Hundepasser

Våre amerikanske venner har hund. En liten og MEGET bortskjemt Chihuahua fra Mexico. Den går ikke på parkettgulv, og den går ihvertfall ikke i trapper. Den må bæres. Og den foretrekker å bli matet fra hånden...

For en stund siden skulle eierne ut og reise, og trengte noen til å se etter hunden. All den tid vi har en meget sær katt hjemme, kunne vi ikke ha hunden hjemme hos oss, men jeg meldte både meg og Datter frivillig til å lufte hunden tre-fire ganger om dagen. Det skulle jo gå så fint og lett som bare det, selv om vi egentlig ikke er så vant med hunder. En Chihuahua er jo bare liten og søt og snill...  Liksom.

Det startet ikke så bra. De dro en torsdags morgen. Divaen så matmor pakke koffertene, og kastet dermed opp. Helt knust. 

Datter dro som avtalt innom rett etter skoleslutt for å lufte hunden, og ringte meg en hel del fortvilet. Hunden var R A S E N D E! Hver gang hun prøvde å løfte den, glefset den etter henne. Den lå bare på puta si og skalv og knurret og så livredd ut.

Klart, den visste jo at familien dens var reist, og så skulle den være vakthund og passe huset, og så kommer vi inn og prøver å "stjele" den...  Neineinei! Det var nyttesløst, og Datter måtte bare gå igjen, uten å ha fått hunden med ut.

Jeg kjørte innom rett etter jobb. Datter var sikkert bare redd, klart jeg skulle få luftet hunden! Men det gikk ikke bedre med meg, og også jeg måtte gå med uforrettet sak. Datter og jeg gikk tilbake igjen etter middag. Vi lokket, klappet og fristet, og godsnakket på både norsk, engelsk og spansk, men ingenting hjalp. Den lå bare der og så trist ut, og prøvde vi å løfte den, fikk den helt panikk.

Kvelden kom, og jeg tok med meg Mann. Han er jo Mann (!), og i tillegg litt mer vant til hunder enn hva vi to andre er. Nå hadde hunden vært inne hele dagen, og ut måtte den. Etter mye om og men klarte vi å lure hunden inn i transportvesken dens, og fikk bært den ned trappa på den måten. Da gikk det fint, vi fikk på den båndet, og fikk luftet den. Noe lang tur ble det ikke, den nektet å gå bort fra huset, men den fikk da gjort det den måtte. Den skulle egentlig bli bært opp i 3. etasje og lagt til sengs om kvelden, men vi mente det fikk være nok for den dagen, og den måtte fint tilbringe natta i stua.

Fredagen dro Datter opp igjen rett etter skolen. Ingen sjangs for henne å få hunden ut da heller. Etter jobb stilte vi mannsterke; meg, Mann og Datter. Mann tok med etpar solide arbeidshansker, så skulle han ihvertfall ikke bli bitt av dette ilsinte monsteret. Det funket. Hunden var livredd hanskene, og glefset som en gal, men vi fikk den ut, og det var det viktigste.

Heldigvis begynte den å bli vant til oss, og skjønte at vi verken skulle stjele den eller noe annet i huset, og stolte på at vi fulgte den tilbake til huset etter turen. Det gikk lettere å lettere å få den med ut, vi fikk luftet den flere ganger, litt lengre turer hver gang, og vi fikk til og med lagt den til sengs om kvelden. Hanskene kunne legges bort, glefsingen avtok og lufting både lørdag kveld, søndag og mandag gikk som en lek.

Tenk at vi kunne være så redde en søt, liten Chihuahua... At vi, voksne menneskene ikke klarte å få den med ut... Men der og da, mens det sto på som verst, føltes den mer som et digert monster, en devil dog!

Vår familie har tydeligvis ikke så veldig godt hundetekke og er ikke noen særlig gode hundepassere. Jeg melder meg nok ikke frivillig dersom noen andre skulle trenge hundepass en gang ...