Der var vi tilbake i sivilisasjonen i Hong Kong, etter å ha vært mer eller mindre avskåret fra internett i 3 dager. De fleste nettsider var blokkert inne i Kina, så det var ikke mye vits i å dra med seg pc’en inn!
Toget inn tok to timer. Helt greie tog! Det var det en hel del kø-ståing og kontroll både før avreise i Hong Kong, og ved ankomst Guangzhou, med sjekk av visum, pass, billetter, bagasje som skulle scannes og skjemaer som skulle fylles ut. Men ikke fullt så gale som jeg husket det fra da jeg fløy inn i Kina sist gang, heldigvis.
Om jeg syntes Hong Kong var en stor by, var Guangzhou MYE større. Den er gigantisk! Hotellet var ENORMT, med totalt 38 etasjer, og forskjellige heiser som gikk til de forskjellige etasjene.
Vi fikk rom i 17. etasje – ut mot elva og den mest fantastiske utsikten, med broer og båter og høyhus badet i lys i forskjellige farger om kveldene. Det er enda mer lys her enn i Hong Kong, og ganske uforståelig at det til tider er strømkrise i landet, og at de da heller stenger ned strømforsyningen til en fabrikk, enn å slukke den fargede flombelysningen i for eksempel den gigantiske TV masten vi kjørte forbi på veien fra stasjonen og inn til hotellet.
Middagen ble veldig enkelt tatt på en uterestaurant like bortenfor hotellet, som forresten hadde noe så merkelig på menyen som Foie Gras Pizza. Selv om jeg elsker foie gras, tørde jeg ikke prøve den.
Etterpå var det rett i seng. Selv om jeg sov på toget på veien inn, og selv om det ikke var den lengste turen, tar det på å reise, og det var ikke noe problem å sovne igjen klokka elleve.
Og søndag morgen våkna vi til den nydeligste soloppgangen litt før klokka syv!
Så var det å fikse billett til messa, og det fikk vi gjort på hotellet. Heldigvis gikk det shuttlebuss fra hotellet til messa, så det var enkelt og greit å komme seg til og fra – om du bare husker hvilken inngang du kom inn, og hvor bussen til ditt hotell står.... Messa var ENORM! Jeg har aldri sett noe lignende! Med flotte bygninger og utearealer.
Vi gikk i ett i over 7 timer, og da var det deilig å komme tilbake til hotellet og hoppe i bassenget – og så få fotmassasje. Eller; deilig og deilig. Både Ingrid og jeg hadde fått gnagsår etter all gåingen, og massasje med salt var kanskje ikke det smarteste. Snakk om å strø salt i sårene! Det svei – lenge!!!
Ingen av massørene kunne engelsk overhode, så det gikk på tegnspråk og prøving og feiling og fnising og latterkrampe, hos Ingrid og meg, spesielt når – slik vi forsto det – Ingrids massør ville at hun skulle ringe ham når vi var tilbake i Hong Kong... Vi kunne liksom se for oss hvordan den samtalen ville ta seg ut... Bedre ble det ikke når vi fortalte at vi skulle spise middag etter massasjen, hvorpå massøren forklarte at han nesten ikke hadde spist den dagen, en tydelig invitasjon til å bli med på middagen. Det ble så intenst at min massør ble helt stram i masken, mens jeg begynte å frykte for å la Ingrid være alene på rommet i natt! Vi har jo hatt en lite ”misjon” om å finne Ingrid en mann her nede, men vel .... kanskje ikke akkurat på denne måten.... eller ham, for den del! Fnisende gikk vi inn i heisen, og fikk dermed alle de andre der inne til å le – enten med oss eller av oss. Vet er litt usikre på akkurat det.
Middagen ble også minneverdig... Vi var såpass trøtte og slitne at vi ikke orket gå ut, så vi gikk ned i restauranten på hotellet. Den største restauranten, og vi fikk den rett og slett helt-helt for oss selv.
Vi hadde minst 16 servitører bare på oss, ikke en av de snakket engelsk. De kniste og vi kniste og prøvde å forklare... og kniste enda mer. Det hadde vært bryllup der tidligere på kvelden, og dekorasjonene hang oppe ennå. Vi følte oss veldig alene der, noe som vel må sies og være en uvanlig følelse inne i tjukkeste Kina!
Vi prøvde å bestille hvert vårt glass med vin, men det gikk ikke. Vi måtte ta en hel flaske - og den fikk vi servert oppi glasset én munn av gangen. Sysselsetting på høyt nivå, med andre ord.
Maten - som forøvrig kosta 48 RMB per person (kinesiske penger - litt under 40 i norske kroner) kom pø om pø, og servitørene stilte seg opp for å se på oss når vi spiste. Og lo av oss! Jeg hadde gangsperr i både mage og kjeve da middagen var over, så mye hadde jeg ledd. Maten vi fikk var veldig god, men opplevelsen enda bedre.
Mandag morgen startet grytidlig med fabrikkbesøk uti ”provinsen”, med påfølgende omvisning på en restaurant like ved – som hadde slanger på menyen. Slangene lå oppi en kasse ved inngangspartiet. Ganske glad for at jeg ikke skulle spise middag der om kvelden. Etterpå dro vi på messa. På vei hjem igjen derfra hadde jeg en av de aller verste bilturer noensinne, hvis jeg ser bort fra bilturene i Bangladesh for 4 år siden. Vel kjører de gale her nede - ingen regler gjelder, verken rødt lys, fotgjengere, fartsgrenser eller noe - og jeg kan veldig godt forstå at du er nødt til å ha kinesisk førerkort for å få lov å kjøre bil her - men denne sjåføren tror jeg må ha vært ekstra gal. Du snakker om å kjøre somom du har stjålet både bil og bensin. Det var tuting og svinging og tråkling og bremsing, og alt dette i en sinnsyk fart. Tilogmed bremsingen! Det som er nødt til å ryke først på en kinesisk bil, må være bremsene, og hornet! Sjåføren pratet i telefonen mens han kjørte - og han var rasende på den i andre enden. Vi formelig hørte hvordan fråden sto i kjeften på han - mens han sjonglerte avgårde mellom de 4 veibanene i rundt 150 km/t. Setebelte fantes ikke, både Ingrid og jeg sank lengre og lengre ned i setene og det var såvidt jeg klarte å brekke fingrene løs fra grepet om dørhåndtaket da vi var vel fremme. Tror det er den lengste halvtimen jeg har hatt på veldig lenge! Det er forøvrig ikke tillatt for menn å sitte i passasjersetet foran i kinesiske taxier (ihvertfall i Guangzhou). Det er det kun kvinner og barn som har lov til. Litt snodig! Og det var jerngitter mellom framsetene og baksetene. Hadde jeg bare tørd å slippe taket i håndtaket skulle jeg tatt bilder, men den gang ei, altså.
Vi orket ikke gå ut for å spise denne dagen heller, men gikk på hotellrestauranten. Det var andre mennesker i restauranten denne dagen, men det var ingen tvil om at de husket oss igjen ... Vi bestilte duck in pancakes, og her ble den servert med vårløk og chili i steden for vanlige vårløk og agurk, ikke helt det samme for en som er ”veldig vant” ...
De kunne forøvrig veldig gjerne tatt av hodet på anda før de brakte den inn til oss, men godt var det likevel!
Utpå kvelden fikk jeg meldig fra Ingrid om å se ut vinduet, og der kjørte det båt etter båt i en lang parade forbi på elva like ved oss. Jeg talte over 30 digre båter – alle med enorme, belyste juledekorasjoner i allslags farger.
Nå er vi altså tilbake i Hong Kong. Eller HJEMME igjen! Slik føles alltid Hong Kong. Som Hjemme! I kveld har jeg håp om en liten shoppingrunde. Må jo ha noe med hjem igjen til de hjemme som forhåpentligvis savner meg like mye som jeg savner dem!
Jeg er forresten alltid på jakt etter morsomme skilt når jeg er i Kina, har ikke funnet så mange til nå, utenom de tradisjonelle ”pass hodet”-skiltene, når det faktisk er skiltet de advarer mot, men det var slått opp etpar med mindre heldige formuleringer i garderoben til svømmebassenget på hotellet i Guangzhou:
