Danmark

Dejlige Danmark er unnagjort for denne gang. Vi har hatt en kjekk, men veldig travel DanaCup uke.

De siste 5 årene har det under DanaCup vært strålende sol og 30 grader. Det var det som var i bakhodet mitt da jeg pakket til turen. Jeg kunne ikke tatt med mer feil klær! Det regnet og blåste stikker og strå, noe som resulterte i at jeg måtte traske rundt i Mann's klær hele uka, han hadde nemlig pakket noe mer fornuftig enn meg ...

Selv om været ikke var det beste, var isen like god som alltid. Favoritten er Tversted's egen "Det blå ishus", like ved stranden. 

3 kuler med guf og sjokoladebolle. Yummi. 

Det var mye flott og spennende fotball å se, og innimellom og etter kamper hadde vi det flotteste turområdet å traske i, for å løse opp slitne rygger etter timer på sidelinjen ved baneanlegget. 

Stranden er flott og lang og hvit, ekstra synd da at været var som det var, og vi ikke fikk benyttet oss av den. Neste år, forhåpentligvis. 

Solnedgang er flott i Danmark også, nesten like flott som i Korshamn. Men bare nesten. 

Nå er det avgårde for å vurdere enda en forhåpentligvis flott solnedgang. I morgen tidlig går flyet til Texas. Det blir spennende. 

Pippi - RIP

En iskald andre juledag i 2001 var vi ute og gikk en liten tur, jeg, Mann og Datter på 2,5 år. På veien traff vi på en liten kattunge. Katten var leken og hoppet straks opp i fanget på Datter da hun satte seg ned for å klappe den. Den hadde halsbånd, men konteineren med kontaktinfo var åpnet og lappen som skulle vært inni, var borte. Da vi gikk videre, fulgte katten etter oss - helt hjem - og la seg utenfor inngangsdøren vår. 

Vi skulle absolutt ikke ha noe katt. Jeg har aldri vært noe kattemenneske, men denne stakkaren var utholdende. Etter 4 timer på trappa i kulden klarte vi ikke mer, og tok den inn. Den var ihjelsulten. De neste to døgnene var det eneste den gjorde, å spise og sove. Jeg mistenker at de som eide katten hadde tatt ut på juleferie, og regnet med at katten klarte seg selv mens de var borte. Det gjorde den forsåvidt ...

Vi hang opp lapper rundt i nabolaget, men ingen tok kontakt for å hente katten. Dermed ble den værende. Etter 6 måneder innså vi at vi hadde fått oss katt.

Det var den nydeligste katten. Ute var den gatas skrekk, og vek ikke for en slåsskamp med andre katter. Inne var den snill og kosen, og veldig leken.

Sønn ble født ett år etter at katten flyttet inn hos oss. Jeg glemmer aldri hvordan katten passet på ham. Den satt nedenfor lekegrinda og så på ham, når han virret med hodet, satt den og viftet med labben i lufta, som om hun hadde lyst til å dabbe han, men aldri en gang var hun borti ham. 

Katten elsket å være på den gamle hytta vår på Kvinesheia. Der jaktet den lemen, og samlet dem fint på rekke, for så å komme og hente oss og rulle seg ved siden av byttet sitt for å få skryt. 

Etter en heftig slåsskamp med en annen katt for fire år siden, hvor Pippi kom dårligst ut, forandret katten seg. Den fikk angst for å gå ut, og var redd andre katter. Fra å være en utekatt som klatret i trær og som kunne være på walkabout i dagevis, ble den mer og mer en innekatt. Den ble masete og rikkete. Det var noe hele veien, og den visste liksom ikke hva den ville. Den begynte også å leke med papirbiter igjen, det var akkurat somom den gikk tilbake i barndommen, og oppførte seg mer og mer som en kattunge. 

Det siste året skrantet det veldig, og vi måtte ofte til dyrlegen med den. Den hadde problemer med å gå på parketten i stua, det var akkurat somom bakparten "skled ut". Det så ikke ut somom den hadde vondt, men den hadde det ikke bra heller. Vi visste at det nå var et spørsmål om tid, hvor lenge den ville ha igjen. 

Før årets ferie var det store spørsmålet hva vi skulle gjøre med katten. Vi kunne ikke ta den med, den hatet uansett å være med noe sted... Skjønte den at vi pakket til noe, tok den avgårde og viste seg ikke på timer, noe som var en utfordring mer enn en gang. Den hatet å være på kennel, og i den forfatning katten var i, hadde det nok ikke vært noen kennel som ville tatt imot henne. Dermed måtte vi ta den tunge beslutningen; å gi henne en sprøyte. 

Vi vet ikke nøyaktig hvor gammel Pippi var, men ifølge dyrlegen var den rundt et halvt år da den flyttet inn hos oss. Det vil si at den bodde hos oss i 13,5 år. Datter kan ikke huske et liv uten Pippi, Sønn har alltid hatt henne i livet sitt. 

Jeg liker som sagt i utgangspunktet ikke katter, og gjør det egentlig fremdeles ikke. Men jeg savner Pippi. Pippi valgte oss, og hadde et godt liv hos oss. Hun var en del av familien, og ga oss masse glede, varme og kjærlighet. Det føles tomt i huset nå, uten Pippi som maser, og det er trist å se matskålene stå tomme. Det er rart hvor mye selskap det kan være i "bare" en katt!

Pippi døde 8. juli. 

Datter var bortreist da Pippi døde, og vi ventet med å fortelle henne at "det var gjort", og dermed også med å poste denne bloggen, til hun var vel hjemme igjen.  

Språkreise - ikke for de flinke

Datter er på språkreise i England for tiden. Hun har snakket om å dra på språkreise i flere år, og det ble tidlig bestemt at konfirmasjonspengene skulle brukes til nettopp dette. Hun har et lidenskapelig forhold til alt engelsk, hun er flink i engelsk, snakker med aksent (gud vite hvor hun har fått den fra...) og gikk ut med 6'er i engelsk på vitnemålet. Jeg var ikke helt komfortabel med å sende henne avgårde, men hun begynner å bli voksen, og må få prøve seg. Og språkreise skulle jo være en forholdsvis trygg arena å prøve seg på - så fikk jeg bare håpe på at hun hadde med seg nok "i bagasjen" hjemmefra...

Jeg føler at vi sjekket det som kunne sjekkes i forkant av at vi bestilte, og det var lite negativt å finne på nettet om reisearrangøren vi valgte. Jeg hadde mine forestillinger av språkreise, men det virket som at det meste var ordnet opp i, og at språkreise nå skulle være "stuereint". Vi bestilte i september i fjor, og Datter gikk og gledet seg i nesten ett år. 

For en nedtur det ble! Det startet dårlig, og fortsatte enda dårligere... 

Turen startet med et 3 dagers opphold i London. Her skulle de på sightseeing og shopping. Gruppelederen de fikk hadde aldri vært i London tidligere, han visste ikke hva de skulle se eller hvordan de skulle komme seg dit. Det virket ikke som om det var noe plan for hva de skulle gjøre. Han gikk feil på undergrunnen og mistet undergrunnskortet sitt. Hele London-oppholdet gikk bort i venting. De fikk kun sett Big Ben, London Eye, London Dungeon, Buckingham Palace og Hyde Park. Og så fikk de totalt 1 time med shopping. Det var alt de gjorde - på 3 dager. 

Deretter gikk turen til Sør-England, hvor hun skulle bo hos en vertsfamilie de neste ukene. Vertsfamiliens hus lå 1 time fra skolen, og hun måtte ta to busser for å komme seg frem og tilbake. Det betød 4 timer i buss per dag; 1 time til skolen om morgenen, 1 time hjem for å spise middag om ettermiddagen, 1 time tilbake igjen for kveldsaktiviteter, og 1 time hjem igjen om kvelden. Hun ble plassert i vertsfamilie sammen med en spansk jente på 14 år, som ikke gikk i samme klasse som Datter. Det betød at de hadde forskjellige aktiviteter, og sluttet på forskjellige tidspunkt. Jeg trodde poenget med å plassere dem sammen hos vertsfamilie var for at de skulle reise sammen hjem om kvelden, men fra dag 2 måtte Datter reise helt alene hjem om kvelden, en time, med buss-skifte i 22:30-tiden. Jeg kan ikke si at jeg har vært komfortabel med akkurat det. 

Vi hadde også bestilt en ekstra utflukt som ikke var inkludert i det standard programmet, til Stonehenge. Datter har så ønsket å se Stonehenge. Men så ble turen avlyst. Akkurat det er det ikke noe å si på, men istedet ble ungdommene som hadde bestilt denne turen sendt til en fornøyelsespark for barn i aldersgruppen 4-10 år... Jeg kan ikke skjønne hvordan de kunne tenke at det skulle være en grei erstatning for Stonehenge...?

De skulle studere engelsk de neste ukene, noe Datter hadde sett fram til, da hovedmålet hennes for språkreisen var å bli enda bedre i engelsk... I forkant måtte hun ta en språktest for å bli plassert i riktig klasse på riktig nivå. Hun skulle gå på internasjonalt kurs med folk fra andre europeiske land. Nordmenn er relativt mye flinkere i engelsk enn for eksempel spanjoler og italienere, så naturlig nok vil nivået variere, men hun må ha bommet totalt på testen, for hun ble plassert i nest høyeste nivå. 

Allerede etter første skoledag skjønte hun at hun var plassert feil. Jeg ba henne ta kontakt med gruppeleder slik at denne kunne ordne opp, men denne var ikke å finne. Dermed ringte jeg til organisasjonens kontor i Norge. De lovet å ordne opp, og skulle få gruppeleder til å ta kontakt med Datter umiddelbart. Resten av mandagen gikk, hele tirsdagen gikk og onsdag formiddag gikk, uten at Datter hørte noe fra gruppeleder. Så jeg ringte tilbake og purret, og ble nok en gang lovet at de skulle ordne opp. Onsdag kveld ringte omsider gruppeleder til Datter, og de avtalte møte i lunsjen dagen etter. Da fikk hun kun beskjed om at det var for seint å bytte gruppe. Hele første uken satt hun altså med folk som ikke forsto når hun snakket fordi språket hennes var mer utviklet enn deres, som ikke visste hva adverb var, og ikke kunne -ing eller -ed endinger eller visste når disse skulle brukes. Lærerne spurte om Datter hadde engelske foreldre siden hun snakket språket så bra, og samtlige bekreftet at hun var på et for lavt nivå, men at det ikke var mulig å gjøre noe med det. 

Akkurat det nektet jeg å akseptere, og jeg skrev en lang mail til organisasjonen. Der ble jeg - nok en gang - forsikret om at de skulle ta tak og fikse opp, og i løpet av helgen fikk Datter bekreftet at hun skulle få skifte gruppe mandag formiddag. Først ble hun satt i en klasse og fikk være der i 10 minutter. Etter hennes utsagn lærte hun mer de 10 minuttene hun var der, enn hva hun hadde lært resten av turen tilsammen. Men så ble hun hentet, og sendt i en annen klasse. Selv om denne klassen også var på høyeste nivå, var pensumet annerledes, og ga ikke så mye utbytte. Hun fikk 2,5 dager i ny klasse, så var det eksamen. Selvfølgelig den vanskeligste. Og resultatet av eksamen? Hun var en av 2 med topp score... 

Datter har betalt 25 000 for så og si ingenting annet enn å være totalt utslitt etter alt rotet, og reisingen frem og tilbake mellom skole og vertsfamilie. Hadde vi på forhånd blitt informert om mulighet for å måtte reise i 4 timer med buss daglig, hadde vi helt klart valgt campus som bosted istedet for vertsfamilie, men vertsfamilie ble varmt anbefalt da vi snakket med organisasjonen i forkant av bestillingen, for helt klart ville det gi en ekstra boost på det engelske språket å bo i en engelsk familie. 

I forkant hadde Datter sett for seg at hun også neste år ville dra på språkreise, hun hadde signert seg som ambassadør for organisasjonen og var såå positiv. Nå ønsker hun seg bare hjem, og skal aldri reise på språkreise igjen. Hun kommer aldri til å anbefale noen andre å reise på språkreise heller. 

Hun har vært uheldig, vi skal klage på turen og kreve refusjon så snart hun er hjemme igjen. Jeg tenker at det er en læring for henne dette også, men en hun gjerne skulle vært foruten. Jeg må si jeg føler meg både lurt og ranet, på Datters vegne, og tenker vel at språkreiser kanskje ikke passer så godt for de som er vant til å reise, som er skoleflinke og allerede har gode karakterer. 

Jeg gleder meg til å få henne hjem. Kun 5 dager igjen!

Snailhunting

Hver eneste sommer invaderes hagen vår av snegler. De formelig strømmer inn i hagen, eller popper opp allesteder fra, i skumringen. Nå er ikke jeg noe utpreget hagemenneske, jeg misliker sterkt alt som ligner hagearbeid, men jeg misliker enda sterkere at det lille jeg gidder å gjøre i hagen, som å sette ut noen planter, blir oppspist av snegler. 

Det var temmelig intenst en stund for noen år siden, både jeg og mann var ute hver kveld og "jaktet", og naboene gikk sammen og kjøpte sneglekverk, og om det er innbillning eller fakta, så synes jeg at mengden snegler ble kraftig redusert. Til i år. 

Jeg skulle ut i garasjen og hente noe tirsdag kveld, og det krelte av snegler i hagen. Brune, ekle Iberiaskogssnegler, som spiser ALT.

Mann fant frem en halvtom kanne med spyleveske, og det funket fint som drukningsbasseng. Dyrevernere vil nok kalle det for tortur, men i mitt hode er det tortur mot mine planter, det sneglene bedriver, så; øye for øye, liksom.  Sammen med kanna utstyrte jeg meg med en steikepinsett, og satte igang jakten. Plukket snegler med pinsetten og puttet dem oppi kanna med spyleveske.

I og med at jeg ikke får brukt hodet så mye for tiden, og siden jeg generelt er et listemenneske, begynte jeg å telle sneglene jeg puttet oppi kanna for å se hvor mange det ble av det - og skrev det ned på mobilen. I løpet av en liten time hadde jeg talt til 165 snegler. Dagen etter havnet 101 snegler oppi kanna, og i dag har 129 funnet veien oppi. Kanna begynner å bli tung!

Jeg tar kun de store sneglene, de jeg lett klarer å se i skumringen. Jeg har vurdert å finne frem hodelykt, men da er jeg redd for at naboene vil prøve å få meg innlagt... Jeg blir så lett manisk når jeg først setter meg noe fore, og med hodelykt er jeg redd jeg kan finne på å gå ut midt på natta for å "jakte"... 

Uansett, denne uka er antallet snegler i hagen min redusert med nesten 400, og det er jo noe!

Popcorn

Jeg elsker popcorn! Eller, popcorn i seg selv synes jeg egentlig ikke er så godt, heller ikke kun med salt og smør, men med popcornkrydder er det kjempegodt. 

Den aller største favoritten er karamellpopcorn! Til nå har jeg ikke funnet det i Norge, så da vi dro hjem fra USA i fjor sommer, handlet jeg med meg en hel del esker med micro-karamellpopcorn. Jeg har spinket og spart på popcornet MITT, men da jeg kom hjem her en kveld i vår, etter at jeg hadde vært ute på besøk og ungene hadde vært alene hjemme, fant jeg den siste, tomme esken i søpla. De hadde rett og slett spist opp den siste pakken min - uten at jeg engang fikk smake. Snufs. 

Mine venner i USA lurte på hva jeg ønsket meg til bursdagen, og da så jeg mitt snitt til å nevne min forkjærlighet for karamellpopcorn, at dette ikke fantes i Norge og at ungene hadde tatt min siste eske. 

I dag dumpet det hentelapp til bursdagspakke fra USA ned i postkassen.

Jeg måtte sette meg rett ned og le høyt da jeg hadde åpnet esken. Her snakket vi popcorn og tilbehør! I uttallige varianter. 

Det var popcornkrydder med karamellsmak, Cheesy Jalapeno, Ranch seasoning, og Kettle corn. Og så var det micro-karamellpopcorn, og forskjellige poser med ferdig karamellpopcorn. 

Karamelliserte nøtter og beef jerkey var det også oppi esken. 

Snakk om å få det du ønsker deg!!!!

I tillegg hadde de lagt opp i en folder for oss, eller spesielt for Mann, å studere før vi ankommer Texas om 4 uker...

MORSOMT!! 

Jeg håper virkelig ikke vi støter på noen av disse krypene i løpet av vårt opphold der. Det er liksom noe helt annet enn huggormen vi har her i landet ... 

Årets første

Jeg leste på et forum at noen hadde funnet årets første kantareller allerede, dermed klarte jeg ikke holde meg. Jeg måtte ut i skogen og kikke litt jeg også. Jeg dro med meg guttene, merkelig nok var de ikke like entusiastiske som meg... Etter å ha trålt et lite område hvor jeg fant massemasse kantareller i fjor, var guttene leie og vi bestemte oss for å snu og gå hjem igjen, men plutselig så jeg noe gult inni mosen: Årets første kantarell, allerede 25. juni. 

Jeg sendte guttene hjem, mens jeg selv fortsatte å lete etter gull. Jeg fant noe mer, men de var så små at jeg lot dem stå, så skal jeg oppom og passe på dem med jevne mellomrom helt til de er store nok til å tas med hjem. 

Det lover ihvertfall meget godt til nok et fantastisk sopp-år!

Sommer i Korshamn

Etter å ha kjørt datter på flyplassen i går morges, for å sende henne avgårde på språkreise til England, pakket jeg med meg sønn, hans kompis og tingene mine og kjørte sørover for å nyte sommeren på sørlandet - i leiligheten i Korshamn. 

Datter skal være borte i 3 uker, mann jobber frem til vi drar på ferie, Sønn reiser avgårde på tur med sin kompis om 2 uker, mens jeg planlegger at jeg skal bo her fra nå av og mer eller mindre sammenhengende frem til vi drar til DanaCup og Texas om 4 uker. Siden jeg ikke har jobb, er det perfekt å kunne være i leiligheten og få litt stueforanding og feriefølelse. Jeg er ikke laget for ikke å ha jobb, men jeg sier til meg selv at jeg bare må nyte det, for før jeg vet ordet av det, er jeg i jobb igjen, og det blir vel bare i år jeg virkelig kan få meg en lang og god Sørlandssommer. 

Det er fantastisk å være i Korshamn. Det å investere i leiligheten her, er det smarteste vi noengang har gjort. Været er som regel litt bedre her enn hjemme i Stavanger, med litt flere grader, og litt mer sol. Men uansett hvordan været er, stortrives jeg her. Intet mas eller jag eller ting som må gjøres. Ingen leggetid eller stå-opp-tid. Her er det bare avslapping og kos. 

Vi stoppet på vei ned og kjøpte med oss masse digg, og jeg rasket med meg litt blomster. Siden jeg planlegger å tilbringe flere uker her nede i sommer, kan jeg ha litt blomster uten at de tørker ut og dør, slik de pleier å gjøre når vi bare er her nede i helgene. 

Jeg synes det ble litt koselig!

Jeg kjøpte også med meg noen kule glassmugger. Jeg elsker å handle drikkeglass og har egentlig fått forbud fra Mann om å kjøpe flere glass dersom jeg ikke hiver ut noen av de jeg har stående, men disse klarte jeg bare ikke å gå ifra. 

Guttene storkoste seg ute hele dagen, selv om det blåste ganske mye og var litt kaldt. Selv satt jeg og bare nøt den fantastiske utsikten. 

Nå må bare sommeren bestemme seg for å komme, for jeg planlegger late dager på solseng på terrassen fremover! 

På barndoms stier

Når man ikke har jobb å stå opp og gå til, må man finne andre ting å fylle dagen med... 

Jeg går i forening på mitt gamle hjemsted, sammen med venninner fra ungdommen. Når jeg skal inn i forening, bruker jeg å reise tidlig, og besøke mine foreldre i samme slengen. Jeg skulle i forening tidligere denne uka, været var nydelig, og etter den faste morgen-sykkelturen fant jeg ut at jeg skulle reise inn og ta meg en tur i skogen.

Jeg gikk til Selemork, hvor jeg tilbrakte mye tid i barndommen. Selemork lå ikke så langt fra huset vårt, og var i passelig lengde for søndagstur den gang. I Selemork ligger en gammel gård som bærer mitt etternavn, og tilhører fjern slekt. 

Det er nydelig der oppe, med en fantastisk utsikt over til Stavanger. 

Jeg har sikkert ikke vært der på godt over 20 år, og selv om veien er utbedret kraftig siden den gang, husket jeg likevel hver en sving og hver en bakke. 

På vei tilbake svingte jeg innom sentrum. Jeg hadde lest i lokalavisen at Krokhølsmeden, en bygdeoriginal og nabo på begynnelsen av 70-tallet, hadde blitt "hedret" med maleri på veggen på bankbygget, og det måtte jeg jeg og se på. 

Veldig stilig, både utførelse og plassering, og smeden var veldig gjenkjennelig. 

Det var en koselig dag og turen min brakte tilbake mange minner som var gått i glemmeboken. Nå planlegger jeg nok en tur inn dit, men uten forening om kvelden, for å gå videre opp i heia, forbi Selemork og til Tinturhei, hvor vi hadde hytte da jeg var liten. Der har jeg heller ikke vært på 20 år, siden vi solgte hytta, og det hadde vært fint å se det stedet igjen også. Siden jeg nå har så mye ledig tid. 

Tango

Endelig fikk jeg også gått på Tango. Jeg har ønsket meg et besøk der i årevis, etter at både Mann og et utall venner har skrytt maten der opp i skyene. Jeg fikk middag der i bursdagsgave i fjor, bord var bestilt, men så ble jeg syk og bordet måtte avbestilles. Tiden gikk og det ble liksom aldri anledning til å ta det igjen. 

På spørsmål om hva jeg ønsket meg til årets bursdag, ble det selvfølgelig svart det samme som i fjor, og heldige meg fikk nettopp det. 

Jeg elsker "lite mat på store tallerker", med nøye tilpasset vin til. Det startet lovende. Da vi ankom så jeg på "tavlen" ved inngangen at de hadde favorittvinen min - den er det ikke mange som har... Jeg startet derfor med en Martin Mullen Riesling fra 2012. Snop!

På Tango har de ingen meny. De har faste retter, så kan du selv velge det antall retter du ønsker. Vi gikk for en 4-retters i går, med vinpakke til. 

Før første forrett, fikk vi to "starters", først to små bakkels, ene fylt med geitost og andre med trøffelolje, så en fantastisk blomkålkrem med sprøstekt løk. 

Første forrett var steinbitkjaker med soppskum, champignonskiver, reddik, sennepsfrø, jordskokkpuré og jordskokkchips, selvfølgelig med en god hvitvin til. 

Andre forrett var carpaccio av okse med rømmesaus og potet-sticks, med vårløk. Også denne retten ble servert med hvitvin. 

Til hovedrett var det perlehøne, med pasta og en fantastisk hollandaise-saus til. Selvfølgelig glemte jeg å ta bilde av den, men nydelig var den, både å se til, og å spise! Vi fikk en kraftig spansk rødvin til denne. Jeg er ikke så veldig glad i spansk rødvin, men denne var god. 

Før desserten var det tid for nok en liten hvilerett; en slags solbær-sorbet.

Egentlig er jeg mer ett forrett-mennske, enn et dessert-menneske, selv om jeg også er glad i dessert, og må jeg velge, velger jeg oftere forrett enn dessert. Heldigvis trengte jeg ikke velge i går. 

Vi fikk posjerte fersken, fersken-is, hvit sjokolade og dulche de leche. Og til en god dessert hører selvfølgelig en god dessertvin med. Kelneren husket selvfølgelig hvor glad jeg ble da de hadde Martin Mullen, skjønte at jeg likte Riesling, og kom med et perfekt forslag til desserten. 

Alt smakte like bra som forventet, og alt var perfekt. Dyrt? Joda, men ikke avskrekkende - og verdt hver eneste krone! Dette kommer nok til å være bursdagsønsket mitt hvert år fremover!

Venneforslag

Med ujevne mellomrom dukker det opp noen merkelige forslag på Facebook, under "Personer du kanskje kjenner", og jeg lurer meg grønn på hvordan de kommer frem til disse forslagene...

Jeg ser jo at venneforslag kan være relevante om man har flere felles kjente, eller felles interesser, men av disse tre tilfeldige forslagene jeg har mottatt i det siste, klarer jeg ikke finne noen som helst link.

Ikke kjenner jeg dem, ikke kjenner jeg noen som kjenner dem - garantert (!), ikke har vi noen felles interesser (som jeg vet om, ihvertfall), ikke bor de i mitt nærområde... Hvorfor i all verden dukker de opp hos meg, som personer jeg muligens kjenner? Merkelig!

Birthdaygirl

Det er gøy å ha bursdag! 

Jeg ble vekket 05-et-eller-annet med bursdagssang og gaver. Mann er litt uforutsigbar når det gjelder gavekjøp, han tar så og si aldri hint, så om jeg ikke direkte har instruert ham, vet jeg liksom aldri hva jeg kan forvente... Jeg var nesten sikker på at den store eska jeg fikk i fanget i dag morges (natt) var Kähler-vasen med sølvstriper som jeg har ønsket meg, men etter å ha fått av papiret og så esken gaven var pakket inni, skjønte jeg fort at det ikke var det, ihvertfall...

Oppi esken lå det en hageslange. Jeg ante ikke at jeg ønsket meg en hageslange...?? 

Høres jeg misfornøyd ut? Jeg er ikke det, altså. Eller, jeg hadde nok vært det om jeg kun fikk hageslangen, men jeg fikk også det jeg ønsket meg aller mest, som jeg har ønsket meg i flere år, noe som jeg faktisk fikk til bursdagen i fjor også, men som jeg aldri egentlig fikk: middag på Tango. I morgen. Suverent!

Etter at natt hadde blitt til morgen, fortsatte jeg med mitt vanlige, dagligdagse gjøremål som arbeidsledig; sykkeltur. I dag slo jeg til og med til med en ekstra lang runde; 40 kilometer. Så langt har jeg aldri syklet før, og jeg kommer nok aldri til å sykle noe lengre enn det. 

Da Mann kom hjem fra jobb, ble det sushi-date på Sabi, og vel hjemme igjen ble det champis, jordbær, fotball på TVen,

- og å svare på de over 200 hilsenene jeg har mottatt i løpet av dagen på Facebook. 

Nok en kjempefin bursdag går mot slutten. Tusen takk for all oppmerksomhet jeg har fått i dag! Jeg er heldig!

NAV

Som arbeidsledig må jeg registrere meg som arbeidssøker hos NAV. Selvfølgelig er det mye info som må legges inn og fylles ut, og det tok meg en hel del tid å få fylt inn i alle rubrikker, selv om det gikk raskere og lettere enn fryktet. Jeg skal gå god for at det meste som måtte registreres var helt relevant - helt til jeg kom til der jeg skulle liste opp "Mine jøbbønsker" - altså fremtidige "ønskede" stillinger.

Jeg ønsker i utgangspunktet å jobbe innen innkjøp eller kontrakt, og ingen lederstilling. For kontraktsdelen var det absolutt ingen alternativer, og for innkjøp/logistikk, kun et fåtall. Det var ikke enkelt, for de aller fleste stillingene var MEGET spesifiserte:

• Materialtilrettelegger
• Pakker (for hånd)
• Preserveringstekniker
• Servicemedarbeider (skismøring/racing) (!!!!)
• Skiftleder (pakking)
• Utstyrsoperatør (olje)
• Vognfordeler (???)

Må si nei!

Så er det jo andre ting man kan arbeide med også, innenfor administrasjon.

Jeg fikk blant annet opp følgende liste å velge blant:

• Prosjektkonsulent (bistandsarbeid)
• Prosjektkoordinator (bistandsarbeid)
• Prosjektkoordinator (juridisk utredning, offentlig administrasjon)
• Prosjektkoordinator (naturvitenskap, offentlig administrasjon)
• Prosjektkoordinator økonomi og samfunnsvitenskap, offentlig administrasjon)
• Prosjektleder (bistandsarbeid)
• Prosjektleder (juridisk utredning, offentlig administrasjon)

Jaha!

For noe makkverk! Jeg fant noe relevant å krysse av for, men ikke mye. Enten må man ha kun helt generelle stillinger, eller så må man ta med alle spesifikke stillinger og titler i hele verden. Ikke bare noen. Ikke bare offentlige. Dette ble bare for dumt. 

Jeg måtte selvfølgelig også krysse av for arbeidsområde, hvor jeg ønsker - og har mulighet - til å ta jobb. Jeg krysset av for Stavanger, Randaberg, Sandnes og Sola. Lenger borte enn det, blir for langt. Jeg har tross alt familie. 

I dag fikk jeg mail fra NAV, med stillingsforslag.

Man skal være åpen for alle muligheter, og se positivt på det meste, så jeg åpnet spent mailen for å se hvilken stilling det hadde gitt treff på.

Hvordan i all verden kunne de opplysningene jeg la inn muliggjøre treff på denne?

Nå er jeg bare oppgitt. 

Chilisnacks

VI var på avskjedsmiddag hos våre amerikanske venner, før de flyttet hjem til Texas igjen, og der fikk vi servert noe godt, som snacks før middag. De hadde delt jalapenos i to, fjernet frøene og fylt dem med smøreost, toppet med revet ost, og hatt dem på grillen. 

Da vi kom ned på hytta på fredag, var det litt for tidlig med middag, men vi måtte ha "noe", dermed laget vi chilisnacks siden Mann hadde fått tak i litt forskjellige jalapenos og chili.

I tillegg til osten surret vi bacon rundt frukten. Søtt og salt, en perfekt kombinasjon.

Vi lagde også til en annen favoritt, dadler i bacon. 

Jeg liker i utgangspunktet verken paprika, chili eller jalapenos noe særlig, men i denne formen elsker jeg det. Ikke er det særlig hot heller siden frøene er fjernet, selv om jalapenos for meg høres forferdelig og brennende ut. Og ønsker du en hotere variant, er det bare å la det være igjen noen frø inni belgen.

Nå er det ikke mange ukene igjen til vi drar på besøk til Texas, og denne type snacks både håper og tror jeg at vi får servert opptil flere ganger.