Hastverkspakking ...

Før i tiden var jeg en flink pakker før jeg skulle ut og reise. Jeg skrev pakkeliste, og begynte gjerne å pakke to uker før avreise, bare fordi jeg gledet meg sånn og for å være sikker på at jeg fikk med meg alt. Mann var aldeles oppgitt over meg, og over å måtte ha kofferten stående åpen i om ikke ukesvis, så ihvertfall dagesvis, hver gang vi skulle ut og reise.

Jeg pakket alltid med mye mer enn jeg trengte, og kofferten var alltid blytung.

Gjennom årenes løp, og med etterhvert en solid erfaring i pakking og reising, har jeg endret pakkevaner. Jeg er nå blitt en i-siste-liten-pakker. Jeg vet ikke helt hva som er best, eller verst...

Jeg kom hjem fra jobb i går, og hadde halvannen time på meg før vi skulle kjøre til flyplassen. Og jeg hadde ikke funnet frem en eneste ting. Ikke hadde jeg skrevet liste heller. Det resulterte i panikk-pakking. Jeg klarte ikke å tenke klart over hva jeg trengte, ikke fant jeg adapterne etter sist London-tur, ikke fant jeg koffert-vekta (som er en nødvendighet når man reiser med Norwegian). Dermed ble jeg nokså kokt i hodet!

Jeg pakket selvfølgelig med mye mer enn jeg trengte, og kofferten ble blytung, denne gang også.

Jeg er noe usikker på hva jeg har pakket og, om det kan brukes, og hva jeg har glemt. Heldigvis kan alt kjøpes i London...

Frua til ...

I bloggverden er det veldig "in" å være frua til noen! Aller helst frua til noen som det høres ut som om har en betydningsfull stilling eller et ekstra spennende liv, som gir status og kred. Yrker som pilot, fotballspiller og komiker inngår visst i den kategorien. Er du i utgangspunktet en uinteressant person selv, bruk noen andre, liksom...

At Norges toppblogger var gift med en relativt ukjent midtstopper i tippeligaen som ikke hadde vært kjent på egenhånd foruten konas blogg, hadde jeg aldri gjettet. Jeg hadde hørt om henne før jeg ante hvem han var. Og jeg er fotballinteressert... Hun brukte ham og hans status, som han egentlig ikke hadde, til å oppnå status selv. Snodig.

Dersom man ikke har en kjæreste med en tilsynelatende betydningsfull job - eller ingen kjæreste i det hele tatt - funker det fint å være mamma til noen og. Helst ung og enslig sådan! Det vrimler av unge mødre som bidrar med glimt fra sin perfekte hverdag og maler enslig-ung-mamma-rollen lysrosa. Søk på "mammatil" og blog.no, og du vil ha lenker til blogger det vil ta en uke å gå gjennom.

Om du har oppnådd status som toppblogger med alle goder og sponsing det medfører, og leserantallet beginner å synke, da er det bare å få en unge til. Det høres kynisk ut, og det er nok ikke sånn det fungerer i virkeligheten, det er bare mitt inntrykk.

Og når man har opparbeidet nok klikk og egen status ved å være frua eller mamma til noen, ja, da kan man trø ut av skyggen og stå på egne bein...

Jeg har tenkt litt på hva jeg kunne kalt min blogg i så måte:

• vannogavløpsfrue.blogspot.com
• avdelingssjefsfrue.blogspot.com
• hobbyølbryggerfrue.blogspot.com
• fotballidiotfrue.blogspot.com
• Arsenalsupporterfrue.blogspot.com
• Vikingsupporterfamilie.blogspot.com
• mammatiltenåringer.blogspot.com
• elektrikerdatter.blogspot.com

Jeg liker spesielt godt vannogavløpsfrue og elektrikerdatter... Hvor mange ekstra klikk - om noen - disse bloggnavnene ville tilført, er uvisst.

Når jeg ble spurt som liten hva jeg ville bli når jeg ble stor, var svaret alltid prestefrue. Det hadde muligens funket ...

Jeg liker meg best i skyggen, og holder meg der. Jeg skriver kun for min egen del og står til ansvar for det jeg publiserer. Gud forby at jeg noen gang skal ut og måtte beklage noe!

Godtlevert.no

Jeg liker ikke telefonselgere og jeg liker ikke dørselgere. Jeg har registrert i Brønnøysundregisteret at jeg ikke ønsker telefonsalg, men det drypper inn en og annen telefon innimellom likevel. Som regel takker jeg bare nei og legger på. Dørselgere har vi stort sett vært skånet for her i enden av blindgata der vi bor. Vi hadde en alarmselger her om dagen, han snakket svensk og jeg erindret at jeg hadde lest noe om at det advartes mot en falsk, svensk alarmselger i avisa. Vi har alarm og skilt på huset som forteller dette, og det hadde han merket seg, så hvorfor han da ringte på om han virkelig var fra samme selskap - ja, det kan bare han svare for. Jeg ba ham pelle seg avgårde, jeg gadd ikke engang være høflig.

I går kveld ringte det på døren, Sønn åpnet, og jeg hørte det spurtes etter mamma eller pappa. Sukk, tenkte jeg. Utenfor sto Marco. Marco var fra godtlevert.no.

En veldig behagelig ung mann, som viste ID kort og fortalte og forklarte, og tilbød 20% rabatt om jeg signerte med en gang. Han hadde naturligvis provisjon. Jeg prøvde meg med at jeg måtte vente til Mann var kommet hjem fra reise, det er tross alt han som er Sjefen for matlaging, men da var det ingen rabatt å hente. Vel, Marco var en luring. På nett så jeg i etterkant at de har dette tilbudet til alle for første gangs levering...

Tilfeldigvis har vi diskutert godtlevert.no i heimen en del i det siste. Flere vi kjenner bruker det, og jeg har vært litt gira på å prøve det ut, jeg også, om ikke annet å få noen flere tips til hverdagsmiddager og litt variasjon i disse. Det blir ofte at de samme rettene går igjen og igjen og igjen, til vi alle er så leie av det at vi ikke orker tanken på det i månedsvis, selv om det er aldri så godt.

Mann er som sagt på reise denne uka, så jeg utnyttet situasjonen, tok en sjefsbeslutning og signerte på en ukeslevering for uke 7. Da skal menyen visstnok være laksekarbonader med tzatziki, gresk pizza og kokosmelksuppe med kylling. Eller vi kan velge en annen meny med andre retter, dersom jeg har forstått det riktig.

Satser på å få tilgivelse når Mann finner ut hva jeg har gjort, uansett er det ingen binding ut over den ene uka jeg har bestilt. Mulig det blir suksess, mulig det blir fiasko - men en ting er sikkert: Spennende blir det!

Utpressing

I dag har jeg blitt utsatt for utpressing. Det er en grov beskyldning. Bedre er det ikke at det er Datter jeg retter beskyldningen mot... 

Hun har lenge irritert seg over venner som kopierer bilder fra bloggen hennes, uten å kreditere henne for dem. Og det har jeg vært fullt klar over. Likevel brukte jeg to bilder fra bloggen hennes i mitt forrige innlegg, uten å spørre om lov, eller å kreditere henne. Jeg anser hennes bilder som nesten like mye "mine" all den tid hennes bilder enten er tatt med mitt kamera, eller med min linse, eller hun har brukt min eller farens mac til å blogge med ...

Til jul fikk jeg den fineste Marc Jacobs klokken. En skikkelig beauty! Heldige meg! 

Datter er nesten like glad i Marc Jacobs som meg, og jeg nevnte vel for henne at hun kanskje kunne få låne klokka av meg - en gang…

Jeg glemte å ta klokken på meg da jeg gikk på jobb i dag. 

Utpå ettermiddagen hadde datter fått med seg mitt blogginnlegg Evig Optimist, og følgende utveksling av meldinger fulgte:

Den lå jo bare der, ja…

Jeg lover, Marlene, jeg skal aldri mer låne bilder fra bloggen din uten å kreditere deg. Og dersom du ser på innlegget det gjelder, så ligger det nå kred inne. La klokka mi være i fred!!!

Evig optimist

Sesongkortene til Vikingkampene i 2015 er i boks, i år som for de 17 foregående årene.

Jeg ventet lenge med å fornye sesongkortene i år, ikke fordi jeg var usikker på om vi skulle ha dem, men for å på en måte demonstrere litt, at vi ikke er fornøyde. Akkurat som om noen hadde lagt merke til det ... "Siste frist" for fornying av kortene var rett før helga. Jeg fryktet ikke akkurat at våre plasser ville vært førstevalget til noen andre dersom vi ikke sikret oss dem, så stor rift er det ikke om sesongkortene...

Annerledes var det da Sønn skulle få sitt første sesongkort for 7-8 år siden. Stadion var så og si utsolgt til hver eneste kamp, over 10000 sesongkort var solgt til en stadion som tok 16000. Det var ingen ledige seter der vi satt, og vi måtte kjøpe plass til Sønn litt lengre borte fra oss. Vi fikk alltid ordna det slik at han fikk sitte med oss, men det tok etpar sesonger før han fikk sitt faste sete sammen med oss tre andre. Nå kommer det knapt 8000 på toppkampene, og enkelte ganger er det så glissent på stadion at du lurer på om det egentlig er over 1000 mann der. Det er trist!

Jeg fornyet altså årets sesongkort rett før fristen, og godt var det. I går kveld satt nemlig Viking-spillerne og personlig ringte rundt til alle som ikke hadde fornyet kortene sine... Det hadde jeg ikke syntes var så OK... Datter følte det imidlertid helt motsatt, hun hadde satt veldig pris på å få en telefon fra en av Vikingspillerne...

Jeg har regnet over hva jeg egentlig har brukt av penger på Viking i årenes løp, og det beløper seg til over 100 000 kroner. Det er mye penger, det. Og hva har jeg fått igjen? Masse frustrasjon og lite å glede seg over. Dessverre.

Det er lenge siden det har vært en hel sesong å juble over. Det har til tider vært glimt av storspill, men i det store og hele har nesten hver sesong vært en frustrerende nedtur, helt siden cupgullet i 2001, hvis en ser bort i fra bronsen i 2007. MANGE trenere har kommet og gått, enda flere spillere har kommet og gått, uten at det har medført bra tabellplassering, årets toppscorer eller triumf i form av trofeer.
Som den evige optimist jeg er, tenker jeg - i år som samtlige tidligere år - at i år! I år blir det gull!

Jeg håper i det minste på flere slike bilder:

© marleesverden.blogspot.com

og færre slike:

© marleesverden.blogspot.com

Jeg gleder meg og venter i spenning på at Tippeligaen 2015 sparkes i gang! Jeg håper på godt spill, mange mål og mange fornøyelige øyeblikk sammen med Viking gjennom hele 2015-sesongen - ikke bare en kamp i ny og ne...

Fair Play

I helga var det fotballturnering i Lyngdal. Sønn deltok, sammen med 26 andre lag-kompiser. 3 kamper skulle spilles lørdag. Det startet greit med uavgjort kamp mot Søgne, men så ble det tap mot Lyngdal. Tredje kamp var mot et annet lokalt Rogalandslag og for min familie en intern «feide», da Svoger som lagleder og to nevøer stilte på motstanderlaget. Det var en kjekk kamp, jevn og spennende. «De andre» scoret, «vi» kjempet for å utligne og alt var kjekt og gemyttlig til det gjensto ett minutt av kampen ... 

Enkelte foreldre har aldri hørt om FairPlay. Eller, de har nok hørt om det, men tror sikkert at det ikke gjelder dem, at FairPlay bare gjelder spillerne, og muligens også det andre lagets foreldre, kanskje. Men da kan jeg opplyse om at FairPlay gjelder både for spillere, trenere, ledere, dommere, foresatte/foreldre, besteforeldre, publikum, supportere, media og alle andre aktører innen fotballen. De har samtlige et ansvar for å opptre i tråd med FairPlay-verdiene, og prinsippet om FairPlay skal vises gjennom positive og konkrete handlinger.

Det finnes også noe som heter Foreldrevettregler, for foresatte, foreldre og besteforeldre. Som foresatte kan du bidra til å gjøre barnefotballen til en opplevelse for barna. ALLE barna, ikke bare dine egne… Klart, vi er jo våre egne nærmest, og heier selvfølgelig ikke på motstanderlaget, men en skal heller ikke prøve å ødelegge for det andre laget …

Men altså, ett minutt gjenstår av kampen. Det står 1-0, og vårt lag prøver å utligne. Ballen skytes ut over sidelinjen, rett i fanget på en far på motstanderlaget. Vårt innkast. Sønn løper for å ta innkastet, ser på han som sitter og holder på ballen, smiler og nikker og strekker armene frem for å ta imot. Han tror selvsagt at denne faren vil kaste ballen til ham slik at spillet kan fortsette. Der tar han feil. Istedet slipper denne faren bare ballen demonstrativt ned, og den dabber motsatt vei av der Sønn star klar... Skikkelig usportslig og usympatisk!

Det bues mot ham, men han fortrekker ikke en mine. Sidemannen hans, derimot, føler nok litt skyld og skam, og skal forsvare, og roper ut "men deres spillere gjør sånn og slik", og "deres andre lag står slik at vi ikke kan se", for å prøve å rettferdiggjøre. Det gjør det liksom bare enda verre...

Det er en barnefotballkamp ...

En fornuftig mor måtte gripe inn og be vedkommende om å kutte ut, tie stilt og oppføre seg.

På banen er det dommeren som dømmer, og lagene - begge lagene - spiller akkurat så tøft som det tillates. Uansett så har ikke foreldre noenting med å ta saken i egne hender, og "hevne" eventuelle hendelser på banen fordi dommeren ikke har dømt på et eller annet. Og angående guttene som "sto i veien", hadde de blitt snakket til på en ordentlig måte, så hadde de nok flyttet seg...

Du kan trygt si at disse to idiotene var det store samtaleemnet blant guttene, hele kvelden...

Det andre laget vant altså 1-0 over vårt lag. Det var selvfølgelig bittelitt surt, men det var en kjekk og jevn kamp, og jeg er stolt over en nevø som gjorde noen fantastiske redninger i mål, og en som var en solid forsvarskjempe med farlige frispark.

Dagen etter møttes de samme to lagene i B-finalen for å kjempe om 5. plassen i turneringen.

Den kampen vant vi.

Toppen på egoisme

Ofte består fredagene mine, i klokkeslettet mellom 15 og 17, av å stå i kø. Så ofte vi kan drar vi til Korshamn i helgene, rett etter jobb. For å komme til Korshamn, må vi kjøre E39. E39 går gjennom Ålgård, og for å komme forbi Ålgård må vi stå i kø.

Køen starter ofte ved Kvadrat, før den løser seg opp litt forbi Stangeland, og så pakker det seg igjen før avkjøringen til Håbafjell/Bogafjell. Grunnen til at det pakker seg akkurat her er veldig enkel:

Det er så sykt mange idioter på veien som er mye frekkere enn alle andre, som tror at de er mye viktigere enn alle andre, og som selvfølgelig har mye dårligere tid enn alle andre! Og ikke minst: som tror de er mye smartere enn alle andre. Vel, noen vil nok hevde at det er akkurat det de er - smartere... de slipper jo en hel del meter med kø!

I det tidspunktet vi sto og stampet forbi avkjørselen til Håbafjell/Bogafjell sist fredag talte jeg 37 biler som tok av E39 ved denne avkjørselen, for bare å kjøre rett gjennom rundkjøringen ved Helgø og tilbake på E39 igjen. Det var kun et fåtall av bilene som kjørte av på den avkjørselen som faktisk skulle til Håbafjell eller Bogafjell.

Det er rimelig enkelt å se fra motorveien når bilene bare kjører rett igjennom rundkjøringen og opp igjen. De som gjør det sparer vel en 20-30 biler på det. Heldige de! Men det de i tillegg gjør, er å skape kaos for de som står og stamper på hovedveien - det er de som er årsaken til at vi står der og stamper. Men jeg er helt sikker på at de ikke ofrer det en tanke! Mest "imponert" er jeg over snikerne som kjører firmabil med logo klistret over hele bilen... Skikkelig god reklame for arbeidsplassen sin! 

Jeg prøver å ikke la meg provosere, men beklager, jeg klarer det ikke.

Som en tilleggsopplysning kan jeg si at samtlige av de 37 jeg talte, var menn.... Jeg avstår fra å kommentere akkurat det ytterligere!

Jeg vet at det en gang var stort oppstyr fordi politiet hadde kontroll akkurat i rundkjøringen for å ta alle de som sneik, men det er mange år siden nå. Kanskje det er på tide med en ny kontroll der snart? Mine fingre er krysset for akkurat det, etpar tusenlapper i bot til hver av dem som sniker hadde kanskje gjort kjøreforholdene bedre, ihvertfall i noen uker, og det hadde nok gitt en fin sum i statskassen i tillegg.

... og i dag er det fredag igjen ...

En enkel kopp med kaffe

Vi var ute og spiste middag tidligere denne uka. Både Sønn og Datter hadde ærender i sentrum, dermed var det en enkel og grei løsning. Vi valgte en kinarestaurant som serverer lunsjretter til langt utpå ettermiddagen. Noen opplevelse var det ikke! Datter lurte fælt på - etter at vi hadde bestilt - hvorfor vi gikk på denne restauranten, hvor samtlige av oss alltid var misfornøyde i etterkant. Det hadde visstnok skjedd flere ganger, uten at jeg husker det. Jeg hadde visst tidliger også uttrykt at jeg aldri skulle gå dit igjen, men det er så lenge siden sist jeg var der at det rett og slett var glemt. Så: note to self: IKKE GÅ PÅ DENNE RESTAURANTEN FLERE GANGER! Sånn, nå har jeg skrevet det, og kan sjekke det opp før vi går der en annen gang!

Uanz, det kom inn et elder ektepar og lurte på om de kunne få kjøpt seg en kopp kaffe hver.

Som sagt serverer denne kinarestauranten lunsjretter til langt utpå ettermiddagen. Inkludert i lunsjmenyen er også kaffe. Likevel var det ikke mulig for dette paret å få kjøpt kaffe. Servitøren opplyste om spiseplikt, og informerte om at de heller ikke solgte kaffe, det hørte kun sammen med menyene.

Jeg kan huske at det en gang i forrige årtusen var spiseplikt ved alkoholservering, og at Hermans Hybel, min ungdomstids lokale pub, hadde noen simple, overprisede smørbrød den som ønsket seg en øl måtte kjøpe (men ikke nødvendigvis spise...). Her var det imidlertid ikke snakk om verken øl eller vin, kun en enkel kopp med kaffe.

Jeg skulle ikke sagt noe om restauranten var full av gjester, men det var bare oss der, pluss et par som satt i andre enden. Ellers sto samtlige av de andre bordene tomme. Jeg skjønner også konseptet med spiseplikt og at kaffen ikke blir "solgt separat" men er det ikke bedre med noen mennesker i restauranten, enn ingen? Kunne ikke dette paret for eksempel fått "vår" kaffe, den som var inkludert i vår lunsjmeny? Ingen av oss ønsket kaffe i etterkant, naturlig nok, siden 3 av oss ikke drikker kaffe. Om de ikke hadde noen kode for å slå dette inn i kassen, kunne de da ikke bare tatt en tjuings per kopp, og tatt det som tips? Er det ikke verdt noe at noen ser restauranten som så koselig at de har lyst til å drikke kaffe der?

Det var ganske tydelig at de ikke var "coffe-shop typer", de ville ikke ha noe fancy og ville for eksempel aldri gått på Waynes, de skulle garantert ikke bli sittende og nippe til kaffekoppene sine i evigheter, de ville bare sitte ned noen minutter og kose seg med en enkel, helt plain kopp med kaffe uten melkeskum og sirup, akkurat slik som de serverer til lunsjmenyene på kinarestauranter. Slik enkel kaffe er ikke å få tak i så veldig mange steder i dag ...

Paret måtte gå videre for å finne seg et annet sted å drikke kaffe. Jeg syntes det var litt trist.

Jeg tror du kan være rimelig sikker på, at om dette paret en gang skal ut og spise, så kommer de garantert ikke til å gå der!

Godt nok?

Jeg irriterer meg fryktelig over skrivefeil i artikler i aviser, og spesielt nettaviser, hvor der er relativt enkelt å rette opp - noe som ikke blir gjort... Joda, jeg er sikkert flink til å ha skrivefeil selv, jeg skal ikke sitte i glasshus og kaste stein, men jeg lever ikke av å skrive slik som journalister eller artikkelforfattere gjør...

Jeg kom over en artikkel om Karsten som er rasende over at Esso-stasjonen hans blir brukt som snuplass, på Dagbladet.no her om dagen. Det er en relativt kort artikkel, men likevel fant jeg, uten å måtte lete, lett 10 skrivefeil. ALLE har skrivefeil, det er ikke det som er irritasjonsmomentet. Irritasjonen min går først og fremst på at artikler publiseres uten at det overhode er lest korrektur. Hadde det vært gjort det, hadde mange skrivefeil blitt fanget opp og kunne blitt rettet.

Hva kreves av en artikkelforfatter for å få en artikkel publisert i en riksavis, egentlig, og hva slags form for kvalitetssikring gjøres? Er det kun autokorrektur? I så fall, dobbeltsjekkes ikke det som kommer opp med rød strek under?

Jeg skjønner at i 2015, for å holde seg interessant og om mulig skaffe flere lesere, handler det om å være først ute med det mest interessante. Alt må gå lynfort. Men hvor er yrkesstoltheten? Journalistikk er et eget studie, jeg ville trodd at en artikkel både ble lest og korrekturlest av annen enn artikkelforfatter før den ble publisert, ihvertfall for slike artikler som den jeg refererer til over, som ikke gjør noen forskjell om kommer ut kl 12:20 eller 12:40...Den burde i alle fall det, etter mitt hode. Bør man i utgangspunktet ikke være relativt god i norsk for å studere journalistikk og arbeide som journalist/artikkelforfatter, eller betyr det mindre? Er skrivefeil og feilformuleringer mindre viktig? Er det ett fett om man skriver levrandør i steden for leverandør, fordi folk forstår hva det betyr uansett? Er 10 skrivefeil i en artikkel helt OK, og godt nok? Jeg synes det er elendig!!!

Jeg vet at dette er et irritasjonsmoment for flere enn meg og jeg vet om flere som har kontaktet journalister for å påpeke dårlig språk eller større mengder skrivefeil og jeg tror jeg hadde følt det rimelig nedverdigende og ytterst pinlig å hatt dette som yrke, og mottatt tilbakemelding fra kunder hvor så mange feil på en såpass kort artikkel kan påpekes. Jeg tror rett og slett jeg hadde følt at jeg hadde gjort en dårlig jobb.

Nei, jeg har ikke kontaktet artikkelforfatter ... (men jeg vurderte det....)

Tilfeldigheter

Look, if you had one shot, or one opportunity
To seize everything you ever wanted. one moment
Would you capture it or just let it slip?
Eminem: Loose yourself

Det er morsomt hvordan ting ordner seg eller blir til, kun ved en tilfeldighet ...

Sønn har i mange år snakket om at han hadde lyst å lære seg å skyte med pil-og-bue. Vi har en familievenn som jakter med bue, og Sønn synes det høres ut som det kuleste i verden.

For et år siden, begynte det en ny gutt på fotballaget til Sønn. Han var fra Texas, og snakket nesten ingenting norsk. Det gjorde ingenting, norske unger starter jo med engelsk på skolen i 1. klasse. Guttene ble kompiser noe som medførte god språkutvikling, for dem begge. Foreldrene møtte opp på alle fotballkamper, og etterhvert begynte vi å prate sammen. Vi fant tonen feldig fort, og ikke lenge etter ble de med oss til Korshamn og fikk være med på hummerfiske og garnfiske, som de aldri hadde prøvd før. Siden dro vi sammen til Sirdal og sto på ski, og vi hadde flere hyggelige kvelder hjemme hos hverandre.

Så viser det seg at våre venner fra Texas jakter både villsvin og kanin med bue - og de "fisker" med bue - alt som Sønn drømmer om å prøve...

Nå er vi snart kommet til datoen for at de skal flytte tilbake til USA. De har flere ganger invitert oss til å komme og besøke dem. I starten lo vi det hele vekk, vi var jo tross alt i USA sommeren 2014, men så begynte vi faktisk seriøst å vurdere det.

Siden våre to familier har hatt så mye kjekt sammen denne høsten og vinteren, og siden de hadde så mye de ville vise oss om vi bare kom til Texas, begynte vi å lete etter flybilletter. I julen fant vi billetter til en meget god pris som vi bestilte, dermed blir det sommerferie I USA på oss i år også.

Gjennom vår familievenn som jakter med bue, har jeg funnet en ordentlig nybegynner-bue til sønn.

Vi skal avsted en dag nå snart og prøveskyte for aller første gang. Går det greit, og om Sønn vil, skal han kjøpe denne buen. Og trene. Masse. For man kan ikke dra på villsvinjakt eller kaninjakt med bue i Texas uten å ha øvd på forhånd...

Foruten all denne jaktingen på land og i vann, er det også planlagt rundtur på NASA, besøk i både Six Flags og Schlitterbahn vannpark, haifiske, og selvfølgelig shopping og sightseeing. Det blir utvilsomt en opplevelse for livet.

Det er merkelig hvordan slike ting bare skjer, at du helt tilfeldig møter nye mennesker og hvilken innvirking det kan få for deg videre.

Det er viktig å gripe sjangsene du får, når du har dem!

Det gledes!

Det er nå kun få dager igjen til ny London tur.

I mange år nå har det vært tradisjon å dra til London; hver November for julegaveshopping, og hver januar for salget. Og kanskje en gang eller to imellom der også. Og det er like kjekt hver eneste gang. 

Jeg simpelthen elsker London.

I 2014 var jeg i London 4 ganger: i januar med mann og barn, i mars med venninner, i juni på konsert med Datter, og i november med to vennepar. 

Når Mann og Sønn skal være med, er det viktigste at turen faller sammen med Arsenal hjemmekamp. Nå fikk vi ikke med oss kamp sist vi var over, dermed måtte vi bare bestille oss ny tur. Og det er den som nærmer seg nå.

Vi har fått billetter til Arsenal-Aston Villa, den kampen skal spilles søndagen. Lørdagen er reservert til shopping - for jentene! Guttene, som ikke er like shopping-gale, men mer football-gale, har fått billetter til en annen Premier League kamp; Crystal Palace-Everton. Det blir nok en kul opplevelse selv uten noen som helst tilhørighet til noen av lagene. Crystal Palace har visstnok en ørn som flyr over stadion før hver kamp, og hjemmepublikumet på Selhurst Park skal være blant de beste i Permier League.

Vi skal som vanlig i China Town og spise fried seaweed og duck in pancakes på Golden Dragon. Det er noe vi bare MÅ gjøre, HVER gang vi er i London. Du får ikke bedre duck in pancakes noe annet sted i verden, garantert! Lunsj på Yo! Sushi på Selfridges er også et must!

Litt kjipt er det at krona er så svak for tiden så et pund koster nesten 12 kroner. Not good, men lista over ting jeg skal se etter i London er heldigvis ikke så lang. Jeg skal mest bare nyte å være der! Og forhåpentligvis kommer jeg vel over et uimotståelig kupp eller tre ...

Til meg - Fra meg

Vi har butikk her på jobb hvor det selges litt forskjellige produkter, alt fra reklameeffekter, til treningsklær, reiseeffekter og produkter fra forskjellige leverandører vi har avtaler med. Jeg gikk forbi butikken en dag før jul, og da sto det lang kø utenfor, alle ventet på at butikken skulle åpne.

Det viste seg at de hadde fått inn et parti med disse umåtelig populære Urbania husene fra Kähler, og alle sto i kø for å sikre seg disse. Jeg ante ikke hvilke hus de snakket om, men stilte meg nå opp i køen sammen med de andre, og vel inne i butikken grabbet jeg med meg tre hus jeg også. Eller, jeg fikk egentlig klar beskjed om at jeg MÅTTE ha dem jeg også...

Vel tilbake på pulten min tok jeg en nøyere titt på dem, og viste dem til gjengen rundt meg. Mannfolka rista selvfølgelig på hodet, mens jeg likte impulskjøpet mitt veldig godt. Så godt faktisk, at jeg gikk tilbake til butikken og kjøpte meg enda ett hus ...

Påfølgende helg tok jeg dem med til Korshamn hvor jeg satte dem i vinduskarmen. De ble om mulig enda flottere om kvelden, med lys inni.

En fin liten førjulsgave til meg selv fra meg selv!

Jeg liker det konseptet: Til meg - Fra meg. Jeg er et utpreget listemenneske og er flink til å sette opp liste over hva jeg (og andre) ønsker meg (seg) gjennom året, men det er jo ikke alltid man får det man ønsker seg. Jeg fikk masse fine gaver til jul, men det manglet noe. Det noe som manglet, var en bestemt julepynt fra Georg Jensen. Jeg hadde det på listen min, men jeg hadde ikke sagt det til noen. Kanskje ikke så rart at det ikke lå under treet da...

I Lyngdal er det en butikk som selger akkurat det jeg ønsket meg, Bazaren, og i romjulen kjente jeg at jeg bare måtte innom der ...

En stor julestjerne og tre julekurver ble med meg hjem.

Så, bare for å forsikre meg om at jeg har fortalt det til noen :

Dette står på listen til neste jul!

Høstens vakreste eventyr

Høstens vakreste eventyr for vår familie starter 1. oktober. Eller egentlig 2. oktober. 1. oktober er det lov å sette ut hummerteiner, og første trekk er lov 2. oktober. Fra da av og ut november er det stor spenning. Slik har det vært siden vi kjøpte leiligheten i Korshamn, og til nå har vi altså fått med oss 3 hummersesonger. I hummersesongen reiser vi til hytta så og si hver helg. Vi reiser så ofte vi kan ellers også, men hummerfiske er nesten religion og blir høyt prioritert!

Første sesongen hadde vi ei enslig teine, og følgelig fikk vi ingen hummer. Året etter hadde teine-beholdningen økt til 6. På første trekket fikk vi 6 hummer, og vi så for oss at det var sånn det skulle være på hvert trekk fremover. Dengang ei. Vi fikk kun en hummer til, den hadde rogn og måtte i havet igjen.

I 2014 hadde teinebeholdningen økt igjen, og dette året ble det hummer jevnt og trutt, nesten på hvert eneste trekk. Vi endte opp med 11, + 11 som måtte uti igjen; 10 med rogn og en som var for liten.

Jeg kjøpte krabbegiljotin til Mann til jul, en genial oppfinnelse som alle som har hytte ved sjøen burde ha.

Den klarte imidlertid ikke å dele den største hummeren vi fikk ...

Det er helst Mann og Sønn som står for teinesetting og -trekking, mens vi jentene holder oss innomhus, men vi var da med på noen trekk vi også...

Vi hadde alle 11 gående i optimist-samlekassen frem til jul. 11 hummer gir ganske så mange middager, det er temmelig blasert, men jeg kjente jeg var litt lei av hummer da vi tok opp og kokte de siste.

Neste sesong tror jeg at vi begynner å spise det vi måtte få litt tidligere, så det ikke blir så mye på en gang ...

Ett huggormbitt, to huggormbitt ...

For 7-8 år siden begynte jeg å interessere meg for sopp. Jeg er oppvokst i et hjem hvor man aldri har spist sopp, og syntes egentlig ikke så mye om det, før en venninne begynte prosessen "få Merete til å like sopp". Hun lurte sopp inn i forskjellige retter, og jeg vennet meg til smak og konsistens og når jeg kom til det punktet at jeg kunne si at jeg syntes det var godt, fant jeg ut at jeg også burde kunne gå ut i skogen og fange min egen sopp.

Jeg gikk til innkjøp av flere sopp-bøker, og ut i naturen bar det med meg. Jeg plukket med meg det jeg kunne finne, og satt etterpå med bøkene for å prøve å finne ut hva jeg hadde plukket. Jeg turde ikke spise noe av det, annet enn kantarell som var det eneste jeg kunne si meg helt sikker på, men jeg syntes det var fryktelig interessant. I lengden ble det litt vanskelig å holde på å potle alene, og det var også kjedelig å kaste soppen jeg hadde funnet siden jeg ikke kunne være 100% sikker. Jeg meldte meg derfor på kurs for å lære mer om de forskjellige artene og bli sikker på hva som kunne spises - og enda mer viktig: hva som ikke skulle spises. Veldig nyttig og veldig interessant.

Jeg har mine faste sopp-plasser, men det varierer jo fra år til år hvor mye det er å finne. 2014 var et veldig godt sopp-år. Jeg hadde meg etpar gode helger hvor jeg hentet rundt 5 kilo hver helg. 5 kilo sopp er mye med den lave egenvekten en enkelt sopp har (-og det kjennes spesielt mye ut når det skal renses!). Men det er gildt å ha i fryseboksen utover vinteren og våren, og kunne lage soppstuinger og soppsauser.

Jeg henter fortrinnsvis kantareller og traktkantareller, det er det jeg er gladest i, men tar gjerne med litt piggsopp også, og selvfølgelig steinsopp eller andre rørsopper som jeg måtte snuble over.

 

For første gang fant jeg også sjampinjong ... Eller, fant og fant ... De vokste i mine foreldres hage... Jeg var innom på besøk og de nevnte de "stygge soppene" som vokste langs hekken. Jippi. Jeg tok med meg noen for å få de kontrollert, og jeg krysser det jeg har for at de kommer opp igjen i år. Da skal de bli plukket OG spist!

 

2014 var også året der jeg klarte, som for 5 år siden, å bli bitt av huggorm. Jeg kjenner ingen andre som har blitt bitt av huggorm, og jeg har aldri hørt om noen som har blitt bitt av huggorm to ganger... Men jeg har altså det. Begge ganger i håndleddet.

Denne gang, som sist gang, verken så jeg eller hørte noen orm, eller kjente at jeg ble bitt. Hadde jeg gjort det, hadde jeg flata ut på flekken. Men jeg har vært heldig, begge gangene. Denne gangen så jeg faktisk ikke bittmerkene før to dager etter at jeg hadde blitt bitt. Jeg kjente de samme symptomene som sist, med hjertebank og kvamenhet. Mann lurte på om jeg kunne ha blitt bitt igjen, siden jeg var så dårlig, noe jeg benektet sterkt. Men det hadde jeg altså. Jeg ble ikke blå denne gang, og hovnet heller ikke opp, så mye gift kan jeg ikke ha fått i meg.

 

Mann er livredd orm og har, etter første gang jeg ble bitt, vært noe nervøs når vi er i skogen. Det gjorde det ikke akkurat bedre å bli bitt enda en gang, så det spørs om han blir med meg på flere soppturer i fremtiden...

Men JEG gleder meg til høsten allerede!

Sjokoladepiken Julekalender

I desember 2014 fikk jeg sutret meg til min egen julekalender, for første gang.

Datter forkynte tidlig at hun ikke ville ha noe kalender lengre. Finfint. Kun en pakkekalender å fikse, til Sønn. Datter angret seg litt etter hvert som desember nærmet seg, men man får da stå for det man sier, mener jeg, så hun fikk ikke så mye som en bitteliten 10-kroners sjokoladekalender fra Europris engang.

Mann har i flere år ordnet seg sin egen julekalender. Ølflasker. Stor stas!

Men hva med mor i huset? Ingen fikser noen kalender til meg? Jeg vil jo og ha julekalender, liksom...

Mann og datter fikk etterhvert nok av sutringen min, og 5. desember fikk jeg en søt liten pose med 5 sjokoladebiter i - fra Sjokoladepiken, min absolutte favoritt-sjokolade-butikk.

Hver eneste dag frem til jul fikk jeg en ny sjokoladebit fra Sjokoladepiken. Desember 2014 var nesten den beste desember'en noen gang.

Jeg har en favoritt blant sjokoladene hos Sjokoladepiken: Uren Luren. Sjokolade med karamell og geitemelk. Høres kanskje ikke så veldig fristende ut, men den er nydelig. Heldigvis er det noe hele familien vet, og det var flere dager med Uren Luren sjokolade i kalenderen. Ren Lykke!

Sørgelig er det at det nå er slutt for hele Sjokoladepiken. Jeg krysser fingrene for at de starter opp igjen, slik at at familien kan gjøre det til en tradisjon å lage Sjokoladepiken- julekalender til meg hvert år fremover! Og hvis de ikke starter opp igjen, er jeg åpen for andre julekalendere også, altså ...

Share a Coke with ...

Jeg er Coke-a-holiker! Jeg drikker ikke verken kaffe eller te, men til gjengjeld drikker jeg Cola. Hver dag. Jada, jeg vet det ikke er bra ....!

Coca Cola har lenge hatt en kampanje gående med forskjellige navn på flaskene sine. Share a Coke with ... Og jeg har lett og lett etter mitt navn.

Merete er et vanlig navn i Norge, ca 5 000 personer har jentenavnet Merete som første eller eneste fornavn. Men jeg har aldri funnet en eneste Colaflaske med Share a Coke with Merete på. Jeg har imidlertid funnet Habibi. Jeg kjenner ingen som heter Habibi, men jeg kjenner mange som heter Merete. Det er vissnok såpass mange i Norge som heter Habibi at de får sin egen flaske, men Merete?? Nei... 

Jeg har uttrykt meg STERKT i heimen om akkurat dette.

Datter kom hjem fra kino for en stund siden, og kunne formidle at hun hadde funnet "min" Colaflaske. Men at hun hadde drukket den opp selv....

Eh... WHAT???

Hun hadde med seg tomflasken (!) hjem (!), som bevis (!), så den fikk jeg... I det minste...

Jeg leter dermed fremdeles etter "MIN" flaske... Og jeg vet den finnes der ute et sted...

Jeg vet egentlig ikke hvorfor dette er en så stor sak for meg ...

Lekeslange - fugleskit: 1-0

Husets dronning (ikke meg, men katten!!!) begynner å bli gammel og sær. Eller, sær har hun alltid vært, og nå er hun i tillegg gammel. Hun har med tiden forstått såpass at bager og kofferter betyr at hun må inn i buret sitt, og ut i bil. Hun HATER buret sitt, OG å kjøre bil. Straks hun ser at vi begynner å pakke til ett eller annet, er hun over alle hauger. Er vi så heldige at vi klarer å få henne inn i buret, klarer hun enten å «bryte» seg utav det – for så å stikke av og gjemme seg, eller hun driter i buret så fort hun er kommet inn i bilen, hvorpå vi må snu og kjøre hjem igjen for å rense buret – og dermed ta henne ut – og hun kan stikke av og gjemme seg. Festlig! Da er det rundt å finne naboer som er hjemme, som kan gi henne mat mens vi er borte. Det er det ikke alltid vi finner, dermed må vi sette ut mat til henne, nok til å vare til vi kommer hjem igjen. Vi fyller opp den store dispenseren med tørrfôr og setter det på bordet på terrassen. Som regel er det bare to netter vi er borte, så hun bør klare seg fint med det til vi er hjemme igjen.

Det er imidlertid også andre som nyter godt av at Pus er hjemme alene og får mat satt ut, både de andre kattene i nabolaget – og ikke minst fuglene. Alle fuglene i hele verden tror jeg faktisk, slik ser det i hvert fall ut når vi kommer hjem igjen: skåltom fôrdispenser og fugleskit overalt.

Nabokattene er det ikke så mye å gjøre med, men vi fikk et tips om hvordan å få bukt med fuglene. Fugler liker ikke slanger. De er faktisk redd for slanger. Visstnok. Tipset var å kutte av en bit av en vannslange og legge den opp mot matskåla, som en slange. Vi diskuterte det litt hjemme, jeg syntes det hørtes helt idiotisk ut, men likevel verdt et forsøk.

Minstemann fór opp i roteskuffa si og fant fram den gamle leke-ledd-slangen sin i tre, en slik som beveger seg når du holder den i halen.

 

 

Sikkert noe vi har kjøpt til han i syden når han var mindre, som han har gjemt på og som nå plutselig kom godt med.

 

Vi la den ut foran matskåla ei helg vi skulle på hytta. Da vi kom hjem var det fremdeles mat igjen i dispenseren, og ikke hadde vi fugleskit overalt heller.

Siden den gang har lekeslangen ligget på terrassebordet når vi er bortreist, vi bare forandrer litt på «stillingen» på den for hver gang. Jeg begynner faktisk å bli overbevist om at det funker.

Forskjellsbehandling

Datter var 3,5 år da Sønn ble født. I 3,5 år hadde jeg altså bare Datter, og forholdsvis god tid. Jeg laget det fineste babyalbumet og den fineste babyboken til henne, med bilder, utklipp, notater og skriblerier fra babyens første år, andre år tredje år. Første smil, første tann, første det ene og første det andre.

Alle advarte meg med at jeg aldri kom til å klare å følge opp når nestemann ble født. Jeg: *Himletmedøynene*. Bah. Liksom. Det var jo såååå gøy å lage babybok og babyalbum, å klippe ut og lime inn. Klart jeg skulle ikke bli som alle andre, klart jeg skulle fullføre og lage akkurat likt til Sønn som jeg hadde gjort til Datter.

Yeah! Right!

Med ei på 4 år samtidig som en på 6 måneder, ble det mindre tid. Og ingenting var liksom nytt lengre. Jeg hadde jo vært gjennom alt en gang tidligere, og selv om det var en helt ny unge, var det liksom ikke like nytt denne andre gangen. Stakkars Sønn. Det var ikke det at han var mindre verdt, det bare ble sånn. Det ble akkurat sånn alle hadde advart meg mot.

De to babybøkene står ved siden av hverandre i bokhylla. Den ene tykk og full av "minner", den andre betraktelig tynnere, med både mindre tekst og mindre bilder i, og jeg får et stikk av dårlig samvittighet.

Jeg forsøker å døyve den dårlige samvittigheten med å si til meg selv at en gutt aldri vil ta frem og se gjennom en sånnen bok, mens en jente definitivt vil gjøre det. Jeg aner ikke om det stemmer, men det hjelper litt bare å tenke det. Jeg sier også til meg selv at én dag skal jeg også gjøre hans album ferdig. Kanskje. Hvis han vil. Men det vil han sikkert ikke ... Håper jeg ...