Krise-barer

Aldri har jeg så lyst på noe godt, som når jeg ikke skal spise det. Aldri har det fristet mer med sjokolade...

For ikke å bli aldeles gal, lagde jeg meg "krise-barer" her om dagen; en liten blanding av "sundt" og "snop". Jeg er veldig glad i kombinasjonen appelsin og sjokolade, og fant den perfekte oppskriften på bloggen Bondefrøken:

150 gram lettkokte/store havregryn
2 dl ferskpresset appelsinjuice
10 ss flytende akasiehonning
40 gram tørkede tranebær
100 gram mørk (70%) sjokolade

Rist havregryn på brett i ovnen, 200 grader i ca 5 minutt.

Press appelsiner til du får 2 dl fersk juice (ca. 3 store). Bland appelsinjuice og honning i en gryte, kok opp og la det koke i 10 minutter.

Bland havregryn og tranebær oppi juicen, rør godt sammen og varm opp mens du rører.

Ha massen over i en form eller på et bakepapir, trykk det utover til det er ca en cm høyt. Sett det i kjøleskapet og la det bli kaldt.

Smelt sjokolade over vannbad, smør sjokoladen utover barene og sett dem kaldt igjen for at sjokoladen skal stivne.

Knallgode, ble de!

Selv om jeg må gjøre det jeg kan for å få ned blodsukkeret, og holde meg vekke fra det meste, MÅ jeg ha NOE. Ihvertfall av og til. Synes jeg. Det er nok for mye søtt i barene til at de skal kunne kalles sunne, men de er ihvertfall sunnere enn mye annet... Så istedenfor å gå aldeles bananas og kjøre innpå med en Snickers når jeg har det som verst, kan jeg heller ta meg en "krise-bar" for å få vekk det verste suget. Det funker!
 

Savn!

Det er nå nesten en hel uke siden sist jeg smakte Cola...
Over 140 timer, faktisk....
Det er kjempetrist!

Sist tirsdag var jeg hos legen og tok blodprøver. Jeg har gått og vært en hel del uvel og svimlete de siste månedene, og det var kommet til det punktet at det var på tide å sjekke litt. Legen ringte tilbake påfølgende morgen: "Du har en måned på deg til å bedre blodsukkeret ditt, er prøvene like høye da, er det rett på medisin." Etter det har jeg ikke smakt Cola (med unntak av de tre små slurkene med "den grønne" sist torsdag, og det teller ikke, for det var ikke ordentlig Cola...). 

Jeg drikker ikke kaffe, så all koffein jeg har trengt for å komme meg gjennom dagene, har jeg fått fra Colaen. Det er ikke aktuelt å starte med kaffe, det er heller ikke aktuelt å bytte ut Colaen med en eller annen ligth-versjon. Ihvertfall ikke sånn i det daglige. 

De merker det tydeligvis litt på jobb, for her om dagen fikk jeg følgende tilsendt på mail fra en kollega:

Neida, det er ikke verdens undergang. Jeg sitter her med vannflaska mi og matboksen med gulrot- og kålrabi-staver som "snacks" og prøver å overbevise meg selv om at dette er supergodt.

Men det er bare trist!

Jeg var i samme situasjon for noen år siden, da klarte jeg å "spise meg ned". I det siste har det sklidd ut en hel del, og nå er jeg altså tilbake til start igjen. Likevel, det er ikke like "krise" denne gang, føler jeg. Jeg vet at jeg kan klare det. Og en hel del av jobben er gjort bare med å bytte ut Cola med vann. Og øke treningsmengden noe.

Jeg har ikke lyst å begynne på medisiner, og jeg har stor tro på at jeg skal klare det ... men det er trist ...!

Gud er klar til henting

Mandag er biblioteksdag! Nesten hver mandag er jeg og Datter i byen, på bilioteket. Hun har alltid med seg en lang liste med bøker hun skal låne, enten for å bruke de i skolesammenheng, eller for å lese "for kos", og det blir fort 10-12 bøker å dra med seg hjem hver gang. Bøkene på lista som er utlånt, reserverer hun ofte.

Lånekortet hennes er knyttet opp mot min mailadresse, slik at jeg får beskjed når reserverte bøker kan hentes.

Jeg fikk en slik email her om dagen, og kvapp litt da jeg åpnet den:

OK ... ???
Var nå godt mailen KUN var fra biblioteket da...

Godtlevert.no - update

Mandag ettermiddag ringte det på døra, og utenfor sto Godtlevert-mannen med to store Godtlevert-esker. 

Oppi eskene var det nok ingredienser til ukens 3 middager; laksekarbonader med tzatziki, gresk pizza og kokosmelksuppe med kylling.

 

Vi bestemte oss for å starte med Tom kha gai suppen, den hadde vi til tirsdagsmiddag.  Den var ikke noe videre for min gane, dessverre. Jeg er ikke så veldig glad i suppe i utgangspunktet, så at det ikke falt helt i smak var egentlig ikke så overraskende. Mann syntes det var helt greit, Sønn spiste litt ris og noen kyllingbiter, Datter likte det ikke i det hele tatt. Jeg tror det stoppet helt opp for henne bare av synet av all soppen som var oppi. Vi hadde bestilt middagene fra barnemenyen, litt overraskende at det skulle være så mye sopp i en barnerett, det er vel heller et fåtall unger som liker sjampinjonger?! Hele Godtlevert-prosjektet startet altså som en liten nedtur. 

Onsdag ble det gresk pizza. "HÆ? Pizza UTEN ost?!?" var den heller negative kommentaren fra Datter. Det tok lengre tid å lage den enn forespeilet, men den var god. Vi fulgte tipset med å ha fetaost og oregano (som ikke fulgte med i eskene) oppå, jeg tror det hadde blitt litt tamt uten det. Men igjen, overraskende ingredienser i en barnemeny.

Kult med agurkstaver og dip til middagen, og smart tips å bruke honning til å "søte opp" dip'en med. Det kommer jeg til å fortsette med.

Torsdag hadde vi laksekarbonader med tzatziki. Retten var helt OK, verken mer eller mindre. Jubelen sto ikke i taket, og det er ikke noe jeg kunne tenkt å spise særlig ofte, men OK nok.

Litt negativt at de leverer lys ris siden det fokuseres på at det skal være så sunt. Nå hadde vi to retter med ris denne uka, begge med lys ris. En av pakkene burde i det minste bli byttet ut med fullkornsris, eller aller helst noe annet enn ris... 

Så, litt positiv og litt negativ feedback herfra etter første uke med Godtlevert. Det er et veldig greit konsept, du får noe annet enn det du normalt lager til middag og du får mat som tar kort tid å lage i en travel hverdag, men jeg er usikker på om vi kommer til å fortsette med det. Mulig vi kjører en uke med ekspressmeny og ser om det er større suksess enn barnemenyen, men helt overbevist er jeg altså ikke.

CocaCola Life

Ny Cola har kommet på markedet, og jeg, som er såååå glad i Cola, måtte selvfølgelig prøve!

Etter å ha "blitt kvitt" tidligere diabetes-diagnose, men nå på ny fått diagnosen for andre gang, er jeg nå tvunget til å kutte den vanlige colaen, og prøve å finne erstatninger med mindre sukker...

Og etter å ha smakt denne?: Neineineineinei!

CocaCola Life var tam med en veldig søt og en slags ubeskrivelig ettersmak. Ikke vond, men heller ikke god.

Jeg er nesten glad for at den smakte som den gjorde, for noen erstatning for den vanlige Colaen kunne den uansett ikke blitt. Vel er sukkermengden fra vanlig Cola redusert, men det er fremdeles alfor mye sukker i den.

Jaja, så er den prøvd - og anbefales ikke. Flasken ble ikke drukket opp her, innholdet gikk rett i vasken!

Rockekonsert

Det har alltid vært mye musikk i huset vårt - fra stereoanlegg. Jeg håpte lenge at ungene, eller i det minste en av dem, skulle bli ordentlig, ordentlig musikalsk, i motsetning til foreldrene, hvor den andre (den ene er meg) er totalt tonedøv. Vi er begge genuint interessert i musikk, det samme er ungene (selv om Datters musikksmak kan diskuteres), men de har nok dessverre arvet foreldrenes mer eller mindre ubrukelige musikalske gener.

Jeg prøvde å lære meg å spille gitar en gang i tiden. Jeg gikk og lærte hos den eneste kjente gitaristen som fantes på mitt barndoms hjemsted. Han hadde gitt ut flere LPer, og senere skulle han også skrive en sang som vant den norske finale i Grand Prix. Det var beinhard øving, såre fingertupper og vi ble "tvunget" til å synge samtidig som vi spilte. Som 12-åring var det bare ytterst pinlig. Jeg lærte vel litt, men uten å ha verken gehør eller evne til å improvisere ble jeg aldri noe videre flink. Det ble med sangene i Lillebjørn Nilsens gitarbok, og det var kanskje ikke de mest inspirerende sangene å synge og spille.

Som voksen fikk jeg et år el-gitar i julegave av Mann. Jeg satte entusiastisk i gang, men med ovennevnte mangel på gehør ble bare det å stemme gitaren en umulig oppgave. I tillegg var det lite populært å bruke stuen som øvingssted, spesielt når Mann skulle se nyheter og sport… 

Jeg har flere ganger oppfordret ungene til å prøve å lære seg å spille gitar, gitaren står jo liksom bare der, men dette med å øve jevnlig ble en utfordring. Og så var det den gitarstemmingen, da …

Da Sønn startet på skolen, kom han flere ganger hjem med ranselpost med "tilbud" om å begynne i skolekorpset. Åpen og entusiastisk som han er til det meste, hadde han lyst til å prøve, men både Mann og jeg har begge korpsallergi, så det fikk han aldri lov til. Det var ikke akkurat den type musikk vi oppfordret til...

I 7. klasse har de som tradisjon på skolen å danne band i musikken, slik at alle skal få prøve å spille et annet instrument enn den obligatoriske og fryktelige blokkfløyta. Bandene øver vel et par skoletimer i uka i fire-fem uker, og det er liksom begrenset hvor mye de kan lære seg i løpet av den tiden når de i forkant aldri har tatt i instrumentet de skal "lære" å spille … 

Etter øvingsperioden, og som avslutning på bandet, blir familiene invitert til konsert. Datter spilte gitar da hun var i band i 7. klasse. Mer er det ikke å si om den saken ... Også Sønn ble trukket ut til gitarist, og nå var det hans tur å være med i band. Og vi ble invitert til band-konsert. Jeg skal innrømme at jeg ikke øynet et av de største musikalske øyeblikkene i livet mitt stå foran meg…

De spilte 3 sanger; Zombie, Diamonds and Waste, og Hey Brother.

Jeg er mektig imponert over læreren, som legger så mye tid og krefter ned i arbeidet, som terper og terper til de få grepene, eller takten, sitter, som får instrumentene til faktisk å låte OK sammen, som får ungene til å prestere:  2 gitarister, 3 trommiser, 2 på piano og 3 vokalister + læreren selv på bass. Det gjorde ikke vondt verken i ørene eller hjertet, og jeg koste meg på konserten. 

Sånn rent musikalsk ser jeg vel kanskje ikke det helt store potensialet i dette bandet, og det er helt greit at de har bestemt seg for ikke å fortsette. 

Mange unge gutters drøm er å spille lead gitar i et megapopulært band på en gigantisk scene for et publikum i tusentall. Slash er en av Sønns store favoritter. Sønn kommer nok aldri til å bli en ny Slash, men det er helt greit. Han hadde det gøy, han har fått prøvd å spille gitar (og lært at det ikke er helt enkelt) og fått holde konsert. Det er kult!

Hundepasser

Våre amerikanske venner har hund. En liten og MEGET bortskjemt Chihuahua fra Mexico. Den går ikke på parkettgulv, og den går ihvertfall ikke i trapper. Den må bæres. Og den foretrekker å bli matet fra hånden...

For en stund siden skulle eierne ut og reise, og trengte noen til å se etter hunden. All den tid vi har en meget sær katt hjemme, kunne vi ikke ha hunden hjemme hos oss, men jeg meldte både meg og Datter frivillig til å lufte hunden tre-fire ganger om dagen. Det skulle jo gå så fint og lett som bare det, selv om vi egentlig ikke er så vant med hunder. En Chihuahua er jo bare liten og søt og snill...  Liksom.

Det startet ikke så bra. De dro en torsdags morgen. Divaen så matmor pakke koffertene, og kastet dermed opp. Helt knust. 

Datter dro som avtalt innom rett etter skoleslutt for å lufte hunden, og ringte meg en hel del fortvilet. Hunden var R A S E N D E! Hver gang hun prøvde å løfte den, glefset den etter henne. Den lå bare på puta si og skalv og knurret og så livredd ut.

Klart, den visste jo at familien dens var reist, og så skulle den være vakthund og passe huset, og så kommer vi inn og prøver å "stjele" den...  Neineinei! Det var nyttesløst, og Datter måtte bare gå igjen, uten å ha fått hunden med ut.

Jeg kjørte innom rett etter jobb. Datter var sikkert bare redd, klart jeg skulle få luftet hunden! Men det gikk ikke bedre med meg, og også jeg måtte gå med uforrettet sak. Datter og jeg gikk tilbake igjen etter middag. Vi lokket, klappet og fristet, og godsnakket på både norsk, engelsk og spansk, men ingenting hjalp. Den lå bare der og så trist ut, og prøvde vi å løfte den, fikk den helt panikk.

Kvelden kom, og jeg tok med meg Mann. Han er jo Mann (!), og i tillegg litt mer vant til hunder enn hva vi to andre er. Nå hadde hunden vært inne hele dagen, og ut måtte den. Etter mye om og men klarte vi å lure hunden inn i transportvesken dens, og fikk bært den ned trappa på den måten. Da gikk det fint, vi fikk på den båndet, og fikk luftet den. Noe lang tur ble det ikke, den nektet å gå bort fra huset, men den fikk da gjort det den måtte. Den skulle egentlig bli bært opp i 3. etasje og lagt til sengs om kvelden, men vi mente det fikk være nok for den dagen, og den måtte fint tilbringe natta i stua.

Fredagen dro Datter opp igjen rett etter skolen. Ingen sjangs for henne å få hunden ut da heller. Etter jobb stilte vi mannsterke; meg, Mann og Datter. Mann tok med etpar solide arbeidshansker, så skulle han ihvertfall ikke bli bitt av dette ilsinte monsteret. Det funket. Hunden var livredd hanskene, og glefset som en gal, men vi fikk den ut, og det var det viktigste.

Heldigvis begynte den å bli vant til oss, og skjønte at vi verken skulle stjele den eller noe annet i huset, og stolte på at vi fulgte den tilbake til huset etter turen. Det gikk lettere å lettere å få den med ut, vi fikk luftet den flere ganger, litt lengre turer hver gang, og vi fikk til og med lagt den til sengs om kvelden. Hanskene kunne legges bort, glefsingen avtok og lufting både lørdag kveld, søndag og mandag gikk som en lek.

Tenk at vi kunne være så redde en søt, liten Chihuahua... At vi, voksne menneskene ikke klarte å få den med ut... Men der og da, mens det sto på som verst, føltes den mer som et digert monster, en devil dog!

Vår familie har tydeligvis ikke så veldig godt hundetekke og er ikke noen særlig gode hundepassere. Jeg melder meg nok ikke frivillig dersom noen andre skulle trenge hundepass en gang ...

Bueskytteren

Så har sønn kjøpt seg pil-og-bue.

Helt siden han så den første Hunger Games filmen har han snakket om å skyte med bue.

Da jeg var liten, lagde vil pil-og-bue selv. Det var ikke en sånn bue han ville ha. Han ville ha skikkelig bue, med skikkelige piler...

Vi var i Gran Canaria i påsken i fjor. Der var han med i en konkurranse hvor han skjøt med pil-og-bue. Han fikk det til, men jeg tror han var litt overrasket over at det var vanskelig. Det så jo så lett ut i filmen...

Sønn har aldri de store ønskene, verken til jul eller bursdag. Det er helst DVD-filmer som står på ønskelista hans. Så han får det, og så får han litt penger. Etter bursdagsselskapet med klassen, satt han igjen med ganske så mye penger. For to år siden , etter at han hadde hatt bursdag med klassen, oppfordret jeg ham til å kjøpe seg en litt stor ting, som han kom til å huske at han fikk av klassen. Han kjøpte seg twin-tip ski. Veldig gøy. Jeg oppfordret ham til det samme i år, og foreslo bue. Det syntes han hørtes veldig interessant ut, men så var det jo det om han kom til å bruke det, da, og hvor han eventuelt kunne bruke den. Liten vits i å bruke masse penger på noe som han kanskje ikke kunne bruke ...

Til sommeren skal vi på ferie til Texas, og der planlegges det jakt med bue. Vi skal visst jakte både kaniner og villsvin, og tilogmed fisk, med pil-og-bue. Han kan ikke reise bort dit og jakte, uten å ha øvd - eller i det minste prøvd litt - i forkant.

Jeg fant en jaktbue på XXL som jeg trodde var grei, og som passet med beløpet han hadde å bruke. Men jeg har jo ikke peiling, egentlig. Tilfeldigvis - og heldigvis - har jeg familie og venner som jakter med bue og som driver jaktbueklubb på mitt gamle hjemsted, og forhørte meg med dem. XXL-buen måtte jeg  ihvertfall ikke kjøpe, men de visste om noen som skulle selge en ordentlig jaktbue...

Vi reiste og så på den, og Sønn fikk prøve.

Det gikk veldig fint, og han var helt i 100 etterpå. For å være sikker, dro vi og så på den enda en gang, og da var det ingen tvil. Sønn reiste hjem med koffert med komplett bue med sikte, kogger, armbeskytter og release og jeg vet ikke hva, og en fin samling med karbonpiler.

Han satt bare og dirret i bilen, så stolt og fornøyd var han.

Vi dro rett til våre venner som vi skal besøke i Texas, for å vise dem buen. De har jo peiling på sånt, i motsetning til meg. Det viser seg at buen Sønn har kjøpt er helt identisk den som hans kompis og deres sønn har hjemme i Texas. Det var litt stilig. De mente vi hadde gjort et godt kjøp, til en god pris, og det er jo betryggende.

Så sønn er meldt inn i buejaktklubben på mitt tidligere hjemsted. Ekstra kjekt er det at hans jevngamle tremenning også går der. Han ser for seg å reise inn og trene innimellom, men vi skal også prøve å få laget til noe hjemme, slik at han kan øve litt der og. Han har veldig lyst på et 3D target, så det må vi prøve å få tak i!

Nå har han ikke nok vekt på buestrengen enda, men det kommer seg med tiden. Buen kan reguleres, så det er bare for han å øve, og stramme etterhvert som teknikken begynner å sitte, og gangsperren begynner å gi seg. For det er tungt! 

Og om han mot formodning finner ut at bueskyting ikke er noe for han likevel, kan han alltids selge buen igjen...

Sykkel-update!

Jeg sykler fremdeles!

Da jeg begynte å sykle i august, og skrev avtale med sykkelklubben på jobb om å sykle minimum 1000 km i løpet av inneværende sykkelår, var jeg helt sikker på at jeg kom til å måtte betale en god del for klærne jeg fikk utdelt, og som var knyttet opp til avtalen. Sykkelåret begynte 1. april, jeg hev meg ikke på før uti august. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle komme i nærheten engang, at jeg muligens kunne klare halvparten.

Jeg bestemte meg tidlig for at jeg kun skulle sykle når jeg hadde lyst, og skulle ikke føle noe press, selv om det kanskje resulterte i at jeg måtte betale endel for sykkelklærne. 

Vi fikk jo en fantastisk høst, og sykkelen ble brukt mye mer enn hva jeg på forhånd ville trodd, både frem og tilbake til jobb, og ellers. Desember, januar og til nå i februar har det vært mye kaldt og surt, med mye vind, regn og glatte veier. Jeg sykler ikke i slikt vær! Likevel er jeg overrasket, og godt fornøyd med hvor mange kilometer jeg har klart å trø, med kun 6 km hver vei til jobb. 

Det er fremdeles halvannen måned igjen av sykkelåret, og de 1000 kilometrene er faktisk innenfor rekkevidde.  

Nå blir det lysere om morgenen for hver dag som går, og snart kan jeg forhåpentligvis også få glede av julegaven min om morgenene, noe som kan gjøre det enda kjekkere å sykle.

Siden jeg fikk sykkelcomputeren og frem til nå har det vært for mørkt ute til at jeg har kunnet se speedometeret på vei til jobb. Med tiden vil jeg tro at jeg ved bruk av den kan klare å perse både rekorden til jobb på 17,16 minutter og hjem fra jobb på 19,14 minutter.

Morsdagsgave

Det ble morsdagsgave på meg i år også.

Jeg så på alle bildene som mine bekjente la ut på Facebook i løpet av dagen i går, av kort med fine ord, blomster og gaver, og kommenterte hvor heldige de var... Ungene hadde alliert seg med faren, og var skråsikre på at han kom til å fikse noe i Danmark... "Bare vent til pappa kommer hjem, du", svarte de. Jeg skal innrømme at jeg ikke var like skråsikker ...

Og faren fikset, selv om det ikke ble noe skjerf fra Acne butikken som jeg hadde hintet om. Han hadde tatt taxi dit, men fant ikke noe som han trodde jeg ville like. Isteden ble det noe annet som jeg faktisk lenge har gått og sett på og ønsket meg...

Lyslykt med skinnreim fra Holmegaard

Denne lyslykten finnes i 3 størrelser, og jeg fikk den minste størrelsen. Han hadde forståelig nok ikke plass til de større størrelsene i kofferten. Finest hadde vært å hatt alle 3 størrelsene stående sammen, så nå har han eventuelt noe i bakhånd til senere anledninger...

All den tid jeg ikke har nevnt disse lyktene for Mann tidligere, var det midt i blinken det han kom hjem med. Siden det ikke ble Acne-skjerf, da...

Han kan hvis han vil, med andre ord...

Nå får jeg det til å høres ut somom han er helt elendig med gaver. Det er han absolutt ikke, det er kun i forbindelse med morsdag han har "bommet" litt...  - Men; nå er jeg jo ikke hans mor, og ansvaret for morsdagsgave ligger egentlig i sin helhet hos Sønn og Datter... Og så er det han som får pes for det, stakkar... Så neste år, unger....

Morsdag

I dag er det morsdag igjen, og jeg er veldig spent på hvordan avkommet kommer til å vise hvor stor pris de setter på moren sin i år.

I fjor var Mann ute og reiste, men han hadde på forhånd instruert ungene om ut å handle blomster. Arbeidsoppgaven ble fordelt på følgende måte: Sønn betalte for blomstene med penger fra sparegrisen sin, Datter gikk og handlet blomstene ... Jeg syntes det kanskje var en noe merkelig fordeling, men begge to var fornøyde med den dealen ...

Året før, ble morsdagen helt glemt. Like etter var det - som alltid - Valentinsdag. Mann har bestemt at "vi" ikke feirer Valentinsdag. Helt OK, men jeg klarte ikke dy meg fra å komme med et lite stikk da det ikke vanket så mye som en liten stilk engang, noen av dagene, og postet følgende bilde på Facebook som jeg tagget ham i...

Også i år er Mann ute og reiser i "morsdagshelgen". Han er egentlig helt elendig på å ta hint, men jeg krysser fingrene for at hintet jeg sendte ham på mail før helgen er tydelig nok til at til og med han skjønner det:

I København, hvor han er i helgen, er det nemlig en butikk som selger noe som i mine øyne kunne vært en svært passende morsdagsgave ...

StreetView

Det er ganske imponerende at du på GoogleMaps kan se faktiske bilder av veier og hus og biler og mennesker.

Jeg skulle kjøre Datter til en sjakk-turnering og var litt usikker på hvor det var. Jeg googlet adressen jeg skulle til, og fikk først opp kart over området. Jeg er elendig på å lese kart. Nede i venstre hjørne av skjermen viste imidlertid et lite fotografi, og da jeg trykket på det og så "veien i bilder", visste jeg straks hvordan jeg skulle komme meg dit.

For en del år siden var Google-bilen i gata vår. I etterkant kunne jeg se at Sønn lekte med nabogutt på trampolinen,

at nabo på dagtid hadde besøk av ukjent bil (!) og at noen (!) i familien som hadde fri og var hjemme fra skolen, hadde hatt sjokade (Sønn) og nugatti (Datter) på skiva... (og ikke hadde satt boksene tilbake på plass etter seg)!

Når jeg først var inne på GoogleMaps, kom jeg til å tenke på disse bildene, og ville se litt på dem, men de var borte, og erstattet av andre bilder. Ingen "avslørende" ting i kjøkkenvinduet lenger, ingen sønn på trampolinen (kun nabogutt alene), og plutselig står en yngre utgave av Datter i utgangsdøra i stedet.

Og da jeg "gikk" litt bortover veien, så jeg plutselig meg selv komme kjørende...

Bruker en tid og "vandrer" gjennom gater i StreetView, er jeg sikker på at en kan finne utrolig mye morsomt som Google-bilen har fanget opp på sin vei! 

Jeg skulle ønske jeg hadde visst når Google-bilen kom neste gang, da kunne vi jo kanskje ha funnet på et eller annet ... Det hadde vært helt etter mitt hjerte!

Lys i mørket

En kollega tipset meg for en stund siden om at de hadde fått inn et parti med fine lykter til å ha på trappen ved inngangsdøren, på nærbutikken der han bor. Skikkelig billige var de og. 2 lykter for 10 kroner, eller noe deromkring.

Hans kone, som er fra Thailand, hadde vært og handlet og hadde kjøpt med seg etpar slike fine lykter, og en vinterkveld hadde de satt dem ut på trappa og tent på. De lyste så fint, og det så riktig så koselig ut i inngangspartiet deres, syntes de.

Tilfeldigvis fikk de besøk samme kveld. Besøket trodde ikke sine egne øyne da de ankom, og lurte på om de virkelig ikke visste hva de hadde på trappa...

Selvfølgelig var det gravlykter...

Ubetalelig!

Jeg liker slike mennesker, som tar seg selv så lite høytidelig, fulle i selvironi, som kan le av seg selv og ikke minst som forteller sånne historier om seg selv videre!

Det var ei lykke at jeg ikke stakk innom Rema selv, og spurte etter disse flotte lysyktene de hadde på tilbud ...

Teppetyv

Noe av det mest idiotiske som er oppfunnet, er queen size seng.

Jeg må ha space når jeg skal sove. Mye space. Det får man ikke i en queen size seng!

Når ungene var mindre, kom de av og til inn til oss om natten. De kom aldri til meg. De visste at de uansett ikke fikk komme opp i min halvdel av sengen ...

Det eneste som er mer idiotisk enn queen size seng, er duo dyne, og aller verst er duo dyne i en queen size seng. Fryktelig trangt, og en eneste stor kamp.

llustrasjonene nedenfor, bare med ombyttede kjønn/roller, demonstrerer min kamp hver eneste gang Mann og jeg skal overnatte i en seng med duo dyne ....

Nå har jeg akkurat hatt en sånn helg, i London. Queen size seng og duo-dyne, og Mann tok for seg av hele dyna - etter at han hadde skrudd varmen på rommet ned til 20 grader ...

Jeg har for øvrig aldri vært på et hotell før hvor en hel samling med ørepropper ligger tilgjengelig på nattbordet... Det skulle strengt tatt ikke være tenkelig engang, på et 4-stjerners Holiday Inn hotell!

Vi hadde heldigvis ikke behov for dem! Det kan jo være vi var ekstremt heldige, men det må jo være en grunn for at de ligger der. Dette hotellet står ihvertfall ikke på min liste over mulige overnattingssteder for fremtidige London-turer; queen size seng OG duo-dyne, i tillegg til ørepropper er ingen god kombinasjon for ei som er langt inn i komfort-alderen!

London

Nok en fantastisk London-helg er tilbakelagt. Veldig vellykket, som alltid.

Vi ankom ganske sent fredag kveld, og vi grabbet bare med oss noen sandwich som vi spiste før vi la oss. Lørdag var det tidlig opp og ut på shopping.

Vi startet i Covent Garden og "jobbet" oss opp til Oxford street derfra. I tolvtiden måtte guttene ta av gårde, de skulle på Crystal Palace - Everton kamp, mens jeg og Datter fortsatte shoppingen.

Lunsj ble det, som vanlig, på Yo! Sushi på Selfridges.

Det ble mest kikking og mindre shopping, vi skulle egentlig ikke ha så mye, men vi fikk da noen poser å bære på, og det var godt å få bærehjelp da vi møtte guttene igjen etter kampen.

Og som vanlig ble det middag på Golden Dragon i China Town; fried seaweed og crispy duck in pancakes. Yummi!

Frityrstekt sjøgress

Crispy duck in pancakes med hoisin saus, vårløk og agurk.

 

Søndag var det tid for Arsenal-kamp. Hele familien er Arsenal- supportere, og måtte selvfølgelig reise nordover tidlig for å ha god tid i supporterbutikken før kampstart.

Det begynner å bli noen Arsenal-kamper på oss etter hvert. Jeg er litt usikker, men tror at Mann og jeg har sett Arsenal 7 ganger nå, 1 gang på Highbury mens legendariske Bergkamp spilte, og 6 ganger på Emirates. Sønn og Datter var nå på sin 4. Arsenal-kamp. Veldig greit når Datter blogger mer jevnlig enn mora, og bloggen hennes kan dermed brukes som oppslagsverk til slike viktige ting!

Som vanlig vant Arsenal! (Vi har kun vært på en kamp hvor det ikke ble poeng).

Arsenal har vunnet alle 4 kampene som Sønn og Datter har vært på, to av dem med opp mot rekord i antall scoringer. Denne gang ble det 5. Alle til Arsenal. Fantastisk.

Det var en meget fornøyd familie som reiste tilbake til sentrum igjen. Butikkene stengte klokka 6, så vi dro rett for å spise middag. Mann og jeg hadde vært på en knallgod grillrestaurant på en tidligere London-tur, og vi tok turen tilbake til denne restauranten.

 

Maten var akkurat like god som vi husket, og dette kommer til å bli en ny "must" for fremtidige turer.

Mandag var siste dagen, vi måtte pakke oss ut av rommet rett etter frokost. Det er alltid like trist, for da kjennes det skikkelig at hjemreise er rett rundt hjørnet.

Vi tok en tur til High Street Kensington og unnagjorde litt shopping der, så til Oxford Street, før det bar tilbake til hotellet for å hente kofferter og komme oss til flyplassen.

Ingen flere London-turer er planlagt pr. nå. Det blir nok ikke 4 turer dit i år, slik som det har blitt de foregående årene, men en tur til i løpet av året skal vi få til! Ihvertfall!

Untappd

Mann er ikke den som er den ivrigste nettbrukeren, og har lite behov for å teste ut når det dukker opp nye ting på internettet. Han har aldri prøvd twitter, myspace, pinterest eller lignende, og i mange år var han fast bestemt på at han aldri skulle på facebook heller. Da han omsider, ca 5 år etter alle andre, laget seg en facebookkonto, ble han mer hekta enn noen andre...

Det siste året er det imidlertid en noe annet som har tatt over interessen hans:

Untappd er en "social networking-service" som tillater brukerne å "sjekk inn" øl etterhvert som de drikker dem, og deler disse innsjekkingene med sine venner. Ølet blir fotografert og ratet, og opptjener badges etter hvert som du sjekker inn (les: drikker) flere og forskjellige ølsorter. Og istedenfor likes, skåler de med hverandre. Litt kult. Til tider føler jeg imidlertid at denne appen styrer livet hans, til en viss grad.

Mann har alltid vært glad i øl, men sammen med denne appen, har interessen hans for øl utviklet seg veldig. Han er stadig på jakt etter nytt øl som han aldri har smakt før, og har tilogmed begynt å brygge øl selv. Han ønsket seg ting til ølbrygging til bursdagen, jeg dro ned til bryggselv.no og ba om å få det han trengte. Det var så vidt det var plass til meg i bilen på vei hjem igjen.

Nå er det ikke sånn at han pælmer nedpå med øl hver dag, men hver eneste øl han skal ha drikke må først helles i glass - i riktig type glass for akkurat den ølsorten, må vite... Han har ølglass-settet fra Spigelau, med IPA ølglass, ølglass på stett, langt og smalt ølglass og ølglass til lager.

Ølflaske og glass med innhold må tas bilde av, bildet må lastes opp på Untappd og ølet må rates.

Det er kjempetravelt!

I sommer måtte jeg rett og slett legge ned et lite forbud, det ble altfor usosialt, spesielt når vi var ute og spiste. Av og til kan sikkert ølet etterregistreres og, det MÅ nok ikke ALLTID registreres akkurat i det øyeblikk du drikker det ...?

Nå bidrar jeg jo litt til denne galskapen jeg også, all den tid det er jeg som har kjøpt både glassene, ølbryggerboken og alt ølbryggerstæsjet til ham. Jeg skal innrømme at jeg ikke helt så hva jeg utløste, og angrer en smule ...