Tilfeldigheter

Look, if you had one shot, or one opportunity
To seize everything you ever wanted. one moment
Would you capture it or just let it slip?
Eminem: Loose yourself

Det er morsomt hvordan ting ordner seg eller blir til, kun ved en tilfeldighet ...

Sønn har i mange år snakket om at han hadde lyst å lære seg å skyte med pil-og-bue. Vi har en familievenn som jakter med bue, og Sønn synes det høres ut som det kuleste i verden.

For et år siden, begynte det en ny gutt på fotballaget til Sønn. Han var fra Texas, og snakket nesten ingenting norsk. Det gjorde ingenting, norske unger starter jo med engelsk på skolen i 1. klasse. Guttene ble kompiser noe som medførte god språkutvikling, for dem begge. Foreldrene møtte opp på alle fotballkamper, og etterhvert begynte vi å prate sammen. Vi fant tonen feldig fort, og ikke lenge etter ble de med oss til Korshamn og fikk være med på hummerfiske og garnfiske, som de aldri hadde prøvd før. Siden dro vi sammen til Sirdal og sto på ski, og vi hadde flere hyggelige kvelder hjemme hos hverandre.

Så viser det seg at våre venner fra Texas jakter både villsvin og kanin med bue - og de "fisker" med bue - alt som Sønn drømmer om å prøve...

Nå er vi snart kommet til datoen for at de skal flytte tilbake til USA. De har flere ganger invitert oss til å komme og besøke dem. I starten lo vi det hele vekk, vi var jo tross alt i USA sommeren 2014, men så begynte vi faktisk seriøst å vurdere det.

Siden våre to familier har hatt så mye kjekt sammen denne høsten og vinteren, og siden de hadde så mye de ville vise oss om vi bare kom til Texas, begynte vi å lete etter flybilletter. I julen fant vi billetter til en meget god pris som vi bestilte, dermed blir det sommerferie I USA på oss i år også.

Gjennom vår familievenn som jakter med bue, har jeg funnet en ordentlig nybegynner-bue til sønn.

Vi skal avsted en dag nå snart og prøveskyte for aller første gang. Går det greit, og om Sønn vil, skal han kjøpe denne buen. Og trene. Masse. For man kan ikke dra på villsvinjakt eller kaninjakt med bue i Texas uten å ha øvd på forhånd...

Foruten all denne jaktingen på land og i vann, er det også planlagt rundtur på NASA, besøk i både Six Flags og Schlitterbahn vannpark, haifiske, og selvfølgelig shopping og sightseeing. Det blir utvilsomt en opplevelse for livet.

Det er merkelig hvordan slike ting bare skjer, at du helt tilfeldig møter nye mennesker og hvilken innvirking det kan få for deg videre.

Det er viktig å gripe sjangsene du får, når du har dem!

Det gledes!

Det er nå kun få dager igjen til ny London tur.

I mange år nå har det vært tradisjon å dra til London; hver November for julegaveshopping, og hver januar for salget. Og kanskje en gang eller to imellom der også. Og det er like kjekt hver eneste gang. 

Jeg simpelthen elsker London.

I 2014 var jeg i London 4 ganger: i januar med mann og barn, i mars med venninner, i juni på konsert med Datter, og i november med to vennepar. 

Når Mann og Sønn skal være med, er det viktigste at turen faller sammen med Arsenal hjemmekamp. Nå fikk vi ikke med oss kamp sist vi var over, dermed måtte vi bare bestille oss ny tur. Og det er den som nærmer seg nå.

Vi har fått billetter til Arsenal-Aston Villa, den kampen skal spilles søndagen. Lørdagen er reservert til shopping - for jentene! Guttene, som ikke er like shopping-gale, men mer football-gale, har fått billetter til en annen Premier League kamp; Crystal Palace-Everton. Det blir nok en kul opplevelse selv uten noen som helst tilhørighet til noen av lagene. Crystal Palace har visstnok en ørn som flyr over stadion før hver kamp, og hjemmepublikumet på Selhurst Park skal være blant de beste i Permier League.

Vi skal som vanlig i China Town og spise fried seaweed og duck in pancakes på Golden Dragon. Det er noe vi bare MÅ gjøre, HVER gang vi er i London. Du får ikke bedre duck in pancakes noe annet sted i verden, garantert! Lunsj på Yo! Sushi på Selfridges er også et must!

Litt kjipt er det at krona er så svak for tiden så et pund koster nesten 12 kroner. Not good, men lista over ting jeg skal se etter i London er heldigvis ikke så lang. Jeg skal mest bare nyte å være der! Og forhåpentligvis kommer jeg vel over et uimotståelig kupp eller tre ...

Til meg - Fra meg

Vi har butikk her på jobb hvor det selges litt forskjellige produkter, alt fra reklameeffekter, til treningsklær, reiseeffekter og produkter fra forskjellige leverandører vi har avtaler med. Jeg gikk forbi butikken en dag før jul, og da sto det lang kø utenfor, alle ventet på at butikken skulle åpne.

Det viste seg at de hadde fått inn et parti med disse umåtelig populære Urbania husene fra Kähler, og alle sto i kø for å sikre seg disse. Jeg ante ikke hvilke hus de snakket om, men stilte meg nå opp i køen sammen med de andre, og vel inne i butikken grabbet jeg med meg tre hus jeg også. Eller, jeg fikk egentlig klar beskjed om at jeg MÅTTE ha dem jeg også...

Vel tilbake på pulten min tok jeg en nøyere titt på dem, og viste dem til gjengen rundt meg. Mannfolka rista selvfølgelig på hodet, mens jeg likte impulskjøpet mitt veldig godt. Så godt faktisk, at jeg gikk tilbake til butikken og kjøpte meg enda ett hus ...

Påfølgende helg tok jeg dem med til Korshamn hvor jeg satte dem i vinduskarmen. De ble om mulig enda flottere om kvelden, med lys inni.

En fin liten førjulsgave til meg selv fra meg selv!

Jeg liker det konseptet: Til meg - Fra meg. Jeg er et utpreget listemenneske og er flink til å sette opp liste over hva jeg (og andre) ønsker meg (seg) gjennom året, men det er jo ikke alltid man får det man ønsker seg. Jeg fikk masse fine gaver til jul, men det manglet noe. Det noe som manglet, var en bestemt julepynt fra Georg Jensen. Jeg hadde det på listen min, men jeg hadde ikke sagt det til noen. Kanskje ikke så rart at det ikke lå under treet da...

I Lyngdal er det en butikk som selger akkurat det jeg ønsket meg, Bazaren, og i romjulen kjente jeg at jeg bare måtte innom der ...

En stor julestjerne og tre julekurver ble med meg hjem.

Så, bare for å forsikre meg om at jeg har fortalt det til noen :

Dette står på listen til neste jul!

Høstens vakreste eventyr

Høstens vakreste eventyr for vår familie starter 1. oktober. Eller egentlig 2. oktober. 1. oktober er det lov å sette ut hummerteiner, og første trekk er lov 2. oktober. Fra da av og ut november er det stor spenning. Slik har det vært siden vi kjøpte leiligheten i Korshamn, og til nå har vi altså fått med oss 3 hummersesonger. I hummersesongen reiser vi til hytta så og si hver helg. Vi reiser så ofte vi kan ellers også, men hummerfiske er nesten religion og blir høyt prioritert!

Første sesongen hadde vi ei enslig teine, og følgelig fikk vi ingen hummer. Året etter hadde teine-beholdningen økt til 6. På første trekket fikk vi 6 hummer, og vi så for oss at det var sånn det skulle være på hvert trekk fremover. Dengang ei. Vi fikk kun en hummer til, den hadde rogn og måtte i havet igjen.

I 2014 hadde teinebeholdningen økt igjen, og dette året ble det hummer jevnt og trutt, nesten på hvert eneste trekk. Vi endte opp med 11, + 11 som måtte uti igjen; 10 med rogn og en som var for liten.

Jeg kjøpte krabbegiljotin til Mann til jul, en genial oppfinnelse som alle som har hytte ved sjøen burde ha.

Den klarte imidlertid ikke å dele den største hummeren vi fikk ...

Det er helst Mann og Sønn som står for teinesetting og -trekking, mens vi jentene holder oss innomhus, men vi var da med på noen trekk vi også...

Vi hadde alle 11 gående i optimist-samlekassen frem til jul. 11 hummer gir ganske så mange middager, det er temmelig blasert, men jeg kjente jeg var litt lei av hummer da vi tok opp og kokte de siste.

Neste sesong tror jeg at vi begynner å spise det vi måtte få litt tidligere, så det ikke blir så mye på en gang ...

Ett huggormbitt, to huggormbitt ...

For 7-8 år siden begynte jeg å interessere meg for sopp. Jeg er oppvokst i et hjem hvor man aldri har spist sopp, og syntes egentlig ikke så mye om det, før en venninne begynte prosessen "få Merete til å like sopp". Hun lurte sopp inn i forskjellige retter, og jeg vennet meg til smak og konsistens og når jeg kom til det punktet at jeg kunne si at jeg syntes det var godt, fant jeg ut at jeg også burde kunne gå ut i skogen og fange min egen sopp.

Jeg gikk til innkjøp av flere sopp-bøker, og ut i naturen bar det med meg. Jeg plukket med meg det jeg kunne finne, og satt etterpå med bøkene for å prøve å finne ut hva jeg hadde plukket. Jeg turde ikke spise noe av det, annet enn kantarell som var det eneste jeg kunne si meg helt sikker på, men jeg syntes det var fryktelig interessant. I lengden ble det litt vanskelig å holde på å potle alene, og det var også kjedelig å kaste soppen jeg hadde funnet siden jeg ikke kunne være 100% sikker. Jeg meldte meg derfor på kurs for å lære mer om de forskjellige artene og bli sikker på hva som kunne spises - og enda mer viktig: hva som ikke skulle spises. Veldig nyttig og veldig interessant.

Jeg har mine faste sopp-plasser, men det varierer jo fra år til år hvor mye det er å finne. 2014 var et veldig godt sopp-år. Jeg hadde meg etpar gode helger hvor jeg hentet rundt 5 kilo hver helg. 5 kilo sopp er mye med den lave egenvekten en enkelt sopp har (-og det kjennes spesielt mye ut når det skal renses!). Men det er gildt å ha i fryseboksen utover vinteren og våren, og kunne lage soppstuinger og soppsauser.

Jeg henter fortrinnsvis kantareller og traktkantareller, det er det jeg er gladest i, men tar gjerne med litt piggsopp også, og selvfølgelig steinsopp eller andre rørsopper som jeg måtte snuble over.

 

For første gang fant jeg også sjampinjong ... Eller, fant og fant ... De vokste i mine foreldres hage... Jeg var innom på besøk og de nevnte de "stygge soppene" som vokste langs hekken. Jippi. Jeg tok med meg noen for å få de kontrollert, og jeg krysser det jeg har for at de kommer opp igjen i år. Da skal de bli plukket OG spist!

 

2014 var også året der jeg klarte, som for 5 år siden, å bli bitt av huggorm. Jeg kjenner ingen andre som har blitt bitt av huggorm, og jeg har aldri hørt om noen som har blitt bitt av huggorm to ganger... Men jeg har altså det. Begge ganger i håndleddet.

Denne gang, som sist gang, verken så jeg eller hørte noen orm, eller kjente at jeg ble bitt. Hadde jeg gjort det, hadde jeg flata ut på flekken. Men jeg har vært heldig, begge gangene. Denne gangen så jeg faktisk ikke bittmerkene før to dager etter at jeg hadde blitt bitt. Jeg kjente de samme symptomene som sist, med hjertebank og kvamenhet. Mann lurte på om jeg kunne ha blitt bitt igjen, siden jeg var så dårlig, noe jeg benektet sterkt. Men det hadde jeg altså. Jeg ble ikke blå denne gang, og hovnet heller ikke opp, så mye gift kan jeg ikke ha fått i meg.

 

Mann er livredd orm og har, etter første gang jeg ble bitt, vært noe nervøs når vi er i skogen. Det gjorde det ikke akkurat bedre å bli bitt enda en gang, så det spørs om han blir med meg på flere soppturer i fremtiden...

Men JEG gleder meg til høsten allerede!

Sjokoladepiken Julekalender

I desember 2014 fikk jeg sutret meg til min egen julekalender, for første gang.

Datter forkynte tidlig at hun ikke ville ha noe kalender lengre. Finfint. Kun en pakkekalender å fikse, til Sønn. Datter angret seg litt etter hvert som desember nærmet seg, men man får da stå for det man sier, mener jeg, så hun fikk ikke så mye som en bitteliten 10-kroners sjokoladekalender fra Europris engang.

Mann har i flere år ordnet seg sin egen julekalender. Ølflasker. Stor stas!

Men hva med mor i huset? Ingen fikser noen kalender til meg? Jeg vil jo og ha julekalender, liksom...

Mann og datter fikk etterhvert nok av sutringen min, og 5. desember fikk jeg en søt liten pose med 5 sjokoladebiter i - fra Sjokoladepiken, min absolutte favoritt-sjokolade-butikk.

Hver eneste dag frem til jul fikk jeg en ny sjokoladebit fra Sjokoladepiken. Desember 2014 var nesten den beste desember'en noen gang.

Jeg har en favoritt blant sjokoladene hos Sjokoladepiken: Uren Luren. Sjokolade med karamell og geitemelk. Høres kanskje ikke så veldig fristende ut, men den er nydelig. Heldigvis er det noe hele familien vet, og det var flere dager med Uren Luren sjokolade i kalenderen. Ren Lykke!

Sørgelig er det at det nå er slutt for hele Sjokoladepiken. Jeg krysser fingrene for at de starter opp igjen, slik at at familien kan gjøre det til en tradisjon å lage Sjokoladepiken- julekalender til meg hvert år fremover! Og hvis de ikke starter opp igjen, er jeg åpen for andre julekalendere også, altså ...

Share a Coke with ...

Jeg er Coke-a-holiker! Jeg drikker ikke verken kaffe eller te, men til gjengjeld drikker jeg Cola. Hver dag. Jada, jeg vet det ikke er bra ....!

Coca Cola har lenge hatt en kampanje gående med forskjellige navn på flaskene sine. Share a Coke with ... Og jeg har lett og lett etter mitt navn.

Merete er et vanlig navn i Norge, ca 5 000 personer har jentenavnet Merete som første eller eneste fornavn. Men jeg har aldri funnet en eneste Colaflaske med Share a Coke with Merete på. Jeg har imidlertid funnet Habibi. Jeg kjenner ingen som heter Habibi, men jeg kjenner mange som heter Merete. Det er vissnok såpass mange i Norge som heter Habibi at de får sin egen flaske, men Merete?? Nei... 

Jeg har uttrykt meg STERKT i heimen om akkurat dette.

Datter kom hjem fra kino for en stund siden, og kunne formidle at hun hadde funnet "min" Colaflaske. Men at hun hadde drukket den opp selv....

Eh... WHAT???

Hun hadde med seg tomflasken (!) hjem (!), som bevis (!), så den fikk jeg... I det minste...

Jeg leter dermed fremdeles etter "MIN" flaske... Og jeg vet den finnes der ute et sted...

Jeg vet egentlig ikke hvorfor dette er en så stor sak for meg ...

Lekeslange - fugleskit: 1-0

Husets dronning (ikke meg, men katten!!!) begynner å bli gammel og sær. Eller, sær har hun alltid vært, og nå er hun i tillegg gammel. Hun har med tiden forstått såpass at bager og kofferter betyr at hun må inn i buret sitt, og ut i bil. Hun HATER buret sitt, OG å kjøre bil. Straks hun ser at vi begynner å pakke til ett eller annet, er hun over alle hauger. Er vi så heldige at vi klarer å få henne inn i buret, klarer hun enten å «bryte» seg utav det – for så å stikke av og gjemme seg, eller hun driter i buret så fort hun er kommet inn i bilen, hvorpå vi må snu og kjøre hjem igjen for å rense buret – og dermed ta henne ut – og hun kan stikke av og gjemme seg. Festlig! Da er det rundt å finne naboer som er hjemme, som kan gi henne mat mens vi er borte. Det er det ikke alltid vi finner, dermed må vi sette ut mat til henne, nok til å vare til vi kommer hjem igjen. Vi fyller opp den store dispenseren med tørrfôr og setter det på bordet på terrassen. Som regel er det bare to netter vi er borte, så hun bør klare seg fint med det til vi er hjemme igjen.

Det er imidlertid også andre som nyter godt av at Pus er hjemme alene og får mat satt ut, både de andre kattene i nabolaget – og ikke minst fuglene. Alle fuglene i hele verden tror jeg faktisk, slik ser det i hvert fall ut når vi kommer hjem igjen: skåltom fôrdispenser og fugleskit overalt.

Nabokattene er det ikke så mye å gjøre med, men vi fikk et tips om hvordan å få bukt med fuglene. Fugler liker ikke slanger. De er faktisk redd for slanger. Visstnok. Tipset var å kutte av en bit av en vannslange og legge den opp mot matskåla, som en slange. Vi diskuterte det litt hjemme, jeg syntes det hørtes helt idiotisk ut, men likevel verdt et forsøk.

Minstemann fór opp i roteskuffa si og fant fram den gamle leke-ledd-slangen sin i tre, en slik som beveger seg når du holder den i halen.

 

 

Sikkert noe vi har kjøpt til han i syden når han var mindre, som han har gjemt på og som nå plutselig kom godt med.

 

Vi la den ut foran matskåla ei helg vi skulle på hytta. Da vi kom hjem var det fremdeles mat igjen i dispenseren, og ikke hadde vi fugleskit overalt heller.

Siden den gang har lekeslangen ligget på terrassebordet når vi er bortreist, vi bare forandrer litt på «stillingen» på den for hver gang. Jeg begynner faktisk å bli overbevist om at det funker.

Forskjellsbehandling

Datter var 3,5 år da Sønn ble født. I 3,5 år hadde jeg altså bare Datter, og forholdsvis god tid. Jeg laget det fineste babyalbumet og den fineste babyboken til henne, med bilder, utklipp, notater og skriblerier fra babyens første år, andre år tredje år. Første smil, første tann, første det ene og første det andre.

Alle advarte meg med at jeg aldri kom til å klare å følge opp når nestemann ble født. Jeg: *Himletmedøynene*. Bah. Liksom. Det var jo såååå gøy å lage babybok og babyalbum, å klippe ut og lime inn. Klart jeg skulle ikke bli som alle andre, klart jeg skulle fullføre og lage akkurat likt til Sønn som jeg hadde gjort til Datter.

Yeah! Right!

Med ei på 4 år samtidig som en på 6 måneder, ble det mindre tid. Og ingenting var liksom nytt lengre. Jeg hadde jo vært gjennom alt en gang tidligere, og selv om det var en helt ny unge, var det liksom ikke like nytt denne andre gangen. Stakkars Sønn. Det var ikke det at han var mindre verdt, det bare ble sånn. Det ble akkurat sånn alle hadde advart meg mot.

De to babybøkene står ved siden av hverandre i bokhylla. Den ene tykk og full av "minner", den andre betraktelig tynnere, med både mindre tekst og mindre bilder i, og jeg får et stikk av dårlig samvittighet.

Jeg forsøker å døyve den dårlige samvittigheten med å si til meg selv at en gutt aldri vil ta frem og se gjennom en sånnen bok, mens en jente definitivt vil gjøre det. Jeg aner ikke om det stemmer, men det hjelper litt bare å tenke det. Jeg sier også til meg selv at én dag skal jeg også gjøre hans album ferdig. Kanskje. Hvis han vil. Men det vil han sikkert ikke ... Håper jeg ...

A real p-a-i-n-i-n-t-h-e-a-s-s‏

Jeg har i årevis forbannet meg over syklister, egoister som absolutt skal sykle midt i veibanen, som ikke overholder vikeplikt og fartsgrenser, som ikke stopper for rødt lys eller fotgjengere, som tråkler seg hensynsløst frem uten tanke for at det kan forårsake farlige situasjoner, i sine åletrange sykkelbukser som godt kunne vært i én større størrelse, minst, og som konstant og hver eneste dag prøver å forbedre sykkeltiden sin med et sekund eller to på vei til jobb.

Verst er de i måneden rett før det lokale, store rittet som finner sted i regionen i begynnelsen av juni hvert år. Du er ikke Mann før du har syklet det rittet, liksom. Selv om de så og si ikke har beveget seg siden fjorårets løp, er det igjen på tide å gjøre en innsats, sånn ca i midten av mai, for å komme i form og være i stand til å fullføre rittet. De hiver seg på hjul med livet som innsats, hytter og veiver mot andre trafikanter som måtte komme i deres vei, for de selv har selvfølgelig førsteretten, og nåde den som måtte få dem til å måtte bruke bremsen – det kan jo ødelegge hele dagen for dem... Noen ganger virker det tilogmed somom det kan ødelegge hele livet deres …

Jeg er nå en av dem!

Ikke at jeg noengang skal sykle noe ritt, men jeg har begynt å sykle til jobb. Nok en ting jeg tidligere har lovet ALDRI skal skje, men som likevel nå har skjedd… Skremmende. 

Jeg har meldt meg inn i Sykkelklubben på jobb (!)
Til nå i august har jeg syklet 93 kilometer (!)
Jeg har spart 13 kg CO2 (!)
Jeg har spart 211 kroner i forhold til om jeg hadde kjørt (!)

Lurer på hva jeg skal bruke de 211 kronene til ...

Nå er ikke gjennomsnittsfarten min i nærheten av ovenfor omtalte selvmordskandidater, og én vesentlig forskjell er også at jeg sykler på sykkelsti så å si hele veien hjemmefra og til jobb, men jeg skal innrømme at jeg sykler med sportstracker og måler tiden, og er superfornøyd når jeg klarer å sette ny tidsrekord på de 6 kilometerne jeg har hver vei.

Som vanlig når jeg starter på et nytt «prosjekt», blir jeg ganske manisk, og Mann var umåtelig overrasket og imponert da B-mennesket meg her en morgen - i pøsregn - var oppe før klokka ringte, steinklar for sykkeltur … At jeg punkterte halvveis la en liten demper på entusiasmen min.. Jeg kunne lite annet gjøre enn å sykle videre (-hva, skulle jeg ha GÅTT, lixom???) og i tankene vinket jeg farvel til både felg, hjul og for så vidt hele sykle-til-jobben-eksperimentet mitt, men etter å ha fått kyndig hjelp – og veiledning - i hvordan skifte sykkelslange (???) av en kollega, kunne jeg sykle hjem igjen om ettermiddagen. Nå har jeg både umbraconøkkelsett, ekstra slange, spatel og pumpe i en skikkelig «proff» veske under setet, sånn i tilfelle ... Jeg skal ikke skryte på meg at dersom (når) jeg punkterer igjen kan jeg skifte slange selv, men jeg har i hvert fall utstyret om noen kyndige skulle forbarme seg over meg, og hvis ikke kan jeg i det minste pumpe luft i underveis slik at jeg slipper å sykle helt på felgen… Forøvrig driter jeg i at pumpa medfører ekstra vekt, de grammene der skal jeg takle!

Jeg har hørt nyss om at et par andre kollegaer planlegger et lite veddemål om hvor lenge vi – ja, for vi er 3 som har begynt med dette – holder ut utover høsten, hvor lenge det varer før vi er tilbake til normalen igjen …

Arbeidsleir

Ungene i heimen er snart ferdige med 8 ukers sommerferie. Å drive dank i 5 uker - utenom ferie - kommer her i huset ikke på tale. Derfor innførte vi i sommer arbeidsleir!

Datter ønsket seg sommerjobb for å tjene seg pæng. Sønn hadde ingenting å gjøre på, og kjedet seg. Vi trengte å få gjort ting rundt huset. Brillefin kombinasjon.

Dag 1:
Husets ungdom ble instruert og satt igang med å male. Jeg kom hjem fra jobb og holdt på å besvime. Det var hauger og lass med maling der det skulle være maling, fint det, men i tillegg til der det skulle være maling, var det også maling på steder der det ikke skulle være maling. Det var hvit maling på mur, på terrasse, på solbærbusk-bladene og på singelen. Og der var de absolutt ikke instruert til å male. Nå var det ikke så farlig verken med solbærbusk-bladene eller singelen, verre var det med mur og terrasse.

Dag 2:
Husets ungdom ble instruert til å fjerne maling fra steder der det ikke skal være maling, som mur og terrasse. Det så betraktelig bedre ut da jeg kom hjem den dagen. To molefonkne ungdommer hadde skrubbet og skrapt i flere timer, humøret steg imidlertid betraktelig da jeg ba dem skrive ned antall timer. De hadde trodd de måtte fikse opp skaden uten lønn. Jeg måtte dermed forklare at i arbeidslivet, om noen gjør en feil, blir de ikke trukket i lønn, men det er viktig å rydde opp etter seg. Viktig leksjon!

Dag 3:
Barking av bed. Husets ungdom ble instruert som følger: "Det skal ikke være en barkbit i singelen når vi kommer hjem". Det tok to timer før sms kom - de var ikke helt enige om hvordan dette skulle gjøres, uten for mye søl. Etter ytterligere instruksjoner og tips om å fylle oppi trillebåren på den asfalterte veien utenfor bedet, hvorpå eventuelt søl kunne sopes rett opp, ble jobben utført til 10.0 i stil.

Dag 4:
Plukking av rips. Enkel oppgave, men ripsen skulle være renset, og ikke smæsjet. 7 liter ble stolt vist frem av poden etter etpar timers innsats. Det holdt visst. 7 liter gir ikke allverdens avkastning, men mor ble fornøyd, og ripsen er nå overlevert til farmor som lager verdens beste rips-saft.

Dag 5:
Vi begynte å gå tom for arbeidsoppgaver, ungene begynte å bli leie av å jobbe...

Men de fikk ihvertfall prøvd seg, og de fikk tjent seg noen kroner. Og så tror jeg at de nå faktisk gleder seg til å begynne på skolen igjen...

Av gjenstående arbeidsoppgaver har vi også igjen å luke innkjørselen, men det er enklere (og rimeligere) å bare kjøre over det selv med Round-up.

Samleren

Jeg er en samler. Jeg har alltid vært en samler. Og når jeg først går inn for å samle på noe, samler jeg skikkelig!

I mange år har jeg samlet på fingerbøl, og har nå en anseelig samling. Hva det er godt for? Ingenting! Men kjekt. Det meste er souvenir-fingerbøl, fra steder jeg selv har vært, eller som venner og familie har kjøpt med i gave til meg. Jeg har tidligere hatt de utstilt i kasser, men etter oppussing av stua har de ikke kommet opp på veggen igjen. Dessverre. Men jeg samler fremdeles!

Jeg pleier ikke kjøpe andre souvenirer enn fingerbøl når jeg er ute og reiser, men etter at jeg fikk opp garnet på veggen i Rorbua, har jeg begynt å se etter ting til som kan passe inn der.

Frem til nå har jeg ikke funnet noe, og det meste som henger på veggen er kjøpt på galleriet i nabolaget, men i en liten strandbutikk i Fort Myers Beach nå i sommer fant jeg denne nydelige og aldeles uimotståelige krabben.

Jeg fikk den opp på veggen der sør i helga som var, og den passet perfekt inn!

Gladmatfestivalen 2014

Gladmatfestivalen var i mange år noe jeg gledet meg stort til. Det var alltid fint vær under Gladmaten (utenom det året flere boder blåste på sjøen og hele festivalen måtte stenge) og det var masse godt å smake på.

Været var det ingenting å si på, i år heller. En refleksjon er at vanligvis er det kamp om bordene i sola, i år, med den vanvittige varmen vi har, er det skyggebordene det er kamp om.

Tidligere kjøpte jeg kamskjell med spinat i estragon-beurre blanc-saus til en 30-peng. Det ble mange 30-penger i den boden... Og pannekaker med pinnekjøtt var også en højdare. Begge disse to bodene er nå borte.

De siste årene har det ikke vært like stas å gå på "Glamaten". Det blir færre og færre "utstillere", og rettene som tilbys, blir større og større, og dermed også dyrere. 150-170-190 kroner for en rett. Det var mange av disse store rettene som så gode ut, men det er liksom en begrensning i hvor mange slike du kan smake på i løpet av en ettermiddag. For meg og min mage begrenser det seg til én... Og da er liksom hele vitsen vekke. Jeg kan like godt gå på den restauranten og bestille den retten nårsomhelst ellers i løpet av året.

Alle bodene må ha minst én "Gladmat-rett" som skal ligge rundt 30-40 kroner, men da vi var nede på festivalen i går, var det ikke mange av disse smårettene som fristet. Det var litt i overkant mange kyllingspyd, liksom...

Tidligere "bodde" jeg i sentrum under matfestivalen, jeg var gjerne innom hver eneste dag, og gjerne også til sent på kvelden. I år holdt det med de tre timene vi var der i går ettermiddag. Det var ingenting som fristet såpass mye, eller smakte såpass godt at jeg gidder å dra tilbake igjen.

Det beste jeg fant av småretter i går, var søtpotetsuppe med koriander.

Jeg bestilte også laks med agurk i teriyaki-saus og reker i poppadoms fra samme boden, det var helt greit, men suppa ble vinneren for i år. 

Neste år blir det visst Dana-cup i steden for matfestival. Følelsen jeg sitter igjen med etter årets festival, er at det kanskje er like greit. 

Florida

Takk for turen!

Du tok oss mile etter mile på I95 gjennom statene Delaware, Maryland, Virginia, North Carolina, South Carolina og Georgia, og til målet vårt, Florida, en tur jeg aldri skal kjøre igjen. Aldri har jeg sett så mye skog, asfalt, skog, asfalt, skog, skog, og ingenting annet, på begge sider av veien.

Vi hadde ikke planlagt turen så nøye på forhånd, vi ville ha en pitstop og litt hurtigturisme i DC, se Capitol Hill og Det Hvite Hus, men det måtte skrinlegges grunnet GPS problemer - eller mangel på sådan. Jaja, det er jo tross alt bare etpar hus...!

Ellers skulle vi kjøre det vi gadd, og stoppe og finne overnatting når vi ville, men turen skulle ta 3 dager; vi skulle være i Orlando om kvelden 3. juli, for å feire nasjonaldagen i Universal Studios 4. juli. Vi trodde oppriktig at det skulle være litt spesielt, men ingenting vitnet om at det var en mer spesiell dag enn en hvilken som helst annen dag. For meg ble 4. juli en ventedag. Jeg ventet og ventet, forflyttet meg litt, og ventet videre. Jeg hater inderlig alt som ligner på tivoli, berg-og-dalbaner og alt som går rundt og fort, hvilkensomhelst vei. Resten av gjengen koste seg, og da var det jo vellykket, selv om dagen for meg ble lang.

Videre bar turen til Fort Myers Beach, og sol og bad. Det var ihvertfall planen. Det ble mest regn, lyn og torden... Det gjorde det imidlertid enklere å ta ut på handleturer. Og handling ble det! Fra å reise fra Sola med to mer eller mindre halvfulle, og to helt tomme kofferter, vendte vi hjem igjen med 6 stappfulle kofferter og totalt i overkant av 120 kilo. Det ble selvsagt litt sol og bad innimellom bygene også, og alle likte seg så godt at jeg ikke ser bort fra at vi kommer til å reise tilbake dit.

Etter 9 dagers idyll fortsatte turen til Key West. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet av Key West, men jeg ble ikke imponert. Jeg hadde vel trodd at turen ut på broene skulle være litt mer spektakulær, og selve Key West virket som en lett forvirret blanding av hippie, amerikansk og karibisk. Siden jeg har vært i Karibien noen ganger ble det litt feil for meg. Alt-i-alt; helt greit å ha vært der, men jeg reiser ikke dit igjen.

Vi tok tilbake til "fastlandet", og kjørte til Fort Lauderdale. Og det for en eneste grunn: Sawgrass Mills. Shoppingsenteret over alle shoppingsentre. Vel! I løpet av turen var vi på mye kjekkere outlets og malls enn dette, så det styrer jeg også unna i fremtiden. I tillegg fantes verdens sikkert nest verste trafikkmaskin i Fort Lauderdale, enda en grunn til å styre unna!

En opplevelsesrik tur nærmet seg slutten, vi leverte inn bilen og fløy tilbake til New York for et siste par dager der.

Vi har opplevd en ekte hurricane (dog kun i utkanten av en ved navn Arthur) og thunderstorms,

vi har kjørt berg-og-dalbaner (vel, ikke jeg, da...), vi har smakt smørterøl og kjørt med Galtvortekspressen,

vi har kjørt luftbåt på Everglades, sett ville aligatorer og holdt baby-aligator,

vi har shoppet,

vi har lært at det finnes noe som heter sjøkuer og opplevd dem på nært hold,

vi har sett ville delfiner, vi har blitt solbrente, vi har blitt sårbeinte, vi har sett en ordentlig kjendis i levende live, vi har sett vaskebjørn,

vi har shoppet,

og shoppet enda mer,

vi har sett masse trær, milevis med vei, fine hoteller, mindre fine hoteller, vi har spist masse god mat, og vi har møtt masse vennlige og hyggelige mennesker.

Og vi har shoppet.

Det tar tid å fordøye inntrykkene, men av alle stedene jeg har vært og alle feriene jeg har vært på, tror jeg dette var den mest komplette. Den hadde alt. Mye kan sies om hvert enkelt sted jeg har vært tidligere, men denne ferien, den vil sitte i lenge. Ingen tvil om at det blir USA-ferie igjen på denne gjengen!

New York

New York er, sammen med London, mine favorittbyer, og heldige meg fikk besøke begge perlene i juni. Først London med Datter, så New York med hele gjengen min. Jeg har vært i New York to ganger tidligere, men dette var første gang ungene skulle være med. Åh, som jeg gledet meg til å ta dem med rundt.

Vi ankom sent fredag kveld, og for meg, bare det å gå ut av JFK og kjenne New York luften, er magisk. Vi kjørte inn til byen litt for sent til å få med solnedgangen bak Manhattan skyline, men vakkert var det uansett. I følge norsk klokke var den 3 på natten, så selv om den bare var 9 i New York, ble det rett i seng. Og tidlig opp neste morgen. Alle var klare rett over 6, og så var det ut og finne en åpen diner og spise pannekaker til frokost.

Neste stopp var Empire State Building. Køene der kan være enorme, vi valgte å dra dit rett etter frokost og rett etter åpningstid klokka halv åtte, og slapp unna alt. Vi hadde god utsikt og fikk se det vi ville.

Selv om vi skulle videre til rimeligere shoppingbyer, måtte vi selvfølgelig en tur innom Macy's. Jeg kan godt tilbringe en hel uke inne på Macy's.

Middagen ble på turistmaskinen Bubba Gump, koselig om en har sett filmen, og ungene elsket den! På vei hjem fikk vi nyte synet av vakre Empire State Buiding kledd i nattlys. Goosebumps!

Dagen etter var det Frihetsgudinnen og Ground Zero som ble besøkt. Jeg blir beveget av å være på Ground Zero, og kjenner sterkt panikken og angsten jeg følte der jeg sto foran TVen 11. september 2001. Middag ble det på Hard Rock Café, og ungene fikk med seg de obligatoriske glassene.

Som den generelt idretts-interesserte familien vi er, hadde vi kjøpt billetter til baseballkamp mandagen og tenkte at det var superkult. Yankees mot Tampa Bays. Gutta investerte i New York Yankees-capser, og jeg og Datter var på nippet til å kjøpe oss t-skjorter. Godt vi ikke gjorde det, for baseball var

b-o-r-i-n-g!

Vi skjønte lite av spillet, det skjedde lite, og det sier kanskje litt når tilskuerne var på sitt mest entusiastiske under fremføringen av nasjonalsangen. Vi gjør aldri det igjen. Etter en time hadde vi fått nok og tok tuben tilbake igjen.

Vi tok på gjensyn tirsdag morgen, tok toget ut til Newark og hentet bilen som tok oss til og rundt i Florida de neste ukene.

Å reise fra New York gir meg tårer i øynene, og jeg begynner straks å glede meg til neste gang. Måtte det ikke bli lenge til!