Det finnes ikke dårlig vær!

I fjor høst var jeg på helgetur med Tippehønene til Sauda. Tippehønene er "foreningen" jeg går i; 4 jenter som har hengt sammen siden ungdommen og som møtes med mer eller mindre ujevne mellomrom. Da vi startet opp, møttes vi alltid på tirsdager, og så tippet vi Extra og så Extra-trekningen sammen, i foreningen. Derav Tippehønene.

Alle 4 er glad i å gå på tur, dermed var det en selvfølge at turklær skulle være med til Sauda. Jeg hadde ikke skikkelige turklær for regnvær, gamblet på opphold, og bommet så det holdt! Værgudene bestemte seg for å la det øse ned, sammenhengende, gjennom hele helgen. Det la imidlertid ingen demper på turlysten, lørdagen dro vi på en 6 km topptur, søndagen ble det over mila.

I mine etter forholdene relativt dårlige turklær, ble jeg gjennomvåt til skinnet, nesten før vi hadde startet. Det var så vått at tilogmed froskene søkte opp i høyden for tørrere terreng ...

I nettbutikken til jobben til Mann har de litt av alt, blant annet turklær. Da jeg kom hjem med de våte klærne etter sist tur, foreslo han tørt at jeg kanskje burde investere i skikkelige turklær. Jeg har egentlig ikke brukt for slikt så ofte, max etpar ganger i året, og skikkelige, vanntette turklær er fryktelig dyrt. Etter et kjapt lite søk i nevnte nettbutikk, fant jeg imidlertid et skallsett med 10.000 i vannsøyle til en helt overkommelig pris. Ukjent merke, men garantert mye bedre enn hva jeg noensinne har hatt, og som bør være mer enn godt nok til mitt bruk.

Til helgen skal Tippehønene på tur igjen, denne gang til ferieleiligheten vår. Forhåpentligvis viser Sørlandet seg fra sin allerbeste side værmessig, men om det mot formodning skulle bli regnvær har jeg i hvert fall sikret meg skikkelige klær, slik at turen ikke blir like gjennomvåt denne gang.

Parkeringskrøll

Jeg kjørte Mann til flyplassen en morgen. Det ser ut som en krigssone der ute, etter brannen i parkeringshuset en tirsdag i begynnelsen av januar.

Mann var selvfølgelig på reise den dagen, hadde parkert i parkeringshuset og kom hjem med det siste flyet som landet før flyplassen ble stengt. Han ringte meg og fortalte om brannen, og sa at han sikkert ble litt sein siden han ikke fikk ut bilen helt enda. Vi ble enige om at han, isteden for å vente, bare skulle hoppe i en taxi, så kunne vi hente bilen seinere på kvelden. Så lite dramatisk trodde vi det var da. Ikke lenge etter ringte han meg opp igjen. Hele området var avsperret, og det var ikke mulig å få tak i taxi, så han satte seg ned og ventet. Og sendte noen bilder fra åstedet.

Etter en time ringte han opp igjen, rimelig lei. Han ville da begynne å gå hjemover, så kunne jeg komme imot han med bilen og plukke han opp. Jeg hev meg i bilen, men ikke mange minuttene etter ringte han tilbake. Han hadde begynt å gå, og kommet bort til Heliporten. Der hadde han blitt hanket inn, han fikk verken gå videre, eller tilbake til flyplassterminalen igjen.

Jeg satt hjemme og så dekningen av brannen på TV hele ettermiddagen, mens han satt der ute og ventet. Og ventet. Og ringte hjem og klaget over hvor mye han kjedet seg. Naturlig nok. Han hadde landet rett før 4, timene gikk og ikke fikk de noe informasjon om hvor lenge de måtte bli sittende.

Ut over kvelden begynte de å evakuere selve flyplassterminalen der det var mest folk, mens de som var på Heliporten måtte vente og var de siste som kom seg ut av området. Ikke før godt over 9 ble de kjørt i flyplassbusser over rullebanen til ventende sivile busser som kjørte dem til Stavanger sentrum hvor det var etablert krisesenter med psykolog og det hele.

Vi ante ikke hvordan det hadde gått med bilen vår. Jeg så selvfølgelig for meg det verste; at bilen var oppbrent og kondemnert. Mann var litt mer optimist, han hadde parkert i den gamle delen av anlegget, og der så det ikke ut til at det var så store skader.

Vi har leiebil inkludert i forsikringen på bilen, men det kunne vi bare glemme. Leiebilmarkedet var støvsugd fra Haugesund til Kristiansand, og alt var allerede utleid. Heldigvis hadde vi kjøpt "Husfred" så noen krise var det ikke.

Etter to dager fikk vi komme og se på bilen. Hell og lykke, det hadde gått godt. Bilen var like hel, og så helt fin ut. Det hadde stått klart og tydelig i alle aviser at vi ikke måtte ta imot bilen uten å få den vasket, renset og sjekket. Takstmann som var med og så på bilen mente imidlertid at det ikke var nødvendig, og at den bare kunne hentes ut. Mann kjørte derfor rett til bilvasken på området, for å høre hva de mente. De tørket med en klut over dashbordet, og det var fullt av sot inni bilen. De antydet en reparasjon på mellom 8.000 og 15.000 for oppboning, interiørrens, service på klimaanlegg og skifte av kupéfilter.  Dermed var det bare å levere fra seg nøkler igjen, betale egenandelen på forsikringen og finne seg en taxi hjem. Påfølgende fredag kveld var bilen ferdig, og kunne hentes, god som ny!

Akkurat det med egenandelen irriterer meg grenseløst, men nå ser det ut til at vi kan få deler av den tilbake igjen. Jeg håper det, for det kjennes fryktelig urettferdig å måtte ut med 4000 kroner fordi en annen bil i parkeringshuset tilhørende Avinor begynte å brenne.

Men vi slapp å betale for parkeringen, det er jo og en ting...

Spørreundersøkelser

Norsk Gallup gjennomfører spørreundersøkelser for offentlige og private organisasjoner og bedrifter, og er en del av Norges største selskap innen analysebasert rådgivning. Undersøkelser fungerer som et talerør for forbrukere og innbyggere. Kunnskapen som samles inn, brukes blant annet til å få oversikt over det norske folks holdninger og erfaringer om viktige tema innen f.eks. politiske valg, kollektivtransport, helsetjenester eller handlevaner, eller for å få tilbakemeldinger på produkter eller tjenester.

Jeg står på mailinglisten til Norsk Gallup, og får ukentlig tilsendt undesøkelser som jeg kan svare på. Jeg pleier å svare så sant undersøkelsen gjelder noe jeg kan relatere meg til. Som regel tar hver undersøkelse 5-10 minutter å svare på, og i retur for mine svar får jeg poeng tilsvarende antall minutter testen er beregnet å ta. Poengene kan jeg veksle inn i forskjellige gaver fra deres gavekatalog.

I mange år har jeg samlet på juletrepynt fra Karen Blixens jul serien til Rosendahl. Det utgis nye figurer hvert år, og som regel får jeg etpar i julegave. Figurene er kjempefine, og med juletre både her og på hytta er det kjekt å ha mange.

Jeg var inne og så på saldoen min hos Norsk Gallup her om dagen, og så gjennom gavekatalogen for å se om det var noe kjekt jeg kunne bruke mine 140 poeng på. Og der hadde de ene Karen Blixen figuren fra Rosendal, en sløyfe som jeg ikke har fra før, til nøyaktig 140 poeng. "Velg gave"-knappen ble raskt trykket på, og få dager senere mottok jeg den i posten.

En veldig fin og kjekk takk for å bruke litt av min tid på noen enkle spørreundersøkelser. Og jeg har allerede begynt å bygge opp nye poeng på kontoen min.

Soppinteresse

Jeg er stadig en like iherdig sopp-plukker. Hver eneste høst, fortrinnsvis i helgene, vandrer jeg time etter time rundt i skogen for å lete etter sopp. Å ha blitt bitt av huggorm to ganger, i tillegg til å ha måttet plukke av dusinvis av flått fra rundomkring på kroppen, har ikke lagt noe demper på interessen eller gleden. 

For meg er det kantarell-familien som er gjevest. Av artene i kantarell-familien, startet jeg min «soppkarriere» med vanlig kantarell, den er lettest å kjenne igjen, og kan ikke forveksles med noe annet. Traktkantarell fulgte rimelig raskt etter, etter at jeg hadde tatt meg et sopp-kurs. 

I årevis var jeg på leting etter svart trompetsopp, en tredje art i kantarell-familien, og litt sjelden. Lykkefølelsen var ubeskrivelig da jeg endelig fant et sted med svart gull, og der har jeg funnet den igjen, år etter år. 

De siste årene har letingen, utover det jeg pleier å plukke, dreid seg om å finne gul trompetsopp, nok en art i kantarell-familien. Gjennom hele året prøver jeg å sondere ut nye plasser jeg skal undersøke til neste soppsesong, for forhåpentligvis å finne akkurat denne som jeg har så lyst å finne. 

Jeg leser bøker og ser på bilder for å lære meg å skille akkurat denne soppen fra andre (traktkantarell), slik at vet nøyaktig hva jeg skal se etter. Til nå har jeg altså til gode å finne den, men jeg gir ikke opp. Og håper at kommende sesong er sesongen jeg finner den!

Selvfølgelig plukker jeg like gjerne annen sopp også, jeg elsker steinsopp, piggsopp, morkler og blomkålsopp, men kantarell-familien er liksom gullet! 

Det har definitivt blitt en god del kilo sopp oppigjennom årene!

Jeg har veldig – VELDIG - dårlig stedsans, og går meg til stadighet vill, og må ofte bruke mobil for å finne hjem igjen. Det er litt dumt når jeg kanskje har funnet et flott soppsted, og så finner jeg ikke tilbake dit igjen fordi jeg hadde allerede gått meg vill da jeg fant stedet... Jeg fikk et tips om appen PhotoFind som kan gjøre akkurat det enklere for meg. Du tar bilde av stedet funnet er gjort, laster bildet inn i appen og vips! Du får en pil og en distanse. Klikk på distansen og Google Maps åpner seg – så er det visstnok bare å begynne å gå. Det er definitiv noe jeg skal prøve ut neste sesong! 

Et annet mål for meg er å lære meg kremler, men tror nok at jeg må ta et eget kremlekurs før jeg våger meg på disse. 

Åh, jeg gleder meg til høsten!

Underberg

Hver gang vi er ute og reiser, kjøper Mann en stor eske med Underberg på tax-free’en - både på utreise og hjemreise. Utreise-flaskene forsvinner som regel i løpet av turen. 

Mann mener Underberg er godt for alt og hjelper mot alt. Og av alt som ikke hjelper, hjelper Underberg best. Jeg drikker ikke Underberg. Jeg synes rett og slett det smaker fælt, og er vondt å drikke. Jeg ble påtvunget å drikke en liten flaske hver morgen den uken vi var i Egypt for flere år siden. Ifølge mann var det en nødvendighet for å unngå å bli sjuk av maten der, for det var det ganske mange som ble … Jeg grein litt hver gang han kom med flasken, og sto foran meg for å sjekke at jeg fikk ned alt innholdet - mellom brekningene. Jeg ble ikke sjuk, og Mann mener derfor han da har bevist at han har rett!

Alle flaskekorkene tas vare på.

Underberg har et «lojalitetsprogram» hvor du kan samle og «veksle inn» korker i unike Underberg-produkter. Produktene kan ikke kjøpes, kun veksles mot korker. De har ganske mange forskjellige produkter; blant annet Underberg forkle, nøkkelring, kortstokk, caps, t-skjorter, trailer med tilhenger, og høye stetteglass som du kan få gravert med ønsket navn, med tilhørende stand/bar med plass til Underberg flasker på toppen. Mest «vas», men glassene er fine, og det er også baren som følger med. Første batch av samlede ca 1300 (!) korker ble vekslet inn mot et sett med 4 graverte glass med bar.

Det skal altså en hel del korker til for å få nok til å veksle inn i produkter. Mann får ingen hjelp av meg til å tømme flasker, men det ser ut til at han klarer seg ganske godt på egenhånd. Nå skal det sies at han har brukt MANGE år på å samle nok korker til glass-baren, og han har også fått en del korker fra andre som drikker Underberg, men som ikke samler korker selv. 

Han har videre veldig lyst på Underberg-trailer og tilhenger, men der må jeg nok sette foten ned. Det kommer aldri på tale å ha noe sånt «til pynt» i heimen!

Afternoon Tea

Som regel når jeg er i London går alt i et heseblesende tempo. Det er liksom alltid så mye som skal nås, på så kort tid. Samme hvor mange dager jeg har der, føler jeg alltid ved hjemreise at det har vært en dag for lite. Men av og til reiser jeg sammen med noen som er flinkere enn meg til faktisk å ta en liten timeout mellom slagene.

Jeg pleier normalt ikke å gå på afternoon tea. For det første tar jeg meg sjeldent tid, for det andre liker jeg ikke te! Jeg har hatt helt grei afternoon tea etpar ganger, men det var før jeg var på afternoon tea på Sheraton Grand Hotel i Mayfair. 

Første gang jeg var der, var det sammen med en venninne som er en racer på å bruke appen Bookatable. Mennene skulle på fotballkamp, og hun hadde funnet et tilbud på Sheraton Grand som vi kunne ta mens de var der. Det var ganske så interessant; afternoon tea med free flowing bubbles. Da snakker vi! 

Sheraton Grand hotel er, vel; den mest treffende beskrivelsen jeg kan komme på: Posh! Hotellet er ærbødig i seg selv, restauranten med sirlig oppdekning, og med en dame spillende på harpe i bakgrunnen av lokalet. Stemningsfullt!

Du kan velge mellom uendelig med te-smaker, men for meg som altså ikke liker te, er ikke det så viktig. 

Maten blir servert på tradisjonelle bird-cage etasjefat, hvor nederste etasje inneholder nydelige sandwicher, midtetasjen nybakte scones med clotted cream og lemon curd til, og toppetasjen småkaker. 

Og FOR NOEN KAKER. Ikke bare er de flotte å se på, de smaker også himmelsk! 

Jeg hadde med meg en annen venninne til London noe senere. Hun er te-elsker, og hadde aldri vært på afternoon tea før. Det var dermed selvsagt at vi måtte innom Sheraton Grand! Også denne gang med free flowing bubbles. Te-elskeren hadde aldri smakt i nærheten av bedre te noensinne, og for henne var teen det største på hele London-turen tror jeg. Jeg, foruten etpar slurker te for høflighets skyld, holdt meg til boblene.

Om ikke så lenge skal vi nok en gang til London; meg og te-elskeren. Denne gang skal også en annen venninne være med, og det er nærmest et "krav" at vi skal ha afternoon tea på Sheraton Grand. Forhåpentligvis, for min del, har de fremdeles free flowing bubbles-tilbudet ... 

Gourmet

Jeg er veldig glad i «lite mat på store tallerker». Mann har tatt meg med på en av byens beste i den kategorien – Tango – på bursdagen min et par ganger, men det kommer jo på en «halv liten månedslønn», så det kan ikke gjøres ofte. Men fantastisk er det, de gangene vi gjør det. 

En av de største opplevelsene matmessig jeg har hatt, er da vi under Gladmat-Festivalen i Stavanger for en hel del år siden fikk bord på Kjartan Kjetlands Extreme Dinners Meny Arrabiata. Her ble vi servert 16 forskjellige retter, fysisk matet med skje av mannlige servitører til damene, og kvinnelige servitører til mennene, mens vi satt/lå på svære senger støttet opp med puter, inni et digert telt. Både stemningen og maten var magisk!

Et vennepar hadde ved en anledning vært på en fantastisk gourmet-restaurant i Odense, og fortalte om denne en kveld vi var ute på vift sammen. Egentlig er jeg et planleggingsmenneske, og veldig lite spontan, men akkurat der og da – vipps, så hadde vi bestilt oss helgetur til Danmark til dagen etter. Kun for å reise til Odense og spise på denne restauranten.

Odense ligger langt sør i Danmark, litt i overkant over hva som er OK å kjøre på en liten helg, men vi kom oss fram, selv med en omvei om Flensburg for litt grensehandel, og klokken 7 lørdag kveld var vi på plass på Goma!

Vi gikk for full pakke; Gochisö – en helaftensopplevelse.

Vanligvis blir du ikke aldeles sprekkmett på slike restauranter, men på Goma ble vi det. Det var så mange retter og så mye mat, at jeg rett og slett måtte hive inn årene og avstå fra etpar serveringer. 

Bildene rettferdiggjør slett ikke maten, som var aldeles nydelig og vel verdt reiseveien, selv om jeg ved en annen anledning kanskje vil ha litt flere dager på en såpass lang tur. Og totalprisen? Helt til å leve med!

En liten drøm er det å besøke Under en gang, både på grunn av lokasjonen under vann, og maten. Og jeg har ennå til gode å besøke byens visstnok aller beste - Sabi Omakase, og Re-Naa med sine nyervervede 2 Michelin-stjerner ... Forhåpentligvis skjer det en gang!

Medaljer

Som barn fikk jeg aldri en eneste medalje. Ikke at jeg var med på noe som kunne medføre noen medalje heller, da. Jeg hadde vel ca. tre treninger på friidretten i 11-års alderen, men dett var dett. Der manglet både talent og vilje, egentlig. Jeg var med i speideren i noen år, men der var det ingen medaljer som ble utdelt. Jeg spilte også kornett i korps i ett år, men måtte slutte etter aspirant-tiden da jeg ikke lenger kunne skjule at jeg ikke kunne lese noter, og i ett helt år hadde spilt kun på gehør og pugging, så ingen medalje å få med derfra heller. 

Da jeg begynte å jogge som godt voksen og 40+, var det aldri noen intensjon at jeg skulle delta i noe løp. Jeg eier ikke konkurranseinstinkt, og har egentlig aldri brydd meg så mye om å måle meg mot andre. Jeg har imidlertid alltid brukt sportstracker, og syntes etter hvert som formen begynte å komme seg, at det var kjekt å se tydelig progresjon. Litt etter litt begynte tanken om å være med i et løp å melde seg. Da ville jeg jo da få min aller første medalje … Det hadde vært stort!

I USA har de finslige 5-kilometers «fun-run», ikke noe seriøse greier for eliteløpere, men mer for vanlige folk. Du kan løpe, eller bare gå hele eller deler av løpet om du ønsker. Det virket også «tryggere» og uten noe som helst press å være med i løp der, i tilfelle det ble helt katastrofe. Sommerferien 2017 meldte hele familien seg på et slikt løp i Maine. Og det gikk strålende! Jeg perset på 5 kilometeren, med god hjelp av datter som løp sammen med meg og dro meg rundt. Og jeg fikk min aller første medalje. En flott en, med bilde av en hummer, siden løpet var i forbindelse med den lokale, årlige hummer-festivalen. Det var supergøy!

Både løpet og medaljen ga mersmak. Året etter var vi på ny i USA, med venner - på besøk hos venner i Texas denne gang. Vi fant et 5-kilometers Thanksgiving charity-run i nærheten av der vi bodde, og meldte oss på. Vi hadde kjøpt med Norge-T-skjorter som vi løp i – og høstet med det stor oppmerksomhet både fra arrangører, deltakere og tilskuere - så stor, faktisk, at i påfølgende års løp var gjengen i Norge-t-skjorter avbildet på invitasjonen til løpet! Ny medalje til samlingen ble det, og i forsinket bursdagsgave fra min amerikanske venninne fikk jeg en egen medalje-henger etter vel gjennomført løp. 

Som jeg har skrevet om tidligere her på bloggen, meldte jeg meg deretter på Ryfastløpet, og jeg skulle plutselig løpe halvmaraton. Som et ledd i opptreningen var vi en liten gjeng som meldte oss på Hålandsvannet-løpet. 7 km, med ny pers rundt vannet. Kjempegøy. Kanskje et ørlite, begynnende konkurranseinstinkt er i emning? Til dette løpet fikk jeg i tillegg verdens kuleste startnummer! Veldig passende!

Nå har jeg 4 medaljer på medaljehengeren min. Jeg er kjempestolt!

Når det gjelder løp fremover, har jeg meldt meg på også dette årets Hålandsvannet-løp, i april, men noen planer utover det har jeg ikke. Etter Ryfast sa jeg at jeg aldri noensinne behøvde å løpe halvmaraton igjen, men sånn i ettertid; hadde de arrangert akkurat det løpet en gang til, hadde jeg deltatt, uten tvil. Selv om det var langt, tungt og vondt, var det samtidig utrolig gøy. Så, døren står egentlig litt på gløtt for en ny halvmaraton likevel, og det er slett ikke en umulighet at jeg en eller annen gang i fremtiden melder meg på 3-sjøers løpet …

Daddel-kuler

Å være søtmoms og samtidig diabetiker er ingen god kombinasjon. Jeg elsker sjokolade!

Etter flere år med å kunne regulere diabetesen på egenhånd med diett måtte jeg begynne med medisiner, og kutte ut Cola, som jeg i alle år har vært avhengig av. Eller, jeg kuttet den ikke ut, jeg bare skiftet - til Cola Zero. Det er min koffein, og den MÅ jeg bare ha! Det gikk over all forventning, og jeg synes nå Zero er bedre enn vanlig Cola. Sjokolade er også noe jeg bare MÅ ha, men det finnes ikke egentlig noe godt alternativ til sjokolade. Akkurat det er litt kjipt når man har diabetes. Litt kan man jo ha, men når det gjelder sjokolade har jeg overhode ingen begrensning …

Jeg fikk en oppskrift på noen alternative og sunne «sjokoladekuler» av en tidligere kollega, og i «omstillingsuken» mellom gammel og ny jobb fant jeg ut at jeg skulle prøve meg på disse. 

10 stk dadler

4 ss kokosolje

2 ss kakaopulver

1 dl havregryn

Litt havsalt og kanel

3 ss kokos til rulling

Jeg startet med å smelte kokosoljen i vannbad, samtidig som jeg la dadlene i bløt i 10 minutter. Deretter fjernet jeg steinene fra dadlene og moste de i kjøkkenmaskinen. Jeg blandet kakaopulver, havsalt og kanel oppi kokosoljen, hadde oppi de moste dadlene og havregrynet og blandet det godt. Deretter 15 minutter i kjøleskap for at «røren» skulle få sette seg, og bli lettere å rulle til kuler. Kuler ble deretter laget og rullet i kokos, og så tilbake i kjøleskap i lufttett glass for oppbevaring. 

De var superenkle å lage. Gjort på en halvtime fra første ingrediens ble funnet frem til ferdige kuler var i kjøleskapet – mesteparten av tiden gikk faktisk i venting. SÅ gode de ble! Første batch forsvant før kvelden var omme. Dagen etter ble ny batch laget, da med dobbel oppskrift.

Datter nektet først å smake, og påsto hun ikke likte dadler. Vel, det var i så fall før hun hadde smakt disse. Sønn rynket på nesen da han hørte hva som var oppi, men elsket de, og serverer de nå til alle han får på besøk. Ingen av de som til nå har vært innom og smakt, kan forstå at dette er sunt, at det faktisk ikke er sjokolade i de. Og det er jo en god ting; sunt godteri som ikke smaker sunt … Det er noe i hvert fall jeg liker! Og perfekt for en søtmoms av en diabetiker.

Opplevelser kan ikke måles i kroner

Da vi kjøpte ferieleilighet på Sørlandet, måtte vi love ungene at det ikke skulle gå utover «normale» ferier. De er oppvokst med mye reising, og ønsket absolutt ikke å tilbringe hele sommerferien på Sørlandet. De ville til utlandet! 

Ungene begynte å bli såpass store at vi kunne reise på andre typer ferie enn charter; litt lengre og kombinere med litt storbyferie. Det første "langreise"-året reiste vi til Aruba. Året etter ble hele familien smittet av USA-«feber»! Sommerferie har fra da av blitt lagt dit hvert eneste år. I 2014 var vi i New York og Florida, 2015 i Texas, 2016 i Texas og Louisiana, 2017 i New England-området, 2018 i California og 2019 i New England igjen, med en svipptur innom Canada. Vi har i løpet av de siste 6 sommerferiene vært i 19 stater, noe som visstnok tilsier 38% av USA. I tillegg har jeg både alene, og sammen med Mann, hatt en del langweekend-turer til USA.

Vi satt og snakket om reising og ferie i lunsjen på jobb her om dagen, og en kollega regnet raskt sammen at vi måtte ha brukt nær – om ikke over – en million til sammen på ferier de siste 7 årene. Sånn har jeg aldri tenkt. Ja, det er dyrt å reise til USA, men jeg har aldri lagt sammen og sett totalsummen. Det er skremmende mye penger, og jeg vil helst ikke tenke på det. 

På den andre siden; vi har samlet 19 stater med minner! Vi har stått opp midt på natten for ut og fiske hai i morgengryet, fisket alligator-gar om natten med hodelykt og pil-og-bue, fisket rokke med pil-og-bue, og vært på kanin- og villsvinjakt i Texas, vi har vært på hummer festival i Maine, har padlet kajakk i Cape Cod, kjørt airboats i Everglades, svømt med ville delfiner i California... Opplevelsene vi har hatt er så mange - altfor mange til at de kan ramses opp - og så store, og de kan slett ikke måles i penger.

Kjørende langs veien i Vermont så vi plutselig dette skiltet:

Bare å få sett det er nesten verdt en million kun i seg selv ...

Too Good To Go

Når god og spiselig mat havner i søpla, blir det til matsvinn. Det er ikke bare maten som havner i søpla, men også alle ressursene som ligger bak det å produsere, foredle, frakte og oppbevare maten. Matsvinn er et stort miljøproblem. Via appen Too Good To Go kan du redde forundringsposer fylt med overskuddsmat, til en billig penge. Posen kan for eksempel inneholde bakervarer, matvarer fra dagligvarebutikker, frokost eller lunsj fra hoteller, eller middagsretter fra restauranter. Du aner ikke hva som er oppi forundringsposen før du henter den på gitt klokkeslett, som som oftest er rett før stedets stengetid.

I går morges bestilte jeg 2 slike forundringsposer. Den ene, forundringspose med bakervarer, skulle hentes hos Vaaland Dampbakeri i Hillevåg mellom klokken 15:30 og 16:00. Den andre, forundringspose med dagligvarer, bestilte jeg fra Helgø Meny Mariero, og skulle hentes mellom 20:30 og 20:45.

Jeg håpet veldig at det skulle være berlinerboller oppi forundringsposen fra Vaaland, selv om jeg tvilte på det. Vaaland sine berlinerboller er de beste berlinerbollene som finnes, stappfulle med vaniljekrem, og de er utrolig populære. De selges kun fra nyttår til ca midten av mars, aldri ellers i året.

Vel hjemme med posen etter henting, var det faktisk var to berlinerboller oppi, sammen med tre rundstykker, ett horn og en salat med egg og reker. For 45 kroner.

Det ble en veldig god lunsj!

Om kvelden var det henting hos Helgø Meny Mariero. Der kom jeg hjem med en stor papirpose med digg!

Posen var fyllt med et brød, en spicy burger, to veggisburgere, to baconburgere, en boks med Jacobs oliven, en pakke hamburgerrygg, en pakke kalkunpålegg og to sjokolade-croissanter. Alt det til 49 kroner.

Jeg har hørt litt forskjellig om Too Good To Go, og det er visst ikke alle steder du får så mye, eller like gode varer. En venn hadde blant annet ett sted fått tre vaffelplater... Jeg har kun prøvd en gang tidligere, da fra Jærbakeren, også den gangen ble jeg fornøyd. Jeg kommer definitivt å prøve det igjen!

En hvit båt

Da vi kjøpte oss ferieleilighet ved sjøen i 2012, var det obligatorisk med båt. Det er jo det på Sørlandet! Et kort øyeblikk så jeg for meg late dager på flatt hav, tøffende rundt i viker og fjorder - skikkelig Sørlandsidyll. Et kort øyeblikk glemte jeg at jeg både har vannskrekk generelt, og båtskrekk spesielt …

Vi fikk ikke egen båtplass med leiligheten, men gjennom bekjente fikk vi leie en, og båt ble kjøpt. Spør du meg hva slags båt, vil jeg svare en liten hvit båt. Jeg ble med ut på sjøen noen få ganger, men ble fort sjøsjuk, og var derfor ikke noe stas å ha med. Mann og Sønn derimot, elsket båtlivet med cruising, fisking, ruse- og teinesetting, og det tok ikke lange tiden før «3-fots-sjuka» tok dem, og den lille hvite båten ble byttet ut med en litt større, hvit båt. Jeg prøvde innimellom å vise en smule engasjement; men det var temmelig nyttesløst. En augustkveld med tilsynelatende flatt hav og nydelig solnedgang foreslo jeg på eget initiativ å dra ut og fiske makrell. Vi kom oss 10 minutt ut fjorden, la oss til og heiv ut snørene. Etter få minutter var jeg så sjuk at jeg bare måtte bli kjørt inn til land igjen. Jeg måtte rett i seng, og sov i 13 timer i strekk, så dårlig ble jeg av den lille turen. 

Den nye, litt større, hvite båten viste seg imidlertid å ikke være helt sjødyktig. I hvert fall ikke i uvær. Den skulle være selvlensende, men noe galt må det ha vært med konstruksjonen av den båten, for den sank, med ujevne mellomrom. Vi visste at den hadde vært under etpartre ganger før vi fikk den, men Mann var av den oppfatning at det var av helt andre årsaker. Noe det altså viste seg at det nok ikke var. Første gang den sank hos oss, ble den kondemnert, men vi fikk liv i motoren igjen og kjøpte den tilbake fra forsikringsselskapet. Og døpte den Helge Ingstad. 

Etter at den for andre gang hadde blitt heist opp etter å ha vært under, kunne ikke motoren reddes. Vi fikk gang på den, den kom opp fart før den plutselig gikk i nødmodus, og ikke kom over 5 knop. Skulle vi ha fersk fisk, og hummer i hummersesongen, funket akkurat det dårlig. Vi måtte ha ny båt. Igjen slo «3-fots-sjuka» til. 

Jeg la inn ønske om båt med «hytte», hvor jeg kunne sitte innendørs og tørt; det kunne jo være en sjangs for at jeg da skulle klare – og synes det var kjekt – å være med av og til. Stadig optimist! Sønn hadde allerede funnet den båttypen han ville vi skulle kjøpe, og mine ønsker ble der ivaretatt. En enda litt større hvit båt ble kjøpt i Mandal, og etter en kort svipptur nordover var den på plass i vår hamn. 

Jeg har nå vært med ut i båt flere ganger det siste halve året, enn de foregående 6 årene til sammen. Jeg har vært med på tur, fått sett både Lindesnes fyr og Under - fra sjøsiden, noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre. 

Jeg har blitt sjøsjuk også i denne enda større hvite båten, men har taklet det mye bedre. Om det har med båten å gjøre, eller med meg og mitt hode er jeg imidlertid usikker på. 

Pakkekalendergave

I min forrige jobb, hadde vi pakkekalender i adventstiden. Det ble bestemt ganske tidlig om høsten, slik at vi hadde god tid til å finne kjekke gaver. Vi var 12 stk i avdelingen, og alle skulle levere 2 gaver hver, ferdig pakket inn, til ca en 50-lapp pr gave. Jeg skulle til USA på min årlige «julegaveshopping-tur», og baserte meg på å finne noe der. 

En av de første dagene fant jeg den perfekte pakkekalendergaven! Den ville kanskje ikke passe til alle, og all den tid det var lodd-trekning av ferdig nummererte gaver var det litt risky. Det var et temmelig spesielt produkt, jeg hadde aldri sett noe lignende før, og jeg bare måtte kjøpe det. Mann trakk kortet sitt og betalte for varen.

Algoritmer styrer mye av hverdagen i vår digitaliserte verden. Har du søkt etter noe på nettet, kanskje en reise til et bestemt sted, eller et bestemt produkt, får du plutselig opp mange annonser om akkurat det du har søkt etter på andre nettsteder du besøker. Dersom du har stedstjenester aktivert på mobilen, vil det også medføre annonser og tilbud fra området du er i. Det handler om å tilby reklame som er tilpasset deg som bruker, dine interesser, der du befinner deg. 

Dagen etter fikk jeg, i min Instagram feed, opp reklame for akkurat det spesielle produktet jeg hadde kjøpt til pakkekalenderen på jobb. Det produktet jeg ikke ante at fantes, aldri hadde sett før, aldri hadde søkt etter på nettet, og som mannen min hadde betalt for med sitt kredittkort. Det er litt av et sammentreff! Et litt nifst sammentreff. For jeg føler meg straks overvåket. Hvordan skal det være mulig? 

Jeg har kommet fram til at det er nødt til å være en tilfeldighet, det kan ikke være mulig å knytte meg til kjøpet av dette produktet. Men likevel…. En uggen følelse!

Tilbake til pakkekalenderen; det ble en suksess, som jeg håpet. Mottaker var strålende fornøyd! Hvem hadde vel ikke blitt glad for en sånn?

Glass-mani

Jeg elsker glass! Drikkeglass i forskjellige typer, størrelser og fasonger. I en periode kjøpte jeg så mange, at Mann la ned forbud mot å kjøpe flere ...

Jeg kjenner noen, fra hvilket hushold skal være usagt, som er av den formening om at dersom de kjøper ett glass med drikke på et utested, kan de da ta selve glasset med seg hjem etterpå – dersom dette er usedvanlig fint – all den tid de har kjøpt ett glass med drikke …! Disse noen har videre «lært opp» andre, i andre hushold, til å gjøre det samme. 

Personer fra et av disse andre husholdene var på weekendtur på Island for en tid siden, og på en bar der fikk fruen servert bobler fra de lekreste glass. Og med den «opplæringen» hun hadde fått, stappet hun det ene glasset i vesken da det var tomt. Og sendte bilde til meg når hun hadde fått det hjem på hotellrommet.

Da jeg fikk bilde av Island-glasset, kjente jeg at disse glassene bare MÅTTE jeg få tak i! Jeg hadde bare et dårlig screenshot av et snapchat bilde å gå ut fra. Jeg søkte og søkte på nett, før jeg endelig fant de via Google billedsøk, og dermed fikk ordentlige bilder av glassene. 

De ble solgt fra Tyskland, fra en for meg ukjent produsent, Stöltzle Lausitz, uten forhandlere andre steder. Jeg kontaktet firmaet, de solgte fortrinnsvis til restauranter og puber, og kun innenfor EU. Det var helt uaktuelt for dem å sende til Norge, men om jeg hadde en adresse i f.eks. Danmark, Tyskland eller England, kunne de gjerne sende dit. 

Jeg grublet lenge på hvordan jeg skulle ordne det, helt til jeg var på et middagsbesøk hvor det også tilfeldigvis var tilstede en importert tysker. Jeg viste fram bildene jeg hadde lagret av de lekre glassene, og forklarte min frustrasjon. Han likte glassene han også (selvfølgelig, hvem gjør ikke?), og ville bestille til seg selv også, og han kunne dermed brukes som mellommann; han hadde familie i Tyskland som helt sikkert kunne brukes som mottaker. Vi ringte en tante, og før kvelden var omme var glass bestilt, og hun tar glassene med seg nordover i bobilen, neste gang hun kommer på besøk - sikkert i løpet av våren / tidlig sommer. 

Det har ingen betydning NÅR jeg får dem, bare jeg vet AT jeg kommer til å få dem!

Virus

Virus er et skummelt ord. I vår teknologiske hverdag blir det ofte ropt varsku om diverse datavirus. De siste ukene er det imidlertid et annet, mer fysisk og dermed enda skumlere virus som herjer. 

Coronaviruset sprer seg. Lynraskt. Det mest sannsynlige utfallet er, ifølge forskere, at utbruddet ikke lar seg stanse, og at epidemien kan spre seg til mer enn 40 % av verdens befolkning, og over 70 % i Norge.

En vaksine mot dette nye viruset vil ta opp mot halvannet år å produsere. 

Dean R. Koonz, skrev i 1981 romanen «The Eyes of Darkness». Boken ble omskrevet i 1989 og historien ble da flyttet fra Russland til Kina, uvisst av hvilken grunn.

I den reviderte versjonen av boken, står det følgende.

«In around 2020 a severe pneumonia-like illness will spread throughout the globe, attacking the lungs and the bronchial tubes and resisting all known treatments».

Videre:

“They call the stuff “Wuhan-400” because it was developed at their RDNA labs outside the city of Wuhan, and it was the four-hundredth viable strain of man-made microorganisms created at that research center. Wuhan-400 is a perfect wepon.” 

Dette er altså på en eller annen merkelig måte «forutsett» og varslet, gjennom denne boken, for mer enn 30 år tilbake i tid.

Nei, jeg tror ikke forfatteren er synsk. Men; kan dette viruset være menneskeskapt, og ikke stamme fra flaggermus som det offisielt blir hevdet fra opprinnelseslandet Kina? Kan noen ha lest boken, og fått inspirasjon derfra? Er det en ren tilfeldighet at forfatteren fremhever Wuhan? Det er skremmende mange sammentreff!

Jeg skal innrømme at jeg fikk frysninger langt nedover ryggen da jeg leste dette. Jeg har googlet og googlet om det muligens kan være en «hoax»; at sidene fra boken kun er en bløff, oppkonstruert og laget kun for å skremme, men det ser faktisk ut til at boken fra 1989 inneholder nøyaktig disse ordene. Det er egentlig rart at konspirasjonsteoretikere ikke har kastet seg over dette ennå. 

Vi har en tradisjon for å overreagere når et nytt virus kommer. Selv om det er skremmende skal vi ikke glemme hysteriet omkring bl.a. AIDS, Svineinfluensa, SARS, Ebola og Zika … Vi skal ikke leve i frykt, verken for det ene eller andre viruset - vi får ta det som det kommer!

Husfred

Definisjonen på husfred i vår heim, er en sølvgrå VW Polo.

Første dag i sommerferien i fjor, 3. juli 2019, på en fortauskafe i Boston, fikk vi telefon hjemmefra. Datter, som var hjemme og skulle låne bilen i ferien vår, hadde kræsjet den grønne, fine bobla mi, og det var temmelig usannsynlig at den noen gang kom til å komme tilbake på veien igjen.

Jeg elsket den grønne bobla, men – jeg elsker min datter høyere! Det gikk fint med henne, heldigvis, og bilen er tross alt bare en ting. 

Det gikk som forventet. Takstmann sluttet å telle da han kom til 65.000,- i reparasjoner. Bilen var 15 år gammel, og selv om den var godt tatt vare på og vedlikeholdt var det ingen vei utenom kondemnering.

Så begynte sjauen. Jeg ville ha ny bil. Mann mente vi ikke trengte to biler. Jeg har hatt egen bil siden jeg var 20, så for meg kom det ikke på tale å ikke ha bil. Mann argumenterte med at jeg ikke brukte bil på dagtid, til jobb, og at jeg kunne bruke hans bil om ettermiddagene. Han er mye ute og reiser, og jeg ville da være uten bil – han argumenterte videre med at jeg kunne ta buss. Jeg tar ikke buss, det kommer ikke på tale!

Da jeg endelig hadde fått han til å gå med på ny bil, begynte diskusjonene om hvaslags bil vi skulle kjøpe. Mann ville ha el-bil, det ville slett ikke jeg. Og sånn gikk dagene, ukene og månedene.

Selv var jeg ikke helt sikker på hvaslags bil jeg ville ha, annet enn at jeg IKKE ville ha el-bil. Vi så på Audi’er, Mini Cooper, Renault, og flere, uten at vi fant det vi ville ha. Til slutt, godt utpå høsten landet vi på VW Polo. Vi har vært godt fornøyd med VW, og en Polo er jo en passende bil for en middelaldrende dame..! Vi fant en 16-modell i Fredrikstad som fylte de kriteriene vi hadde satt, og kjøpte den usett basert på NAF test. Mann reiste bort og kjørte den hjem for meg.

Jeg er veldig fornøyd! Mann har døypt den nye bilen for Husfred…

Veivalg

«Det er utrolig merkelig hvordan veien blir til mens du går. Ofte kan du ende opp på veier du ikke hadde tenkt å gå...» skrev jeg på bloggen en desemberdag i 2015, og informerte om ny jobb etter å ha vært «oljeledig» i flere måneder.

Jobben på bilverkstedet som jeg fikk denne desemberdagen i 2015 var definitivt ikke noe for meg, og så snart arbeidsmarkedet for alvor hadde begynt å ta seg opp igjen, sa jeg opp der for å fokusere på å komme meg tilbake til det jeg kan, og ikke minst trives med.

Det ordnet seg relativt raskt, jeg fikk en konsulentstilling innen mitt fagområde nærmest i nabolaget mitt. Jobben var perfekt, lokasjonen var perfekt, kollegaene var perfekte og mer enn det! Det var imidlertid en konsulentstilling, uten videre forhåpninger om fast jobb i overskuelig fremtid. Og jeg, som begynner å bli voksen og vel så det, foretrekker fast jobb. Selv om det i realiteten ikke gir noe større trygghet med tanke på oppsigelse, har du i hvert fall ordnede og bedre forhold enn hva du har som konsulent. Jeg stortrivdes, og hadde et sterkt ønske om at det skulle ordne seg der jeg var. Jeg hadde kontrakt ut 2020, og ga meg selv til sommeren 2020 før jeg skulle begynne å søke nye jobber. Sånn skulle det ikke gå.

En desemberdag i 2019 fikk jeg en melding fra en – både tidligere og daværende – kollega, også konsulent der og da. Hun hadde kortere kontrakt enn meg, og hadde allerede begynt letingen etter fast stilling. Hun satt plutselig med to tilbud fra to attraktive arbeidsgivere fra samme bransje som vi begge tidligere hadde vært i. Hun kom til å akseptere det ene, og lurte på om jeg kunne være interessert i den andre. Om hun skulle tipse dem om meg? De hadde hatt annonse ute hele november, men ikke fått tak i den de ønsket inn i stillingen da de hadde sterke preferanser om en spesifikk bakgrunn. Som jeg innehar.

For å gjøre en lang historie litt kortere; halvannen time senere ringte de meg og avtalte møte, og etter en halvannen times møte, fikk jeg tilbud påfølgende morgen. Fast jobb. Akseptabel lønn. Ordnede forhold. Forsikringer. Alt jeg ønsket meg og mer til var inkludert i tilbudet. I tillegg, var det flere tidligere «oljekollegaer» i samme firma. Valget var rimelig enkelt, selv om det også var vemodig, all den tid jeg hadde trivdes så godt.

Jeg er nå godt inne i uke 4 i ny jobb. Jeg har selvfølgelig ikke full kontroll ennå, men føler meg ikke aldeles «lost». Det er mye kjent, og ting jeg trodde jeg hadde glemt var bare gjemt langt baki der et sted, begynte å komme flytende tilbake allerede dag 1. Jeg hadde egentlig aldri trodd jeg kom til å komme tilbake i denne bransjen noen gang. Jeg føler jeg har kommet hjem. Og håper inderlig at det vil være en vedvarende følelse lenge!

Det er utrolig merkelig hvordan veien blir til mens du går. Ofte kan du ende opp på veier du ikke hadde tenkt å gå …