Like etter at jeg begynte å strikke for 3-4 år siden, kom mann med et ønske. Han ønsket seg ølvott. En bekjent av ham hadde fått, og det ville han også ha. Etter litt leiting på nettet fant jeg oppskrift, og satte igang. Det var ikke helt enkelt, men etter litt prøving og feiling, fikk jeg det til.
Den første ble litt stor, så jeg satte igang med enda en, og fant så min egen måte å lage de på. Etter det ble det mange, som jeg ga bort til venner til forskjellige anledninger.
I høstferien laget jeg til en care-pakke med litt forskjellig hjemmestrikket stæsj som luer, tovede gryteunderlag og grytekluter, kjøkkenkluter, vinhøne pluss noen ølvotter, som jeg sendte over til Houston. Det kan jo bli kaldt i Texas om vinteren også, og mine venner der borte kjenner ikke så veldig til ull, toving og strikking. Care-pakken falt i smak, og min venninne så straks gave-potensialet i ølvottene. Hun lurte på om jeg kunne strikke noen flere til henne. Selvfølgelig sa jeg ja til det, for jeg hadde aldri sett for meg antallet hun ville ha.
20!
Jeg har nok tilsammen strikket et større antall, men det har vært fordelt over flere år, og slett ikke på en gang. Jeg turde ikke engang spørre hvilket tidsperspektiv hun så for seg. Det var bare å hive seg rundt og sette igang.
I dag blir jeg ferdig med ølvott nummer 20. Pakken til USA blir sendt i morgen, etter at de to siste er tovet og tørket.
Nå tror jeg at jeg tar en pause fra ølvott-strikking for en stund!!
Aldri før har det vært julestemning i huset så tidlig. Det er første søndag i advent. Normalt ville jeg ikke hatt adventsstaken klar engang. Det hadde jeg forsåvidt ikke i dag heller, men når jeg først fant ut at jeg skulle pynte til jul, skjedde ting fort.
Adventsstakene ble hentet ned fra loftet, og samtidig kom juletre og julepynt også ned. Like greit å få det gjort, mens jeg var i mood.
Adventslys kom i hus, takket være søndagsåpne butikker.
Vanligvis pyntes treet her helga før julaften, men når det skal ned igjen rett over nyttår, og vi sjelden er hjemme i romjula, får vi jo veldig liten glede av det. Nå får vi hatt det oppe en hel måned.
Jeg har aldri før hatt så mye stæsj på treet. Med inspirasjon fra min amerikanske venninne og hennes 14 (!) juletrær, puttet jeg på det jeg fant for godt, både blomster og Hasle-nisser havnet på og inni treet. Og selvfølgelig masse Arsenal julekuler!
Også med inspirasjon fra USA, hvor de har billedrammer på juletreet: på hedersplassen, øverst i treet ble billedramme med bilde av Pippi hengt. Veldig vemodig. 2. juledag i år er det 14 år siden hun flyttet inn hos oss. Det blir merkelig å ha en jul uten at hun prøver å rive ned treet for å leke med julekulene...
Det eneste som mangler på treet nå, er en gave fra USA som jeg vet er på vei. Min venninne har laget alveføtter til meg. Utrolig kult, og jeg gleder meg til å plassere de i treet når de kommer.
Ungene kom visst i julestemning av julepyntingen, og ville lage pepperkaker. Igjen, takk og lov for søndagsåpne butikker. Pepperkakedeig ble kjøpt inn, og pepperkaker ble både laget og pyntet.
Jeg er så og si ferdig med julegaveinnkjøpene, kalenderne er klare, og nå når treet også er oppe og pyntet og den obligatoriske pepperkakebaksten gjort, er det bare for meg å kose meg og nyte førjulstiden.
Som fersk arbeidsledig ble jeg kalt inn til obligatorisk informasjonsmøte hos NAV. Jeg er fremdeles relativt usikker på formålet med dette informasjonsmøtet; ikke ga det meg noe inspirasjon, ikke ga det meg noe oppmuntring, og det ga meg ihvertfall ingen informasjon - ut over at det var viktig å ha en CV, og at det var viktig å sjekke jobbportalene. Det visste jeg faktisk fra før!
Jeg har fått et standardbrev fra NAV med vedtak om at jeg skal kunne klare å skaffe meg ny jobb på egenhånd. Uvisst på hvilket grunnlag. Greit nok. Sammen med min sluttpakke fikk jeg etpar timer med profesjonell veiledning, hvor vi gikk gjennom CV, søknadstekst og intervjutrening - slike ting som jeg i min villfarelse trodde at NAV hjalp til med. Det gjør de visstnok ikke. Ikke for slike som meg ihvertfall, som har fått ovennevnte vedtak uten engang å ha vært i kontakt med NAV, annet enn å registrere meg som ledig på nettet. Jeg fikk bekreftet på infomøtet at veileder ikke ble tildelt før jeg hadde vært ledig i rundt 4 måneder. I mitt hode er det i de første månedene som ledig utrolig viktig med oppfølging. Selvtilliten får seg naturlig nok en knekk når du mister jobben, men det hjelper at du selv vet med sikkerhet at du har en bra presentasjon av deg selv, fordi den har vært gjennomgått av profesjonelle.
Nei, jeg forventer ikke at NAV skal skaffe meg jobb, men jeg hadde forventet at et obligatorisk informasjonsmøte skulle være litt inspirerende - ikke stigmatiserende og nedbrytende. Det burde ikke være så vanskelig å gjøre små justeringer for å få det litt mer engasjerende og interessant. Dette er tross alt jobben deres... Menmen, det er ikke alt mitt kapitalistiske hode skal forstå!
Møteleder på det obligatoriske infomøtet kunne informere om at samtlige av oss kunne ta gratis vekterkurs gjennom NAV, og søke jobb i sikkerhetskontrollen på flyplassen. Det var jobber som ALLE kunne ta. Det eneste, nesten, som manglet i etterkant at møtet var ordene "Dette informasjonsmøtet er sponset av Securitas" ... En tidligere kollega var på informasjonsmøte ved samme NAV-kontor noen uker etter meg. På dette møtet ble dagligvarebransjen fremhevet som steder der ALLE kunne jobbe ...
Jeg finner det ganske respektløst, at en NAV ansatt kan sitte og si slike ting! Generalisere, uten å vite noe om bakgrunnen til menneskene han sier det til. Respektløst overfor de menneskene som faktisk jobber i securityen på flyplassen, eller i kassen på Rema. For meg å si noe sånt er det samme som å si at du kan lett erstattes, alle kan faktisk gjøre din jobb, du er ikke spesiell. Og det er ingen god følelse.
Jeg har også mottatt mange kommentarer fra sikkert velmenende bekjente om at jeg må søke meg inn i barnehage, eller som hjemmehjelp, dersom jeg er lei av å gå ledig. Jeg har utrolig stor respekt for barnehageansatte og hjemmehjelpere, for jeg vet at jeg aldri kunne utført en slik jobb selv. Jeg hadde mistrivdes til de grader, og mistrives du, kan du umulig gjøre en god jobb. Men det er det ikke alle som forstår.
Mitt liv er på kontor. Når jeg sier det, får jeg til svar at jeg ikke har prøvd noe annet, og at jeg helt sikkert hadde kommet til å like det.
Helt fra jeg var liten har jeg visst at jeg skulle jobbe på kontor. Venninnene mine lekte med dukker, jeg likte best å leke med permer og blanketter. Min mor jobbet i bank og kom av og til hjem med utgåtte, ubrukte blanketter som skulle kastes. Så fikk jeg dem istedenfor. Da var det stor lykke i heimen.
Min mening er at folk må gjøre det som de er gode på, og som de trives med. Noen stortrives i barnehage, men vi mennesker er forskjellige. Jeg har selvinnsikt nok til å vite at jeg aldri hadde kunnet det. Det er ikke hvem som helst som kunne gått inn og overtatt den stillingen jeg hadde før jeg ble arbeidsledig - like lite kan jeg gå inn i en slik jobb. Du må ha visse forutsetninger til å kunne utføre en jobb, uansett hvilken jobb du skal utføre. Jeg skal ikke gå inn på de forskjellige forutsetningene her, men jeg vet at jeg ikke innehar de som trenges for å jobbe enten i barnehage eller som hjemmehjelp - eller forsåvidt i securityen på flyplassen ...
Min hverdag som arbeidsledig starter hver eneste morgen med å tråle gjennom de forskjellige jobb-portalene, for å se etter nye stillinger å søke på.
Når jeg har funnet en stilling, bruker jeg lett etpar timer på å arbeide frem en søknad. Både søknad og CV skal spisses i henhold til hver enkelt stillingsannonse, det tar tid å få satt opp alt slik som jeg til enhver stilling synes er bra. Å bruke såpass med tid er for meg helt greit, det vil jo være nettopp det jeg vil få betalt for, av NAV, når jeg snart skal over på dagpenger.
Det jeg ikke synes er like greit, er når jeg ikke får noen som helst tilbakemelding på søknaden jeg har arbeidet med, og sendt. Arbeidssøkere legger så mye tid og krefter på å formulere en best mulig søknad, og jeg synes rett og slett det er respektløst av stillingsutlyserne å ikke gi noen form for tilbakemelding.
Det finnes ingen unnskyldning å la være å informere søkere når en stilling er besatt eller andre løsninger har dukket opp, selv om de har fått 100-vis av søkere. Det er kun en kort mail som trenges å skrives, og så merge brevet med mailadressene fra webcruiteren. Det er liksom det minste som bør kunne forventes!
Jeg har til nå søkt på over 30 stillinger siden begynnelsen av juni. Ikke så mange, kanskje - og jeg tror nok dessverre jeg må skrive en god del søknader til før det ordner seg for min del. 4 av disse stillingene har jeg vært på intervju på, noen har jeg fått beskjed om at jeg er overkvalifisert til, noen har jeg fått avslag på og noen er fremdeles aktive.10 av stillingene jeg har søkt på er jeg imidlertid helt sikker på at nå er besatt, men jeg har rett og slett ikke mottatt en eneste tilbakemelding.
Verstingene er faktisk bemanningsbyråene, deretter det offentlige. At det i kommunal sektor bare lyses ut stillinger for ordens skyld, fordi de er pålagt det men egentlig mer eller mindre allerede har bestemt hvem som skal få jobben, er en kjent sak, Likevel er det for meg skuffende at det er nettopp disse - offentlig sektor, og ikke minst bemanningsbyråene - som er dårligst med å gi tilbakemelding - de som en liksom skulle tro at var best i klassen ...
Når de gode tidene kommer - ja, for det kommer til å bli gode tider igjen - tider der bemanningsbyråene skriker etter folk, da vet ihvertfall jeg hvilke byråer jeg skal holde meg langt unna!
Black Friday er moro! Jeg hadde egentlig ikke planer om å kjøpe noe særlig; for det første er jeg arbeidsledig, for det andre er jeg så og si ferdig med julegavene, men som alltid er det noe som frister, som man bare MÅ ha. Jeg var ute og kjøpte en julegave, og handlet litt på etpar nettbutikker, og så fikk jeg mail fra Georg Jensen.
I romjulen i fjor kjøpte jeg en del julepynt fra Georg Jensen. Jeg hadde det på ønskelisten min til jul, men jeg glemte å informere noen som helst om akkurat det ønsket, så naturlig nok lå det ikke noe under treet. Og hva gjør man da? Man kjøper etter-julegave til seg selv - fra seg selv!
Jeg likte julepynten så godt at jeg ønsket meg mer, men heller ikke i år har jeg informert så veldig mange om akkurat det, bortsett fra et blogginnlegg fra nettopp romjulen i fjor - som garantert ingen husker... Dermed ble det til meg fra meg i år også!
Georg Jensen nettbutikk hadde salg i dag. Black Friday salg. Farlige greier. Men ikke så farlig likevel, da jeg så prisene. De var supre! Det ble både et 2015-hjerte og en 2015-stjerne på meg, i tillegg til nok en stor toppstjerne. Og det tilsammen til et lavere beløp enn jeg betalte for toppstjernen alene i fjor.
Toppstjernene er kanonflotte, og siden jeg har to juletrær - ett hjemme og ett på hytta - må jeg jo ha to toppstjerner. Eller 4...- siden en kan ha dem både i vinduet og på toppen av juletreet ...
Som en ekstra bonus hadde SabiSushi 50% på alle menyer i dag. Gjett hva det ble til middag her i huset?
For noen måneder siden hadde vi uønsket besøk i hagen. Jeg våknet av at en mann gikk rundt i hagen vår, i carporten, på terrassen, og kjente på dørene. Jeg fikk jagd ham vekk før han fikk tatt med seg noe, men etter det gikk jeg lenge som på nåler, redd for at han skulle komme tilbake. Syklene som sto i carporten ble plassert i garasjen, men det var temmelig tungvindt all den tid de blir brukt temmelig mye alle sammen.
Det gikk altså noen måneder, og jeg begynte å få det litt på avstand. Jeg begynner å bli rimelig lei livet som arbeidsledig, det kjennes både psykisk og fysisk, og enkelte kvelder er det helt umulig å få sove. 1000 tanker kverner rundt i hodet mitt, i tillegg til at jeg ikke er fysisk utslitt. Jeg prøver å trene litt, men de dagene jeg ikke får trent er ekstra tunge.
Natt til i går hadde vi på nytt uønsket besøk - selvfølgelig skjedde det en av nettene hvor jeg faktisk fikk sove...
Vi våknet opp til kun 3 sykler i carporten - istedenfor de 4 som skulle ha stått der. Rimelig kjedelig. Heldigvis var det ingen av ungenes sykler som var borte, så de kom seg avgårde på skole og trening som normalt. Min etterhvert noe utslitte sykkel sto der også. Sykkelen til Mann manglet derimot. Spor i singelen viste tydelig at noen hadde slept den gjennom hagen med bakhjulet låst.
Sønn dro på skolen, men kom hjem igjen etter bare et par minutter. Naboguttens sykkel var også stjålet. I tillegg lå det en plastpose med en knust tallerken oppå i innkjørselen til en annen nabo. Tallerkenen var av typen souvenir, med et fotografi inni. Ingen i gata kjente til verken tallerkenen eller personen på bildet, så det er nok sykkeltyven som har hatt den med seg og mistet den.
Jeg var rundt og kikket i området om formiddagen, og fant ganske raskt naboguttens sykkel bak garasjen vår. Den hadde ikke vært låst, i motsetning til sykkelen i vår carport. Jeg lurer på hvor langt han har giddet å dratt med seg den låste sykkelen, om han ikke har hatt bil stående på vent et sted da. Jeg lurer også på hvorfor han tok akkurat den sykkelen, og ikke den nyeste av de som sto der, nemlig Sønns. Men heldigvis for oss gjorde han altså ikke det. Manns sykkel hadde dårlige bremser, og skulle akkurat til overhaling hos sykkeldoktoren. Heldigvis hadde vi ikke levert den inn enda, det hadde vært enda surere om vi i tillegg hadde betalt for reparasjon før den ble stjålet.
Tyveriet ble anmeldt hos både politi og forsikringsselskap. Jeg så for meg å få knapt med peng igjen fra forsikringen, men der tok jeg feil. Vel hadde vi 4000 i egenandel, men vi hadde opptjent såpass mye på en "egenandelskonto", som jeg forsåvidt ikke kjente til at vi hadde, i tillegg til at vi meldte fra om tyveriet via nettet, at vi fikk tilbake nesten like mye som vi betalte for sykkelen opprinnelig. Jeg har vært relativt negativ til IF, som vi er forsikret hos, etter en episode med en flyvende takplate i januar 2014, men etter dette er alt snudd i positiv retning. Mann skal dermed få ny sykkel ganske så kjapt. Takk IF.
Og så håpes det ellers at vi er ferdige med uønsket besøk!
Da jeg var liten var min julekalender en liters melkekartong hvor sidene var skjært ut, og 24 tomme fyrstikkesker var satt inn. Min mor puttet en liten godteribit i hver eske, og jeg åpnet en eske hver dag fra 1. desember. En gang fikk jeg en sprelleman-julenisse-kalender med sjokolade inni. Den var sikkert svindyr på 70-tallet, den var helt spesiell, og for meg må den ha gjort stort inntrykk siden jeg husker hvordan den så ut nesten 40 år etter...
I dag er det pakkekalender som er tingen. Og det er egentlig takket være svigermor - eller svigermors skyld. Jeg har aldri vært vant med pakkekalender, men julen etter at Datter ble født sydde svigermor julekalender til henne, og fylte den med pakker. Sånn etableres en tradisjon... Fra da av var det kun pakkekalender som gjaldt. Etter som årene gikk, og også Sønn ble født, hadde svigermor fått så mange barnebarn at hun umulig kunne holde tradisjonen ved like, og noen andre måtte overta den jobben; meg!
Jeg gikk på akkord med meg selv de dagene jeg var i London. Mesteparten av julegavene var allerede innkjøpt i sommer, i Houston, og hovedfokuset var kalendergaver. Ikke skulle de være for store, ikke skulle de koste for mye. Jeg hadde ingen anelse på forhånd om hva jeg skulle fylle kalenderne med, men ved opptelling da jeg kom hjem, manglet jeg bare etpar ting på hver kalender. Det må nok være første gang i historien at jeg er mer eller mindre klar, og med så mange pakker, så tidlig!
Også Mann har fått julekalender i år. Ølkalender, selvfølgelig. Og hans var den første som kom i hus. Han postet et innlegg av en ølkalender på Facebook før farsdagen, og jeg dro rett ut og kjøpte en til ham.
Dermed var det bare Mor i huset som ikke hadde sin egen kalender, og det var urettferdig. Urettferdig har det jo egentlig vært i mange år, jeg har laget til ungene, mann har kjøpt sin egen øl-kalender fra et mikrobryggeri. I fjor sutret jeg slik at ved halvgått desember dro Mann og Datter ut og kjøpte sjokolade fra Sjokoladepiken, og jeg fikk en bit for hver dag som var gått + en bit resten av dagene igjen frem til jul.
Jeg ville også ha kalender fra starten av desember i år, og fant ut at jeg hadde lyst på julekalenderen til Bodyshop. Jeg sjekket på forhånd, og i London kostet den bare 60 pund - langt under hva den koster her hjemme. Første dagen i London bar det inn i en Bodyshop butikk, og der fant jeg kalenderen. Jeg røsket en med meg og skulle til å gå til kassen, da en av ekspeditørene stoppet meg og spurte om jeg var sikker på at det var den jeg skulle ha. De hadde nemlig en med fullsize produkter i, en litt mer eksklusiv, med høyere verdi også. Den kostet bare 20 pund mer, altså 80 pund - men akkurat den dagen hadde de 30% rabatt på alt i butikken, noe som gjorde at den store kalenderen ble billigere enn det den lille opprinnelig kostet. Valget ble meget enkelt! For å toppe det hele fikk alle som handlet for over 50 pund en ekstra gave. En meget fin gave. Megakjøp!
I år slapp jeg med andre ord å sutre. Jeg fikset min egen kalender! Mann mener bestemt at det er han som har kjøpt kalender til meg, men alt han gjorde, var å dra kortet. Og vi har felles konto ...
Åh, som jeg gleder meg til 1. desember!!!
I mange år nå, har det vært tradisjon for meg å reise til London på julegaveshopping før jul, og i år var intet unntak. Turen ble bestilt allerede i mai, sammen med et vennepar. Jeg, som har reist til London ca 4 ganger årlig, hadde ikke vært i London, med unntak av mellomlandingene til og fra Houston i sommer, siden begynnelsen av februar, og abstinensene var enorme. Da det gjensto ei uke til avreise, var gleden over at det kun var ei uke igjen så stor, at jeg liksågodt bestilte enda en tur til London - da inkludert unger og Arsenal-kamp - til begynnelsen av januar ...
Vel fremme på Heathrow var det bare å hive seg i en taxi og dra direkte til hotellet. Denne gang bodde vi i Bayswater, meget sentralt med kort vei både til Bayswater og Queensway tube-stations. Etter å ha sjekket inn, dro vi til HardRockCafe for sen middag - som vi gjør hvert år. Da vi ankom fikk vi informert at det var ca 45 minutters venting på bord. Mann flashet VIP-kortet, som forøvrig utgikk i oktober og som vi ikke hadde fornyet. På tross av at de hadde kuttet ut dealen med VIP-kort, og til tross for at vårt kort var utgått, fikk vi bord umiddelbart.
Morgenen etter var det ut å gjøre London. Vi startet i High Street Kensington, før vi tok tuben inn til Oxford Street og lunsjet oss på Yo! Sushi - som vi gjør hvert år. Etterpå var det å rusle nedover favorittgaten min, nydelig julepyntet.
Vi hadde laget oss en slags plan over hvilke butikker vi skulle innom som vi egentlig skulle følge, men den gikk fort i vasken. Etter nesten 22 000 skritt, og med menn med armer ned til knærne, bar det til hotellet for raskt å kaste fra seg det innkjøpte, og så dra til ChinaTown og spise duck in pancakes - som vi gjør hvert år!
Lørdag skulle mennene på Chelsea-kamp, mens vi to damer tok ut til Westfield shopping centre. Det var bom. HELBOM. Det er mye kjekkere å traske gatene i sentrum, enn å gå rundt inne på et kjøpesenter, så etter å ha gått litt rundt og kikket, fått handlet bittelitt og spist lunsj, dro vi tilbake til sentrum, og senere til hotellet for å treffe igjen de som hadde vært på fotballkamp.
Lørdag kveld er gourmet-kvelden - som vi har hvert år. I år hadde vi valgt oss ut Hakkasan, etter at ALLE jeg kjenner som har vært der har skrytt den opp i skyene. Vi varmet opp med å møte et annet vennepar i Carnaby street, tok etpar glass der før vi gikk sammen bort til Hakkasan. Hadde jeg ikke vært i ordentlig julestemning før, hadde jeg garantert blitt det etter å ha gått gjennom Carnaby street. Makan til flott pynting skal du lete lenge etter.
Dessverre svarte ikke den restauranten til mine forventninger, og sluttregningen sto heller ikke i stil med opplevelsen. Greit å ha vært der, men det ble en dyr og en kun helt grei opplevelse.
Søndag var det siste innspurt i handlingen. Vi laget liste, og fulgte den så og si slavisk, slik at vi skulle få med alt vi måtte. Vi kom akkurat i mål - en halv time før butikkene stengte var vi ferdige - alle listene var krysset ut. Om kvelden dro vi til en annen av mine favorittrestauranter - Bodeans - i Soho. Veldig god mat som alltid, for mennene ble likevel lykken å gå innom Brewdogs pub like ovenfor Bodeans etter middagen tror jeg.
Mandag morgen var det bare å stå opp og komme seg til flyplassen igjen for hjemreise. Det er alltid traumatisk for meg å reise fra London, men denne gangen visste jeg at det kun var 5 uker til jeg skulle tilbake igjen.
En fantastisk helg, som alle helger i London er, med masse god shopping, masse god mat og ikke minst veldig godt (og spinngalt) selskap.
Hvor mange innsjekkinger av nye øl mennene fikk på Untappd, og hvor mange flasker med bobler som gikk i løpet av langhelga for oss damer tør jeg ikke engang prøve å rekne på.
Da jeg var 6-7 år bygget familien min hytte oppe i heia over Jørpeland. Vi hadde helikopter som fraktet reisverket opp, og dumper som kjørte materialene nesten helt frem. Jeg har utrolig mange barndomsminner fra stedet hvor vi tilbrakte å så mange helger og ferier. Jeg elsket hytta, selv om den var rimelig enkel, uten innlagt strøm eller vann, og lå helt for seg selv langt utenfor allfarvei.
For nesten tjue år siden, solgte vi hytta. Den ble alt for lite brukt. Jeg hadde da giftet meg, og Mann nektet plent å bli med opp dit. Jeg fikk ham med opp to ganger, men han er skikkelig bygutt, og ikke særlig vant til å fote seg i naturen uten skikkelig oppbygde stier. Han syntes det var langt og tungt å gå opp dit, og da han kom frem, kunne han ikke engang ta seg en dusj ...
Siden den gang har jeg tenkt masse på hytta, og hadde syntes det var kjekt å se den - og stedet - igjen, og ikke minst vise mitt barndoms paradis til mine barn. Sønn hadde OD dag i dag, og "fri" fra skolen, vi fant derfor ut at vi skulle reise inn og gå på fjelltur, slik at han fikk sett hytta.
Vi fikk en flott tur, i nydelig høstvær.
Jeg var litt usikker på veien i starten, all den tid jeg ikke har gått akkurat den veien vi tok i dag, på sikkert 25 år, men når jeg først fant stien, og kom et stykke oppover, husket jeg igjen nesten hver en stein.
Jeg kjente jeg fikk en ganske stor klump i halsen da vi nesten var fremme, og jeg fikk øye på hytta fra andre siden av vatnet.
Da vi kom frem, tok vi oss den frihet å spise nisten vår på terrassen. Jeg følte jeg hadde rett til det ...
Det var som om de nesten 20 årene var visket bort, det var som om det kun var noen uker siden sist jeg hadde vært der. Ingenting var forandret, hytta så ut akkurat som jeg husket den. Åh, som jeg angret på at den ikke var vår lengre! Likevel vet jeg at den ikke hadde blitt mye brukt. Jeg og Sønn hadde nok storkost oss der, men det hadde nok ikke Mann og Datter...
Jeg håper de som eier hytta nå virkelig bruker den!
Det var en super tur, 6 kilometer tur/retur, og vi brukte rett over 1 time hver vei. Det var kjekt å være tilbake, vemodig, men veldig fint. Og jeg ser ikke bort ifra at jeg tar turen tilbake dit igjen en gang i fremtiden.
