mandag 18. mai 2015

Mens vi venter ...

Vi har fått varsel om oppsigelser på min arbeidsplass. 150 må gå. Vi var gjennom en runde i fjor høst også, da var det over 200 som måtte gå, inkludert innleiepersonell. Det er trist, tungt og vanskelig, men er det ikke arbeid nok til alle, må det nødvendigvis bli sånn. Det er vanskelig å holde motivasjonen oppe. Man går jo liksom hele tiden i det uvisse, og venter på å bli kalt inn til samtale. Oppsigelses-samtale. Hver eneste gang jeg treffer på min sjef, kjenner jeg det i magen. Smiler han og hilser, oppfatter jeg det som et hint, dersom han ikke ser meg, blir det også oppfattet som et hint - uansett oppfattes det som hint om det samme; du er nestemann ... 

Jeg var helt sikker på at jeg kom til å ryke i forrige runde. Min bakgrunn er fra en helt annen bransje, jeg hadde kun sittet i stillingen i 2,5 år, og jeg følte vel at alle de andre i samme avdeling var mye dyktigere, og hadde mye mer erfaring enn hva jeg hadde. Selvtillit er noe dritt, ikke sant? Men så ble jeg aldri innkalt, og jeg sitter der fremdeles. 

Jeg er igjen helt sikker på at jeg kommer til å ryke. Nå er det enda færre personer å velge mellom, og alle som nå er igjen er dyktige i jobben sin. Likevel MÅ noen gå. Jeg misunner ikke min leder, som må ta beslutningen. 

Så mens jeg sitter og venter på å bli oppsagt, leter jeg rundt etter nye jobber å søke på. Jeg har ikke peiling hva jeg har lyst til å bli når jeg blir voksen. Det er ikke noe hav av jobber innen min "profesjon", og jeg må prøve å se på alternative stillinger, i alternative bransjer. Jeg har ikke noe lyst til å havne i arbeidsledig-kategorien, og begynne å NAVe, liksom ...

Det er for tiden i underkant av 700 ledige stillinger i Rogaland. Det høres for meg i utgangspunktet mye ut, men en del av jobbene er for langt borte til å være aktuelle, i første omgang. Dessuten er hoveddelen av de ledige stillingene innenfor lærer- eller omsorgsyrket, lederstillinger, ingeniørstillinger, selgerstillinger eller fysisk arbeid som tømmermann, elektriker eller møbelflytting- og montering; stillinger og fagområder jeg verken har interesse - eller forutsetninger - for å arbeide med. 

I alle mine tidligere jobb-bytter, har den nye muligheten kommet flytende på ei fjøl, like uventet og utav det blå hver eneste gang. Jeg har vært utrolig heldig. Jeg håper selvfølgelig at fjøla skal komme flytende igjen, men ser kanskje at i dagens marked, vil det være nærmest utenkelig. Man er imidlertid optimist, og har som leveregel at "alt ordner seg for greie jenter". Og så jobber man på i det stille, og håper at ens leder rett og slett glemmer en ut i utvelgelsesprosessen... 


2 kommentarer:

  1. Uff da, det er så kjedelig med nedbemanning.
    Har vært igjennom mange omganger i Telenor før deg ble kalt inn til "samtalen". Ødeleggende for selvtilliten som du sier.
    Krysser fingrene for at det ordner seg for deg, eller at du finner deg noe annet og sikrere.

    SvarSlett
  2. Tusen takk. Det ordner seg alltids, men det er ikke noe gøy. Arbeidsdagen preges liksom av oppgitthet, og du går bare og venter. Det finnes knapt noe verre enn å gå rundt i det uvisse.

    SvarSlett