En Cocaholikers bekjennelse

Det er nå 14 uker siden sist jeg drakk Coca Cola. 11. Februar 2015 vil for meg alltid være en merkedag... 

Jeg begynner å venne meg til tanken om at jeg aldri igjen skal få smake ordentlig Cola. Det gjør fremdeles vondt, men det er ikke lenger sånn at jeg får pustebesvær av å tenke på det. 

Jeg har byttet ut Colaen med vann. Vann er kjedelig. Det er tamt og valmt og smaker ikkenoe. Men ikke liker jeg kaffe, ikke liker jeg te. Ikke synes jeg det er godt med smak oppi vannet. Ikke er det godt med annen brus heller. Uanz vil jeg ikke bytte ut en dårlig vane, med en annen, så da blir det vann. Kun vann. 

I helgene unner jeg meg litt Cola Zero, eller Pepsi Max. Jeg synes ikke det smaker noe godt, men det minner litt om vanlig Cola, så jeg får dempet savnet noe, og så er det en variasjon fra det kjedelige vannet. 

Jeg har alltid vært et sukkermenneske. Jeg foretrekker søt mat, og jeg elsker sjokolade. I motsetning til Mann, som er saltmenneske og foretrekker chips som snacks. Jeg liker jo chips jeg også, men det har liksom holdt med etpar små biter, så har jeg vært fornøyd. Frem til nå. Jeg har oppdaget Maarud Sweet Chili chips. 

Tidligere MÅTTE jeg alltid ha Cola og sjokolade i hus, nå som jeg ikke kan ha det lengre, MÅ jeg ha en pose Maarud Sweet Chili liggende. Nå er ikke chips stort bedre enn sjokolade, men noe MÅ jeg unne meg, ellers blir livet bare trist. Og selv om poteter egentlig er ren glukose, er det likevel en grønnsak. Ihvertfall slik jeg velger å se på det... 

I vår familie har vi alltid fokusert på å dele. Det er lite som er mitt eller ditt - det er familiens. Men når det kommer til sweet chili-chipsen, har jeg blitt helt nazi. Den er min. Bare min. Dersom de andre vil ha den chipsen, får de kjøpe sin egen pose. JEG DELER IKKE.

Så når det kommer til stykket, har jeg kanskje byttet ut en dårlig vane med en annen likevel. Eller, kanskje jeg i tillegg har fått en enda dårligere uvane? Ikke bare er jeg hekta på chips, jeg nekter i tillegg å dele ... ?!