Rockekonsert

Det har alltid vært mye musikk i huset vårt - fra stereoanlegg. Jeg håpte lenge at ungene, eller i det minste en av dem, skulle bli ordentlig, ordentlig musikalsk, i motsetning til foreldrene, hvor den andre (den ene er meg) er totalt tonedøv. Vi er begge genuint interessert i musikk, det samme er ungene (selv om Datters musikksmak kan diskuteres), men de har nok dessverre arvet foreldrenes mer eller mindre ubrukelige musikalske gener.

Jeg prøvde å lære meg å spille gitar en gang i tiden. Jeg gikk og lærte hos den eneste kjente gitaristen som fantes på mitt barndoms hjemsted. Han hadde gitt ut flere LPer, og senere skulle han også skrive en sang som vant den norske finale i Grand Prix. Det var beinhard øving, såre fingertupper og vi ble "tvunget" til å synge samtidig som vi spilte. Som 12-åring var det bare ytterst pinlig. Jeg lærte vel litt, men uten å ha verken gehør eller evne til å improvisere ble jeg aldri noe videre flink. Det ble med sangene i Lillebjørn Nilsens gitarbok, og det var kanskje ikke de mest inspirerende sangene å synge og spille.

Som voksen fikk jeg et år el-gitar i julegave av Mann. Jeg satte entusiastisk i gang, men med ovennevnte mangel på gehør ble bare det å stemme gitaren en umulig oppgave. I tillegg var det lite populært å bruke stuen som øvingssted, spesielt når Mann skulle se nyheter og sport… 

Jeg har flere ganger oppfordret ungene til å prøve å lære seg å spille gitar, gitaren står jo liksom bare der, men dette med å øve jevnlig ble en utfordring. Og så var det den gitarstemmingen, da …

Da Sønn startet på skolen, kom han flere ganger hjem med ranselpost med "tilbud" om å begynne i skolekorpset. Åpen og entusiastisk som han er til det meste, hadde han lyst til å prøve, men både Mann og jeg har begge korpsallergi, så det fikk han aldri lov til. Det var ikke akkurat den type musikk vi oppfordret til...

I 7. klasse har de som tradisjon på skolen å danne band i musikken, slik at alle skal få prøve å spille et annet instrument enn den obligatoriske og fryktelige blokkfløyta. Bandene øver vel et par skoletimer i uka i fire-fem uker, og det er liksom begrenset hvor mye de kan lære seg i løpet av den tiden når de i forkant aldri har tatt i instrumentet de skal "lære" å spille … 

Etter øvingsperioden, og som avslutning på bandet, blir familiene invitert til konsert. Datter spilte gitar da hun var i band i 7. klasse. Mer er det ikke å si om den saken ... Også Sønn ble trukket ut til gitarist, og nå var det hans tur å være med i band. Og vi ble invitert til band-konsert. Jeg skal innrømme at jeg ikke øynet et av de største musikalske øyeblikkene i livet mitt stå foran meg…

De spilte 3 sanger; Zombie, Diamonds and Waste, og Hey Brother.

Jeg er mektig imponert over læreren, som legger så mye tid og krefter ned i arbeidet, som terper og terper til de få grepene, eller takten, sitter, som får instrumentene til faktisk å låte OK sammen, som får ungene til å prestere:  2 gitarister, 3 trommiser, 2 på piano og 3 vokalister + læreren selv på bass. Det gjorde ikke vondt verken i ørene eller hjertet, og jeg koste meg på konserten. 

Sånn rent musikalsk ser jeg vel kanskje ikke det helt store potensialet i dette bandet, og det er helt greit at de har bestemt seg for ikke å fortsette. 

Mange unge gutters drøm er å spille lead gitar i et megapopulært band på en gigantisk scene for et publikum i tusentall. Slash er en av Sønns store favoritter. Sønn kommer nok aldri til å bli en ny Slash, men det er helt greit. Han hadde det gøy, han har fått prøvd å spille gitar (og lært at det ikke er helt enkelt) og fått holde konsert. Det er kult!