Adventskalender ...

Selvfølgelig har jeg laget gavekalender til ungene. Som jeg gjør hvert år. Jeg prøvde imidlertid i år å "kjøpe meg fri" med å tilby de det det hadde kostet å lage kalenderen - i penger; "det blir jo så mye rot av disse småtingene - og så er det jo så stress å springe rundt å finne noe til å ha i pakkene...." Men det er jo ikke pengene eller beløpet som er poenget...!


Vel blir det kanskje mange unyttige småting i pakkene, det finnes jo en grense for hvor mange reflekser, blyanter, viskelær og lignende de trenger, men likevel; hver morgen er det første de gjør, å løpe til kalenderen for å finne dagens "magiske" tall - og forventningen lyser utav ansiktene deres.

Jeg kjenner igjen den følelsen fra da jeg selv var liten. Selv fikk jeg aldri pakkekalender, men vi hadde en hjemmelaget variant som min mor la snop nedi. Det var en melkekartong hvor to av sidene var skjært ut, og erstattet med 24 fyrstikkesker. Det var naturligvis ikke mye det var plass i oppi hver fyrstikkeske, men det gjorde ingenting. Det var spenningen som var det viktigste.

Min sønn fikk et garnnøste i kalenderen i dag. Sitt helt egne garnnøste. Jubelen sto i taket. Han er sterkt inni fingerhekling for tiden - og nå kunne han hekle MASSE! Min datter fikk 3 fargeblyanter i et merke som hun hadde ønsket seg, og skyndte seg å finne frem pennalet og legge de oppi.

Det var en fin morgen! Gleden de viste, skal jeg ta med meg til neste år når jeg igjen skal ut og finne kalendergaver. Det fikk meg til å tenke over hva som egentlig er vitsen med adventskalender....

Jeg tror ikke at jeg noengang kommer til å prøve å betale meg utav det igjen!