NOKAS

Lørdag 3. april 2004 var vi samlet, tre vennepar, for festlig lag. Ene paret hadde flyttet tilbake til Stavanger, mannen hadde fått jobb i politiet her, etter flere år i Oslo, og kona var lettet og lykkelig. Det hadde vært noen tøffe episoder i Oslo, så det var godt å komme tilbake til lille, trygge Stavanger.

Mandag 5. april kjører vi ungene i barnehagen. Vi har store planer om å bruke påsken på litt oppussing i heimen. Vi parkerer utenfor barnehagen ti på halv ni, går inn og er der inne i ca 7 minutt. Mens vi er der inne, suser tre biler forbi, uten at vi merker noe til det...

Stavanger var ikke lenger så trygg; Nordens største ran hadde blitt utført her.


I dag var det premiere på filmen og min kjære nabo hadde billetter og tok meg med. Jeg var veldig spent i forkant, og har hele tiden vært udelt positiv til at filmen skulle lages. Det er det som kjent ikke alle som har vært. Etrer min mening er det en av de viktigste dokumentarene som er laget i senere tid - nasjonalt vel å merke.

Det hadde vært mye skriverier og snakk i forkant om at filmen glorifiserte både ranerne og gjennomføringen, men det synes jeg absolutt ikke den gjorde. De fremsto som tamme og veldig amatørmessige, og jeg har vel et bilde av at det var mer "kommando" enn hva som fremkom i filmen. Noe som imidlertid fremkom veldig bra, var kaoset - og hvor "lite" det skulle til for å sette hele byens politistyrke ut av spill, hvor amatørmessig politiet opptrådde og hvilket utstyr politiet har å stille opp med. Det var jammen ikke rare greiene. Fikk også en følelse av "Texas" og CSI Miami's Horatio på slutten... manglet nesten bare solbrillene...

Selv om jeg visste hva som kom til å skje, syntes jeg filmen var spennende. Filmingen var litt "vond" til tider, men alt i alt var den bra. Det er ingen underholdningsfilm, og popcorn og smågodt passer kanskje ikke så veldig bra ...

Men jeg gikk ikke på premierefesten på HallToll etterpå ...!

Sannhetens øyeblikk ...

Du vet du begynner å trekke på årene når du plutselig begynner å gå i 50 års dager. Jeg har lenge levd i troen på at jeg er "evig 25", eller i det minste "evig 30-something". Men så, her i sommer, ble jeg invitert i 50 års dag. Jøss, tenkte jeg, har jeg virkelig venner som er "så gamle"? Visst hadde jeg det. Jeg kjente jo både jubilanten og flere av gjestene. Det var forøvrig en minnerik og knallkjekk fest!

Nå har jeg fått nok en invitasjon til 50 års dag. To 50 års invitasjoner på bare noen få måneder. Det betyr vel at jeg også begynner å trekke på årene, det ...?!

Det er ikke noe jeg tenker over sånn til vanlig. Jeg har venner som er 50 og jeg har venner som er 25. Disse inviteres til de samme sammenkomstene hjemme hos oss, og det funker kjempefint. For meg blir dette med alder veldig fort altfor avansert matematikk uansett; Alder er bare et tall, og det viktige er ikke hvor gammel man er, men hvordan man er gammel.

Selv har jeg nå begynt å glede meg til sommeren - til MIN feiring som skal finne sted da. For: Den eneste måten å leve lenger på, er jo uansett å eldes.

Frisørtrøbbel

Min sønn skulle til frisøren her om dagen, og hadde store planer om hvordan han skulle ha håret. Han hadde funnet frem etpar plakater som han skulle vise til frisøren, for han skulle ha håret likt Messi, og frisøren visste helt sikkert ikke hvordan han så ut.


Hverken moren eller faren var særlig fornøyd med akkurat dette stuntet. For det første spiller IKKE Messi på Arsenal, for det andre ser han rett og slett uflidd ut og for det tredje var klokka kvart på sju på morningen, og vi skulle på jobb!

Vi prøvde å forklare han at om han skulle se slik ut på håret, var igrunnen frisørtimen bortkastet – han måtte i steden gå etpar år UTEN å ha gått til frisøren. Heldigvis klarte vi å snu poden til Rett spiller, Rett lag og Rett frisyre. Fabregas! Krise løst, trodde vi. Poden byttet ut Messi-bildene i ranselen med Fabregas, og vi gikk på jobb.


Så kom ettermiddagen, og frisørtimen. Faren skulle først i stolen, siden han skulle ha striper i håret og ville bruke lengst tid av de to. Etterhvert ble poden mer og mer utålmodig – frisøren måtte jo snart begynne på hans hår også, for han kom også til å bruke lang tid i dag ....

Den oppvakte har nok tatt det nå, men for eventuelt andre:

Min sønn er lyshåret.
Det er ikke Fabregas...

I podens hode trodde han at han skulle farge håret svart – vi hadde jo sagt han skulle få samme frisyre som Fabregas... Og dette hadde han fortalt til alle kompisene; at han kom til å være en helt annen når han kom hjem fra frisøren. Himmel!

Hvordan forklare en temmelig fornærmet syvåring at man ikke bare farger håret svart ... ??

Heldigvis er han av den rolige, sindige sorten, det er alt jeg kan si!

Konkurranseinstinkt ønskes ...

Jeg er født totalt uten konkurranseinnstinkt. Når jeg var liten, var det helt greit å tape for storebrødrene i ludo. Om jeg og Morten en sjelden gang er ute og jogger sammen, og han prøver å pushe meg til å løpe enda litt fortere eller enda litt lengre, har det heller motsatt effekt.

Men nå har jeg faktisk - helt frivillig - meldt meg på en slags "konkurranse" på jobb. "Aktiv med jobben" skal pågå hele oktober måned. Spørsmålet kom for en måned siden, og da kjentes det ut som en god idé.


Men når jeg kom på jobb i dag, lå det en fin, liten, rød eske på pulten min og ventet på meg, og oppi der lå den: Verdens viktigste dings for den neste måneden: Skritt-telleren! Måtte få den tidlig, slik at vi kunne "øve" oss inn, få registrert oss på Internettet, må vite, og være klar til O' den store dagen: Fredag 1. oktober. Og plutselig kjentes ikke idéen like smart ut lengre ...


Hver dag i oktober må jeg gå minst 7 000 skritt. Jeg har overhode ingen idé om hvor langt 7 000 skritt er. Men selv om det er bedre enn 10 000 skritt eller 12 000 skritt (prøver å tenke positivt) føles det som VELDIG mye.

Hver eneste dag må jeg - i tillegg til å gå disse 7 000 skrittene, også fylle inn en egen Konkurransedagbok. Himmel og hav. Jeg kjenner presset, og jeg frykter stygge blikk i ryggen om jeg ikke klarer dette lovede kravet. Jeg må også prøve å forberede ungene: "nei, mamma kan ikke, for hun må ut og gå" ...


Jeg skal en tur til Kina i løpet av oktober - og skal sitte i timesvis på fly. Jeg hadde tenkt å sove, men det blir vel heller opp og ned midtgangen...

Akkurat nå kjenner jeg at det hadde vært litt morsomt å hatt et lite snev av konkurranseinstinkt, og at det hadde giret meg opp, men mest av alt er jeg irritert på meg selv som meldte meg på dette, og kan ikke fatte at jeg noensinne kunne tenke at dette liksom skulle være gøy...!

Tristania-konsert

Endelig fikk jeg sett Tristania live igjen . Det har gått litt over ett år siden sist. Det var lenge usikkert om jeg kom til å få det med meg i det hele tatt, men heldigvis gikk det i orden. Min bedre halvdel liker ikke bandet, og jeg hadde ikke så veldig lyst til å ha han med meg. Erfaringsmessig hadde han stått der og gjespet, fiklet med mobilen og sett på klokka, og dermed "tatt fra meg" noe av opplevelsen. Etter å ha funnet ut at jeg har mange "dårlige" Facebook-venner, steppet heldigvis litle-Morten inn, tok ansvar og ble med meg på konserten!


Vi hadde en fantastisk kveld!


De startet med første spor av nye CDen Rubicon; Year of the Rat, og fulgte opp med flere sanger fra nye Cden og enda flere fra de tidligere utgivelsene. Jeg, som har vært en "fantastisk" tilhenger av de to tidligere vokalistene, liker også veldig godt de nye - Mariangela Demurtas og Kjetil Nordhus, men når det er sagt må jeg nok innrømme at jeg synes at "de nye" ikke synger de gamle sangene like bra som Vibeke Stene og Østen Bergøy. Østen Bergøy var også på scenen og sang etpar sanger som "gjest". Litt vemodig igrunnen! Håper å høre han igjen i en eller annen setting med tiden!


Jeg kunne ønsket de sang "Illumination" fra siste Cden. Det hadde blitt en gedigen højdare, men tiden hadde visst forhindret dem i å øve den inn. Forhåpentligvis neste gang ....

Vi sto helt forrerst ved scenen og hadde veldig god "utsikt". Vi sto sammen med to tidligere Tristania-medlemmer, Kenneth og Rune, og for meg så var jo det å stå sammen med min favoritt-trommis - som alltid - VELDIG stort!


Etter konserten kom bandet ut i lokalet og var med og solgte merchandise.


Selvfølgelig måtte jeg få tatt noen bilder av oss sammen med de enkelte bandmedlemmene. Og jeg angrer en hel del på at jeg ikke hadde med CD coverne mine, slik at jeg kunne fått de signert, men forhåpentligvis kommer det flere sjangser til det.


Lykkelig og ekstatisk skulle jeg ta taxi hjem alene - og optimistisk som jeg er, ba jeg min følgesvenn om å ta nummeret på taxien - just in case, liksom. Han tok et bilde av bilen, og det falt ikke i god jord hos den observante sjåfør.


Jeg fikk sitte på ca 15 meter. Da ba han om å få kortet mitt, og når han hørte at jeg hadde tenkt å betale kontant, stoppet han bilen og ba meg om å komme meg ut. Han kjørte kun folk som betalte med kort. Vel, enn så lenge er det fullt lovlig - om kanskje ikke vanligst - å betale kontant, og sjåføren er jo i sin fulle rett til å nekte å kjøre meg, men jeg tror nok at jeg sender en liten mail til Stavanger Taxi i morgen.

Nervøs sjakkmor ...

Marlene har denne helga nok en gang vært vært ute og spilt NM i sjakk, denne gang for lag – i Hokksund. Jeg har sittet hjemme nok en gang under et NM, nervøs som bare det. Har sittet pal med PCen i fanget oppslått på Turneringsservice, og kontinuerlig trykket F5 (oppdater).

I lagsjakk er de fire spillere som spiller hver for seg, men resultatet deres teller samlet. Den antatt beste på laget er lagkaptein, og sitter på første bord. Denne spiller mot lagkapteinen på det møtende laget. Den nest beste på laget sitter på andre bord og spiller mot den nest beste på det andre laget osv.

Marlene var lagkaptein for sitt lag, noe jeg i utgangspunktet ikke syntes så veldig mye om. Det er et vanskelig sted å spille, i og med at du møter de antatt beste på motspillende lag, men samtidig er det veldig lærerikt. Du lærer som kjent ikke noe av å vinne! Hun tok utfordringen på strak arm, og spilte veldig bra. 50 % uttelling (3 seire og 3 tap) ble det for henne personlig. Lagmessig ble det litt dårligere, og de endte til slutt på 10. plass av 15 deltakerlag. Jeg skulle ønske at de kunne vært litt heldigere med trekningene, spesielt når de før siste runde lå på 8. plass – og ble trukket ut mot laget som hele tiden hadde ligget på 2., - og når lag som hele tiden har ligget godt bak dem og som ikke har spilt mot noen av de 7 beste lagene, suser forbi dem på slutten, men sånn er det vel alltid...

Hun ble tidligere i år tatt ut som reserve til årets EM og VM i jenteklassen under 12 år, og har etter det fått blod på tann: Hun har satt seg som mål å bli tatt ut direkte - som nr 1, i neste års uttak, slik at hun er den som kan velge om hun vil til EM eller VM. Det betyr masse hard jobbing og mye sjakkspilling fremover, og for foreldrene er det bare å følge opp og gjøre det vi kan for at hun skal kunne prøve å nå målet sitt. At VM neste år visstnok skal være i Rio de Janeiro i Brasil er vel også med å bidrar til at vi stiller opp litt ekstra...

Min mann – parkeringssynderen

Min mann kom hjem med nok en parkeringsbot i dag. Det er tredje gangen på under ett år. Så lenge jeg har kjent han, har han aldri tidligere fått bøter av noe slag, så jeg lurer virkelig på hva som har skjedd dette siste året.

Første gangen presterte han å parkere på gangstien i parkeringsanlegget på Viking stadion – og han påstår ennå at han hadde rett og parkeringsvakten feil. Det var ikke oppmerket at det var gangsti – at alle andre ser at man ikke skal parkere der, ignorerer han fullstendig. Han fikk altså bot på 710 kroner.

Andre gangen glemte han å trekke parkeringslapp på samme sted. Han pleier alltid trekke lapp ved innkjørselen, men akkurat denne gang var det to biler foran ham i kø der, og da gadd han selvfølgelig ikke vente, og kjørte forbi og parkerte. Og gikk og handla.Uten å trekke lapp. Og fikk bot. Nye 710 kroner.

I dag klarte han å prestere å parkere på handicap plass. Uten å ha sett oppmerkingen. Påsto han. Skikkelig ondt gjort! Denne overtredelsen vil jeg påstå var den verste av de 3, men viste seg å være den rimeligste: kun 500 kroner.

Jaja. Da har jeg ihvertfall noe ”på” han, i tilfelle jeg skulle få en bot selv en gang....... (jeg har ei parkeringsbot, men den er 8 år gammel, og teller egentlig ikke lengre......) Dessuten; vi har en bekjent som har kjent på dette mer enn oss... Denne er til nå oppe i 5000 kroner i bøter bare på den siste måneden, så jeg skal vel kanskje ikke klage....

Soppkurs

Den siste uka har jeg gått på soppkurs. Endelig har jeg fått bekreftelsen jeg har trengt der jeg har vært usikker! Jeg har plukket sopp i 4 år, men har vært mer eller mindre selvlært. Noe som kan være ganske risky. Men; nå har jeg kurset i bakhånd, og kan stole på meg selv i mye større grad!


Første dag var det tre og en halv times teori. I utgangspunktet høres dette kanskje kjedelig ut, men timene fløy. Det var superinteressant. I stor grad dreide det seg om sopper som jeg kunne fra før, men veldig greit å få en bekreftelse på de og. Jeg har nå lært litt nytt også, litt gode sikkerhetsregler og litt nye sopper.


De to neste dagene ble brukt til ekskursjon, hvor vi var ute i naturen og plukket sopp, som vi senere var med og artsbestemte. Veldig, veldig lærerikt. Kurset ble avsluttet med en liten test; det ble satt frem 14 forskjellige sopper, som vi deltakere skulle finne ut hva var for noe, og jeg hadde alt rett. Ganske stolt jente da, gitt.


Sopp er gøy og veldig interessant, om du da vet hva du plukker og ikke spiser noe du ikke er 100% sikker på, vel å merke. Jeg gleder meg til å lære enda mer!!!

RxR

Den mest vellykkede festivalen i Rogaland noensinne! Litt skeptisk til førstegansarrangører ved ankomst torsdag, men all skepsis feid til side og byttet ut med overveldet imponert og begeistret. ALT gikk smertefritt, fra utdeling av bånd, registrering av gratisunger, inngangskø, vakthold og rydding, toaletter og mat- og drikkeservering. Og slik fungerte det alle 3 dagene. Fantastisk. For ikke å snakke om været... Det kan være risky å arrangere sånt i begynnelsen av september, men alt gikk jo i favør RxR. Dersom noen har noe å klage på etter denne helga, må det være dem selv og egen innstilling, for jeg har ikke funnet noenting.

Musikkmessig var det helt OK. Endel jeg likte fra før, noe jeg ikke likte, samt en del nye bekjentskaper! På torsdagskvelden var Susanne Sundfør, Carpe Diem og A-ha det store.

Fredagen gikk vi glipp av de jeg ville se mest: Mew, men fikk med Band of Horses, Skambankt og Prodigy. Band of Horses var som forventet noe kjedelig - dog kulere live enn på CD, og Prodigy var langt ifra ”meg”, men helt OK å være der. Skambankt var imidlertid megakult!!!

Lørdagen var ”stordagen”, med Ozzy. Fikk også med Purified in Blood som var veldig bra, Lars Vaular som også var bra, samt Madcon, Kvelertak og Tog, uten at det ga meg noe.


God stemning hos alle, både de som jobbet der, de frivillige, festivaldeltakerne og artistene. Og ikke minst; jeg møtte massevis av venner og bekjente. Knallkjekt!

Jeg håper bare inderlig at festivalen går i +, sånn at dette kan bli en årlig happening!