A real p-a-i-n-i-n-t-h-e-a-s-s‏

Jeg har i årevis forbannet meg over syklister, egoister som absolutt skal sykle midt i veibanen, som ikke overholder vikeplikt og fartsgrenser, som ikke stopper for rødt lys eller fotgjengere, som tråkler seg hensynsløst frem uten tanke for at det kan forårsake farlige situasjoner, i sine åletrange sykkelbukser som godt kunne vært i én større størrelse, minst, og som konstant og hver eneste dag prøver å forbedre sykkeltiden sin med et sekund eller to på vei til jobb.

Verst er de i måneden rett før det lokale, store rittet som finner sted i regionen i begynnelsen av juni hvert år. Du er ikke Mann før du har syklet det rittet, liksom. Selv om de så og si ikke har beveget seg siden fjorårets løp, er det igjen på tide å gjøre en innsats, sånn ca i midten av mai, for å komme i form og være i stand til å fullføre rittet. De hiver seg på hjul med livet som innsats, hytter og veiver mot andre trafikanter som måtte komme i deres vei, for de selv har selvfølgelig førsteretten, og nåde den som måtte få dem til å måtte bruke bremsen – det kan jo ødelegge hele dagen for dem... Noen ganger virker det tilogmed somom det kan ødelegge hele livet deres …

Jeg er nå en av dem!

Ikke at jeg noengang skal sykle noe ritt, men jeg har begynt å sykle til jobb. Nok en ting jeg tidligere har lovet ALDRI skal skje, men som likevel nå har skjedd… Skremmende. 

Jeg har meldt meg inn i Sykkelklubben på jobb (!)
Til nå i august har jeg syklet 93 kilometer (!)
Jeg har spart 13 kg CO2 (!)
Jeg har spart 211 kroner i forhold til om jeg hadde kjørt (!)

Lurer på hva jeg skal bruke de 211 kronene til ...

Nå er ikke gjennomsnittsfarten min i nærheten av ovenfor omtalte selvmordskandidater, og én vesentlig forskjell er også at jeg sykler på sykkelsti så å si hele veien hjemmefra og til jobb, men jeg skal innrømme at jeg sykler med sportstracker og måler tiden, og er superfornøyd når jeg klarer å sette ny tidsrekord på de 6 kilometerne jeg har hver vei.

Som vanlig når jeg starter på et nytt «prosjekt», blir jeg ganske manisk, og Mann var umåtelig overrasket og imponert da B-mennesket meg her en morgen - i pøsregn - var oppe før klokka ringte, steinklar for sykkeltur … At jeg punkterte halvveis la en liten demper på entusiasmen min.. Jeg kunne lite annet gjøre enn å sykle videre (-hva, skulle jeg ha GÅTT, lixom???) og i tankene vinket jeg farvel til både felg, hjul og for så vidt hele sykle-til-jobben-eksperimentet mitt, men etter å ha fått kyndig hjelp – og veiledning - i hvordan skifte sykkelslange (???) av en kollega, kunne jeg sykle hjem igjen om ettermiddagen. Nå har jeg både umbraconøkkelsett, ekstra slange, spatel og pumpe i en skikkelig «proff» veske under setet, sånn i tilfelle ... Jeg skal ikke skryte på meg at dersom (når) jeg punkterer igjen kan jeg skifte slange selv, men jeg har i hvert fall utstyret om noen kyndige skulle forbarme seg over meg, og hvis ikke kan jeg i det minste pumpe luft i underveis slik at jeg slipper å sykle helt på felgen… Forøvrig driter jeg i at pumpa medfører ekstra vekt, de grammene der skal jeg takle!

Jeg har hørt nyss om at et par andre kollegaer planlegger et lite veddemål om hvor lenge vi – ja, for vi er 3 som har begynt med dette – holder ut utover høsten, hvor lenge det varer før vi er tilbake til normalen igjen …

Arbeidsleir

Ungene i heimen er snart ferdige med 8 ukers sommerferie. Å drive dank i 5 uker - utenom ferie - kommer her i huset ikke på tale. Derfor innførte vi i sommer arbeidsleir!

Datter ønsket seg sommerjobb for å tjene seg pæng. Sønn hadde ingenting å gjøre på, og kjedet seg. Vi trengte å få gjort ting rundt huset. Brillefin kombinasjon.

Dag 1:
Husets ungdom ble instruert og satt igang med å male. Jeg kom hjem fra jobb og holdt på å besvime. Det var hauger og lass med maling der det skulle være maling, fint det, men i tillegg til der det skulle være maling, var det også maling på steder der det ikke skulle være maling. Det var hvit maling på mur, på terrasse, på solbærbusk-bladene og på singelen. Og der var de absolutt ikke instruert til å male. Nå var det ikke så farlig verken med solbærbusk-bladene eller singelen, verre var det med mur og terrasse.

Dag 2:
Husets ungdom ble instruert til å fjerne maling fra steder der det ikke skal være maling, som mur og terrasse. Det så betraktelig bedre ut da jeg kom hjem den dagen. To molefonkne ungdommer hadde skrubbet og skrapt i flere timer, humøret steg imidlertid betraktelig da jeg ba dem skrive ned antall timer. De hadde trodd de måtte fikse opp skaden uten lønn. Jeg måtte dermed forklare at i arbeidslivet, om noen gjør en feil, blir de ikke trukket i lønn, men det er viktig å rydde opp etter seg. Viktig leksjon!

Dag 3:
Barking av bed. Husets ungdom ble instruert som følger: "Det skal ikke være en barkbit i singelen når vi kommer hjem". Det tok to timer før sms kom - de var ikke helt enige om hvordan dette skulle gjøres, uten for mye søl. Etter ytterligere instruksjoner og tips om å fylle oppi trillebåren på den asfalterte veien utenfor bedet, hvorpå eventuelt søl kunne sopes rett opp, ble jobben utført til 10.0 i stil.

Dag 4:
Plukking av rips. Enkel oppgave, men ripsen skulle være renset, og ikke smæsjet. 7 liter ble stolt vist frem av poden etter etpar timers innsats. Det holdt visst. 7 liter gir ikke allverdens avkastning, men mor ble fornøyd, og ripsen er nå overlevert til farmor som lager verdens beste rips-saft.

Dag 5:
Vi begynte å gå tom for arbeidsoppgaver, ungene begynte å bli leie av å jobbe...

Men de fikk ihvertfall prøvd seg, og de fikk tjent seg noen kroner. Og så tror jeg at de nå faktisk gleder seg til å begynne på skolen igjen...

Av gjenstående arbeidsoppgaver har vi også igjen å luke innkjørselen, men det er enklere (og rimeligere) å bare kjøre over det selv med Round-up.

Samleren

Jeg er en samler. Jeg har alltid vært en samler. Og når jeg først går inn for å samle på noe, samler jeg skikkelig!

I mange år har jeg samlet på fingerbøl, og har nå en anseelig samling. Hva det er godt for? Ingenting! Men kjekt. Det meste er souvenir-fingerbøl, fra steder jeg selv har vært, eller som venner og familie har kjøpt med i gave til meg. Jeg har tidligere hatt de utstilt i kasser, men etter oppussing av stua har de ikke kommet opp på veggen igjen. Dessverre. Men jeg samler fremdeles!

Jeg pleier ikke kjøpe andre souvenirer enn fingerbøl når jeg er ute og reiser, men etter at jeg fikk opp garnet på veggen i Rorbua, har jeg begynt å se etter ting til som kan passe inn der.

Frem til nå har jeg ikke funnet noe, og det meste som henger på veggen er kjøpt på galleriet i nabolaget, men i en liten strandbutikk i Fort Myers Beach nå i sommer fant jeg denne nydelige og aldeles uimotståelige krabben.

Jeg fikk den opp på veggen der sør i helga som var, og den passet perfekt inn!

Gladmatfestivalen 2014

Gladmatfestivalen var i mange år noe jeg gledet meg stort til. Det var alltid fint vær under Gladmaten (utenom det året flere boder blåste på sjøen og hele festivalen måtte stenge) og det var masse godt å smake på.

Været var det ingenting å si på, i år heller. En refleksjon er at vanligvis er det kamp om bordene i sola, i år, med den vanvittige varmen vi har, er det skyggebordene det er kamp om.

Tidligere kjøpte jeg kamskjell med spinat i estragon-beurre blanc-saus til en 30-peng. Det ble mange 30-penger i den boden... Og pannekaker med pinnekjøtt var også en højdare. Begge disse to bodene er nå borte.

De siste årene har det ikke vært like stas å gå på "Glamaten". Det blir færre og færre "utstillere", og rettene som tilbys, blir større og større, og dermed også dyrere. 150-170-190 kroner for en rett. Det var mange av disse store rettene som så gode ut, men det er liksom en begrensning i hvor mange slike du kan smake på i løpet av en ettermiddag. For meg og min mage begrenser det seg til én... Og da er liksom hele vitsen vekke. Jeg kan like godt gå på den restauranten og bestille den retten nårsomhelst ellers i løpet av året.

Alle bodene må ha minst én "Gladmat-rett" som skal ligge rundt 30-40 kroner, men da vi var nede på festivalen i går, var det ikke mange av disse smårettene som fristet. Det var litt i overkant mange kyllingspyd, liksom...

Tidligere "bodde" jeg i sentrum under matfestivalen, jeg var gjerne innom hver eneste dag, og gjerne også til sent på kvelden. I år holdt det med de tre timene vi var der i går ettermiddag. Det var ingenting som fristet såpass mye, eller smakte såpass godt at jeg gidder å dra tilbake igjen.

Det beste jeg fant av småretter i går, var søtpotetsuppe med koriander.

Jeg bestilte også laks med agurk i teriyaki-saus og reker i poppadoms fra samme boden, det var helt greit, men suppa ble vinneren for i år. 

Neste år blir det visst Dana-cup i steden for matfestival. Følelsen jeg sitter igjen med etter årets festival, er at det kanskje er like greit. 

Florida

Takk for turen!

Du tok oss mile etter mile på I95 gjennom statene Delaware, Maryland, Virginia, North Carolina, South Carolina og Georgia, og til målet vårt, Florida, en tur jeg aldri skal kjøre igjen. Aldri har jeg sett så mye skog, asfalt, skog, asfalt, skog, skog, og ingenting annet, på begge sider av veien.

Vi hadde ikke planlagt turen så nøye på forhånd, vi ville ha en pitstop og litt hurtigturisme i DC, se Capitol Hill og Det Hvite Hus, men det måtte skrinlegges grunnet GPS problemer - eller mangel på sådan. Jaja, det er jo tross alt bare etpar hus...!

Ellers skulle vi kjøre det vi gadd, og stoppe og finne overnatting når vi ville, men turen skulle ta 3 dager; vi skulle være i Orlando om kvelden 3. juli, for å feire nasjonaldagen i Universal Studios 4. juli. Vi trodde oppriktig at det skulle være litt spesielt, men ingenting vitnet om at det var en mer spesiell dag enn en hvilken som helst annen dag. For meg ble 4. juli en ventedag. Jeg ventet og ventet, forflyttet meg litt, og ventet videre. Jeg hater inderlig alt som ligner på tivoli, berg-og-dalbaner og alt som går rundt og fort, hvilkensomhelst vei. Resten av gjengen koste seg, og da var det jo vellykket, selv om dagen for meg ble lang.

Videre bar turen til Fort Myers Beach, og sol og bad. Det var ihvertfall planen. Det ble mest regn, lyn og torden... Det gjorde det imidlertid enklere å ta ut på handleturer. Og handling ble det! Fra å reise fra Sola med to mer eller mindre halvfulle, og to helt tomme kofferter, vendte vi hjem igjen med 6 stappfulle kofferter og totalt i overkant av 120 kilo. Det ble selvsagt litt sol og bad innimellom bygene også, og alle likte seg så godt at jeg ikke ser bort fra at vi kommer til å reise tilbake dit.

Etter 9 dagers idyll fortsatte turen til Key West. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet av Key West, men jeg ble ikke imponert. Jeg hadde vel trodd at turen ut på broene skulle være litt mer spektakulær, og selve Key West virket som en lett forvirret blanding av hippie, amerikansk og karibisk. Siden jeg har vært i Karibien noen ganger ble det litt feil for meg. Alt-i-alt; helt greit å ha vært der, men jeg reiser ikke dit igjen.

Vi tok tilbake til "fastlandet", og kjørte til Fort Lauderdale. Og det for en eneste grunn: Sawgrass Mills. Shoppingsenteret over alle shoppingsentre. Vel! I løpet av turen var vi på mye kjekkere outlets og malls enn dette, så det styrer jeg også unna i fremtiden. I tillegg fantes verdens sikkert nest verste trafikkmaskin i Fort Lauderdale, enda en grunn til å styre unna!

En opplevelsesrik tur nærmet seg slutten, vi leverte inn bilen og fløy tilbake til New York for et siste par dager der.

Vi har opplevd en ekte hurricane (dog kun i utkanten av en ved navn Arthur) og thunderstorms,

vi har kjørt berg-og-dalbaner (vel, ikke jeg, da...), vi har smakt smørterøl og kjørt med Galtvortekspressen,

vi har kjørt luftbåt på Everglades, sett ville aligatorer og holdt baby-aligator,

vi har shoppet,

vi har lært at det finnes noe som heter sjøkuer og opplevd dem på nært hold,

vi har sett ville delfiner, vi har blitt solbrente, vi har blitt sårbeinte, vi har sett en ordentlig kjendis i levende live, vi har sett vaskebjørn,

vi har shoppet,

og shoppet enda mer,

vi har sett masse trær, milevis med vei, fine hoteller, mindre fine hoteller, vi har spist masse god mat, og vi har møtt masse vennlige og hyggelige mennesker.

Og vi har shoppet.

Det tar tid å fordøye inntrykkene, men av alle stedene jeg har vært og alle feriene jeg har vært på, tror jeg dette var den mest komplette. Den hadde alt. Mye kan sies om hvert enkelt sted jeg har vært tidligere, men denne ferien, den vil sitte i lenge. Ingen tvil om at det blir USA-ferie igjen på denne gjengen!

New York

New York er, sammen med London, mine favorittbyer, og heldige meg fikk besøke begge perlene i juni. Først London med Datter, så New York med hele gjengen min. Jeg har vært i New York to ganger tidligere, men dette var første gang ungene skulle være med. Åh, som jeg gledet meg til å ta dem med rundt.

Vi ankom sent fredag kveld, og for meg, bare det å gå ut av JFK og kjenne New York luften, er magisk. Vi kjørte inn til byen litt for sent til å få med solnedgangen bak Manhattan skyline, men vakkert var det uansett. I følge norsk klokke var den 3 på natten, så selv om den bare var 9 i New York, ble det rett i seng. Og tidlig opp neste morgen. Alle var klare rett over 6, og så var det ut og finne en åpen diner og spise pannekaker til frokost.

Neste stopp var Empire State Building. Køene der kan være enorme, vi valgte å dra dit rett etter frokost og rett etter åpningstid klokka halv åtte, og slapp unna alt. Vi hadde god utsikt og fikk se det vi ville.

Selv om vi skulle videre til rimeligere shoppingbyer, måtte vi selvfølgelig en tur innom Macy's. Jeg kan godt tilbringe en hel uke inne på Macy's.

Middagen ble på turistmaskinen Bubba Gump, koselig om en har sett filmen, og ungene elsket den! På vei hjem fikk vi nyte synet av vakre Empire State Buiding kledd i nattlys. Goosebumps!

Dagen etter var det Frihetsgudinnen og Ground Zero som ble besøkt. Jeg blir beveget av å være på Ground Zero, og kjenner sterkt panikken og angsten jeg følte der jeg sto foran TVen 11. september 2001. Middag ble det på Hard Rock Café, og ungene fikk med seg de obligatoriske glassene.

Som den generelt idretts-interesserte familien vi er, hadde vi kjøpt billetter til baseballkamp mandagen og tenkte at det var superkult. Yankees mot Tampa Bays. Gutta investerte i New York Yankees-capser, og jeg og Datter var på nippet til å kjøpe oss t-skjorter. Godt vi ikke gjorde det, for baseball var

b-o-r-i-n-g!

Vi skjønte lite av spillet, det skjedde lite, og det sier kanskje litt når tilskuerne var på sitt mest entusiastiske under fremføringen av nasjonalsangen. Vi gjør aldri det igjen. Etter en time hadde vi fått nok og tok tuben tilbake igjen.

Vi tok på gjensyn tirsdag morgen, tok toget ut til Newark og hentet bilen som tok oss til og rundt i Florida de neste ukene.

Å reise fra New York gir meg tårer i øynene, og jeg begynner straks å glede meg til neste gang. Måtte det ikke bli lenge til!

Hobby

Det har skjedd mye på den stunda jeg ikke har blogget, og jeg har dermed litt å oppdatere med. Blant annet så har jeg fått meg en ny hobby: Jeg har begynt å strikke.

Det begynte med Skappel-genseren. Den var rimelig enkel, og ferdigstrikket på få uker. Men med mine begrensende strikke-kunnskaper stoppet det liksom der, i flere måneder, helt til svigersøster lærte meg å strikke noen enkle, kjekke luer i påsken i fjor. 

Når jeg først fikk forståelsen for hvordan det skulle gjøres, ble det plutselig masse-produksjon. 

Det er en liten begrensning i hvor mange luer en familie egentlig trenger, dermed prøvde jeg meg på vinhøner, som også skulle vise seg å være latterlig lett.

Videre ble det vinfisk, ølvotter (etter forespørsel fra min mann - forøvrig det eneste han har bedt meg om å lage til ham - noensinne...) teppe, stjerner, kluter, tøffler og pannebånd. 

Jeg viklet meg også inn i noe "Marius-lignende" mønster, og til min egen, store overraskelse gikk det fint. Hun som bestilte det ble fornøyd, og da er det jo ekstra kjekt å strikke. 

Under OL tidligere i år ble utøvernes luer veldig fort populære, dermed måtte jeg også ta opp igjen hekling, etter maaaange års pause. 

Igjen; det er begrenset hvor mange luer en familie trenger, men det var jo sååå gøy å lage de... 

Vi har med andre ord luer for store deler av resten av livet, hele gjengen. 

For tiden holder jeg på med en pute. Den har jeg holdt på med, av-og-på, i over et halvt år. 

Akkurat nå HATER jeg hele puten, og har lagt den bort. Den strikkes med tynne pinner og tynt garn, og jeg har strikket feil og må rekke opp igjen. Masse. Men den blir nok ferdig en gang den også, og da blir den nok fin....

Det er utrolig gøy å ha noe å holde på med. Siden jeg har relativt liten strikkekunnskap, begrenser produksjonen seg til små, enkle ting som går fort å lage. Til sommeren skal jeg ut å fly, langt og lenge, og da trenger jeg et litt større, men fremdeles enkelt, prosjekt. Jeg må med andre ord komme meg i strikkebutikken! Hadde jeg sagt de ordene for etpar år siden, hadde jeg ledd høyt og himlet med øynene ...

Sengetrøbbel

Da Sønn var sånn ca 3,5 år, skiftet vi ut sprinkelsengen han hadde hatt fra han var baby, med ny, "stor" seng. Juniorseng, med sengehest, stor skuff under sengen (til sverd og pikstoler og sånt) og fint utskåret bamsehode i hode-enden av sengen. Han var kjempestolt av den fine sengen sin.

Nå, i en alder av 11,5 er han ikke like kjempestolt av den ...
Ja, for han har den enda ...

Sengehesten (og forøvrig også sverdene og pikstolene i skuffa under sengen) forsvant for en god del år siden, men vi har liksom aldri kommet så langt som til å skifte ut selve senga, selv om vi lenge har visst at den er altfor smal og alfor kort til ham.

Nesten hver kveld, etter at han har lagt seg, hører vi et *DUNK* i golvet fra andre etasje. Det blir stille en ørliten stund, og vi sitter og lytter. Så hører vi ordene: "Det gikk bra!". Puh. Ingen skade skjedd denne gang heller. Det var bare Sønn som falt i gulvet, for n'te gang.

I går kveld hørte vi *DUNK* 2 ganger.

Vi har lenge sagt at vi skal kjøpe ny seng til han. Liksom snart. Og tålmodig som han er, har han ikke mast. Bare forsiktig spurt, med ujevne mellomrom i løpet av ihvertfall det siste året.

I dag ble han invitert til en kompis for å se VM kamp, men i dag var dagen som det passet (og vi hadde innsett at NÅ var det nok for stakkaren) å dra ut og se på ny seng. Han sløyfet glatt VM kampen, for "det var fryktelig irriterende å dette på golvet hele tiden" og MYE viktigere med ny seng enn en fotballkamp. Jah.

Sengen blir ikke kjøpt i dag, for det første må vi ta mål, for det andre trenger vi henger for å frakte den hjem, for det tredje tar det tid å sette den sammen. Men vi er jo i det miste i gang! Forhåpentligvis (uten at det er noe løfte) - og dersom målene på den utvalgte, nye, passer inn på rommet, blir det handlings i løpet av uka, og sammensetting i løpet av helga. Men som sagt; jeg lover INGENTING...

Rabarbra smuldrepai

Rabarbraen vokser som ugress i hagen vår.

Når jeg var liten, fikk jeg sukker i en kopp og så dyppet jeg rabarbraen oppi sukkeret og spiste den slik. 

Avogtil ble det laget rabarbrasuppe og rabarbragrøt. Her i huset spiser ungene rabarbra med sukker, men ingen andre enn meg liker -suppe eller -grøt, dermed har svært lite rabarbra blitt brukt.

Men det var før jeg fikk oppskrift på rabarbra smuldrepai. 

75 gram meierismør

75 gram sukker

75 gram mel

smuldres sammen og legges i en liten form

2-3 rabarbrastenger skrelles og kuttes i biter, og blandes med 1/2 ss potetmel og 1/2 dl brunt sukker. Legges oppå deigen (eventuelt sammen med tynne marsipanskiver). 

Steikes, enten i ovn eller på grill i ca 20 min, og serveres gjerne med vaniljeis. 

NAM!

Det blir knapt mer sommerfølelse enn det!

Galleri Oliv

Her i Korshamn har vi et lite galleri, som selger håndlagede produkter fra forskjellige lokale kunstnere.

Jeg kjøpte noen porselensmåker der i fjor sommer, og en liten keramikkfisk med underbitt og det mest fantastiske uttrykket.

Jeg har hengt opp en gammel fiskenot bak sofaen på terrassen og hang opp måkene og fisken i nota, sammen med et gammelt båtratt som Sønn fant på loppemarked i vinter. Nå har jeg ventet siden sesongslutt i høst på at Oliv skulle åpne galleriet igjen slik at jeg skulle få fylle opp mer i nota mi.

På vei til grillfest nå i kveld, var døra til Galleri Oliv endelig åpen igjen, og jeg fikk handlet med meg etpar keramikk sjøstjerner og -fisker, også med utrolig skjønne uttrykk.

Det var ganske mye mer  hos Oliv som jeg kunne tenkt meg å hatt på veggen, men det kan fort bli dyrt, så for å fordele det litt utover, får jeg handle litt hver gang jeg er her heller.

En liten canapé med lykke

Til jul, flere år på rad, har jeg fått chilimarmelade i julegave. Lenge levde jeg i den villfarelse at marmeladen var kjøpt, og overraskelsen var stor da svigersøster kunne fortelle at hun laget den selv.

Oppskrift og guiding ble påkrevd, og nå lages det chilimarmelade også i dette huset, av

1 rød paprika
5 chili
340 gram syltesukker
0,75 dl eddik
saften av 2 appelsiner

Paprikaen og chilien renses, deles, frøene fjernes og kjøres så sammen til en masse i hurtigmikser. Ha massen i en gryte, tilsett syltesukker, eddik og appelsinsaft. Kok i 10 min. Dett var dett! Overraskende enkelt og fortgjort, og samtidig så utrolig godt.

Marmeladen holder seg lenge på lufttette glass, og når jeg fortjener noe ekstra:

VOILA!

LYKKE!

Korshamn

I september 2012 fikk vi kjøpt oss leilighet i Korshamn, helt ved sjøkanten. Korshamn er blitt mitt paradis, mitt fristed. For meg er det det vakreste stedet i hele verden. Der kobler jeg ut, slapper av og samler nye krefter. Ingenting mas og jag, ingenting som må gjøres, bare kos og fred og ro!

Bare å se på disse bildene er ren rekreasjon!

Jeg hadde aldri innbilt meg at det skulle være så kjekt med egen "hytte"! Vi reiser dit så ofte vi kan, og jeg gleder meg like mye hver gang vi er på vei dit - og er like lei meg hver gang vi må dra hjem igjen.

Til helga skal vi dit igjen. Juhu!