Bueskytteren

Så har sønn kjøpt seg pil-og-bue.

Helt siden han så den første Hunger Games filmen har han snakket om å skyte med bue.

Da jeg var liten, lagde vil pil-og-bue selv. Det var ikke en sånn bue han ville ha. Han ville ha skikkelig bue, med skikkelige piler...

Vi var i Gran Canaria i påsken i fjor. Der var han med i en konkurranse hvor han skjøt med pil-og-bue. Han fikk det til, men jeg tror han var litt overrasket over at det var vanskelig. Det så jo så lett ut i filmen...

Sønn har aldri de store ønskene, verken til jul eller bursdag. Det er helst DVD-filmer som står på ønskelista hans. Så han får det, og så får han litt penger. Etter bursdagsselskapet med klassen, satt han igjen med ganske så mye penger. For to år siden , etter at han hadde hatt bursdag med klassen, oppfordret jeg ham til å kjøpe seg en litt stor ting, som han kom til å huske at han fikk av klassen. Han kjøpte seg twin-tip ski. Veldig gøy. Jeg oppfordret ham til det samme i år, og foreslo bue. Det syntes han hørtes veldig interessant ut, men så var det jo det om han kom til å bruke det, da, og hvor han eventuelt kunne bruke den. Liten vits i å bruke masse penger på noe som han kanskje ikke kunne bruke ...

Til sommeren skal vi på ferie til Texas, og der planlegges det jakt med bue. Vi skal visst jakte både kaniner og villsvin, og tilogmed fisk, med pil-og-bue. Han kan ikke reise bort dit og jakte, uten å ha øvd - eller i det minste prøvd litt - i forkant.

Jeg fant en jaktbue på XXL som jeg trodde var grei, og som passet med beløpet han hadde å bruke. Men jeg har jo ikke peiling, egentlig. Tilfeldigvis - og heldigvis - har jeg familie og venner som jakter med bue og som driver jaktbueklubb på mitt gamle hjemsted, og forhørte meg med dem. XXL-buen måtte jeg  ihvertfall ikke kjøpe, men de visste om noen som skulle selge en ordentlig jaktbue...

Vi reiste og så på den, og Sønn fikk prøve.

Det gikk veldig fint, og han var helt i 100 etterpå. For å være sikker, dro vi og så på den enda en gang, og da var det ingen tvil. Sønn reiste hjem med koffert med komplett bue med sikte, kogger, armbeskytter og release og jeg vet ikke hva, og en fin samling med karbonpiler.

Han satt bare og dirret i bilen, så stolt og fornøyd var han.

Vi dro rett til våre venner som vi skal besøke i Texas, for å vise dem buen. De har jo peiling på sånt, i motsetning til meg. Det viser seg at buen Sønn har kjøpt er helt identisk den som hans kompis og deres sønn har hjemme i Texas. Det var litt stilig. De mente vi hadde gjort et godt kjøp, til en god pris, og det er jo betryggende.

Så sønn er meldt inn i buejaktklubben på mitt tidligere hjemsted. Ekstra kjekt er det at hans jevngamle tremenning også går der. Han ser for seg å reise inn og trene innimellom, men vi skal også prøve å få laget til noe hjemme, slik at han kan øve litt der og. Han har veldig lyst på et 3D target, så det må vi prøve å få tak i!

Nå har han ikke nok vekt på buestrengen enda, men det kommer seg med tiden. Buen kan reguleres, så det er bare for han å øve, og stramme etterhvert som teknikken begynner å sitte, og gangsperren begynner å gi seg. For det er tungt! 

Og om han mot formodning finner ut at bueskyting ikke er noe for han likevel, kan han alltids selge buen igjen...

Sykkel-update!

Jeg sykler fremdeles!

Da jeg begynte å sykle i august, og skrev avtale med sykkelklubben på jobb om å sykle minimum 1000 km i løpet av inneværende sykkelår, var jeg helt sikker på at jeg kom til å måtte betale en god del for klærne jeg fikk utdelt, og som var knyttet opp til avtalen. Sykkelåret begynte 1. april, jeg hev meg ikke på før uti august. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle komme i nærheten engang, at jeg muligens kunne klare halvparten.

Jeg bestemte meg tidlig for at jeg kun skulle sykle når jeg hadde lyst, og skulle ikke føle noe press, selv om det kanskje resulterte i at jeg måtte betale endel for sykkelklærne. 

Vi fikk jo en fantastisk høst, og sykkelen ble brukt mye mer enn hva jeg på forhånd ville trodd, både frem og tilbake til jobb, og ellers. Desember, januar og til nå i februar har det vært mye kaldt og surt, med mye vind, regn og glatte veier. Jeg sykler ikke i slikt vær! Likevel er jeg overrasket, og godt fornøyd med hvor mange kilometer jeg har klart å trø, med kun 6 km hver vei til jobb. 

Det er fremdeles halvannen måned igjen av sykkelåret, og de 1000 kilometrene er faktisk innenfor rekkevidde.  

Nå blir det lysere om morgenen for hver dag som går, og snart kan jeg forhåpentligvis også få glede av julegaven min om morgenene, noe som kan gjøre det enda kjekkere å sykle.

Siden jeg fikk sykkelcomputeren og frem til nå har det vært for mørkt ute til at jeg har kunnet se speedometeret på vei til jobb. Med tiden vil jeg tro at jeg ved bruk av den kan klare å perse både rekorden til jobb på 17,16 minutter og hjem fra jobb på 19,14 minutter.

Morsdagsgave

Det ble morsdagsgave på meg i år også.

Jeg så på alle bildene som mine bekjente la ut på Facebook i løpet av dagen i går, av kort med fine ord, blomster og gaver, og kommenterte hvor heldige de var... Ungene hadde alliert seg med faren, og var skråsikre på at han kom til å fikse noe i Danmark... "Bare vent til pappa kommer hjem, du", svarte de. Jeg skal innrømme at jeg ikke var like skråsikker ...

Og faren fikset, selv om det ikke ble noe skjerf fra Acne butikken som jeg hadde hintet om. Han hadde tatt taxi dit, men fant ikke noe som han trodde jeg ville like. Isteden ble det noe annet som jeg faktisk lenge har gått og sett på og ønsket meg...

Lyslykt med skinnreim fra Holmegaard

Denne lyslykten finnes i 3 størrelser, og jeg fikk den minste størrelsen. Han hadde forståelig nok ikke plass til de større størrelsene i kofferten. Finest hadde vært å hatt alle 3 størrelsene stående sammen, så nå har han eventuelt noe i bakhånd til senere anledninger...

All den tid jeg ikke har nevnt disse lyktene for Mann tidligere, var det midt i blinken det han kom hjem med. Siden det ikke ble Acne-skjerf, da...

Han kan hvis han vil, med andre ord...

Nå får jeg det til å høres ut somom han er helt elendig med gaver. Det er han absolutt ikke, det er kun i forbindelse med morsdag han har "bommet" litt...  - Men; nå er jeg jo ikke hans mor, og ansvaret for morsdagsgave ligger egentlig i sin helhet hos Sønn og Datter... Og så er det han som får pes for det, stakkar... Så neste år, unger....

Morsdag

I dag er det morsdag igjen, og jeg er veldig spent på hvordan avkommet kommer til å vise hvor stor pris de setter på moren sin i år.

I fjor var Mann ute og reiste, men han hadde på forhånd instruert ungene om ut å handle blomster. Arbeidsoppgaven ble fordelt på følgende måte: Sønn betalte for blomstene med penger fra sparegrisen sin, Datter gikk og handlet blomstene ... Jeg syntes det kanskje var en noe merkelig fordeling, men begge to var fornøyde med den dealen ...

Året før, ble morsdagen helt glemt. Like etter var det - som alltid - Valentinsdag. Mann har bestemt at "vi" ikke feirer Valentinsdag. Helt OK, men jeg klarte ikke dy meg fra å komme med et lite stikk da det ikke vanket så mye som en liten stilk engang, noen av dagene, og postet følgende bilde på Facebook som jeg tagget ham i...

Også i år er Mann ute og reiser i "morsdagshelgen". Han er egentlig helt elendig på å ta hint, men jeg krysser fingrene for at hintet jeg sendte ham på mail før helgen er tydelig nok til at til og med han skjønner det:

I København, hvor han er i helgen, er det nemlig en butikk som selger noe som i mine øyne kunne vært en svært passende morsdagsgave ...

StreetView

Det er ganske imponerende at du på GoogleMaps kan se faktiske bilder av veier og hus og biler og mennesker.

Jeg skulle kjøre Datter til en sjakk-turnering og var litt usikker på hvor det var. Jeg googlet adressen jeg skulle til, og fikk først opp kart over området. Jeg er elendig på å lese kart. Nede i venstre hjørne av skjermen viste imidlertid et lite fotografi, og da jeg trykket på det og så "veien i bilder", visste jeg straks hvordan jeg skulle komme meg dit.

For en del år siden var Google-bilen i gata vår. I etterkant kunne jeg se at Sønn lekte med nabogutt på trampolinen,

at nabo på dagtid hadde besøk av ukjent bil (!) og at noen (!) i familien som hadde fri og var hjemme fra skolen, hadde hatt sjokade (Sønn) og nugatti (Datter) på skiva... (og ikke hadde satt boksene tilbake på plass etter seg)!

Når jeg først var inne på GoogleMaps, kom jeg til å tenke på disse bildene, og ville se litt på dem, men de var borte, og erstattet av andre bilder. Ingen "avslørende" ting i kjøkkenvinduet lenger, ingen sønn på trampolinen (kun nabogutt alene), og plutselig står en yngre utgave av Datter i utgangsdøra i stedet.

Og da jeg "gikk" litt bortover veien, så jeg plutselig meg selv komme kjørende...

Bruker en tid og "vandrer" gjennom gater i StreetView, er jeg sikker på at en kan finne utrolig mye morsomt som Google-bilen har fanget opp på sin vei! 

Jeg skulle ønske jeg hadde visst når Google-bilen kom neste gang, da kunne vi jo kanskje ha funnet på et eller annet ... Det hadde vært helt etter mitt hjerte!

Lys i mørket

En kollega tipset meg for en stund siden om at de hadde fått inn et parti med fine lykter til å ha på trappen ved inngangsdøren, på nærbutikken der han bor. Skikkelig billige var de og. 2 lykter for 10 kroner, eller noe deromkring.

Hans kone, som er fra Thailand, hadde vært og handlet og hadde kjøpt med seg etpar slike fine lykter, og en vinterkveld hadde de satt dem ut på trappa og tent på. De lyste så fint, og det så riktig så koselig ut i inngangspartiet deres, syntes de.

Tilfeldigvis fikk de besøk samme kveld. Besøket trodde ikke sine egne øyne da de ankom, og lurte på om de virkelig ikke visste hva de hadde på trappa...

Selvfølgelig var det gravlykter...

Ubetalelig!

Jeg liker slike mennesker, som tar seg selv så lite høytidelig, fulle i selvironi, som kan le av seg selv og ikke minst som forteller sånne historier om seg selv videre!

Det var ei lykke at jeg ikke stakk innom Rema selv, og spurte etter disse flotte lysyktene de hadde på tilbud ...

Teppetyv

Noe av det mest idiotiske som er oppfunnet, er queen size seng.

Jeg må ha space når jeg skal sove. Mye space. Det får man ikke i en queen size seng!

Når ungene var mindre, kom de av og til inn til oss om natten. De kom aldri til meg. De visste at de uansett ikke fikk komme opp i min halvdel av sengen ...

Det eneste som er mer idiotisk enn queen size seng, er duo dyne, og aller verst er duo dyne i en queen size seng. Fryktelig trangt, og en eneste stor kamp.

llustrasjonene nedenfor, bare med ombyttede kjønn/roller, demonstrerer min kamp hver eneste gang Mann og jeg skal overnatte i en seng med duo dyne ....

Nå har jeg akkurat hatt en sånn helg, i London. Queen size seng og duo-dyne, og Mann tok for seg av hele dyna - etter at han hadde skrudd varmen på rommet ned til 20 grader ...

Jeg har for øvrig aldri vært på et hotell før hvor en hel samling med ørepropper ligger tilgjengelig på nattbordet... Det skulle strengt tatt ikke være tenkelig engang, på et 4-stjerners Holiday Inn hotell!

Vi hadde heldigvis ikke behov for dem! Det kan jo være vi var ekstremt heldige, men det må jo være en grunn for at de ligger der. Dette hotellet står ihvertfall ikke på min liste over mulige overnattingssteder for fremtidige London-turer; queen size seng OG duo-dyne, i tillegg til ørepropper er ingen god kombinasjon for ei som er langt inn i komfort-alderen!

London

Nok en fantastisk London-helg er tilbakelagt. Veldig vellykket, som alltid.

Vi ankom ganske sent fredag kveld, og vi grabbet bare med oss noen sandwich som vi spiste før vi la oss. Lørdag var det tidlig opp og ut på shopping.

Vi startet i Covent Garden og "jobbet" oss opp til Oxford street derfra. I tolvtiden måtte guttene ta av gårde, de skulle på Crystal Palace - Everton kamp, mens jeg og Datter fortsatte shoppingen.

Lunsj ble det, som vanlig, på Yo! Sushi på Selfridges.

Det ble mest kikking og mindre shopping, vi skulle egentlig ikke ha så mye, men vi fikk da noen poser å bære på, og det var godt å få bærehjelp da vi møtte guttene igjen etter kampen.

Og som vanlig ble det middag på Golden Dragon i China Town; fried seaweed og crispy duck in pancakes. Yummi!

Frityrstekt sjøgress

Crispy duck in pancakes med hoisin saus, vårløk og agurk.

 

Søndag var det tid for Arsenal-kamp. Hele familien er Arsenal- supportere, og måtte selvfølgelig reise nordover tidlig for å ha god tid i supporterbutikken før kampstart.

Det begynner å bli noen Arsenal-kamper på oss etter hvert. Jeg er litt usikker, men tror at Mann og jeg har sett Arsenal 7 ganger nå, 1 gang på Highbury mens legendariske Bergkamp spilte, og 6 ganger på Emirates. Sønn og Datter var nå på sin 4. Arsenal-kamp. Veldig greit når Datter blogger mer jevnlig enn mora, og bloggen hennes kan dermed brukes som oppslagsverk til slike viktige ting!

Som vanlig vant Arsenal! (Vi har kun vært på en kamp hvor det ikke ble poeng).

Arsenal har vunnet alle 4 kampene som Sønn og Datter har vært på, to av dem med opp mot rekord i antall scoringer. Denne gang ble det 5. Alle til Arsenal. Fantastisk.

Det var en meget fornøyd familie som reiste tilbake til sentrum igjen. Butikkene stengte klokka 6, så vi dro rett for å spise middag. Mann og jeg hadde vært på en knallgod grillrestaurant på en tidligere London-tur, og vi tok turen tilbake til denne restauranten.

 

Maten var akkurat like god som vi husket, og dette kommer til å bli en ny "must" for fremtidige turer.

Mandag var siste dagen, vi måtte pakke oss ut av rommet rett etter frokost. Det er alltid like trist, for da kjennes det skikkelig at hjemreise er rett rundt hjørnet.

Vi tok en tur til High Street Kensington og unnagjorde litt shopping der, så til Oxford Street, før det bar tilbake til hotellet for å hente kofferter og komme oss til flyplassen.

Ingen flere London-turer er planlagt pr. nå. Det blir nok ikke 4 turer dit i år, slik som det har blitt de foregående årene, men en tur til i løpet av året skal vi få til! Ihvertfall!

Untappd

Mann er ikke den som er den ivrigste nettbrukeren, og har lite behov for å teste ut når det dukker opp nye ting på internettet. Han har aldri prøvd twitter, myspace, pinterest eller lignende, og i mange år var han fast bestemt på at han aldri skulle på facebook heller. Da han omsider, ca 5 år etter alle andre, laget seg en facebookkonto, ble han mer hekta enn noen andre...

Det siste året er det imidlertid en noe annet som har tatt over interessen hans:

Untappd er en "social networking-service" som tillater brukerne å "sjekk inn" øl etterhvert som de drikker dem, og deler disse innsjekkingene med sine venner. Ølet blir fotografert og ratet, og opptjener badges etter hvert som du sjekker inn (les: drikker) flere og forskjellige ølsorter. Og istedenfor likes, skåler de med hverandre. Litt kult. Til tider føler jeg imidlertid at denne appen styrer livet hans, til en viss grad.

Mann har alltid vært glad i øl, men sammen med denne appen, har interessen hans for øl utviklet seg veldig. Han er stadig på jakt etter nytt øl som han aldri har smakt før, og har tilogmed begynt å brygge øl selv. Han ønsket seg ting til ølbrygging til bursdagen, jeg dro ned til bryggselv.no og ba om å få det han trengte. Det var så vidt det var plass til meg i bilen på vei hjem igjen.

Nå er det ikke sånn at han pælmer nedpå med øl hver dag, men hver eneste øl han skal ha drikke må først helles i glass - i riktig type glass for akkurat den ølsorten, må vite... Han har ølglass-settet fra Spigelau, med IPA ølglass, ølglass på stett, langt og smalt ølglass og ølglass til lager.

Ølflaske og glass med innhold må tas bilde av, bildet må lastes opp på Untappd og ølet må rates.

Det er kjempetravelt!

I sommer måtte jeg rett og slett legge ned et lite forbud, det ble altfor usosialt, spesielt når vi var ute og spiste. Av og til kan sikkert ølet etterregistreres og, det MÅ nok ikke ALLTID registreres akkurat i det øyeblikk du drikker det ...?

Nå bidrar jeg jo litt til denne galskapen jeg også, all den tid det er jeg som har kjøpt både glassene, ølbryggerboken og alt ølbryggerstæsjet til ham. Jeg skal innrømme at jeg ikke helt så hva jeg utløste, og angrer en smule ...

Hastverkspakking ...

Før i tiden var jeg en flink pakker før jeg skulle ut og reise. Jeg skrev pakkeliste, og begynte gjerne å pakke to uker før avreise, bare fordi jeg gledet meg sånn og for å være sikker på at jeg fikk med meg alt. Mann var aldeles oppgitt over meg, og over å måtte ha kofferten stående åpen i om ikke ukesvis, så ihvertfall dagesvis, hver gang vi skulle ut og reise.

Jeg pakket alltid med mye mer enn jeg trengte, og kofferten var alltid blytung.

Gjennom årenes løp, og med etterhvert en solid erfaring i pakking og reising, har jeg endret pakkevaner. Jeg er nå blitt en i-siste-liten-pakker. Jeg vet ikke helt hva som er best, eller verst...

Jeg kom hjem fra jobb i går, og hadde halvannen time på meg før vi skulle kjøre til flyplassen. Og jeg hadde ikke funnet frem en eneste ting. Ikke hadde jeg skrevet liste heller. Det resulterte i panikk-pakking. Jeg klarte ikke å tenke klart over hva jeg trengte, ikke fant jeg adapterne etter sist London-tur, ikke fant jeg koffert-vekta (som er en nødvendighet når man reiser med Norwegian). Dermed ble jeg nokså kokt i hodet!

Jeg pakket selvfølgelig med mye mer enn jeg trengte, og kofferten ble blytung, denne gang også.

Jeg er noe usikker på hva jeg har pakket og, om det kan brukes, og hva jeg har glemt. Heldigvis kan alt kjøpes i London...

Frua til ...

I bloggverden er det veldig "in" å være frua til noen! Aller helst frua til noen som det høres ut som om har en betydningsfull stilling eller et ekstra spennende liv, som gir status og kred. Yrker som pilot, fotballspiller og komiker inngår visst i den kategorien. Er du i utgangspunktet en uinteressant person selv, bruk noen andre, liksom...

At Norges toppblogger var gift med en relativt ukjent midtstopper i tippeligaen som ikke hadde vært kjent på egenhånd foruten konas blogg, hadde jeg aldri gjettet. Jeg hadde hørt om henne før jeg ante hvem han var. Og jeg er fotballinteressert... Hun brukte ham og hans status, som han egentlig ikke hadde, til å oppnå status selv. Snodig.

Dersom man ikke har en kjæreste med en tilsynelatende betydningsfull job - eller ingen kjæreste i det hele tatt - funker det fint å være mamma til noen og. Helst ung og enslig sådan! Det vrimler av unge mødre som bidrar med glimt fra sin perfekte hverdag og maler enslig-ung-mamma-rollen lysrosa. Søk på "mammatil" og blog.no, og du vil ha lenker til blogger det vil ta en uke å gå gjennom.

Om du har oppnådd status som toppblogger med alle goder og sponsing det medfører, og leserantallet beginner å synke, da er det bare å få en unge til. Det høres kynisk ut, og det er nok ikke sånn det fungerer i virkeligheten, det er bare mitt inntrykk.

Og når man har opparbeidet nok klikk og egen status ved å være frua eller mamma til noen, ja, da kan man trø ut av skyggen og stå på egne bein...

Jeg har tenkt litt på hva jeg kunne kalt min blogg i så måte:

• vannogavløpsfrue.blogspot.com
• avdelingssjefsfrue.blogspot.com
• hobbyølbryggerfrue.blogspot.com
• fotballidiotfrue.blogspot.com
• Arsenalsupporterfrue.blogspot.com
• Vikingsupporterfamilie.blogspot.com
• mammatiltenåringer.blogspot.com
• elektrikerdatter.blogspot.com

Jeg liker spesielt godt vannogavløpsfrue og elektrikerdatter... Hvor mange ekstra klikk - om noen - disse bloggnavnene ville tilført, er uvisst.

Når jeg ble spurt som liten hva jeg ville bli når jeg ble stor, var svaret alltid prestefrue. Det hadde muligens funket ...

Jeg liker meg best i skyggen, og holder meg der. Jeg skriver kun for min egen del og står til ansvar for det jeg publiserer. Gud forby at jeg noen gang skal ut og måtte beklage noe!

Godtlevert.no

Jeg liker ikke telefonselgere og jeg liker ikke dørselgere. Jeg har registrert i Brønnøysundregisteret at jeg ikke ønsker telefonsalg, men det drypper inn en og annen telefon innimellom likevel. Som regel takker jeg bare nei og legger på. Dørselgere har vi stort sett vært skånet for her i enden av blindgata der vi bor. Vi hadde en alarmselger her om dagen, han snakket svensk og jeg erindret at jeg hadde lest noe om at det advartes mot en falsk, svensk alarmselger i avisa. Vi har alarm og skilt på huset som forteller dette, og det hadde han merket seg, så hvorfor han da ringte på om han virkelig var fra samme selskap - ja, det kan bare han svare for. Jeg ba ham pelle seg avgårde, jeg gadd ikke engang være høflig.

I går kveld ringte det på døren, Sønn åpnet, og jeg hørte det spurtes etter mamma eller pappa. Sukk, tenkte jeg. Utenfor sto Marco. Marco var fra godtlevert.no.

En veldig behagelig ung mann, som viste ID kort og fortalte og forklarte, og tilbød 20% rabatt om jeg signerte med en gang. Han hadde naturligvis provisjon. Jeg prøvde meg med at jeg måtte vente til Mann var kommet hjem fra reise, det er tross alt han som er Sjefen for matlaging, men da var det ingen rabatt å hente. Vel, Marco var en luring. På nett så jeg i etterkant at de har dette tilbudet til alle for første gangs levering...

Tilfeldigvis har vi diskutert godtlevert.no i heimen en del i det siste. Flere vi kjenner bruker det, og jeg har vært litt gira på å prøve det ut, jeg også, om ikke annet å få noen flere tips til hverdagsmiddager og litt variasjon i disse. Det blir ofte at de samme rettene går igjen og igjen og igjen, til vi alle er så leie av det at vi ikke orker tanken på det i månedsvis, selv om det er aldri så godt.

Mann er som sagt på reise denne uka, så jeg utnyttet situasjonen, tok en sjefsbeslutning og signerte på en ukeslevering for uke 7. Da skal menyen visstnok være laksekarbonader med tzatziki, gresk pizza og kokosmelksuppe med kylling. Eller vi kan velge en annen meny med andre retter, dersom jeg har forstått det riktig.

Satser på å få tilgivelse når Mann finner ut hva jeg har gjort, uansett er det ingen binding ut over den ene uka jeg har bestilt. Mulig det blir suksess, mulig det blir fiasko - men en ting er sikkert: Spennende blir det!

Utpressing

I dag har jeg blitt utsatt for utpressing. Det er en grov beskyldning. Bedre er det ikke at det er Datter jeg retter beskyldningen mot... 

Hun har lenge irritert seg over venner som kopierer bilder fra bloggen hennes, uten å kreditere henne for dem. Og det har jeg vært fullt klar over. Likevel brukte jeg to bilder fra bloggen hennes i mitt forrige innlegg, uten å spørre om lov, eller å kreditere henne. Jeg anser hennes bilder som nesten like mye "mine" all den tid hennes bilder enten er tatt med mitt kamera, eller med min linse, eller hun har brukt min eller farens mac til å blogge med ...

Til jul fikk jeg den fineste Marc Jacobs klokken. En skikkelig beauty! Heldige meg! 

Datter er nesten like glad i Marc Jacobs som meg, og jeg nevnte vel for henne at hun kanskje kunne få låne klokka av meg - en gang…

Jeg glemte å ta klokken på meg da jeg gikk på jobb i dag. 

Utpå ettermiddagen hadde datter fått med seg mitt blogginnlegg Evig Optimist, og følgende utveksling av meldinger fulgte:

Den lå jo bare der, ja…

Jeg lover, Marlene, jeg skal aldri mer låne bilder fra bloggen din uten å kreditere deg. Og dersom du ser på innlegget det gjelder, så ligger det nå kred inne. La klokka mi være i fred!!!

Evig optimist

Sesongkortene til Vikingkampene i 2015 er i boks, i år som for de 17 foregående årene.

Jeg ventet lenge med å fornye sesongkortene i år, ikke fordi jeg var usikker på om vi skulle ha dem, men for å på en måte demonstrere litt, at vi ikke er fornøyde. Akkurat som om noen hadde lagt merke til det ... "Siste frist" for fornying av kortene var rett før helga. Jeg fryktet ikke akkurat at våre plasser ville vært førstevalget til noen andre dersom vi ikke sikret oss dem, så stor rift er det ikke om sesongkortene...

Annerledes var det da Sønn skulle få sitt første sesongkort for 7-8 år siden. Stadion var så og si utsolgt til hver eneste kamp, over 10000 sesongkort var solgt til en stadion som tok 16000. Det var ingen ledige seter der vi satt, og vi måtte kjøpe plass til Sønn litt lengre borte fra oss. Vi fikk alltid ordna det slik at han fikk sitte med oss, men det tok etpar sesonger før han fikk sitt faste sete sammen med oss tre andre. Nå kommer det knapt 8000 på toppkampene, og enkelte ganger er det så glissent på stadion at du lurer på om det egentlig er over 1000 mann der. Det er trist!

Jeg fornyet altså årets sesongkort rett før fristen, og godt var det. I går kveld satt nemlig Viking-spillerne og personlig ringte rundt til alle som ikke hadde fornyet kortene sine... Det hadde jeg ikke syntes var så OK... Datter følte det imidlertid helt motsatt, hun hadde satt veldig pris på å få en telefon fra en av Vikingspillerne...

Jeg har regnet over hva jeg egentlig har brukt av penger på Viking i årenes løp, og det beløper seg til over 100 000 kroner. Det er mye penger, det. Og hva har jeg fått igjen? Masse frustrasjon og lite å glede seg over. Dessverre.

Det er lenge siden det har vært en hel sesong å juble over. Det har til tider vært glimt av storspill, men i det store og hele har nesten hver sesong vært en frustrerende nedtur, helt siden cupgullet i 2001, hvis en ser bort i fra bronsen i 2007. MANGE trenere har kommet og gått, enda flere spillere har kommet og gått, uten at det har medført bra tabellplassering, årets toppscorer eller triumf i form av trofeer.
Som den evige optimist jeg er, tenker jeg - i år som samtlige tidligere år - at i år! I år blir det gull!

Jeg håper i det minste på flere slike bilder:

© marleesverden.blogspot.com

og færre slike:

© marleesverden.blogspot.com

Jeg gleder meg og venter i spenning på at Tippeligaen 2015 sparkes i gang! Jeg håper på godt spill, mange mål og mange fornøyelige øyeblikk sammen med Viking gjennom hele 2015-sesongen - ikke bare en kamp i ny og ne...

Fair Play

I helga var det fotballturnering i Lyngdal. Sønn deltok, sammen med 26 andre lag-kompiser. 3 kamper skulle spilles lørdag. Det startet greit med uavgjort kamp mot Søgne, men så ble det tap mot Lyngdal. Tredje kamp var mot et annet lokalt Rogalandslag og for min familie en intern «feide», da Svoger som lagleder og to nevøer stilte på motstanderlaget. Det var en kjekk kamp, jevn og spennende. «De andre» scoret, «vi» kjempet for å utligne og alt var kjekt og gemyttlig til det gjensto ett minutt av kampen ... 

Enkelte foreldre har aldri hørt om FairPlay. Eller, de har nok hørt om det, men tror sikkert at det ikke gjelder dem, at FairPlay bare gjelder spillerne, og muligens også det andre lagets foreldre, kanskje. Men da kan jeg opplyse om at FairPlay gjelder både for spillere, trenere, ledere, dommere, foresatte/foreldre, besteforeldre, publikum, supportere, media og alle andre aktører innen fotballen. De har samtlige et ansvar for å opptre i tråd med FairPlay-verdiene, og prinsippet om FairPlay skal vises gjennom positive og konkrete handlinger.

Det finnes også noe som heter Foreldrevettregler, for foresatte, foreldre og besteforeldre. Som foresatte kan du bidra til å gjøre barnefotballen til en opplevelse for barna. ALLE barna, ikke bare dine egne… Klart, vi er jo våre egne nærmest, og heier selvfølgelig ikke på motstanderlaget, men en skal heller ikke prøve å ødelegge for det andre laget …

Men altså, ett minutt gjenstår av kampen. Det står 1-0, og vårt lag prøver å utligne. Ballen skytes ut over sidelinjen, rett i fanget på en far på motstanderlaget. Vårt innkast. Sønn løper for å ta innkastet, ser på han som sitter og holder på ballen, smiler og nikker og strekker armene frem for å ta imot. Han tror selvsagt at denne faren vil kaste ballen til ham slik at spillet kan fortsette. Der tar han feil. Istedet slipper denne faren bare ballen demonstrativt ned, og den dabber motsatt vei av der Sønn star klar... Skikkelig usportslig og usympatisk!

Det bues mot ham, men han fortrekker ikke en mine. Sidemannen hans, derimot, føler nok litt skyld og skam, og skal forsvare, og roper ut "men deres spillere gjør sånn og slik", og "deres andre lag står slik at vi ikke kan se", for å prøve å rettferdiggjøre. Det gjør det liksom bare enda verre...

Det er en barnefotballkamp ...

En fornuftig mor måtte gripe inn og be vedkommende om å kutte ut, tie stilt og oppføre seg.

På banen er det dommeren som dømmer, og lagene - begge lagene - spiller akkurat så tøft som det tillates. Uansett så har ikke foreldre noenting med å ta saken i egne hender, og "hevne" eventuelle hendelser på banen fordi dommeren ikke har dømt på et eller annet. Og angående guttene som "sto i veien", hadde de blitt snakket til på en ordentlig måte, så hadde de nok flyttet seg...

Du kan trygt si at disse to idiotene var det store samtaleemnet blant guttene, hele kvelden...

Det andre laget vant altså 1-0 over vårt lag. Det var selvfølgelig bittelitt surt, men det var en kjekk og jevn kamp, og jeg er stolt over en nevø som gjorde noen fantastiske redninger i mål, og en som var en solid forsvarskjempe med farlige frispark.

Dagen etter møttes de samme to lagene i B-finalen for å kjempe om 5. plassen i turneringen.

Den kampen vant vi.

Toppen på egoisme

Ofte består fredagene mine, i klokkeslettet mellom 15 og 17, av å stå i kø. Så ofte vi kan drar vi til Korshamn i helgene, rett etter jobb. For å komme til Korshamn, må vi kjøre E39. E39 går gjennom Ålgård, og for å komme forbi Ålgård må vi stå i kø.

Køen starter ofte ved Kvadrat, før den løser seg opp litt forbi Stangeland, og så pakker det seg igjen før avkjøringen til Håbafjell/Bogafjell. Grunnen til at det pakker seg akkurat her er veldig enkel:

Det er så sykt mange idioter på veien som er mye frekkere enn alle andre, som tror at de er mye viktigere enn alle andre, og som selvfølgelig har mye dårligere tid enn alle andre! Og ikke minst: som tror de er mye smartere enn alle andre. Vel, noen vil nok hevde at det er akkurat det de er - smartere... de slipper jo en hel del meter med kø!

I det tidspunktet vi sto og stampet forbi avkjørselen til Håbafjell/Bogafjell sist fredag talte jeg 37 biler som tok av E39 ved denne avkjørselen, for bare å kjøre rett gjennom rundkjøringen ved Helgø og tilbake på E39 igjen. Det var kun et fåtall av bilene som kjørte av på den avkjørselen som faktisk skulle til Håbafjell eller Bogafjell.

Det er rimelig enkelt å se fra motorveien når bilene bare kjører rett igjennom rundkjøringen og opp igjen. De som gjør det sparer vel en 20-30 biler på det. Heldige de! Men det de i tillegg gjør, er å skape kaos for de som står og stamper på hovedveien - det er de som er årsaken til at vi står der og stamper. Men jeg er helt sikker på at de ikke ofrer det en tanke! Mest "imponert" er jeg over snikerne som kjører firmabil med logo klistret over hele bilen... Skikkelig god reklame for arbeidsplassen sin! 

Jeg prøver å ikke la meg provosere, men beklager, jeg klarer det ikke.

Som en tilleggsopplysning kan jeg si at samtlige av de 37 jeg talte, var menn.... Jeg avstår fra å kommentere akkurat det ytterligere!

Jeg vet at det en gang var stort oppstyr fordi politiet hadde kontroll akkurat i rundkjøringen for å ta alle de som sneik, men det er mange år siden nå. Kanskje det er på tide med en ny kontroll der snart? Mine fingre er krysset for akkurat det, etpar tusenlapper i bot til hver av dem som sniker hadde kanskje gjort kjøreforholdene bedre, ihvertfall i noen uker, og det hadde nok gitt en fin sum i statskassen i tillegg.

... og i dag er det fredag igjen ...

En enkel kopp med kaffe

Vi var ute og spiste middag tidligere denne uka. Både Sønn og Datter hadde ærender i sentrum, dermed var det en enkel og grei løsning. Vi valgte en kinarestaurant som serverer lunsjretter til langt utpå ettermiddagen. Noen opplevelse var det ikke! Datter lurte fælt på - etter at vi hadde bestilt - hvorfor vi gikk på denne restauranten, hvor samtlige av oss alltid var misfornøyde i etterkant. Det hadde visstnok skjedd flere ganger, uten at jeg husker det. Jeg hadde visst tidliger også uttrykt at jeg aldri skulle gå dit igjen, men det er så lenge siden sist jeg var der at det rett og slett var glemt. Så: note to self: IKKE GÅ PÅ DENNE RESTAURANTEN FLERE GANGER! Sånn, nå har jeg skrevet det, og kan sjekke det opp før vi går der en annen gang!

Uanz, det kom inn et elder ektepar og lurte på om de kunne få kjøpt seg en kopp kaffe hver.

Som sagt serverer denne kinarestauranten lunsjretter til langt utpå ettermiddagen. Inkludert i lunsjmenyen er også kaffe. Likevel var det ikke mulig for dette paret å få kjøpt kaffe. Servitøren opplyste om spiseplikt, og informerte om at de heller ikke solgte kaffe, det hørte kun sammen med menyene.

Jeg kan huske at det en gang i forrige årtusen var spiseplikt ved alkoholservering, og at Hermans Hybel, min ungdomstids lokale pub, hadde noen simple, overprisede smørbrød den som ønsket seg en øl måtte kjøpe (men ikke nødvendigvis spise...). Her var det imidlertid ikke snakk om verken øl eller vin, kun en enkel kopp med kaffe.

Jeg skulle ikke sagt noe om restauranten var full av gjester, men det var bare oss der, pluss et par som satt i andre enden. Ellers sto samtlige av de andre bordene tomme. Jeg skjønner også konseptet med spiseplikt og at kaffen ikke blir "solgt separat" men er det ikke bedre med noen mennesker i restauranten, enn ingen? Kunne ikke dette paret for eksempel fått "vår" kaffe, den som var inkludert i vår lunsjmeny? Ingen av oss ønsket kaffe i etterkant, naturlig nok, siden 3 av oss ikke drikker kaffe. Om de ikke hadde noen kode for å slå dette inn i kassen, kunne de da ikke bare tatt en tjuings per kopp, og tatt det som tips? Er det ikke verdt noe at noen ser restauranten som så koselig at de har lyst til å drikke kaffe der?

Det var ganske tydelig at de ikke var "coffe-shop typer", de ville ikke ha noe fancy og ville for eksempel aldri gått på Waynes, de skulle garantert ikke bli sittende og nippe til kaffekoppene sine i evigheter, de ville bare sitte ned noen minutter og kose seg med en enkel, helt plain kopp med kaffe uten melkeskum og sirup, akkurat slik som de serverer til lunsjmenyene på kinarestauranter. Slik enkel kaffe er ikke å få tak i så veldig mange steder i dag ...

Paret måtte gå videre for å finne seg et annet sted å drikke kaffe. Jeg syntes det var litt trist.

Jeg tror du kan være rimelig sikker på, at om dette paret en gang skal ut og spise, så kommer de garantert ikke til å gå der!

Godt nok?

Jeg irriterer meg fryktelig over skrivefeil i artikler i aviser, og spesielt nettaviser, hvor der er relativt enkelt å rette opp - noe som ikke blir gjort... Joda, jeg er sikkert flink til å ha skrivefeil selv, jeg skal ikke sitte i glasshus og kaste stein, men jeg lever ikke av å skrive slik som journalister eller artikkelforfattere gjør...

Jeg kom over en artikkel om Karsten som er rasende over at Esso-stasjonen hans blir brukt som snuplass, på Dagbladet.no her om dagen. Det er en relativt kort artikkel, men likevel fant jeg, uten å måtte lete, lett 10 skrivefeil. ALLE har skrivefeil, det er ikke det som er irritasjonsmomentet. Irritasjonen min går først og fremst på at artikler publiseres uten at det overhode er lest korrektur. Hadde det vært gjort det, hadde mange skrivefeil blitt fanget opp og kunne blitt rettet.

Hva kreves av en artikkelforfatter for å få en artikkel publisert i en riksavis, egentlig, og hva slags form for kvalitetssikring gjøres? Er det kun autokorrektur? I så fall, dobbeltsjekkes ikke det som kommer opp med rød strek under?

Jeg skjønner at i 2015, for å holde seg interessant og om mulig skaffe flere lesere, handler det om å være først ute med det mest interessante. Alt må gå lynfort. Men hvor er yrkesstoltheten? Journalistikk er et eget studie, jeg ville trodd at en artikkel både ble lest og korrekturlest av annen enn artikkelforfatter før den ble publisert, ihvertfall for slike artikler som den jeg refererer til over, som ikke gjør noen forskjell om kommer ut kl 12:20 eller 12:40...Den burde i alle fall det, etter mitt hode. Bør man i utgangspunktet ikke være relativt god i norsk for å studere journalistikk og arbeide som journalist/artikkelforfatter, eller betyr det mindre? Er skrivefeil og feilformuleringer mindre viktig? Er det ett fett om man skriver levrandør i steden for leverandør, fordi folk forstår hva det betyr uansett? Er 10 skrivefeil i en artikkel helt OK, og godt nok? Jeg synes det er elendig!!!

Jeg vet at dette er et irritasjonsmoment for flere enn meg og jeg vet om flere som har kontaktet journalister for å påpeke dårlig språk eller større mengder skrivefeil og jeg tror jeg hadde følt det rimelig nedverdigende og ytterst pinlig å hatt dette som yrke, og mottatt tilbakemelding fra kunder hvor så mange feil på en såpass kort artikkel kan påpekes. Jeg tror rett og slett jeg hadde følt at jeg hadde gjort en dårlig jobb.

Nei, jeg har ikke kontaktet artikkelforfatter ... (men jeg vurderte det....)