Påskeferie

Endelig er det påskeferie. 

Påske for meg er å slappe av i sofakroken eller i sola på terrassen med strikketøy eller ei god bok, kose seg sammen med familie og venner, masse god mat, gå på tur med Kvikk Lunsj og appelsiner, grille pølser i pinnebrød og marshmellows på bål, og koke egg utendørs.

Jeg er i utgangspunktet ikke så veldig glad i fargen gul, men påsken er jo gul, så litt gult må man ha rundtforbi ...

Jeg har selvfølgelig kjøpt inn masse gule tulipaner og påskeliljer, og jeg har gule lys i lysestakene.

Påskeegg og påskeservietter er handlet inn, og påskepynt er tatt frem.

Det samme er påskegul kjøkkenklut.

Og så har jeg kjøpt inn påskegult garn for å strikke spisebrikker til påske-frokostbordet. 

Nå blir det nok ikke spisebrikker på bordet denne påsken, så fort strikker jeg ikke, men jeg har begynt, så får jeg se hvor langt jeg kommer. Planen er ihvertfall at jeg skal ha et sett ferdig før neste påske.

Kjøkkenkluter

Det er kjekt å ha litt småting å strikke innimellom - eller i tillegg til - større prosjekter. Noe enkelt, som går fort å strikke og blir fort ferdig. Når jeg trenger noe slikt, strikker jeg kjøkkenkluter.

Jeg strikker klutene i garn i 100% bomull, med pinne nr 3,5 eller 4, og jeg har to forskjellige "mønster" jeg pleier å strikke; enten 57 masker med 3 rett og 1 vrang, eller 56 masker med annenhver pinne med en rett og en vrang, og kun rett. Jeg bruker ett nøste på 50g per klut.

Sist uke fant jeg et tykkere garn, Timeless Heavy Cotton 8/8 på Stoff&Stil. Til dette garnet brukte jeg pinne nr 5, men med såpass tykt garn og tykke pinner hadde det ikke vært nødvendig med så mange som 56 masker. Her trenges det to nøster for å få ferdig den påbegynte kluten, ser det ut til.

 

Dette garnet skal jeg handle inn mer av og ha liggende i kriseberedskap, for det var veldig godt å strikke med, og klutene blir veldig tykke og gode.

Jeg strikker opp et lite lager, for om jeg har nok kluter selv, er de kjekke å gi bort som en liten oppmerksomhet - f.eks. som et sett med 2-3 kluter med en fin sløyfe rundt. Forhåpentligvis er de litt kjekke å få også ... Jeg hadde ihvertfall syntes det selv... Det er ihvertfall noe som blir brukt. Masse.

Målet er nådd!

Da jeg fikk sykkel i bursdagsgave av Mann i 2012 tvilte jeg egentlig på at den kom til å bli så veldig mye brukt. Til nøds frem og tilbake til Stadion for å gå på Viking-kamp om været var bra, og stort sett ikke mer enn det.

Men så bestemte man seg for å begynne å trene litt. Sykling skal visstnok være en veldig smertefri og god form for trening, og jeg hadde jo sykkel som bare sto der...

 

Jeg meldte meg inn i sykkelklubben på jobb og begynte å sykle i begynnelsen av august i fjor, og målet var å sykle 1000 kilometer før sykkelåret var slutt 31. mars i år. Det var et høyst ufrivillig mål, satt av andre enn meg selv; det var det som var kravet for å få sykkelklær ...

Egentlig hadde jeg ikke så veldig stor tro på at jeg skulle klare det. 1000 kilometer er vanvittig mye. Dessuten hadde sykkelåret vart i flere måneder allerede, og kravet om antall kilometer gjalt for hele sykkelåret. Jeg begynte straks å lagre argumenter for eventuelt å kunne be om utsettelse av fristen for å nå disse 1000, oppi hodet mitt.

Etterhvert som jeg syklet, så jeg imidlertid at jeg nærmet meg målet, og plutselig var det innenfor rekkevidde. Når jeg var så nærme var det dumt å ikke klare det, liksom, så den siste uka ble det lagt inn ekstra innsats. Lørdag kunne jeg registrere 20 kilometer, og søndag 13 nye, og da jeg kom på jobb mandag morgen kunne jeg tikke inn kilometer nummer 966. Jeg manglet bare skarve 34 kilometer, hvilket betydde at dersom jeg syklet til og fra jobb tirsdag, onsdag og torsdag, ville jeg nå målet med 2 kilometers margin. Men så var det bare det at de på værvarselet meldte snø til torsdag. Jeg sykler ikke i snøvær. Dermed måtte jeg lage en back-up plan: Mandag ble det tatt en omvei hjem fra jobb. Istedenfor å sykle de vanlige 6 kilometrene hjem, la jeg turen om Røyneberg, Hafrsfjord, Tjensvoll og Vaulen, bare for å gardere i tilfelle meteorologene skulle få rett i sine spådommer ...

Og nå har jeg nådd målet!

Jeg har valgt sykkel fremfor bil til jobb 65 ganger, jeg har syklet totalt 1001 kilometer, og jeg har brent over 20 000 kalorier de siste 7 månedene. Jeg kan nå ta påskeferie - helt uten sykling - med god samvittighet, men over påske er det på hjul igjen, for nytt sykkelår starter 1. april.

Målet for det kommende sykkelåret er å sykle minst 100 ganger til jobb. Det skal jeg forhåpentligvis klare når jeg i år får hele våren og sommeren på meg.

Provisorisk skytebane

Helt siden Sønn kjøpte seg jaktbue og begynte å skyte, har jeg lovet at vi skal prøve å lage til noe hjemme til han, slik at han kan øve seg litt der også. Det er litt upraktisk å måtte reise med buss og båt hver gang han skal trene. Øvingsdager i bueklubben er tirsdager og fredager, tirsdager blir det for seint om kvelden, fredager reiser vi ofte på hytta. Klart, det er mye kjekkere å være sammen med andre og trene, men fint å ha en reserveløsning på denne siden av fjorden også.

Jeg har grublet lenge på hvordan - og ikke minst hvor - vi skulle få laget til noe, men i ettermiddag var det klart og Sønn kunne for første gang øve litt hjemme.

En gammel striesekk ble stappet med kassert sengtøy og håndklær, og blink ble sprayet på. Sekken ble så hengt opp på en treport, hvor han kunne få en 12-15 meters avstand å skyte på, uten fare for å treffe eventuelle forbipasserende.

Det kommer nok til å ryke noen piler, men det får så være. Han får ihvertfall trent. Så får han heller kjøpe seg noen nye piler med hjem fra Texas. Striesekken ser heller ikke ut til å holde så veldig lenge, så sekker med trykkede targets på er også noe han må handle seg.

Listen hans over ting han skal handle seg i Texas blir bare lengre og lengre, og etter å ha vært innom Bass Pro Shops på nettet, ser jeg at han trolig kommer til å gå aldeles bananas når han kommer dit, både med tanke på utvalg og priser.

Genser-prosjekt

I høst fant jeg ut at jeg ville prøve å strikke meg en genser. Jeg har bare strikket en eneste genser tidligere, det var Skappel-genseren, og den er så enkel at den teller nesten ikke.

Jeg fant oppskrift på genseren jeg hadde lyst på på nettet og kjøpte inn 7 hvite nøster med Soft Alpakka fra Sandnes Garn. Deilig og mykt garn, helt kløfritt og en drøm å strikke med, viste det seg.  

Oppskriften var veldig enkel, ihvertfall i starten. Jeg la opp 164 masker på pinne nr. 5 og strikket vrangbord med 1 rett og 1 vrang i 2,5 cm. Så byttet jeg til pinne nr. 6 og strikket glattstrikk til arbeidet målte 50 cm. Jeg felte av 6 masker på hver side til armene, og la bolen til side.

Så begynte jeg på armene. Jeg la opp 36 masker på pinne nr. 5 og strikket vrangbord med 1 rett og 1 vrang i 10 cm før jeg byttet til pinne nr. 6 og gikk over til glattstrikk. Det ble økt med 2 masker midt under armen hver 3. cm til jeg satt med 60 masker på pinnen, fortsatte til armene målte 48 cm, og felte 6 masker midt under armene. Dette var fort gjort. Men så stoppet det helt opp.

Raglansfelling, sto det i oppskriften. Jeg visste i utgangspunktet hva det var, men ikke hvordan det skulle gjøres, så strikketøyet ble lagt bort. Lenge. Jeg hadde det i tankene, det hadde vært så kjekt å fått genseren ferdig, det gjensto jo så lite, men bare ordet raglansfelling skremte meg av. Helt til i dag.

Min svigerfamilie består blant annet av to meget strikkekyndige damer. I dag var det tid for familiemiddag, så jeg tok bolen og ermene med opp dit, for forhåpentligvis å få en innføring i raglansfelling. Det viste seg å være latterlig enkelt.

Armene ble satt på samme pinne som bolen, og det ble satt merker i hver skjøt (4 merker). Jeg strikket først en runde for å strikke delene sammen, så felte jeg på hver side av merkene (2 rett sammen etter merket og 2 vridd sammen før merket) annenhver omgang. Dette skulle gjentas 16 ganger.

Jeg er nå snart ferdig med disse 32 rundene. Det siste som skal gjøres er å bytte til pinne nr 5 og strikke vrangbord med 1 rett og 1 vrang i 2,5 cm før jeg kan felle av, sy sammen under armene og feste tråder.

Genseren blir garantert ferdig før påske, og så fort den er ferdig er det rett i garnbutikken og kjøpe nytt garn til nok en genser, for dette var kjekt å strikke!

Tålmodighet

Det er alltid hos rørleggeren det drypper i kranen, og hos elektrikeren ledninger henger og slenger!

Jeg er en ganske tålmodig sjel. For flere år siden holdt Mann på med noe arbeid på kjøkkenet, og brukte vater. Da han var ferdig, parkerte han vateren i vinduskarmen. Jeg syntes det var et merkelig sted å plassere en vater, men jeg sa ikke noe. Vateren ble stående der. Lenge. Aldri sa jeg et ord. Så en dag skulle Mann igjen bruke vateren. Han lette og lette blant verktøyet sitt, men han kunne ikke finne den... Til slutt spurte han meg, om jeg tilfeldigvis hadde sett den ... Og det hadde jeg - hver eneste dag, i nesten 3 år ...

Denne uka er Mann ute på reise. Han er på VM i skreifiske i Svolvær og koser seg. I flere måneder har vi andre i heimen påpekt at trykknappen på ene toalettet er ødelagt, og spurt om at han kan fikse den. Han er tidligere rørlegger, arbeider i bransjen og har deler på jobb. Vi har ikke mast, bare informert med ujevne mellomrom. I går kveld kilte hele knappen seg, og toalettet sto og rant og rant, og jeg holdt på å bli gal av lyden. Mann kommer ikke hjem før søndag kveld, og det var uaktuelt å vente med å få fikset til han kom hjem. Jeg prøvde å åpne sisternen for å få dradd opp flottøren selv, uten hell. Akkurat der og da var det var slutt på tålmodigheten min. Jeg sto midt i en mindre krise, han hadde ikke gjort det jeg hadde bedt om, og skulle attpåtil være ute og kose seg i dagesvis.

Så jeg ringte Mann:
"Du husker muligens at vi har bedt deg om å fikse toalettet oppe i flere måneder. Nå har trykknappen kilt seg aldeles, og toalettet står bare og renner. Få fatt i rørlegger. Nå!"
Og så la jeg på.

Mann satt midt i en bedre middag ombord på Hurtigruten...  

Han måtte ringe litt rundt før han fant en som kunne bistå en hjelpeløs og ilsint frue. Heldigvis hadde jeg roet meg til hjelpen kom, og da han fikk vist meg hvordan sisternen skulle åpnes, følte jeg meg litt dum. Jeg kunne faktisk klart det helt selv, hadde jeg bare ikke blitt så sint.

Vi hadde samme problem med ødelagt trykknapp på husets andre toalett tidligere i høst. Da det nærmet seg jul, ble jeg spurt om hva jeg ønsket meg. Eneste ønsket jeg påsto jeg hadde, var ny trykknapp til toalettet. Da var ny knapp på plass neste dag...

Jeg håper ny trykknapp er på plass i god tid før bursdagen min, så jeg slipper å ønske meg det til bursdagen også ...

Drømmen om Tango

Jeg drømmer fremdeles om Tango!

Tango skal være den beste restauranten i Stavanger, men akkurat det vet jeg veldig lite om. Med unntak av et lite besøk utendørs under Glamaten for etpar år siden, har jeg ikke vært på Tango. Mann har vært der flere ganger, og skryter utrolig av maten der i etterkant, hver eneste gang. Og jeg som er så glad i "lite mat på store tallerker", er kjempemisunnelig.

Etter å ha sutrer i årevis om at jeg aldri hadde vært der, fikk jeg til min store glede Tango-middag til bursdagen i fjor. Bord var til og med bestilt. Men så fikk jeg sommerinfluensa, og det var lite vits i å gå dit når jeg var totalt uten både smak- og luktesans. Bord måtte dermed avbestilles, og siden har jeg ikke hørt noe mer om det.

Jeg har liksom vært frisk lenge nå ...

Jeg synes det er litt frekt å etterspør bursdagsgaver, så jeg går her i det stille og venter på ny dato for det etterlengtede Tango-besøket. Det er ikke så veldig lenge til jeg har bursdag igjen, og det hadde jo vært kjekt å få fjordårets gave før årets, liksom...?

Så i ventetiden lider jeg meg igjennom bilder fra andres veldokumenterte besøk på Tango...

Mann er egentlig veldig dårlig på å ta hint, men om han ikke tar dette hintet, gir jeg opp!

Gode kollegaer?!

Det er kjekt med gode kollegaer, men av og til kan kan du dumpe oppi noen som jobber der som ikke er gode kollegaer... Spesielt om arbeidsplassen er såpass stor at du ikke kjenner hver og en som jobber der. Ikke det, det kan faktisk være en utfording med en liten arbeidsplass hvor alle kjenner alle også. ..

Han som sitter ved siden av meg har med seg frokost og lunsj hjemmefra nesten hver dag. Han spiser selvfølgelig frokosten fra morgenen av, mens lunsjen blir plassert i kjøleskapet ute i gangen, frem til det er lunsjtid. Jeg har dårlig erfaring med akkurat det fra en tidligere arbeidsplass, hvor det hendte at tingene mine forsvant fra kjøleskapet uten at jeg selv hadde vært og hentet det. Utrolig kjipt. Jeg spurte han derfor, for et par uker siden, om han noengang hadde opplevd at noen hadde forsynt seg av lunsjen hans. Det hadde han ikke. "Nei, folk gjør ikke sånn her!" svarte han.

Det gikk ikke mange dagene før han - i stedenfor å spise lunsjen sin - faktisk måtte spise i seg akkurat de ordene. Han hadde satt en yoghurt i kjøleskapet da han kom om morgenen, men da han gikk for å hente den ved lunsjtid, var den borte.

Nei, det var ikke meg som tok den, for å gi ham en "lærepenge"... !!

Noen hadde tydeligvis vært skrekkelig sultne, sett at det sto en yoghurt i kjøleskapet og tatt den, uten å ofret det at det kunne være noen andre sin, en eneste tanke. - Eller bare ikke brydd seg.

Nå er vi såpass heldige her at vi, foruten kantine, også har kaffebar hvor vi kan kjøpe mat i løpet av dagen. Vi slipper å gå rundt sultne om noen skulle stjele maten vår, så det ble lunsj på ham den dagen likevel. Men man skal da slippe å gå rundt sultne og måtte stjele mat også. Dersom du ikke har penger på deg, er jeg helt sikker på at du hadde fått skrevet det, og betalt en annen dag ...

Yoghurten kosta 12 kroner, og han står i tapet, men sånt er uansett fryktelig irriterende. Det var nok siste gang lunsjen ble plassert i kjøleskapet for hans vedkommende!

Sykkelparkering forbudt

Noen har tydeligvis litt tyngre for det, enn andre ...

 

Dette får meg til å lure på 2 ting:

1. Hva var det som fikk eier av sykkel til å tenke at dette var det perfekte stedet å parkere? Sikkert eneste stedet i hele Lyngdal hvor det er sykkelparkering forbudt...
2. Hvorfor i all verden har butikken satt opp sykkelparkering forbudt akkurat der? Utstillingsvinduene var tildekket, og området ble ikke brukt til noe annet. Heller der, enn å parkere syklene rett foran inngangsdøren, vil nå jeg påstå....

Det er ikke alt man skal forstå!

Ny pers!

I dag ble det endelig satt ny pers på vei til jobb igjen. Jeg har trødd og trødd, men har liksom aldri klart å bikke under 17 minutt - før i dag morges.

16 minutt og 38 sekund, og en gjennomsnittsfart på nesten 22 km/t. GØY! Jeg vet jo at jeg aldri kommer til å sykle distansen på 0 minutt, men kjekt å se hvor langt ned jeg kan klare å komme. Så det er bare å trø på videre for å prøve å komme under 16 minutt  på vei til jobb - og å klare å komme under 19 minutt på hjemveien.

Det er nå bare 2 uker igjen av måneden - og av sykkelåret - og det ser ut til å holde hardt å nå målet på 1000 km innen sykkelårets slutt ...

 

Jeg mangler ennå 120 km, og siden jeg ikke har mer enn 6 km hver vei, og kan max sykle 7 ganger til/fra jobb de kommende to ukene, vil jeg ikke klare det dersom jeg ikke sykler litt utenom jobbsykling i tillegg. Det begynner jo å bli lysere ettermiddager og kvelder, så det spørs om jeg ikke legger inn en ekstra innsats, for det hadde vært fryktelig gildt å klare det.

Kosehelg

Jeg var tilbake i Korshamn denne helga også, denne gang sammen med Mann og Barn. Vi kom akkurat frem tidsnok til å få med oss den fineste solnedgangen.

Jeg fortsatte frokosttrenden fra forrige helg - ikke helt "Aina-standard", men imponerende nok til meg å være, og disket opp med nybakte, grove scones til frokost både lørdags- og søndags morgen.

 

Selvfølgelig ble Gjengen nøye instruert i hva man skulle ha på: Philadelphia-ost, rips gele og bacon! Gjengen var ikke like begeistret for dette som meg, kanskje med unntak av Datter.

Planen for helga var egentlig å få opp båten og klargjøre den til salg, men trøblete hjul på båthengeren spolerte den planen. Så får man gjøre det i påsken heller! I stedet ble det nok en helg med total avslapping og for mitt vedkommende stort sett kun sløving på sofaen. Litt strikking ble det jo, det hører jo med til avslapping, og jeg fikk gjort ferdig kjøkkenkluten i gult, til påske.

1 nøste bomullsgarn, pinne 3.5, 57 masker, 3 rette + 1 vrang. 

Nå skal vi ikke ned igjen før til påske, siden Mann drar til Lofoten på skrei-fiske neste helg, men neste gang vi skal dit, skal vi være der i 10 dager. Det gledes!

Strikking & Drikking

En deilig helg er overstått. Tre damer reiste til Korshamn fredag kveld for en helg med total avslapping, god mat, bobler og strikking. En av oss kunne ikke drikke, og skulle bare strikke, en annen kunne ikke strikke, og skulle bare drikke. Jeg skulle gjøre beggedeler.

Vi kom ned fredag kveld, og sprettet boblene nesten før vi var kommet inn døra. Karoline hadde fått blomster av kjæresten - som hun får hver fredag. Hun hadde tatt de med seg, problemet var bare at jeg ikke hadde passende vase. Så jentene kjøpte likegodt en til meg. Fineste vasen.

De hadde også med en annen gave; tre små "pynteklosser" som passet perfekt foran TVen!

Heldige meg.

Til middag laget vi baconsurra kyllingfilleter, soppstuing og søtpoteter. Standard første-kvelds-middag når man er på jentetur i Korshamn. Det ble lite strikking denne første kvelden, men det tok vi igjen seinere i helga.

Lørdag morgen var det opp til nybakte rundstykker til frokost. Aina er seriøst verdens beste baker, og hadde "smelt sammen" (hun får det liksom til å høres så enkelt ut ?!) en surdeig før vi dro hjemmefra. Nybakte rundstykker med Piladelphia-ost, ripsgele og bacon ble den beste frokosten i historien! Alt det andre pålegget vi hadde handlet inn ble bare liggende. Dette blir en hit fra nå av!

Etter frokost tok vi turen inn til Lyngdal. Aina hadde lest ut boka hun hadde tatt med og trengte ny, jeg trengte litt nye klær og Karoline trengte nye skoletter. Bok og klær ble det, mens skolettene ble byttet ut med joggesko. Vi måtte jo selvfølgelig innom garnbutikken også, og alle tre kom ut derfra med hver sin pose, selv om det i utgangspunktet var kun en som trengte garn, og selv om Aina i utgangspunktet ikke skulle strikke.

Etter handling måtte vi ha den obligatoriske pit-stop'en på Harrys, hvor de har nesten (men bare nesten!) like god bakst som Aina lager.

"Punkerboller" og latte

Litt action ble det da Karoline ikke kunne finne igjen bankkortet sitt. Punkt nummer 1 er alltid å sjekke lommeboka først. Punkt nummer 2; dersom du ikke finner det i lommeboka, sjekk lommene...!

Vel hjemme igjen var det å sprette bobler og starte på det nyinnkjøpte garnet. I løpet av ettermiddagen tryllet alle tre frem hvert vårt sett med grytekluter. Lettstrikket og fortgjort med tykt garn og tykke pinner.

Til middag laget vi scampi i filodeig, blomkålpure, stekt spinat og hjemmelaget sweet chilisaus - min "signaturrett". Men nå må jeg snart lære meg at det IKKE er nødvendig med 2 kilo scampi til 3 damer... Det ble litt i overkant med mat, på en måte!

Søndag ble det samme fantastiske frokost, før avslapping foran TVen med bok eller strikketøy hele formiddagen. Middagen ble en restefest uten like, før vi i 4-tiden startet på turen hjemover igjen.

Vi hadde egentlig planlagt å gå litt tur også mens vi var der. Utenom handleturen til Lyngdal beveget vi oss ikke utenfor døra. Men vi skylder på været. Det var skikkelig innevær hele helga. Tror jeg, ihvertfall ...

Det ble en akkurat så avslappende og deilig helg som vi hadde sett for oss, og en sånn liten "pause" - uten å ha noe som måtte gjøres, var noe vi alle tre absolutt trengte. Jeg er så utrolig glad for at vi har et sånt "fristed"!

Hukommelsessvikt

Jeg har alltid vært god på navn og ansikter. I ungdommen kunne jeg lett sette meg ned og lese telefonkatalogen og memorere telefonnummer om jeg ikke hadde noe annet og bedre å foreta meg. Hukommelsen har altså vært god, men jeg skal innrømme at den ble lite utnyttet i skolesammenheng, og har mest blitt brukt til forsåvidt unyttinge ting ...

Om alderen er en medvirkende årsak vet jeg ikke, men av og til lurer jeg på om hukommelsen begynner å tulle litt med meg ...

Jeg irriterer meg grenseløst om jeg møter noen som jeg vet jeg kjenner, uten å klare å plassere dem. En sånn episode hadde jeg tidligere i uka. Vi var en liten gjeng på Cardinal, og der var det quiz. Quizmasteren var for meg så utrolig kjent. Jeg var sikker på det var en jeg kjente, og det var ikke lenge siden jeg hadde snakket med vedkommende. Jeg opplevde det som at han "reagerte" på meg og, som om det var noe kjent for ham med meg og. Men det var komplett umulig for meg å klare å plassere ham. Det kvernet og kvernet oppi hodet mitt hele kvelden, gjennom natten og påfølgende morgen; kunne det være noe via jobb? eller via sjakken? Litt utpå dagen gikk det endelig opp for meg; jeg kjenner ham overhode ikke, han jobber på biblioteket. Jeg er innom biblioteket nesten hver mandag med ungene, og han har flere ganger hjulpet oss med å finne bøker. Det var jo derfor han virket så kjent. Jeg var lettet over å ha klart å finne utav det, likevel ble jeg sittende med en slags tom følelse. Jeg hadde jo vært så sikker på at jeg kjente ham ...

Mann lo høyt da han hørte dette! "Nok en postmann, altså", sa han. Med det refererte han til en lignende episode noen år tilbake, hvor jeg møtte en annen som jeg påsto at jeg kjente. Det viste seg å være postmannen, som jeg aldri hadde snakket med, og kun sett når han kom forbi for å levere post i postkassen vår ...

En annen hendelse som til stadighet dras frem som eksempel på min sviktende hukommelse, er fra en Oslo-tur hvor jeg, sammen med en gjeng venner, møtte en ung mann i heisen på et hotell. Jeg dro straks kjensel på mannen, og var skråsikker på at han het Raymond og var fra mitt gamle hjemsted. Uten å spørre, gikk jeg ut ifra at han kjente de jeg var sammen med - som også var fra mitt gamle hjemsted - og at vi alle var på vei til samme vorspiel. Jeg begynte å snakke med ham, han var meget hyggelig, men jeg fikk liksom ikke svarene hans til å stemme med det jeg forestilte meg at han skulle svare, inni hodet mitt. Overraskelsen var stor da han ikke skulle på dette vorspielet likevel, og ingen av de andre som var sammen med meg hadde peiling på hvem han var.

Dagen etter var det stort bilde og intervju med denne mannen i VG. Han het ikke Raymond og han var slett ikke fra mitt gamle hjemsted. Han het Thomas ...

Det er temmelig frustrerende, å gå fra å være vant til å "ta" folk på et øyeblikk, til nå å kunne gruble i timesvis for å plassere et ansikt, en stemme, et navn - bare for å finne ut at det ikke er noen jeg kjenner likevel.

Jeg vet fremdeles hva jeg selv heter og hvor jeg bor, altså ...

Avskjed

Jeg har visst det en stund nå, og har følt at det har vært så lenge til, men nå er dagen kommet: Våre venner fra Texas som har bodd i nabolaget vårt i halvannet år, flytter nå tilbake igjen, hjem til USA.

Lite visste jeg da jeg møtte dem for første gang, på et fotballturnering i fjor vår, at vi skulle bli venner for livet. Og hadde jeg visst det da, så hadde jeg gjort mye mer utav det, mye tidligere, og vært mye mer sammen med dem. For da vi fant det ut, var det kun kort tid igjen av oppholdet deres her.

Den siste uken har vært trist. Det har vært avslutning for deres sønn på fotballen, vi har vært på avskjedsmiddag - som overraskelse - hos noen andre av deres venner, de har pakket og vi har overtatt masse av det de ikke tar med seg hjem, og vi har vært på "avskjedsdrinker" i byen.

De gleder seg selvfølgelig masse til å komme hjem igjen, men så har de hatt det så fint i Norge også, og har ikke lyst til å reise i fra det helt heller ...

Heldigvis har vi allerede booket flybilletter. I sommer drar vi til USA og besøker dem. Det gleder jeg meg stort til.

Og planer er lagt utover det også, om flere møter, både her i Norge, andre steder i Europa, og i USA. Heldigvis!

Det er ca 145 dager siden jeg fikk vite deres avreisedato og den datoen er nå her. Jeg håper de neste 145 dagene går like fort som de siste 145 har gått!

Best prank ever!

Mann er en stor pranker. Heldigvis holder han det for det meste på jobb, og lar det gå ut over kollegaene i steden for i heimen, jeg hadde nemlig taklet de forskjellige påfunnene hans ekstremt dårlig. 

I går gikk jeg fem på på tidenes prank, selv om denne ikke var myntet på meg. Den overgår ALT Mann noengang har funnet på.

Våre gode venner flytter denne uken tilbake til Texas, og deres snart 13-årige sønn er ikke overvettig begeistret for akkurat det. Hans voksne søster, som bor i Virginia, fant ut at hun skulle lure ham litt i forbindelse med hjemkomsten. Hun satte opp en fake nettside, hvor det informeres om en "ny lov" som trådte i kraft i Texas 1. mars i år. 

 

 "Kampanjen" er kalt "Get in the Seat, or Walk With Your Feet" - meget ironisk, all den tid INGEN går i Texas - og omhandler at barn helt opp til 14 år - eller 54 kilo - må sitte i barnesete med trepunktssele. 

http://texascarseat.wix.com/carseat

 

"Texas and the United States Pediatric Society, (USPS,) have issued a recommendation that all children age 14 or under 120 pounds be placed in a three point harness car seat with the new, 'Get in the Seat, or Walk With Your Feet,' campaign. Although the law doesn't officially take effect until 1 March 2015, law enforcement officers and the USPS are urging parents to put their children at least in booster seats. Some USPS members have argued that it's best to keep children in rear-facing car seats up to 13 years old, or when knees meet the chest, but pediatric spinal professionals say that a booster seat will provide enough protection for most." 

Jeg kjøpte saken uten å blunke! Selvfølgelig. Ingenting overrasker meg liksom, med disse galne amerikanerne. Ellers så er jeg vanvittig lettlurt. Eller en kombinasjon av begge deler... Jeg burde ha skjønt tegningen når det nederst sto at 3 av 5 tenåringer "ARE EXCITED ABOUT THE NEW LAW!"

- jeg har jo tenåring i huset selv, og ser for meg hennes reaksjon om noe sånt hadde blitt innført i Norge... Uansett, jeg informerte ihvertfall resten av husholdet, og sa vi måtte huske på å få bilsete til Sønn når vi skulle over til sommeren ...
 
Men så var det bare tull og tøys og laget til han som ikke vil dra fra Norge.

Aldeles genialt og vanvittig bra gjennomført. Jeg kan bare tenke meg reaksjonen på ham spøken er myntet på ... Får bare håpe de får ham med seg på flyet ... 

Mann er forøvrig såååå misunnelig - han kommer garantert til å pønske ut et eller annet som inkluderer en fake nettside ... !
 

Tannlegeskrekk

Jeg har tannlegeskrekk. Selv om jeg ikke er av de hardest rammede, er angsten der. Det er det alleraller verste jeg gjør.

Angsten kan nok relateres tilbake til barndommen og skoletannlegen på barneskolen. Det var null kjemi. Han var hardhendt og veldig lite forståelsesfull, og passet vel egentlig svært dårlig som skoletannlege. Jeg husker jeg beit han i fingeren en gang ... Han hadde en veldig lett gjenkjennelig stemme, og til og med den dag i dag, mer enn 25 år etter at jeg sluttet hos denne tannlegen, gjenkjenner jeg stemmen hans. Jeg satt på et fly en gang, og hørte ham på vei inn i flyet. Jeg kjente det i magen med en gang. Grøss!

Angsten var såpass sterk at etter at jeg sluttet hos nevnte tannlege, unnlot å oppsøke tannlege på flere år. Til jeg en dag ikke hadde noe valg. Jeg ble anbefalt en dame som var ekspert på tannlegeskrekk. Hun var mild og snill og forsiktig, og vi ble enige om at jeg skulle komme hvert halvår, bare for å sjekke, slik at jeg ikke skulle grue meg sånn til årlige kontroller.

Jeg har nå gått til henne hvert halvår i flere år, og det funker. I starten fikk jeg vondt i magen bare innkallingen dumpet ned I postkassen. Men ikke nå lengre. Jeg gruer meg fremdeles, men ikke slik at jeg ligger søvnløs mange netter i forkant. Men dersom de ikke står klar og loser meg rett inn i tannlegestolen når jeg ankommer, og jeg må sitte på venterommet og vente, risikerer de at jeg takler det så dårlig at jeg bare går igjen. Det har heldigvis bare skjedd to ganger...

Det er helt utrolig hvor liten en føler seg når en kommer oppi tannlegestolen. Og hvor stolt en blir når en får skryt over fint stelte tenner, at jeg har vært flink. Ihvertfall blir jeg det. Superstolt!

Og så får jeg premie når jeg har vært flink! Skikkelig barnslig.

Denne tannlegen har altså funnet noe som funker, som gjør at jeg faktisk går til tannlegen tross skrekken. Hun er veldig flink med mennesker har fått meg til å stole på henne. Jeg slapper fremdeles ikke av i tannlegestolen, men jeg besvimer heller ikke - det har heldigvis bare skjedd en gang...

Nå har jeg nettopp vært på halvårlig kontroll. Vel blåst, null hull og et halvt år  til neste gang. Pjuh!

Ny uke med godtlevert

Noen mennesker har litt tungt for å lære av egne feil. Jeg tror jeg er blant dem...

Selv om min opplevelse av Godtlevert og deres barnemeny var sådær etter første test for etpar uker siden, ble det en uke til. Jeg hadde i utgangspunktet avbestilt, men så var vi inne og kikket, og den kommende ukas meny så litt god ut, så jeg bestilte likevel...

Første rett forrige uke var grove pølser med søtpotetmos, tomater og sukkererter. Kvaliteten på sukkerertene var heller trist, og halvparten måtte bare kastes. Gulrøttene som skulle blandes i søtpotetmosen var veldig slunkne, og kunne bøyes i allemulige retninger noe som gjorde skrellingen relativt vanskelig. Da er det ikke like kjekt. Men middag ble det.

 

Etter middag var forøvrig alle enige om at vår egen søtpotetmosoppskrift går denne en høy gang, men pølsene var gode ...

Dagen etter var det gulrotsuppe med torsk og bacon. I forkant hørtes det kjempespennede ut, men det viste seg å være en heller tjukk smørje som ikke passet min gane. Fisken var god, baconet var godt, resten klarte jeg ikke å få ned. Trist, for det både så og hørtes kjempegodt ut.

Ukas siste rett var pasta og kjøttdeig i form. Helt greit, men veldig tamt og smakløst. Sikkert fordi det er barnemeny og det skal være mildt og lett spiselig for de fleste.  Litt rart egentlig, tatt i betraktning den spesielle smaken på gulrotsuppa, men ...

Også denne gang sitter vi altså igjen med følelsen "sådær"... En ting er at det er enkelt og raskt og du får alt levert hjem på døren, men det skal jo smake også... Jeg sitter ikke igjen med følelsen å ha spist middager verdt 845 kroner, liksom ...

Egentlig bør jeg jo ha lært nå: to sådær-ganger holder i massevis til å melde seg av og avslutte hele godtlevert-forsøket, men så kan det jo være det kommer noe som ser fristende ut i en av de andre menyene ....? Så vi avventer litt med utmeldingen...

Barnemeny blir det uansett ikke igjen, samme hvor godt det høres ut!