Hukommelsessvikt

Jeg har alltid vært god på navn og ansikter. I ungdommen kunne jeg lett sette meg ned og lese telefonkatalogen og memorere telefonnummer om jeg ikke hadde noe annet og bedre å foreta meg. Hukommelsen har altså vært god, men jeg skal innrømme at den ble lite utnyttet i skolesammenheng, og har mest blitt brukt til forsåvidt unyttinge ting ...

Om alderen er en medvirkende årsak vet jeg ikke, men av og til lurer jeg på om hukommelsen begynner å tulle litt med meg ...

Jeg irriterer meg grenseløst om jeg møter noen som jeg vet jeg kjenner, uten å klare å plassere dem. En sånn episode hadde jeg tidligere i uka. Vi var en liten gjeng på Cardinal, og der var det quiz. Quizmasteren var for meg så utrolig kjent. Jeg var sikker på det var en jeg kjente, og det var ikke lenge siden jeg hadde snakket med vedkommende. Jeg opplevde det som at han "reagerte" på meg og, som om det var noe kjent for ham med meg og. Men det var komplett umulig for meg å klare å plassere ham. Det kvernet og kvernet oppi hodet mitt hele kvelden, gjennom natten og påfølgende morgen; kunne det være noe via jobb? eller via sjakken? Litt utpå dagen gikk det endelig opp for meg; jeg kjenner ham overhode ikke, han jobber på biblioteket. Jeg er innom biblioteket nesten hver mandag med ungene, og han har flere ganger hjulpet oss med å finne bøker. Det var jo derfor han virket så kjent. Jeg var lettet over å ha klart å finne utav det, likevel ble jeg sittende med en slags tom følelse. Jeg hadde jo vært så sikker på at jeg kjente ham ...

Mann lo høyt da han hørte dette! "Nok en postmann, altså", sa han. Med det refererte han til en lignende episode noen år tilbake, hvor jeg møtte en annen som jeg påsto at jeg kjente. Det viste seg å være postmannen, som jeg aldri hadde snakket med, og kun sett når han kom forbi for å levere post i postkassen vår ...

En annen hendelse som til stadighet dras frem som eksempel på min sviktende hukommelse, er fra en Oslo-tur hvor jeg, sammen med en gjeng venner, møtte en ung mann i heisen på et hotell. Jeg dro straks kjensel på mannen, og var skråsikker på at han het Raymond og var fra mitt gamle hjemsted. Uten å spørre, gikk jeg ut ifra at han kjente de jeg var sammen med - som også var fra mitt gamle hjemsted - og at vi alle var på vei til samme vorspiel. Jeg begynte å snakke med ham, han var meget hyggelig, men jeg fikk liksom ikke svarene hans til å stemme med det jeg forestilte meg at han skulle svare, inni hodet mitt. Overraskelsen var stor da han ikke skulle på dette vorspielet likevel, og ingen av de andre som var sammen med meg hadde peiling på hvem han var.

Dagen etter var det stort bilde og intervju med denne mannen i VG. Han het ikke Raymond og han var slett ikke fra mitt gamle hjemsted. Han het Thomas ...

Det er temmelig frustrerende, å gå fra å være vant til å "ta" folk på et øyeblikk, til nå å kunne gruble i timesvis for å plassere et ansikt, en stemme, et navn - bare for å finne ut at det ikke er noen jeg kjenner likevel.

Jeg vet fremdeles hva jeg selv heter og hvor jeg bor, altså ...