Kanelsnurr-vafler

Det første jeg gjorde da jeg våknet i dagmorges, var å bestemme meg for å lage kanelsnurrer. Å bake er noe jeg opprinnelig hater, dypt og inderlig, og det trenges en god del opp-psyking før igangsetting. Samtidig så elsker jeg kanelsnurrer... Min venninne er ufattelig flink til å bake. Hun tryller frem de lekreste bakevarer på no time, og er av den oppfatning at det lager seg selv. Slik er det absolutt ikke for meg. Etter vel 4 timers forberedelse for hodet mitt, og en kjapp tur i butikken for å handle inn det jeg manglet, satte jeg igang. 

Med oppskrift fra nevnte venninne og hennes krisehjelp på telefon klarte jeg å få til en sånn noenlunde deig. Den hevet ikke så mye som jeg hadde håpet, men jeg fikk da etpar ruller i noenlunde grei størrelse. 

Jeg fikk opp en annonse på telefonen for ikke lenge siden, med oppskrift på kanelsnurr-vafler. Jeg syntes det hørtes veldig spennende ut, og tok av noen skiver som jeg prøvde i vaffeljernet. Det var jammen suksess!

8 vaffelplater og to brett med snurrer er ferdig. Gjærbakst gjør seg absolutt ikke selv, jeg føler jeg har brukt HELE dagen på dette. 

Resultatet ble veldig bra, men: 

Nå sitter jeg i sofaen med beina høyt, aldeles utslitt og tenker det er LENGE til jeg skal bake igjen!

Cook-along

I dag er det 12. mars - nøyaktig ett år siden Norge stengte ned. I ett år har vi levd i en pandemi, med sosial distansering, hjemmekontor, smittetall og vaksinediskusjoner. 

For egen del har jeg klart meg etter forholdene bra gjennom dette vanskelige året. Jeg har en jobb jeg stortrives i, jeg koser meg på hjemmekontor, jeg har en feriebolig jeg kan reise til for stue- og miljøforandring, og selv om det har blitt mindre sosialisering har jeg hatt noen opplevelser under pandemien som definitivt ville blitt omtalt som højdare også i en normal verden.

En slik højdare var faktisk nå i kveld! Vi ble av et vennepar invitert til Cook-along i regi av jobben deres. Bedriften hadde engasjert fabelaktige Kjartan Skjelde, som hadde laget til et pandemi-vennlig program som erstatning for en intern kick-off i selskapet. 

Menyen besto av blåskjellsuppe til forrett, ytrefillet med bernaise og pommes frites til hovedrett og sjokolade cremeaux til dessert. - med tilhørende, anbefalte vin. 

Vi samlet oss på kjøkkenet til våre venner, klare for kokkelering i Camp Culinaris stil - lag mat sammen med Kjartan. 

Arbeidsfordelingen ble som den vanligvis blir når vi er sammen med dette venneparet; jeg og verten ble servert hvert sitt glass med vin og ble plassert på hver sin stol, mens vertens kone og min mann kokkelerte - sammen med en online Kjartan på skjermen på spisebordet. 

Og hvilke retter de tryllet fram... Det beste av det beste, faktisk!

Jeg kan bare si: Heldige oss som har oppskriftene, for dette SKAL lages igjen!

Uten en pandemi hadde dette nok aldri engang blitt foreslått gjennomført, men det var en utrolig kul event og vanvittig bra opplegg - pandemi eller ikke, og jeg er umåtelig takknemlig for å ha fått vært med på det! Det kostet sikkert skjorta for bedriften som arrangerte det, men jeg er sikker på at samtlige deltakere og mottakere av de nærmere 200 matkassene som ble levert ut kan bekrefte at dette var en suksess! 

Oppgradering

Vi har ikke gjort stort i ferieleiligheten vår siden vi kjøpte den i 2012. Den var helt ny da vi tok over, og jeg har ikke følt videre behov for noe oppussing, egentlig. Siden det ikke har vært mulig å reise til utlandet og med behov for å skifte stue og miljø, har det vært fantastisk å ha muligheten til å reise sørover. Vi har derfor tilbrakt utrolig mye tid der det siste året, og det har ført til at små oppgraderingsideer begynte å melde seg.

Det startet med at jeg ønsket meg en sengegavl. Jeg fant akkurat den jeg ville ha - en i beige fløyel - på nett, og fikk en venn på sørlandet til å bestille den og få den levert til seg slik at vi slapp å transportere den hjemmefra. Da den var på plass, og jeg så hvor fint det ble, følte jeg for å oppgradere soverommet litt mer. 

Til bursdagen min i fjor fikk jeg et fint bilde-oppheng-display i gull, men siden øvrige ting på soverommet var i sølv, hadde den ikke blitt hengt opp. Med den nye sengegavlen ville det passe mye bedre med gull. Bilde-displayet ble dermed hengt opp, gullspray kjøpt inn, og lamper og knagger tatt ned og sprayet med gullfarge. 

Resultatet ble veldig bra!

Det ene fører ofte med seg det andre; vipps! så ble alt tilbehøret på badet også skiftet - fra sølv til gull, noe sprayet med gullspray, annet kjøpt nytt. 

Utrolig gøy har det vært og fornøyd har jeg blitt - selv om Mann til tider ba meg om å la gullsprayen få hvile seg litt ... 

Listalandet

Åh, som jeg savner å reise! Jeg savner de jevnlige reisene til USA og London så mye at det gjør fysisk vondt bare å tenke på det. 

Jeg trodde jeg var rimelig godt kjent på sørlandet, men noe som hadde gått meg husforbi, var at det på Listalandet - i Vanse - var bygget opp en liten "amerikalandsby" - med amerikanske gatenavn, sitt eget Bakery, Central Station, Bookstore og ikke minst sin egen General Store - en skikkelig "amerikabutikk". Først gang jeg fikk høre om dette stedet var i romjulen - og gjett hvem som dagen etter måtte ut på kjøretur...

For et sted de har bygget opp og fått til i lille Vanse. Det kan selvfølgelig ikke sammenlignes med faktisk å reise til eller å være i USA, men i mangel på mulighet til faktisk å reise, er dette for meg et storveis alternativ.

I den flotte altmuligbutikken Trunken, kan du faktisk kjøpe alt mulig; fra julepynt og klær, til typiske amerikanske pynteting, såper, snop, matvarer og lys. 

Jeg elsker Yankee Candles men på grunn av vekten prioriterer jeg aldri å ta de med hjem. Nå har jeg imidlertid anledning og vel så det, i og med at de selges bare en liten times kjøretur fra ferieleiligheten vår. 

Jeg har vært i Vanse etpar ganger siden romjulen, og det er like kjekt - og spennende - hver gang. De får ofte inn nye varer, og det er supert å kunne få handlet inn digg som vi ellers bare får kjøpt "over there". 

Nesten like magisk - og for meg en nødvendighet - er det å kombinere "Little America" med en tur langs Listastrendene. 

Vakker natur, flott utsikt og total rekreasjon. 

Årsdag

I dag har jeg 1-årsdag på jobb. Jeg kan ikke fatte og begripe at det har gått et helt år siden jeg startet. Året har gått så utrolig fort! Jeg sitter fremdeles på hjemmekontor og har ikke vært innom kontoret siden vi ble beordret hjem 12. mars i fjor. Jeg stortrives hjemme, for meg fungerer det aldeles optimalt, og det er nok en av grunnene til at året har flydd avgårde. Selvfølgelig i tillegg til spennende, utfordrende og kjekke arbeidsoppgaver!

Det er heftig å starte ny jobb, og jeg ble møtt med forventninger jeg til tider følte overskred egne kunnskaper. Læringskurven har vært bratt, men jeg har hoppet i det og tatt utfordring etter utfordring på strak arm. 

I og med at jeg "kom inn bakveien" og aldri formelt egentlig søkte på stillingen, så jeg aldri stillingsannonsen i forkant av at jeg takket ja til jobben... Og godt var det! Vi skal nå utvide avdelingen med en til "meg", og stillingsannonsen tilbake fra da min stilling ble lyst ut er funnet frem igjen og ny utlysning skal ut. Jeg kan med hånden på hjertet innrømme at jeg trolig ikke hadde hatt mot til å søke min egen stilling om jeg hadde sett annonsen i forkant av at jeg takket ja til jobben. Det er en heftig stilling!

Jeg var veldig spent på å gå tilbake til bransjen etter 5 år borte, men det gikk strålende og over all forventning. Jeg følte raskt at jeg var "kommet hjem", og etter ett år føler jeg akkurat det samme. Det er en veldig god følelse. Jeg stortrives med fabrikasjonene jeg er involvert i. 

Jeg er "hjemme"; det er dette jeg kan, det er her jeg hører til, og jeg føler meg veldig heldig. 

Juletrejakt

Lenge har jeg lett, og i dag har jeg endelig funnet!

Planen har vært å kjøpe nytt juletre i år. Jeg fant et flott tre i en butikk for noen uker siden, men kjip som jeg er hadde jeg ikke lyst til å betale de ganske mange 1000 det kostet. Juletrær kommer jo alltid på tilbud når det nærmer seg jul, og jeg har derfor ventet og drøyet med å sette opp det gamle treet, i håp om at "mitt" tre kom på salg, og at jeg heller kunne få sette opp det. 

I dag morges tok jeg en sjekk på nettet, og da var treet "mitt" satt ned med 40%. Fremdeles dyrt, men innafor. Jeg sendte Mann ut for å kjøpe, men han kom tomhendt hjem igjen. Utsolgt! Etter en ringerunde viste det seg at treet kun fantes på lager i butikker i Nord-Norge. 

Vi tok en liten tur og så på alternative trær i ettermiddag, men fant ingen som var slik jeg vil ha det; med støpte grener og barnåler i PE i stedenfor PVC, og med rundt 650 LED pærer påsatt. Dermed var det bare hjem og sette opp det gamle treet. 

Jeg liker ikke juletrefoten som er på de aller fleste juletrær i plast. De er spinkle og tynne og stygge! I USA er det vanlig med krage eller skjørt som dekker juletrefoten, noe jeg ikke har funnet her hjemme - før i dag. 

På vei ut av ene butikken sto det stabler med "juletrefot-skjulere". De fleste i "flettet tre"- det skulle jeg ihvertfall ikke ha - men, i en kasse lå MIN "juletrefotskjuler". Prissatt til 50 kroner. 

Selv om jeg ikke er så fornøyd med å sette opp det gamle treet, ble jeg veldig fornøyd med skjørtet vi fikk satt på. Så får jeg satse på at jeg finner et fint nytt tre etter jul - til neste år. 

Juletreet står nå oppe, men uten annen pynt enn lys, foreløpig. Jeg avventer med pynting til i morgen, siden jeg ikke vet hvordan "Coronoakatten" vil reagere på at vi har satt opp et tre inni stua. Det kan jo godt være at hun går bananas og river det ned i løpet av natten. 

Lettlurt

Generelt sett er jeg egentlig ikke lettlurt, og lever i hovedsak etter regelen «dersom det virker for godt til å være sant, er det som oftest det».

Jeg foretrekker søtt framfor salt. Jeg er ikke spesielt glad i f.eks. chips. Det er helt greit, liksom, men ikke noe jeg springer langt etter. Det er veldig sjelden jeg finner chips som jeg synes er «verdt» å spise. Og som regel, dersom jeg har funnet en, slutter de å produsere den like etterpå. Så skjedde med Maarud sin Paprika og Sweet Chili. Jeg elsket den! Men akkurat idet jeg hadde funnet en skikkelig, skikkelig favoritt, ble den tatt ut av produksjon. Typisk.

Jeg er fryktelig glad i bobler, og skal jeg ut på festligheter er det bobler jeg i hovedsak drikker. Da jeg fant Sørlandschips sin chips med «Sprudlende Champagne» i butikken her om dagen, så jeg muligheter for en ny favoritt. Jeg bet på, og kjøpte med hjem.

«En unik smak av Champagne, toppet med rosa glitrende stjernedryss.»

WOW!

Det skrek formelig «for godt til å være sant» av denne, men jeg måtte likevel prøve.

Jeg fant ingen Champagnesmak, selv om jeg VIRKELIG la godviljen til. Jeg fant ingen typisk smak i det hele tatt. Det smakte bare helt ordinær chips. Dersom jeg studerte chipsen nøye, kunne jeg skimte et svakt rosaskjær på enkelte chipsflak, men ingen "glitrende stjernedryss".

Skuff! Skuff! Skuff!

Jeg satt kun igjen med «lettlurt-følelsen», og det er helt garantert at jeg ikke kommer til kjøpe denne igjen!

Annerledesåret

2020 er snart over. Heldigvis. Det har vært et fryktelig sørgelig år! 

Det startet godt, med ny kanonjobb. Jobben har jeg enda, og den er fremdeles like kanon, men det er vel det eneste som er ved det samme og positivt - selvsagt foruten at alle "våre" rundt oss er friske og raske og har ikke hatt noe Covid-19-smitte! 

Jeg startet i den nye jobben 3. februar, og fikk 5 uker på kontoret. Siden har jeg sittet på hjemmekontor. Jeg har vært 9 måneder i jobben, og sittet på hjemmekontor i 8 av de - siden 12. mars. Det er lenge, det. I starten var det ikke så verst, nå elsker jeg det faktisk! Jeg er tidlig oppe, ikke like tidlig som "vanlig" siden jeg for tiden har vesentlig kortere vei til jobb (ned trappa"), og er pålogget mellom klokken 07:00 og 07:30 hver morgen. Jeg er med andre ord en veldig strukturert person, det hjelper nok på, men jeg kjenner jo på at grensene mellom jobb og fritid på en måte blir visket ut. PCen står i stua, på spisebordet. Jeg har ingen "dør å lukke" når jeg er ferdig for dagen, og rett som det er blir en liten "skal bare sjekke en mail" fort til en time eller to. Men; når man ikke kan ut og sosialisere seg uansett, er det like greit. Og i disse dager skal man, i tillegg til å være glad for å være frisk - også være glad for i det hele tatt å ha en jobb! Det gjør det lett å være veldig fleksibel, og gjøre en ekstra innsats. 

Mann syntes ikke noe om å jobbe hjemmefra - og slett ikke på andre siden av spisebordet fra meg - og jublet da han fikk komme tilbake på kontoret utpå vårparten. Nå er imidlertid han også tilbake på hjemmekontor, men denne gang har han installert seg på gjesterommet. 

Sommeren ble overhode ikke som tenkt, og for første gang tilbrakte vi hovedferien vår i leiligheten på Sørlandet. Om jeg hadde valgt det dersom verden var normal, vet jeg ikke, men vi hadde ihvertfall en avslappende og fin ferie. Ikke med det beste været, men været kan man ikke gjøre noe med uansett. Alle reisene vi hadde bestilt og gledet oss til, ble altså kansellert, men reise kan man forhåpentligvis gjøre igjen en gang i fremtiden. Fremdeles har vi ikke fått pengene tilbake for to av reisene, men de kommer vel med tiden.  

Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe, er det noe som heter. Og det er det mye sant i. Hvem skulle, for ett år siden, trodd at det fungerte så godt med hjemmekontor, Teams og printerløs hverdag? Jeg tror kontortilværelsen og strukturen er endret for all framtid etter dette, og jeg håper at jeg kan fortsette med hjemmekontor - om ikke permanent, så ihvertfall i perioder eller enkeltdager - selv etter at denne pandemien er over. 

Jeg håper at 2021 blir et bedre år - på alle måter. Jeg ser ikke for meg at det blir noe reising neste år heller, til tross for at jeg er så London-sjuk at det river i sjelen, men forhåpentligvis får vi en vaksine snart slik at vi kan være litt mer sosiale. Himmel som jeg savner å klemme! Og jeg er i utgangspunktet ikke en utpreget "klemmeperson"! Jeg gleder meg til firmafest og få treffe alle de supre personene jeg arbeider med i "real life" og ikke bare på Teams, til å kunne gå på fotballkamper og konserter og ikke bare måtte se det på TV, og jeg gleder meg til å kunne feire 50 års dager - både min egen og andres! Måtte det skje i 2021!

Alle må få!

Plutselig var det desember igjen, og desember er synonymt med julekalender. Jeg ga tidlig beskjed til ungene om at det ikke kom til å bli pakkekalender i år. Ikke har jeg fått reist noe i år = dårlig med shopping, og ikke beveger jeg meg noe særlig utav huset i disse tider. Handlerunder for å finne 48 kalendergaver var altså totalt uaktuelt. Ungene aksepterte det flatt, de er tross alt ikke "unger" lengre. De fikk velge seg hver sin sjokoladekalender isteden; Datter valgte Kinder Maxi Mix, Sønn valgte Smarties - og for å få det til å gå opp kronemessig i forhold til hverandre, fikk Sønn en liten Flax-kalender i tillegg. 

I går kveld samlet Datter hele gjengen i stua; hun hadde en kunngjøring å komme med:

Hun syntes det var sørgelig at det ikke ble noen pakkekalender i huset i år, og hadde på eget initiativ handlet inn selv. Til hele familien. En pakke til hver, hver fjerde dag. Og for å få det til å gå opp, skulle alle få en ekstra ting på julaften. Kjempekoselig!

Jeg var den første til å få pakke. Den lå foran TVen når jeg sto opp i dag morges. Oppi var det en boks med favoritt-lakriskulene mine, Bulow. 

Det minnet tydeligvis Mann på noe, for i ettermiddag fór han ut i garasjen, og kom inn igjen med Bulow sin lakriskalender - til meg. 

MEGET vellykket start på desember for min del, med andre ord. 

Mann og jeg var innom dyrebutikken for å kjøpe inn litt kattemat. Der hadde de kalender til katt...! 

Så klart jeg måtte ha den til Pus! Om den liker innholdet, gjenstår å se. Den er ganske sær i matveien, men alle må jo få kalender i desember! 

Medaljekrøll

Både Datter og jeg meldte oss i april på RunnersWorld's virtual challenge "Mil-etter-mil" i april. Jeg meldte meg på distansen 42,2 km, mens Datter meldte seg på150 km. Vi gjennomførte begge to, og meldte inn resultatet siste dagen i april. Medaljene, som for meg er høydepunktet og det egentlige målet, skulle deretter bli sendt i posten.

Fredag fikk jeg mail om at medaljen nå var på vei, og mandag lå det 2 konvolutter i postkassen; en til meg og en til Datter.

Jeg hadde ikke på forhånd sett bilde av medaljen, så jeg var veldig spent. Oppi konvolutten var det diplom for gjennomført løp, og medalje ... med feil distanse; 150 km. Jeg skal innrømme at jeg ble en hel del skuffet, for så sprek er jeg neimen ikke.

Etter å ha bedt om lov, åpnet jeg også Datters konvolutt, jeg tenkte at de kanskje bare hadde mixet våre to medaljer. Også hun hadde fått for feil distanse, dessverre ikke "min" distanse, men for 300 km.

Jeg har sendt en mail til RunnersWorld og bedt om å få tilsendt ny og korrekt medalje, men jeg er usikker på om det kommer til å skje.

Datter får min medalje, slik at ihvertfall en av oss får riktig distanse. Selv om det er kjipt, er det ingen krise. Jeg kommer til å henge denne opp på medaljehengeren dersom jeg ikke får den rette. Jeg vet hvor langt jeg løp, og ingen kommer noensinne til å tro at jeg har løpt 300 km uansett... Eventuelt får jeg modifisere den, med korrekt distanse med sprittusj.

Vi har begge meldt oss på samme challenge for mai. Forhåpentligvis får vi tilsendt medalje for rett distanse da!

Forberedelser

I dag har vi gjort nødvendige innkjøp til skjønne Nala flytter inn hos oss neste uke.

Vi har altså anskaffet oss katt igjen. Unger og Mann har savnet å ha katt i hus, og skal jeg være helt ærlig, så har vel jeg savnet det litt, jeg også. Så snart jeg innrømmet det, var det i heimen ingen vei tilbake. Vi skulle få oss ny katt. 

Vår forrige katt, Pippi, flyttet inn hos oss 2. juledag da Datter var 2,5 år gammel. Vi traff på henne da vi var ute og gikk tur i snøføyk og kuldegrader. Hun var bare en liten kattunge, knapt et halvt år, og var nok kastet ut av hjemmet sitt for ferien. Hun fulgte etter oss hjem til oss, og etter å ha standhaftig ligget i 4 timer på trappa vår, klarte ikke hjertet mitt mer. Vi tok henne inn, og hun ble værende hos oss til hun døde vel 14 år senere. 

Det er mange hjemløse katter der ute, og frivillige organisasjoner som tar seg av disse og prøver å skaffe de nye, permanente hjem. Jeg hadde ønsker om en voksen og rolig katt uten mye lyd, heller enn en kattunge. Valget om å adoptere var derfor enkelt. 

Før det var gått ei uke, hadde vi funnet Nala, katten vi ønsket å adoptere. En nydelig kattejente på 6 år.

Etter å ha søkt om adopsjon, vært på besøk og møtt både katt, fosterhjem og organisasjon, og blitt vurdert om vi var kapable og akseptable som kattefamilie, har vi nå fått bekreftelse på at vi får adoptere Nala. 

Alt katteutstyr etter Pippi ble kastet da hun døde. Det meste var gammelt og slitt, og uansett skulle vi ikke ha ny katt igjen. Det var da. Dermed måtte vi ut i ettermiddag for å handle inn nye, nødvendige ting til Nala nå kommer; klorestativ, transportbur, kattedo, kattesand, seng, halsbånd, børste, leker, matskåler, vannfontene, mat ... 

Vi aner ikke hva slags mat hun liker, men den fantastiske dyrebutikken vi handlet i ga oss vareprøver på tørrfor, slik at vi kunne teste ut litt forskjellig. I tillegg handlet vi såpass mye, at de ga oss 15% på hele kjøpet. Og med det sikret de seg ganske så sikkert nye stamkunder. 

Eneste jeg tror vi mangler nå, er kattehengekøye til å henge i vinduet. Jeg har sett meg ut hva jeg har lyst på, så det er bare å få det i hus.

Jeg vet ikke hvem av oss her hjemme som gleder seg mest til å få ny katt i hus. 

Nødvendig fritidsreise

Hytteforbudet ble opphevet 20. april. Unødvendige fritidsreiser frarådes fremdeles, men i helga tok vi sjansen, og reiste ned.

Vi har ikke vært der en eneste natt siden 8/3. For oss som reiser dit så og si hver helg, har det vært hardt. Det har aldri før, siden vi kjøpte der i september 2012, gått 7 uker mellom to hyttehelger på Sørlandet.

For å feire at vi endelig var tilbake, bestilte vi kreps på butikken som vi koste oss med sammen med  ei flaske Bollinger, til verdens vakreste solnedgang.

Sørlandet viste seg fra sin aller beste side denne helgen, med sol og flatt hav, og vi fikk tatt oss en luftetur med båten rundt Lindesnes.

Nydelig!

For min psyke var dette absolutt en helt nødvendig fritidsreise!

Rottereir

Mann satt i telefonmøte ute på terrassen her om dagen da det plutselig sprang det ei diger rotte over gårdsplassen. Mann er LIVREDD rotter, og kom seg i sikkerhet innomhus fortere enn fort. Den ettermiddagen ble det kjøpt inn og plassert ut flere rottefeller.

Vi har tidvis hatt problemer med rotter rundt huset. De første 15 årene vi bodde her hadde vi en rasende flink jegerkatt som for det meste tok seg av det problemet, men nå er det 5 år siden vi hadde katt, og vi har hatt flere rotteepisoder etter det. For tre år siden hadde vi rotter inni huset, i veggen mellom stue og bad. Denne gang var den i det minste utomhus.

Mann tok seg en runde i hagen i morges, og plutselig ser jeg en voldsom veiving fra utsiden, i øyekroken. Inntil trappetrinnet fra terrassen ned til hagen, ligger det en diger rotte. Levende, men skadet. Bortenfor ligger en sammenklappet rottefelle. Både Mann og jeg er livredde rotter, Mann våget ikke engang gå forbi rotta for å komme seg inn i hus igjen, så jeg måtte låse han inn bakdøren. Så hva gjør man da? Man roper på Sønn og ber han ta seg av problemet.

For 5 år siden brukte sønn flere tusen av sparepengene sine på å kjøpe seg jaktbue. Han gikk på trening i bueskytterklubb en gang i uken, øvde på hjemmebane og syntes det var knallkjekt. Etter hvert som han ble eldre, ble hverdagene travlere og skolearbeid krevde mer tid, og dermed ble buen lagt vekk.

På besøk i Texas har han vært på jakt og skutt både rokke og aligator-gar med pil-og-bue, så treffsikker er han.

Da vi ropte han ut av skoletimen i morges for å ta seg av rotteproblemet, ble han av Mann instruert til å bruke en spade. Sønn var uenig, og sa han kunne ta rotta dersom han fikk bruke buen. Mann sa nei, jeg sa ja. Av alle måter å avlive et så lite dyr på, må en treffsikker bueskytters pil være den mest humane. 

Rotta blei tatt med første pil! 

Jeg tror imidlertid vi seriøst må vurdere å anskaffe oss katt igjen.

London

I dag skulle vi hatt reist til London, men med viruspandemi over hele verden gikk denne turen like åt skogen, som ganske sikkert våre to neste bestilte turer også kommer til å gjøre. Dessverre.

Vi hadde planlagt turen til London sammen med to vennepar. Vi skulle shoppe, dra på afternoon tea og mennene skulle på fotballkamp. Vi skulle kose oss med god mat og drikke, og bare nyte denne fantastiske byen som jeg aldri blir lei av å besøke.

Jeg har ikke et nøyaktig tall på hvor mange ganger jeg har vært i London, men det nærmer seg nok 50. Jeg tør dermed påstå at jeg er rimelig godt kjent, ihvertfall i sentrumsdelen. Mange har bedt meg om anbefalinger og veiforklaringer til forskjellige steder. Til en venninne som skulle til London for første gang, laget jeg et kart med de viktigste stedene markert.

Et veldig enkelt kart, men det funker! Jeg tør påstå at om du holder deg til dette kartet, har du kontroll på det vikigste, og du får alt du måtte være på jakt etter. Jeg ser på det enkle kartet, ser for meg gatene og butikkene, og lengter!

Hotellet er avbestilt, og flybillettene er flyttet til november. Forhåpentligvis er verden normal igjen da, og jeg kan få reise tilbake til min favorittby.

Hype

Jeg har aldri blitt så voksen at jeg har lært meg å like kaffe. Kaffe og Baileys er en ting, det er jeg veldig glad i, og en og annen irish coffee også. Av og til kan jeg ta meg en latte, men da må det være så mye melk, sukker og sirup oppi at det ikke lengre har så mye med kaffe å gjøre. Men sånn egentlig er jeg ikke særlig glad i varme drikker, faktisk.

Det jeg derimot liker veldig godt, er iskaffe. Derfor, da jeg oppdaget at Dalgona, koreansk iskaffe, begynte å trende på nett, tenkte jeg umiddelbart at dette måtte være noe for meg.

Det ser jo veldig lekkert ut, alle bildene  av Dalgona som legges ut på sosiale medier, og i går kveld bestemte jeg meg også for å gi det et forsøk.

Jeg kokte opp litt vann, og blandet sammen 3 ss vann med 2 ss instant coffe-pulver og 2 ss sukker. Jeg brukte stavmikser med visp og vispet dette sammen til luftig kaffeskum, og helte over et glass melk med isbiter.

Min vurdering er vel at jeg helt ærlig ikke helt skjønner hvorfor Dalgona har tatt sånn av. Det var enkelt nok å lage, men til tross for det syntes jeg det var mye styr for lite. Det var bare helt greit, verken mer eller mindre. Det er nok tvilsomt at jeg kommer til å lage det igjen noen gang. Men, nå har jeg ihvertfall prøvd. Det er jo en ting det også!