrømmet det, var det i heimen ingen vei tilbake. Vi skulle få oss ny katt. 

Vår forrige katt, Pippi, flyttet inn hos oss 2. juledag da Datter var 2,5 år gammel. Vi traff på henne da vi var ute og gikk tur i snøføyk og kuldegrader. Hun var bare en liten kattunge, knapt et halvt år, og var nok kastet ut av hjemmet sitt for ferien. Hun fulgte etter oss hjem til oss, og etter å ha standhaftig ligget i 4 timer på trappa vår, klarte ikke hjertet mitt mer. Vi tok henne inn, og hun ble værende hos oss til hun døde vel 14 år senere. 

Det er mange hjemløse katter der ute, og frivillige organisasjoner som tar seg av disse og prøver å skaffe de nye, permanente hjem. Jeg hadde ønsker om en voksen og rolig katt uten mye lyd, heller enn en kattunge. Valget om å adoptere var derfor enkelt. 

Før det var gått ei uke, hadde vi funnet Nala, katten vi ønsket å adoptere. En nydelig kattejente på 6 år.

Etter å ha søkt om adopsjon, vært på besøk og møtt både katt, fosterhjem og organisasjon, og blitt vurdert om vi var kapable og akseptable som kattefamilie, har vi nå fått bekreftelse på at vi får adoptere Nala. 

Alt katteutstyr etter Pippi ble kastet da hun døde. Det meste var gammelt og slitt, og uansett skulle vi ikke ha ny katt igjen. Det var da. Dermed måtte vi ut i ettermiddag for å handle inn nye, nødvendige ting til Nala nå kommer; klorestativ, transportbur, kattedo, kattesand, seng, halsbånd, børste, leker, matskåler, vannfontene, mat ... 

Vi aner ikke hva slags mat hun liker, men den fantastiske dyrebutikken vi handlet i ga oss vareprøver på tørrfor, slik at vi kunne teste ut litt forskjellig. I tillegg handlet vi såpass mye, at de ga oss 15% på hele kjøpet. Og med det sikret de seg ganske så sikkert nye stamkunder. 

Eneste jeg tror vi mangler nå, er kattehengekøye til å henge i vinduet. Jeg har sett meg ut hva jeg har lyst på, så det er bare å få det i hus.

Jeg vet ikke hvem av oss her hjemme som gleder seg mest til å få ny katt i hus. 

Nødvendig fritidsreise

Hytteforbudet ble opphevet 20. april. Unødvendige fritidsreiser frarådes fremdeles, men i helga tok vi sjansen, og reiste ned.

Vi har ikke vært der en eneste natt siden 8/3. For oss som reiser dit så og si hver helg, har det vært hardt. Det har aldri før, siden vi kjøpte der i september 2012, gått 7 uker mellom to hyttehelger på Sørlandet.

For å feire at vi endelig var tilbake, bestilte vi kreps på butikken som vi koste oss med sammen med  ei flaske Bollinger, til verdens vakreste solnedgang.

Sørlandet viste seg fra sin aller beste side denne helgen, med sol og flatt hav, og vi fikk tatt oss en luftetur med båten rundt Lindesnes.

Nydelig!

For min psyke var dette absolutt en helt nødvendig fritidsreise!

Rottereir

Mann satt i telefonmøte ute på terrassen her om dagen da det plutselig sprang det ei diger rotte over gårdsplassen. Mann er LIVREDD rotter, og kom seg i sikkerhet innomhus fortere enn fort. Den ettermiddagen ble det kjøpt inn og plassert ut flere rottefeller.

Vi har tidvis hatt problemer med rotter rundt huset. De første 15 årene vi bodde her hadde vi en rasende flink jegerkatt som for det meste tok seg av det problemet, men nå er det 5 år siden vi hadde katt, og vi har hatt flere rotteepisoder etter det. For tre år siden hadde vi rotter inni huset, i veggen mellom stue og bad. Denne gang var den i det minste utomhus.

Mann tok seg en runde i hagen i morges, og plutselig ser jeg en voldsom veiving fra utsiden, i øyekroken. Inntil trappetrinnet fra terrassen ned til hagen, ligger det en diger rotte. Levende, men skadet. Bortenfor ligger en sammenklappet rottefelle. Både Mann og jeg er livredde rotter, Mann våget ikke engang gå forbi rotta for å komme seg inn i hus igjen, så jeg måtte låse han inn bakdøren. Så hva gjør man da? Man roper på Sønn og ber han ta seg av problemet.

For 5 år siden brukte sønn flere tusen av sparepengene sine på å kjøpe seg jaktbue. Han gikk på trening i bueskytterklubb en gang i uken, øvde på hjemmebane og syntes det var knallkjekt. Etter hvert som han ble eldre, ble hverdagene travlere og skolearbeid krevde mer tid, og dermed ble buen lagt vekk.

På besøk i Texas har han vært på jakt og skutt både rokke og aligator-gar med pil-og-bue, så treffsikker er han.

Da vi ropte han ut av skoletimen i morges for å ta seg av rotteproblemet, ble han av Mann instruert til å bruke en spade. Sønn var uenig, og sa han kunne ta rotta dersom han fikk bruke buen. Mann sa nei, jeg sa ja. Av alle måter å avlive et så lite dyr på, må en treffsikker bueskytters pil være den mest humane. 

Rotta blei tatt med første pil! 

Jeg tror imidlertid vi seriøst må vurdere å anskaffe oss katt igjen.

London

I dag skulle vi hatt reist til London, men med viruspandemi over hele verden gikk denne turen like åt skogen, som ganske sikkert våre to neste bestilte turer også kommer til å gjøre. Dessverre.

Vi hadde planlagt turen til London sammen med to vennepar. Vi skulle shoppe, dra på afternoon tea og mennene skulle på fotballkamp. Vi skulle kose oss med god mat og drikke, og bare nyte denne fantastiske byen som jeg aldri blir lei av å besøke.

Jeg har ikke et nøyaktig tall på hvor mange ganger jeg har vært i London, men det nærmer seg nok 50. Jeg tør dermed påstå at jeg er rimelig godt kjent, ihvertfall i sentrumsdelen. Mange har bedt meg om anbefalinger og veiforklaringer til forskjellige steder. Til en venninne som skulle til London for første gang, laget jeg et kart med de viktigste stedene markert.

Et veldig enkelt kart, men det funker! Jeg tør påstå at om du holder deg til dette kartet, har du kontroll på det vikigste, og du får alt du måtte være på jakt etter. Jeg ser på det enkle kartet, ser for meg gatene og butikkene, og lengter!

Hotellet er avbestilt, og flybillettene er flyttet til november. Forhåpentligvis er verden normal igjen da, og jeg kan få reise tilbake til min favorittby.

Hype

Jeg har aldri blitt så voksen at jeg har lært meg å like kaffe. Kaffe og Baileys er en ting, det er jeg veldig glad i, og en og annen irish coffee også. Av og til kan jeg ta meg en latte, men da må det være så mye melk, sukker og sirup oppi at det ikke lengre har så mye med kaffe å gjøre. Men sånn egentlig er jeg ikke særlig glad i varme drikker, faktisk.

Det jeg derimot liker veldig godt, er iskaffe. Derfor, da jeg oppdaget at Dalgona, koreansk iskaffe, begynte å trende på nett, tenkte jeg umiddelbart at dette måtte være noe for meg.

Det ser jo veldig lekkert ut, alle bildene  av Dalgona som legges ut på sosiale medier, og i går kveld bestemte jeg meg også for å gi det et forsøk.

Jeg kokte opp litt vann, og blandet sammen 3 ss vann med 2 ss instant coffe-pulver og 2 ss sukker. Jeg brukte stavmikser med visp og vispet dette sammen til luftig kaffeskum, og helte over et glass melk med isbiter.

Min vurdering er vel at jeg helt ærlig ikke helt skjønner hvorfor Dalgona har tatt sånn av. Det var enkelt nok å lage, men til tross for det syntes jeg det var mye styr for lite. Det var bare helt greit, verken mer eller mindre. Det er nok tvilsomt at jeg kommer til å lage det igjen noen gang. Men, nå har jeg ihvertfall prøvd. Det er jo en ting det også!

Leseglede

I går kveld ble ene boken jeg hadde funnet fram for påskelektyre ferdig lest, og den andre er også snart utlest. Det var kjekt å lese igjen, men om jeg helt har funnet tilbake Den Store Lesegleden, er jeg ikke helt sikker på. Leseglede er en treningssak, ikke en ferskvare i samme grad som trening, men må likevel vedlikeholdes både med tanke på kapasitet og lesehastighet og ikke minst for å beholde selve gleden over en god bok.

Jeg har bevisst gått inn for, fra ungene ble født, å prøve å få de til å finne leseglede. Jeg jobbet med barnebøker i hele oppveksten deres, og vet viktigheten av leseferdigheter og hvor mye lettere skolegangen blir dersom leseferdighetene er gode. Vi begynte å lese for ungene hver eneste kveld, fra de ble født til de nesten var ferdige med barneskolen. Da de ble store nok, fikk de velge bøker selv, og jeg skal innrømme at jeg ikke var hoppende begeistret da Datter ønsket at vi skulle lese Harry Potter. Jeg hadde aldri tenkt at det skulle være fengende i det hele tatt, men jeg elsket det, og det krevde til tider mye viljestyrke å ikke fortsette å lese for meg selv når kveldens kapittel var lest.

Datter fant egen leseglede så snart hun hadde lært seg å lese selv. Vi reiste til biblioteket hver mandag, og lånte posevis med bøker som hun pløyet seg gjennom i løpet av uken. Hun ble nærmest manisk, og måtte til tider begrenses med tanke på antall bøker hun fikk låne, og lese, per uke. Hun har opparbeidet seg en enorm kapasitet, og sluker lett ei bok fra perm til perm dersom hun har etpar timer til rådighet. Nå går hun på universitetet, og har stort utbytte av sine gode leseferdigheter i studiene.

Sønn slet vi litt mer med. Der datter måtte begrenses, måtte han nærmest tvinges. Han var ikke like interessert i verken bøker eller å bli lest for. Han foretrakk å spille spill eller se TV, men vi ga aldri opp, og nærmest tvang han til å bli lest for. Det endret seg etter at han som 10-åring hadde vært på hockeytur, og fått anbefalt filmer som noen andre gutter på laget leste. Selv hadde verken han eller vi hørt om serien, men påfølgende mandag dro vi på biblioteket og lånte de to første bøkene i serien. Dermed var "leseglede-koden" knekket også der, og selv om han ikke slukte like mange bøker som søsteren, ble den ukentlige bibliotek-turen også for han en nødvendighet. Han ser ser hvor stor nytte han har av sin opparbeidede kapasitet både i sine studier og som politisk aktiv, og er nå svært så takknemlig for at vi var så standhaftige da han var liten.

Vår "metode" funker nok ikke for alle, men for oss har det vært en suksess. Jeg vet at begge ungene er takknemlige for alt "arbeidet" vi har lagt ned og alt vi har prøvd å legge til rette for, for at de skal komme dit de er i dag med tanke på leseglede og ferdigheter. Lesegleden deres tror jeg er den mest verdifulle gaven både de har fått, og jeg har gitt.

Begge ungene begynte på oppfordring fra sin mor tidlig å lese på engelsk, siden jeg selv foretrekker å lese på engelsk. Norsk er et "fattig" og begrenset språk sammenlignet med det mer fargerike engelske språket med  sitt store ordforråd og alle sine alternative synonymer. I tillegg øker det forståelsen for det engelske språket, og gjør deg sikrere i bruken av engelsk for oss som ikke har engelsk som morsmål. Begge ungene snakker per i dag utmerket engelsk med utpreget aksent. De har et mye større ordforråd og begrepsforståelse enn begge foreldrene til sammen og vel så det, og har overhode ingen begrensninger med å snakke engelsk samme hvilken situasjon de står i.

Mine to påskelektyre-bøker er altså snart ferdiglest. Jeg tror jeg må lete gjennom bokhyllene etter nok en bok, for som sagt; leseglede er en gave - som må vedlikeholdes.

Lakriskuler

Jeg har alltid vært et "sjokolademenneske", men den siste tiden har jeg fått en annen craving; lakriskuler drasjert i sjokolade.

Det startet med at jeg kjøpte en boks med lakriskuler fra Bülow under en mellomlanding på Kastrup. De delte ut smaksprøver, og jeg ble solgt! Siden den gang bare MÅ jeg ha lakris i hus, heller det enn NOE annet.

Lakris påvirker blodtrykket. Heldigvis for meg har jeg naturlig lavt blodtrykk, så lavt faktisk at jeg ble anbefalt av lege å spise lakris mens jeg gikk gravid, for at jeg skulle få opp blodtrykket litt og ikke nesten besvime hver gang jeg reiste meg opp.

Om det var Bülow som var først ute med denne nye typen lakris er jeg usikker på, men utvalget i lakriskuler blir stadig utvidet og andre godteriprodusenter kommer med sine egne varianter. Flere har greie alternativ, men til nå kan altså ingen måle seg med Bülow sine.

Boksene fra Bülow er "heldigvis" ikke så lette å få tak i, de koster en halv liten formue - nesten 200 kroner for en liten boks, selges kun i utvalgte butikker og er nesten umulige å legge bort før boksen er tom. I nøden spiser fanden fluer. Siden jeg ikke har kjøpt inn favoritten til påske, skal jeg i dag ha meg en pose salty caramel choco-lakris-kuler fra Panda!

Breaking the law

To ganger denne påsken har vi brutt loven. Eller, ikke egentlig brutt den, men strukket den litt. Vi har tatt to dagsturer til hytta. Det er forbudt å overnatte på fritidseiendommer utenfor egen kommune, og alle fritidsreiser frarådes, men dagstur for nødvendig vedlikehold og sjekk er lov, og vi "gjemmer oss" bak det.

Sønn er i lærekjøringsfasen, elsker å kjøre bil, drømmer om å få lappen på 18 års dagen og kjører så mye og så ofte han kan. Det er ca 20 mil hver vei til hytta, og begge gangene vi har vært der nå i påsken, har han kjørt.

Jeg er plassert i baksetet. Med Datter hadde jeg ikke nerver til å sitte på i det hele tatt, med Sønn går det litt bedre. Jeg tør ikke å la han lærekjøre med meg, men jeg takler å sitte på. Ikke verst bare det.

Sønn bruker en app når han lærekjører; Gjensidige sin Øvelseskjøring. Ved å logge minimum 2000 km i appen, vil han og vi få forsikringsfordeler når lappen er i boks. Han trykker på "Start" når han begynner turen, og "Ferdig" når turen er avsluttet. Appen logger kjørerute, antall kilometer og tid. Du kan i ettertid angi hvilke trafikale momenter som er trent på underveis, f.eks. rundkjøring, lukeparkering, langkjøring, bakkestart, motorvei etc. Samtidig får han også for egen del en oversikt over hvor og hvor mye han har kjørt, og hva han har vært gjennom. Ledsager må signere alle turer. Når 2000 km er nådd, sendes kjøreloggen inn, og blir registrert hos Gjensidige.

Han begynte å bruke appen etter nesten ett års øvelseskjøring, samtidig som vi kjøpte "Husfred". Med de to langturene han nå i påsken har hatt, på tilsammen 80 mil, vil han nå sine 2000 kilometer nå i påsken, og vil da ha brukt ca et halvt år på det.

Han har ikke bursdag før tett opptil jul, så selve kjøreopplæring på kjøreskole tenker jeg at han begynner med rett over sommeren.

Begge dager vi var på dagsbesøk på hytta, var det strålende vær, blå himmel, stille hav og solskinn - akkurat slik en hyttepåske skal være. Det var deilig å være der, selv om det bare var for noen timer.

Hytteforbudet oppheves etter planen mandag 20. april. Gjett hvem som kommer til å avspasere noen timer påfølgende fredag, for å kunne komme tidlig avgårde og få en god helg på Sørlandet?

Påskelektyre

Det er lenge siden jeg har tatt meg tid til å lese. Jeg har egentlig alltid vært glad i å lese, men de siste årene har jeg liksom ikke prioritert det. I disse dager er det massevis av tid. Det er påskeferie, coronatid og lite annet å gjøre.

Jeg foretrekker å lese på engelsk, og fortrinnsvis i kategorien humor, men de to bøkene jeg nå har funnet frem og har begynt på, er verken i den kategorien - selv om begge til tider er til å smile av - eller på engelsk.

Ene boken er fra prosjektet "Hele Rogaland leser" fra 2016; Sovjetistan av Erika Fatland.

En annerledes og veldig godt skrevet reiseskildring fra Turkmenistan, Kasakhstan, Tadsjikistan, Kirgisistan og Usbekistan. Boken er informativ og forfatteren formidler veldig godt opplevelsene sine gjennom disse uvanlige reisemålene. Jeg har akkurat "kommet til" Tadsjikistan, og per nå er favorittdelen min forfatterens reise gjennom Turkmenistan.

Andre boken jeg holder på med, er en julegave jeg fikk julen 2018, Kunsten å oppdra en verdensmester, av og om faren til de 3 løpebrødrene fra Sandnes. Jeg har fulgt serien om familien på TV, og synes det er imponerende det de får til.

Mann fortalte i ettertid at bokhandelen bare hadde signerte utgaver i butikken. Han kjenner forfatteren godt, og ville heller få han til å skrive en personlig hilsen til meg i den. De som jobbet i bokhandelen var litt overrasket over at han ikke ville ha en ferdig signert bok. De lette lenge, og måtte til slutt ut på lageret for å finne en som ikke allerede var skrevet i.

Ren og fin bok fikk han tak i, og forfatteren skrev en koselig hilsen til meg, noe jeg satte veldig stor pris på.

Jeg har bestemt meg for å prøve å finne lesegleden tilbake i løpet av denne annerledespåsken, og håper å finne den med disse to bøkene.

Challenge accepted

I går kveld meldte jeg meg på en challenge. Datter var på besøk, og fortalte om Runner's World virtuelle løpechallenge. Jeg er ikke egentlig et konkurransemenneske, men liker å løpe og elsker medaljer og ble ganske gira etterhvert som hun fortalte.

Runner's World Challenge tilbyr altså virtuelle løp og månedlige utfordringer i tiden fremover, og jeg har meldt meg på utfordringen "mil etter mil i april". Her kan en velge mellom en totaldistanse på 42, 150 eller 300 kilometers løping i løpet av april måned. Datter har meldt seg på 150 kilometer, men det blir nok litt i overkant for meg. Jeg valgte derfor den korteste distansen på 42 kilometer, og det bør jeg klare. Jeg har allerede 14 kilometer i beina for april, og mangler da "bare" 28 ...

Jeg hadde egentlig meldt meg på Hålandsvannet løpet som skulle vært arrangert 14. april, men det er nå flyttet til august. Dermed ble dette en god erstatning. Og medalje vil komme i postkassen få dager etter at målet er gjennomført.

Så får man bare håpe at løping fremdeles blir tillatt fremover, og ikke forbudt slik som i Frankrike.

Gjett hvem som skal ut og løpe i dag?

Verdens verste mor!

Da Sønn var nyfødt, hadde han atopisk eksem. Vi tenkte ikke noe mer over det, og ble heller ikke informert om at det var ren reell sjanse for at han også da kunne ha andre "plager". Han var ikke engang halvåret gammel før vi smertelig fant ut at det hadde han. Han fikk vannkopper, men så lenge han ble ammet skulle han ikke få det så sterkt. Det var feil. Han var full av prikker og klødde sånn at den til vanlig rolige, smilende ungen skreik i ett. Etter 4 døgn var det rett før jeg "heiv ungen i do". Jeg trodde egentlig ikke det fantes medisiner som kunne hjelpe mot vannkopp-kløe, men alternativet var å få meg innlagt på psyk, så vi gjorde et forsøk og ringte legevakten. Og vi fikk medisiner. Det var en kortvarig lykke. Jeg trodde seriøst ikke skrikingen kunne bli verre, men det var altså mulig. Dess mer medisin han fikk, jo mer skreik han. Vi ringte fastlege dagen etter, og det ble fort slått fast at han, etter all sannsynlighet hadde citrus allergi. Vi fikk skiftet type medisin til en uten citrus, og både mor og Sønn kom seg gjennom de gjenværende dagene med vannkopper.

Da Sønn skulle introduseres til fast føde, fant vi fort ut at det ikke bare var citrus han var allergisk mot. Spiste han egg, fikk han utslett. Samme med blåbær. Det boblet i huden på ungen dersom vi hadde tatt på en appelsin, og siden på han. På ferie i Italia skulle alle ungene ha nugatti på skiva til frokost, også han. Det tok noen dager før jeg skjønte hvorfor han grein hver eneste gang han hadde spist frokost. Inni munnen hans kom det store blemmer hver gang han spiste nugatti. Det så ut som om han hadde spist veps. Han tålte altså ikke hasselnøtter.

To år gammel satt vi en søndag og ventet på barnevakt. Foreldrene skulle på Viking - Brann, den kampen som i ettertid viste seg å bli historisk. Viking måtte slå Brann med 5 mål for ikke å rykke ned. Kvelden i forveien hadde vi hatt besøk, og laget til en blanding med peanøtter, non-stop og rosiner. Gutten visste at han ikke kunne spise nøtter, han visste at det ikke var lørdag og at han dermed ikke fikk sjokolade, men han spurte om å få noen rosiner fra blandingen. Han spiste tre rosiner, og ble helt blank. Han reiv seg i ørene, mens han fikk presset ut at han ikke fikk puste. Mann var ute for å hente barnevakten, og jeg var aleine med to unger. Jeg fikk hevet begge i bilen samtidig som jeg ringte sykehuset, og ba Datter om å prøve å holde Sønn våken og sjekke at han pustet sånn noenlunde. De sendte en sykebil i vår retning, mens jeg kjørte i mot, og fikk mann til å avlyse barnevakt og komme rett på sykehuset. Jeg følte meg som verdens verste mor! Vel fremme på sykehuset fikk han masse sprøyter og kom seg kjapt til hektene igjen. Det ble raskt konstantert at Sønn ikke tålte peanøtter, rosinene han spiste hadde ligget i samme skål og det var nok.

Mann så på klokken da vi ble utskrevet, han kunne ennå rekke kampen.... Jeg "måtte" bli hjemme og se den på TV. Viking vant 5-0. Sønn har fått høre det noen ganger, at jeg ikke "fikk gått" på den kampen.

Sønn har alltid vært glad i grøt, og til grøt skal man drikke rød saft. Uskreven regel. Sønn må ha vært rundt 4 neste gang vi holdt på å "ta livet" av han. Vi var tomme for saft, men jeg hadde en boks tranebær juice i kjøleskapet, og helte oppi et glass til han. "Den smakte rart, den saften", sa poden. Jeg ble ganske irritert, og påsto det var helt vanlig saft. "Drikk litt til". Ungen ble helt blank! "Jeg får ikke puste ..." Heldigvis hadde vi fått krisemedisiner, og fikk gitt han det rimelig raskt. Igjen fikk jeg følelsen av å være verdens verste mor. Jeg tømte ut resten av tranebær juicen, Mann kjørte i butikken og kjøpte saft.

Etter hvert vokste han av seg allergi for egg, og siden også blåbær. Men sitrus og nøtter satt i. Da sønn begynte i barnehage og seinere skole var alle veldig oppmerksomme og flinke på å håndtere alle disse allergiene hans, spesielt i barnehagen. De skilte fat med frukt han tålte og frukt han ikke tålte, for flere hadde sett hvordan huden hans begynte å boble dersom de bare tok på han, etter å ha tatt på citrusfrukt. Det ble noen triste øyeblikk på SFO da lærerne der ikke skjønte at det ikke bare var å vaske munnen godt etter at de hadde gitt han nøttesjokolade, eller at det ikke var det samme å gi de andre ungene sjokolade, mens han fikk et glass melk med oboy, men vi kom oss gjennom det.

En sommerdag jeg kom for å hente på SFO, kjente jeg nesten ikke ungen igjen. Han var så opphovnet i ansiktet, og at han kunne se noenting som helst med de øynene forstår jeg den dag i dag ikke. Det hvite i øynene hang utenforbi våtranden, og var illrødt. Han så ikke ut. Klokken var over 3 og fastlegen, var egentlig stengt, men jeg fikk fatt i de på telefon og lege ventet på oss og tok oss inn. SFO hadde vært på fritidsgården med masse dyr, og det viste seg at Sønn hadde fått akutt, ekstrem allergi for bjørk, gress og geiter. Geiter er som regel ikke et dyr som vi omgås, så null problem, men ungen måtte begynne med både tabletter og øyendråper 6 år gammel. Han klarte ikke å dryppe øynene selv, så alle kompisene fikk opplæring og trådte til når det var behov.

Sånn har det gått oppigjennom årene. Med tiden har han helt vokst av seg citrus-allergien. Nøtter har vi aldri våget å teste. Jeg har foreslått at vi kan kjøpe en Snickers og sette oss utenfor legevakten og prøve, men forslaget har egentlig aldri vært alvorlig ment.

Sønn begynner nå å bli voksen. I høst fikk han ny fastlege, og var innom for å få ny resept på allergimedisin. Før legen skrev ut medisiner, ville han ha en fullstendig gjennomgang av Sønns allergier. Det ble egentlig aldri gjort av forrige fastlege.

Testing ble gjennomført og resultatet viste han var allergisk mot både hasselnøtter, peanøtter, cashewnøtter og pistasjnøtter - ganske merkelig da de ikke er i samme familie. Han er også allergisk mot bjørk, gress, hund, katt og histaminer. Nesten alt som de testet han for, med andre ord. Han ble sendt videre til spesialist.

Sist uke var han hos denne spesialisten, og kom hjem og informerte at han hadde astma! Følelsen av å være verdens verste mor kom nok en gang tilbake. Her har vi gått i alle år, og tanken om at han kunne ha astma har aldri slått meg engang. Vel har han klaget på tungpust og piping i brystet, men har jeg reagert? Nei....

Det har nå blitt folk av han, og vokst opp har han gjort til tross for at moren gjentatte ganger nesten har tatt tabben på han.

Shipping

Jeg har en venn som er veldig interessert i "World Wide Shipping". Vi ble kjent 2. året på videregående skole, men etter eksamen mistet vi kontakten - i sånn ca 25 år. Etter at Facebook hadde eksistert en stund ble vi venner igjen der, og har siden hatt sporadisk kontakt. Han er altså lidenskapelig opptatt av båter og shipping, og sier selv at det ikke er en hobby, men en livsstil. Han reiser rundt i både inn- og utland og tar bilder av skip av alle slag, som han registrerer, kategoriserer, katalogiserer og jeg vet ikke hva, på sin egen WWS "nerdeside".

Jeg er ikke helt der og skjønner ikke helt hva det går i. Selv om det inngår litt båter i min jobb, har jeg nok med å forholde meg til de jeg skal ha på kampanje. Men tydeligvis er det mange som er interessert i sånt, for han har sykt med følgere på nerdesiden sin, med masse delinger og "likes".

Fredag ettermiddag tikket det inn en melding på jobbmailen om at verdens største kranfartøy, Heerema Sleipnir, skulle komme til havns på Haugalandet i løpet av helga for å gjøre et tungløft, noe som ville være et spektakulært skue. Jeg tenkte at jeg måtte varsle Venn slik at han kunne reise opp og få dette fartøyet inn i kartoteket sitt. I mitt hode kom jeg med "Breaking News", men nerd som han er, følger han med på Marine Traffic, og var allerede veldig klar over begivenheten.

Søndag morgen fikk jeg melding fra Venn om at fartøyet var ferdig med tungløftet, og nå hadde lagt seg til her, i byfjorden. For det hadde han sett på Marine Traffic.

Han var ute og fotograferte båten i går, og la inn flotte bilder på "nerdesiden" sin.

Siden det er en del av jobben min, og siden fartøyet nå ligger her i området, fikk jeg med meg Mann og Sønn og kjørte til Hundvåg for å få sett det. Hvilken størrelse! Det seilte en fregatt forbi mens vi var der, og den ble knøttliten i forhold.

Jeg synes nå kanskje ikke helt at det ser ut som et skip, men kjekt var det ihvertfall å få sett det.

Og kjekt er det at Venn holder meg informert om min pågående kampanje. Han kunne nå i går morges informere om at "min båt" i det øyeblikk passerte leiligheten vår på Sørlandet, informasjon jeg dermed kunne viderebringe på det daglige morgenmøtet.

Hadde det ikke vært hytteforbud nå i påsken, hadde jeg vært på hytta nå. Da skulle jeg jammen ha tatt vår egen båt ut for å vinke!

In loving memory of

Ranger var en skjønn, liten Chihuahua, født i Mexico, adoptert til Texas og som i ett år bodde i Norge, hvor jeg ble kjent med han.

Ranger var en ordentlig Diva, og det kom aldri - ALDRI - på tale å fire på kravene. Han gikk blant annet ikke på parkett. Det var visst supernifst, og han gjorde det bare ikke, samme hva vi lokket med, eller hvor mye vi prøvde. Han måtte bæres fra sted til sted, fra rom til rom i hus dersom det var parkett på gulvet.

Han gikk heller ikke tur. I Norge går vi tur med hundene våre. Amerikanere går ikke tur. Verken med hundene sine eller ellers.   Men Ranger sine Amerikanere ville gjøre som nordmenn, og begynte å gå tur. Ranger skjønte aldri vitsen med dette tur-greiene. For han holdt det å gå ut i hagen, og så inn igjen. Regnet det ute, var det ikke snakk om å gå ut i det hele tatt, og likeså om det var snø. Han hadde aldri opplevd snø før han kom til Norge, og han var altfor gammel til å synes at det var spennende.

Ranger sine eiere skulle på langweekend tur til London, og Datter fikk i oppdrag å ta seg av Ranger. Hun kjente ikke hunden så veldig godt, men hadde møtt han flere ganger, så alle regnet med at det skulle gå fint. Hun skulle over og være litt sammen med han, og lufte han litt tre ganger om dagen var planen. Første dagen ringte hun meg, ganske fortvilet. Ranger slapp henne ikke i nærheten av seg. Eierne var borte, og hun var på hans territorium, i hans hus. Han var vakthund med stor V. Han glefset og knurret, og var rasende. Jeg himlet litt med øynene, tenkte at hun bare var lite vant med hunder og ba henne vente til jeg var ferdig på jobb, så skulle jeg komme og gjøre jobben. Hah. Akkurat som om det skjedde. Ranger syntes ikke bedre om at jeg kom. Han hadde da vært inne i ganske så mange timer, og det var ting som absolutt burde komme ut utendørs. Vi prøvde og lokket, men nei. Ranger skulle absolutt ikke ut! Til sutt så vi ikke annen løsning enn å ringe til Mann, han kom med store, tykke hansker, fikk bånd på hunden og fikk den ut. Da hadde vi styrt i over 3 timer. Resten av passeperioden gikk heldigvis uproblematisk. Han skjønte nok at vi ikke skulle stjele, verken han eller inventaret i huset.

Vi ble etterhvert gode venner, Ranger og jeg, og jeg tror han tilga at vi tok han ut med makt den gangen i Norge. Jeg har ikke tall på hvor mange timer han har holdt meg med selskap på terrassen, der jeg har sittet, full av jetlag.

Julen 2019 fikk vi den triste meldingen om at Ranger var død. Han hadde sovnet stille, av alderdom.

Det blir aldri det samme å besøke farmen i Texas uten å ha Ranger løpende mellom beina.

Hvil i fred!

Touch

Helt fra jeg var liten, har jeg ønsket å jobbe på kontor. Mine venninner lekte med dukker, jeg lekte med permer og ark. Sorterte. Arkiverte. Systematiserte. Min mor jobbet i bank, av og til hadde de utgåtte blanketter som skulle kastes som hun tok med hjem til meg. Det var rene julaften. Da jeg skulle begynne på videregående skole, var det derfor helt naturlig at jeg begynte på Handel og Kontor.

I maskinskriving hadde vi en lærer som het Ågot. Ågot var minst 100 år gammel,  hun var sikkert født før skrivemaskinen var oppfunnet, det er jeg (nesten) helt sikker på. I første time satte hun en elektrisk skrivemaskin på kateteret, og proklamerte høyt og stolt at "Dette er en skrivemaskin. Her skruer vi den på!" Jeg kan fremdeles høre henne, med sine karakteristiske, sunnhordalandske r'er.

Hun hadde vært med på en revolusjonerende utvikling, nærmest fra skrivemaskinens fødsel fram til den nymotens tingen EDB. EDB-maskinene ville forøvrig aldri være mer enn et blaff, og kunne, etter hennes utsagn, egentlig ikke brukes til noe. De nye, elektriske skrivemaskinene skolen hadde investert i, til og med med rettebånd, var imidlertid framtiden!

Ågot satte hele sin ære i å lære oss til å bli gode maskinskrivere. Vi måtte selvfølgelig lære touch metoden, og for å lære oss det, måtte vi tape et A4 ark over tastaturet, og skrive mens vi hadde hendene under dette arket. Når vi hadde prøver, måtte rettebåndet tas ut. For korrekt skriving måtte det være, uten å måtte se ned på tastaturet, og uten å skrive feil. Jeg husker jeg syntes det var vanskelig, jeg pugget rekkefølgen på bokstavene og prøvde å lære fingrene mine hvilke bokstaver de var ment til å treffe, for å få inn den rette metoden.

Det gikk lettere og lettere jo mer jeg øvde og praktiserte og da jeg gikk ut 2. året, som forøvrig var siste året på videregående jeg hadde maskinskriving (før EDB og WordPerfect tok over), gikk jeg ut med 6er.

Nå, når jeg skriver, trenger jeg ikke se på tastaturet verken om jeg skriver på engelsk eller norsk. Fort går det også. Jeg skriver referat fra møter samtidig som jeg er møteleder og diskusjoner pågår. Det hadde jeg aldri klart om ikke Ågot hadde vært så standhaftig.

Mann ler av meg nå når vi nå sitter på samme hjemmekontor; han snakker til meg, jeg løfter hodet og ser på han mens han snakker, mens jeg samtidig fortsetter å skrive. Selv skriver Mann med 1 finger, og leter fram bokstav for bokstav. Jeg blir sjelden så irritert, som når han skal skrive noe mens jeg sitter og ser på. Det klør i fingrene etter å bare ta over.

Her om dagen registrerte jeg klapring fra hans side av stuebordet, klapring i en utrolig fart. Jeg måtte spørre hva i all verden han holdt på med. "Jeg skriver med touch" svarte han, og så umåtelig stolt ut. Jeg ble i et ørlite øyeblikk kjempeimponert. "Hva skriver du da?" "Vent så skal du få se, du får straks mail!"

Joda, Mann skrev vitterlig med touch, det hørte jeg jo, men ...

Det er ikke første gang jeg har fått en uforståelig melding fra han. For litt over to år siden hadde han en stor ryggoperasjon. Vi hadde avtalt at han skulle melde så snart han var ferdig operert, slik at jeg fikk vite at operasjonen var overstått, og at han hadde det greit. Jeg visste hvor lang tid operasjonen var planlagt å ta, og ikke lenge etter så jeg at han skrev på messenger. Og skrev. Og skrev. Jeg forventet en kjempelang melding, men det som tikket inn, var følgende:

Selv var han helt sikker på at han hadde skrevet "ferdig operert"...

Ølhund

Mann har alltid vært glad i øl. I løpet av de siste årene har denne gleden eskalert, og jeg tør påstå at han nå er en god del over gjennomsnittet interessert i øl.

Våren 2014 lastet han ned og begynte å bruke appen Untappd, og siden den gang har interessen bare økt. I appen tester han forskjellige øl, og rater dem etter smak. Målet er å få flest mulig øl, og da fortrinnsvis god øl. Jeg, som er et listemenneske, forstår godt poenget med å "samle og sortere", men jeg liker ikke øl. Likevel bidrar jeg til å holde hans galskap vedlike, ved å alltid være på utkikk etter noe han ikke har fra før.

I 2015 begynte han å brygge selv. Han hadde snakket om det en stund, og da bursdagen hans nærmet seg, dro jeg ned til BryggSelv og ba om å få alt han trengte til å kunne sette igang. Jeg kjøpte det enkleste settet, siden jeg ikke visste om han ville synes det var kjekt, eller om han i det hele tatt kom til å bruke det. Han elsket det! Interessen, og mengde utstyr økte betraktelig og fort. Settet jeg hadde kjøpt ble raskt erstattet av noe bedre.

Etter eget sigende, lager han meget god øl. Jeg har aldri smakt, og kommer aldri til å smake. Jeg synes alt lukter kattepiss!

I disse dager hvor fritid ikke kan brukes til så veldig mye, gikk Mann plutselig inn for å rydde det gamle kontoret vårt. Det har stort sett blitt brukt til lagringsplass av vas og rot, men han ville gjøre det om til  sitt eget "pulkerom". Til bursdagen for halvannet år siden fikk han kjøleskap med tappetårn i gave av mine foreldre, et nærmest must-have for alle seriøse øl-elskere, og ikke minst en højdare på fest! Det har stått ute i den delen av garasjen som Mann har gjort om til bryggeri, men han ville nå ha det inn på det nye pulkerommet sitt, slik at han kunne gå og tappe seg et glass nårsomhelst, uten å måtte gå ut av huset. Gjett om han var fornøyd når det var på plass?!

Jeg synes stort sett denne interessen hans er å leve med. Utenom når flaskene eksploderer og ølet står som en fontene opp i kjøkkentaket, når flasker står til karbonering over hele badegulvet, eller når han gjærer under trykk på badet. Du vet når du har små barn, og de gjør noe galt? Den stille, tunge stillheten? Nettopp! Jeg fikk nyvasket både kjøkkentak og bad ihvertfall!

Denne galskapen av en interesse har ført til mange morsomme episoder. Når vi er ute og reiser, sjekker Mann alltid i forkant hvor han kan finne høyt ratet, lokalt craft beer, og legger veien, for meg umerkelig, inn i rutene våre. Jeg kommer aldri til å glemme ene gangen vi var i Boston, hvor Mann geleidet meg gjennom det mest lugubre strøket langt utenfor allfarvei, kun for å kjøpe etpar bokser med øl... Og er det en Brewdog bar der vi skal reise, er vi alltid nødt til å gå innom der!

Etter å ha vært flere ganger i Texas og smakt DogFish Head 60, 75 og 90 minutes IPA, hadde han et stort ønske om også å smake deres 120 minutes IPA. Denne produseres kun i begrenset opplag to ganger i året, og hadde ikke vært å få tak i de gangene vi hadde vært der. Han ba derfor fint om at våre venner i Houston prøvde å få tak i den for han ved neste slipp.

En septemberkveld i 2016 fikk jeg et bilde tilsendt fra min venninne over there. Hun hadde fått tak i 3 flasker 120 minutes IPA, og nå måtte vi komme over og hente. Mann kunne ikke reise fra, så jeg meldte en venninne som er litt galere og mer impulsiv enn meg, og foreslo at vi to reiste over. Hun var ikke vanskelig å be, og når jeg fant billetter til 3000 kroner for en tur-retur reise per person, var det bare å løpe og kjøpe. Vi dro på en 5-dagers tur til Texas, for ølhenting - med innlagt julegaveshopping. For Mann ble dette en vinn-vinn situasjon; han fikk sin høyst ønskede øl + litt annet øl som jeg fant og tok med hjem til han, og han trengte ikke være med å kjøpe en eneste julegave det året.

I flere år har Mann snakket om et bryggeri i Vermont som visstnok laget verdens beste øl, Heady Topper, og det sto høyt på ønskelisten hans å smake dette. Bryggeriet eksporterer ikke ut av staten, så dersom du skal ha tak i, må du reise til Vermont. Sommeren 2017 hadde vi rundreise i New England området, og Mann la inn ønske om å reise til Stowe, Vermont og besøke dette bryggeriet. Stowe er en så liten plass at det nesten ikke viser på kartet engang, langt utenfor allfarvei. Egentlig er det et vintersportssted, og de som drev ski-resortet vi sjekket inn på, ristet på hodet av oss da vi fortalte at vi hadde kjørt helt dit, kun for å besøke The Alchemist bryggeriet.

På vei til innsjekking på motellet hadde vi vært innom bryggeriet, men de var utsolgt for Heady Topper for dagen. Vi måtte dermed vente til dagen etter, og planla å være der ved åpningstid morgenen etter, slik at det var en reell sjangse for å få tak i, når vi først hadde kjørt så langt. Alt dette fortalte jeg ved innsjekking, og etter hoderistingen kunne resepsjonist fortelle at de hadde Heady Topper i sin bar. De kunne imidlertid ikke selge uåpnede bokser, og boks måtte drikkes der og da, ved baren. Jeg fikk kjøpt en boks, spurte fint om de kunne se en annen vei etpar minutter - noe de etter litt overtalelse gjorde. Mann fikk boksen, stappet den i lommen og gikk for å pakke ut av bilen, for så og sette seg ned, slappe av og kose seg med denne høyst ettertraktede ølen. Den var visst verdt den lange kjøreturen og vel så det.

Morgenen etter skulle vi pakke i bilen og komme oss videre, Stowe var ikke en plass jeg var interessert i å være særlig lenge, men først skulle vi altså til bryggeriet for å få med oss noen bokser Heady Topper. På en eller annen måte, klarte de to som pakket ut å låse nøklene inni bilen, og der sto vi, langt in the middle of nowhere, og ville ihvertfall ikke nå noen åpning på bryggeriet.

Vi begynte å ringe rundt; først til de vi hadde leid bilen av - de hadde ingen bil registrert på oss, heller hadde de ingenting registrert på bilnummeret vi oppga. Vi ble hele tiden gitt nye telefonnummer å ringe, uten at vi kom til noen som kunne hjelpe oss. Til slutt, i ren oppgitthet, ringte Mann til NAF i Norge, og vipps så var Bob på vei for å hjelpe. Magisk. Mens vi ventet de oppgitte 45 minuttene, gikk Mann og Sønn for å handle litt drikke i den lokale hardware storen borti gata - og kom nærmest flyvende tilbake med 2 4-pakninger med Heady, samt litt annet brygg fra samme bryggeri. Bob kom og fikk åpnet bilen for oss, og vi kunne kjøre tilbake til sivilisasjonen. Vi fikk det vi kom for, og vi trengte ikke engang stå i kø på bryggeriet.

Også sommeren 2019 kjørte vi New England, og også da måtte vi innom the Alchemist. 2 ganger. Det endte med at vi hadde 24 halvliterbokser fra the Alchemist i bagasjen med oss hjem til Norge...

Selv om jeg til tider kan være litt oppgitt over Manns store hobby, og selv om jeg selv ikke liker øl, er jeg med å bidra på min måte, for å vise støtte. Når han brygger, designer jeg etiketter, jeg klipper de ut, han limer de på. Selv om det er hans greie, hjelper jeg til når han ønsker det. Er jeg innom polet, sjekker jeg alltid ut ølutvalget, er det noe som jeg mistenker han ikke har fra før, tar jeg det med hjem. I påsken blir det visst brygging igjen. Da har Mann bedt om at jeg lager knekkebrød av mesken, siden han synes de er så gode. Og knekkebrød skal han få! Det er å være en god kone, er det ikke?