Sommerferie i Texas

Sommerferien gikk i år til Texas - av alle plasser. Texas oppfattes nok ikke som synonymt med sommerferie, det gjorde det ihvertfall ikke av meg, men i etterkant kan jeg absolutt anbefale det som reisemål. Selv om jeg, som elsker lange, late dager på stranden ikke fikk det i år, var det en 100% vellykket ferie. Det ble en totalt forskjellig ferie fra alle andre ferier vi har hatt tidligere. En skikkelig opplevelsesferie, med aktiviteter vi aldri har vært med på tidligere. 

Vi har venner som flyttet tilbake, hjem til Texas, tidligere i år, og da de dro, lovet vi å komme å besøke dem i sommer. Det var helt fantastisk å få se dem igjen, være sammen med dem i to uker, og få se hvordan de bodde og levde. De hadde lagt opp en dag-for-dag-plan med alt vi skulle gjøre og alt vi skulle se, og i etterkant kan jeg si at vi utrolig nok klarte å holde denne planen så og si i sin helhet. 

Vi ankom Houston etter nesten 10 timer i fly fra London, og ble hentet på flyplassen og kjørt til vårt hjem for de neste 2 ukene, ca en times kjøring utenfor byen. Vi hadde blitt advart mot heten i Texas, men vi ble ikke skremt. 107 grader Fahrenheit kjentes helt klart bedre ut i Texas enn hva den gjorde i Florida i fjor!

Våre venner har et fantastisk hus i Santa Fe. Santa Fe er på landet. Virkelig på landet. Med store avstander. Amerikanerne har et helt annet forhold til avstander enn oss, det er sikkert. "Rett nedi veien" betyr ofte en liten halvtimes kjøring for dem ... 

Før vi kom hadde de fått laget til saltvanns-svømmebasseng i hagen. Jeg kunne sitte på terrassen i timesvis å bare nyte utsikten - bassenget, terrenget, himmelen, og bare kjenne på freden og roen som var der, som tidvis ble brutt av ei geit som breket, en hane som gol, eller en coyote som ulte. 

I hagen gikk det altså både hester, geiter og høner. Og bak dem var det coyoter, slanger, villgris og vill-kaniner, og digre bananedderkopper...

Noe av det Sønn gledet seg aller mest til med ferien, var jakting. Og det fikk han. Vi hadde ikke vært der mange timene før han hadde skutt sin første kanin. 

Haifiske var også en del av planen. Vi tok ut i 4-tiden om morgenen, og fikk med oss den nydeligste soloppgangen. 

Bare soloppgangen alene var verdt å stå opp så tidlig for. 

Nå var vi så fulle av jetlag at det ikke bød på så store vanskeligheter å stå opp tidlig. Jeg var oppe i 6-tiden hver eneste morgen, da hadde jeg ingen sjangse til å klare å sove lengre. 7 timers tidsforskjell er ganske hardt å komme inn i, ihvertfall for meg. 

Jeg har vært på haifiske før, uten å ha fått noen hai, så jeg håpet at vi ihvertfall skulle få én...

Vi fikk MANGE! Snakk om adrenalinkick! Det var rene drapsvåpen vi dro opp i båten, og der gikk vi, med flipflopper... Jeg var litt nervøs, men våre verter var erfarne haifiskere og visste nøyaktig hva de holdt på med!

Er man i Texas, kjører man truck. Våre venner hadde ordnet det også til oss. Ved ankomst fikk vi utdelt nøkler til en diger Dodge, som sto til vår disposisjon hele ferien. 

Mann var umåtelig fornøyd, og syntes det var ganske kjipt å komme hjem til Norge og Mazdaen igjen etter endt ferie. 

De fleste middagene ble tatt hjemme i huset, men ene kvelden tok vertskapet oss med til Gilhooly's. Ungene måtte være igjen hjemme, det var ikke tillatt med barn der. 

Gilhooly's var en temmelig liten og heller skrøpelig bar, en times kjøring fra huset. Den lange kjøreturen var absolutt verdt det. 

På menyen sto det østers. Grillet østers. Både Mann og jeg er glad i østers etter å ha blitt godt "opplært" i Venezuela på slutten av 90-tallet, men grillet østers hadde ingen av oss smakt før. Det falt absolutt i smak, og skal vi tilbake til Texas, skal vi også tilbake til Gilhooly's!

Så var det tid for roadtrip. Familien vår tok ut til San Antonio for å gjøre Six Flags Fiesta Texas. For meg var dette en kjedelig og lang dag. Jeg liker ikke karuseller og berg-og-dal-baner, så jeg var med for å være "esel", og base. Vi gikk hele dagen i fornøyelsesparken, i en ulidelig varme. Men jeg kom meg igjennom det. 

Om kvelden kom også våre amerikanske venner, for sammen å besøke historiske the Alamo, gjøre River Walk i San Antonio, flyte i tube på elven, og besøke Schlitterbahn - en vannpark - i New Braunfels. 

Elveflytingen kunne jeg godt stått over... meg og vann er ingen god kombinasjon! Tuben min ville ikke flyte den veien jeg ville den skulle flyte, jeg tippet av, og ble revet nedover av den sterke strømmen, mens beina mine ble slått i steinene i bunnen. Au! Jeg fikk byttet til meg en kano i steden for tuben, og overlevde på den måten resten av turen. Da de andre tok en runde til, dro jeg på shopping isteden! Dagen etter, i Schlitterbahn, fant jeg meg en solseng ved ett av bassengene, og holdt meg der mens de andre for rundt og koste seg i rutsjebanene. Jeg fikk mer enn nok av vann dagen i forveien, liksom!

I New Braunfels var vi også innom Amerikas eldste dansehall, Gruene Hall, og fikk tatt oss en svingom til skikkelig americana. Ufattelig kult! Dongerishorts, flanellskjorte og cowboyboots - eller kjole og cowboyboots - er hot!

Tilbake i Santa Fe igjen, var det tid for fisking av alligator-gar, med bue. Vi tok ut i 9-tiden om kvelden, med båt med elektrisk motor og lommelykter. Mens vi gled nedover elven så vi her og der røde øyne langs elvekanten - alligatorer. Litt spooky.

Fisk ble det jammen også. Alligator-gar må være verdens styggeste fisk, med "alligator-kjeft" og sylskarpe tenner. 

For oss er USA også synonymt med shopping. Masse shopping. Det ble såpass at det såvidt var plass til ungene i bilen ene dagen... 

Vi tok med oss masse nytt og fint hjem. Ikke like mye som i fjor, da vi dro hjem med rett i underkant av 120 kilo, men vel 80 kilo ble det i år også. Jeg tror det blant annet totalt i familien ble 16 par sko med hjem ...

Oppunder taket på terrassen utenfor huset i Santa Fe, hang det et svalereir. Far i huset er av gresk opphav, og for grekere betyr det ulykke å fjerne svalereir. Svaleparet hadde hatt flere kull med unger i reiret i vår, og hunnen lå også på egg da vi ankom. 

Hvis noen skulle lure, tar det nøyaktig 14 dager fra svaleunger er klekket til de begynner å fly! Eggene ble klekket dagen etter at vi ankom, og den dagen vi reiste hjem, fløy alle tre svale-ungene for første gang ut av reiret. Ganske så symbolsk. 

Dette har vært en ferie for familiens historiebok. Det har vært et eventyr. Vi har opplevd så utrolig mye, fått sett så mye, fått vært med på så mye. Vi har knyttet enda sterkere bånd til våre amerikanske venner og også møtt nye, fantastiske mennesker. Og enda er det masse vi ikke fikk tid til å gjøre. Jeg er absolutt ikke ferdig med Texas, og håper å kunne dra tilbake dit på besøk igjen!

Danmark

Dejlige Danmark er unnagjort for denne gang. Vi har hatt en kjekk, men veldig travel DanaCup uke.

De siste 5 årene har det under DanaCup vært strålende sol og 30 grader. Det var det som var i bakhodet mitt da jeg pakket til turen. Jeg kunne ikke tatt med mer feil klær! Det regnet og blåste stikker og strå, noe som resulterte i at jeg måtte traske rundt i Mann's klær hele uka, han hadde nemlig pakket noe mer fornuftig enn meg ...

Selv om været ikke var det beste, var isen like god som alltid. Favoritten er Tversted's egen "Det blå ishus", like ved stranden. 

3 kuler med guf og sjokoladebolle. Yummi. 

Det var mye flott og spennende fotball å se, og innimellom og etter kamper hadde vi det flotteste turområdet å traske i, for å løse opp slitne rygger etter timer på sidelinjen ved baneanlegget. 

Stranden er flott og lang og hvit, ekstra synd da at været var som det var, og vi ikke fikk benyttet oss av den. Neste år, forhåpentligvis. 

Solnedgang er flott i Danmark også, nesten like flott som i Korshamn. Men bare nesten. 

Nå er det avgårde for å vurdere enda en forhåpentligvis flott solnedgang. I morgen tidlig går flyet til Texas. Det blir spennende. 

Pippi - RIP

En iskald andre juledag i 2001 var vi ute og gikk en liten tur, jeg, Mann og Datter på 2,5 år. På veien traff vi på en liten kattunge. Katten var leken og hoppet straks opp i fanget på Datter da hun satte seg ned for å klappe den. Den hadde halsbånd, men konteineren med kontaktinfo var åpnet og lappen som skulle vært inni, var borte. Da vi gikk videre, fulgte katten etter oss - helt hjem - og la seg utenfor inngangsdøren vår. 

Vi skulle absolutt ikke ha noe katt. Jeg har aldri vært noe kattemenneske, men denne stakkaren var utholdende. Etter 4 timer på trappa i kulden klarte vi ikke mer, og tok den inn. Den var ihjelsulten. De neste to døgnene var det eneste den gjorde, å spise og sove. Jeg mistenker at de som eide katten hadde tatt ut på juleferie, og regnet med at katten klarte seg selv mens de var borte. Det gjorde den forsåvidt ...

Vi hang opp lapper rundt i nabolaget, men ingen tok kontakt for å hente katten. Dermed ble den værende. Etter 6 måneder innså vi at vi hadde fått oss katt.

Det var den nydeligste katten. Ute var den gatas skrekk, og vek ikke for en slåsskamp med andre katter. Inne var den snill og kosen, og veldig leken.

Sønn ble født ett år etter at katten flyttet inn hos oss. Jeg glemmer aldri hvordan katten passet på ham. Den satt nedenfor lekegrinda og så på ham, når han virret med hodet, satt den og viftet med labben i lufta, som om hun hadde lyst til å dabbe han, men aldri en gang var hun borti ham. 

Katten elsket å være på den gamle hytta vår på Kvinesheia. Der jaktet den lemen, og samlet dem fint på rekke, for så å komme og hente oss og rulle seg ved siden av byttet sitt for å få skryt. 

Etter en heftig slåsskamp med en annen katt for fire år siden, hvor Pippi kom dårligst ut, forandret katten seg. Den fikk angst for å gå ut, og var redd andre katter. Fra å være en utekatt som klatret i trær og som kunne være på walkabout i dagevis, ble den mer og mer en innekatt. Den ble masete og rikkete. Det var noe hele veien, og den visste liksom ikke hva den ville. Den begynte også å leke med papirbiter igjen, det var akkurat somom den gikk tilbake i barndommen, og oppførte seg mer og mer som en kattunge. 

Det siste året skrantet det veldig, og vi måtte ofte til dyrlegen med den. Den hadde problemer med å gå på parketten i stua, det var akkurat somom bakparten "skled ut". Det så ikke ut somom den hadde vondt, men den hadde det ikke bra heller. Vi visste at det nå var et spørsmål om tid, hvor lenge den ville ha igjen. 

Før årets ferie var det store spørsmålet hva vi skulle gjøre med katten. Vi kunne ikke ta den med, den hatet uansett å være med noe sted... Skjønte den at vi pakket til noe, tok den avgårde og viste seg ikke på timer, noe som var en utfordring mer enn en gang. Den hatet å være på kennel, og i den forfatning katten var i, hadde det nok ikke vært noen kennel som ville tatt imot henne. Dermed måtte vi ta den tunge beslutningen; å gi henne en sprøyte. 

Vi vet ikke nøyaktig hvor gammel Pippi var, men ifølge dyrlegen var den rundt et halvt år da den flyttet inn hos oss. Det vil si at den bodde hos oss i 13,5 år. Datter kan ikke huske et liv uten Pippi, Sønn har alltid hatt henne i livet sitt. 

Jeg liker som sagt i utgangspunktet ikke katter, og gjør det egentlig fremdeles ikke. Men jeg savner Pippi. Pippi valgte oss, og hadde et godt liv hos oss. Hun var en del av familien, og ga oss masse glede, varme og kjærlighet. Det føles tomt i huset nå, uten Pippi som maser, og det er trist å se matskålene stå tomme. Det er rart hvor mye selskap det kan være i "bare" en katt!

Pippi døde 8. juli. 

Datter var bortreist da Pippi døde, og vi ventet med å fortelle henne at "det var gjort", og dermed også med å poste denne bloggen, til hun var vel hjemme igjen.  

Språkreise - ikke for de flinke

Datter er på språkreise i England for tiden. Hun har snakket om å dra på språkreise i flere år, og det ble tidlig bestemt at konfirmasjonspengene skulle brukes til nettopp dette. Hun har et lidenskapelig forhold til alt engelsk, hun er flink i engelsk, snakker med aksent (gud vite hvor hun har fått den fra...) og gikk ut med 6'er i engelsk på vitnemålet. Jeg var ikke helt komfortabel med å sende henne avgårde, men hun begynner å bli voksen, og må få prøve seg. Og språkreise skulle jo være en forholdsvis trygg arena å prøve seg på - så fikk jeg bare håpe på at hun hadde med seg nok "i bagasjen" hjemmefra...

Jeg føler at vi sjekket det som kunne sjekkes i forkant av at vi bestilte, og det var lite negativt å finne på nettet om reisearrangøren vi valgte. Jeg hadde mine forestillinger av språkreise, men det virket som at det meste var ordnet opp i, og at språkreise nå skulle være "stuereint". Vi bestilte i september i fjor, og Datter gikk og gledet seg i nesten ett år. 

For en nedtur det ble! Det startet dårlig, og fortsatte enda dårligere... 

Turen startet med et 3 dagers opphold i London. Her skulle de på sightseeing og shopping. Gruppelederen de fikk hadde aldri vært i London tidligere, han visste ikke hva de skulle se eller hvordan de skulle komme seg dit. Det virket ikke som om det var noe plan for hva de skulle gjøre. Han gikk feil på undergrunnen og mistet undergrunnskortet sitt. Hele London-oppholdet gikk bort i venting. De fikk kun sett Big Ben, London Eye, London Dungeon, Buckingham Palace og Hyde Park. Og så fikk de totalt 1 time med shopping. Det var alt de gjorde - på 3 dager. 

Deretter gikk turen til Sør-England, hvor hun skulle bo hos en vertsfamilie de neste ukene. Vertsfamiliens hus lå 1 time fra skolen, og hun måtte ta to busser for å komme seg frem og tilbake. Det betød 4 timer i buss per dag; 1 time til skolen om morgenen, 1 time hjem for å spise middag om ettermiddagen, 1 time tilbake igjen for kveldsaktiviteter, og 1 time hjem igjen om kvelden. Hun ble plassert i vertsfamilie sammen med en spansk jente på 14 år, som ikke gikk i samme klasse som Datter. Det betød at de hadde forskjellige aktiviteter, og sluttet på forskjellige tidspunkt. Jeg trodde poenget med å plassere dem sammen hos vertsfamilie var for at de skulle reise sammen hjem om kvelden, men fra dag 2 måtte Datter reise helt alene hjem om kvelden, en time, med buss-skifte i 22:30-tiden. Jeg kan ikke si at jeg har vært komfortabel med akkurat det. 

Vi hadde også bestilt en ekstra utflukt som ikke var inkludert i det standard programmet, til Stonehenge. Datter har så ønsket å se Stonehenge. Men så ble turen avlyst. Akkurat det er det ikke noe å si på, men istedet ble ungdommene som hadde bestilt denne turen sendt til en fornøyelsespark for barn i aldersgruppen 4-10 år... Jeg kan ikke skjønne hvordan de kunne tenke at det skulle være en grei erstatning for Stonehenge...?

De skulle studere engelsk de neste ukene, noe Datter hadde sett fram til, da hovedmålet hennes for språkreisen var å bli enda bedre i engelsk... I forkant måtte hun ta en språktest for å bli plassert i riktig klasse på riktig nivå. Hun skulle gå på internasjonalt kurs med folk fra andre europeiske land. Nordmenn er relativt mye flinkere i engelsk enn for eksempel spanjoler og italienere, så naturlig nok vil nivået variere, men hun må ha bommet totalt på testen, for hun ble plassert i nest høyeste nivå. 

Allerede etter første skoledag skjønte hun at hun var plassert feil. Jeg ba henne ta kontakt med gruppeleder slik at denne kunne ordne opp, men denne var ikke å finne. Dermed ringte jeg til organisasjonens kontor i Norge. De lovet å ordne opp, og skulle få gruppeleder til å ta kontakt med Datter umiddelbart. Resten av mandagen gikk, hele tirsdagen gikk og onsdag formiddag gikk, uten at Datter hørte noe fra gruppeleder. Så jeg ringte tilbake og purret, og ble nok en gang lovet at de skulle ordne opp. Onsdag kveld ringte omsider gruppeleder til Datter, og de avtalte møte i lunsjen dagen etter. Da fikk hun kun beskjed om at det var for seint å bytte gruppe. Hele første uken satt hun altså med folk som ikke forsto når hun snakket fordi språket hennes var mer utviklet enn deres, som ikke visste hva adverb var, og ikke kunne -ing eller -ed endinger eller visste når disse skulle brukes. Lærerne spurte om Datter hadde engelske foreldre siden hun snakket språket så bra, og samtlige bekreftet at hun var på et for lavt nivå, men at det ikke var mulig å gjøre noe med det. 

Akkurat det nektet jeg å akseptere, og jeg skrev en lang mail til organisasjonen. Der ble jeg - nok en gang - forsikret om at de skulle ta tak og fikse opp, og i løpet av helgen fikk Datter bekreftet at hun skulle få skifte gruppe mandag formiddag. Først ble hun satt i en klasse og fikk være der i 10 minutter. Etter hennes utsagn lærte hun mer de 10 minuttene hun var der, enn hva hun hadde lært resten av turen tilsammen. Men så ble hun hentet, og sendt i en annen klasse. Selv om denne klassen også var på høyeste nivå, var pensumet annerledes, og ga ikke så mye utbytte. Hun fikk 2,5 dager i ny klasse, så var det eksamen. Selvfølgelig den vanskeligste. Og resultatet av eksamen? Hun var en av 2 med topp score... 

Datter har betalt 25 000 for så og si ingenting annet enn å være totalt utslitt etter alt rotet, og reisingen frem og tilbake mellom skole og vertsfamilie. Hadde vi på forhånd blitt informert om mulighet for å måtte reise i 4 timer med buss daglig, hadde vi helt klart valgt campus som bosted istedet for vertsfamilie, men vertsfamilie ble varmt anbefalt da vi snakket med organisasjonen i forkant av bestillingen, for helt klart ville det gi en ekstra boost på det engelske språket å bo i en engelsk familie. 

I forkant hadde Datter sett for seg at hun også neste år ville dra på språkreise, hun hadde signert seg som ambassadør for organisasjonen og var såå positiv. Nå ønsker hun seg bare hjem, og skal aldri reise på språkreise igjen. Hun kommer aldri til å anbefale noen andre å reise på språkreise heller. 

Hun har vært uheldig, vi skal klage på turen og kreve refusjon så snart hun er hjemme igjen. Jeg tenker at det er en læring for henne dette også, men en hun gjerne skulle vært foruten. Jeg må si jeg føler meg både lurt og ranet, på Datters vegne, og tenker vel at språkreiser kanskje ikke passer så godt for de som er vant til å reise, som er skoleflinke og allerede har gode karakterer. 

Jeg gleder meg til å få henne hjem. Kun 5 dager igjen!

Snailhunting

Hver eneste sommer invaderes hagen vår av snegler. De formelig strømmer inn i hagen, eller popper opp allesteder fra, i skumringen. Nå er ikke jeg noe utpreget hagemenneske, jeg misliker sterkt alt som ligner hagearbeid, men jeg misliker enda sterkere at det lille jeg gidder å gjøre i hagen, som å sette ut noen planter, blir oppspist av snegler. 

Det var temmelig intenst en stund for noen år siden, både jeg og mann var ute hver kveld og "jaktet", og naboene gikk sammen og kjøpte sneglekverk, og om det er innbillning eller fakta, så synes jeg at mengden snegler ble kraftig redusert. Til i år. 

Jeg skulle ut i garasjen og hente noe tirsdag kveld, og det krelte av snegler i hagen. Brune, ekle Iberiaskogssnegler, som spiser ALT.

Mann fant frem en halvtom kanne med spyleveske, og det funket fint som drukningsbasseng. Dyrevernere vil nok kalle det for tortur, men i mitt hode er det tortur mot mine planter, det sneglene bedriver, så; øye for øye, liksom.  Sammen med kanna utstyrte jeg meg med en steikepinsett, og satte igang jakten. Plukket snegler med pinsetten og puttet dem oppi kanna med spyleveske.

I og med at jeg ikke får brukt hodet så mye for tiden, og siden jeg generelt er et listemenneske, begynte jeg å telle sneglene jeg puttet oppi kanna for å se hvor mange det ble av det - og skrev det ned på mobilen. I løpet av en liten time hadde jeg talt til 165 snegler. Dagen etter havnet 101 snegler oppi kanna, og i dag har 129 funnet veien oppi. Kanna begynner å bli tung!

Jeg tar kun de store sneglene, de jeg lett klarer å se i skumringen. Jeg har vurdert å finne frem hodelykt, men da er jeg redd for at naboene vil prøve å få meg innlagt... Jeg blir så lett manisk når jeg først setter meg noe fore, og med hodelykt er jeg redd jeg kan finne på å gå ut midt på natta for å "jakte"... 

Uansett, denne uka er antallet snegler i hagen min redusert med nesten 400, og det er jo noe!

Popcorn

Jeg elsker popcorn! Eller, popcorn i seg selv synes jeg egentlig ikke er så godt, heller ikke kun med salt og smør, men med popcornkrydder er det kjempegodt. 

Den aller største favoritten er karamellpopcorn! Til nå har jeg ikke funnet det i Norge, så da vi dro hjem fra USA i fjor sommer, handlet jeg med meg en hel del esker med micro-karamellpopcorn. Jeg har spinket og spart på popcornet MITT, men da jeg kom hjem her en kveld i vår, etter at jeg hadde vært ute på besøk og ungene hadde vært alene hjemme, fant jeg den siste, tomme esken i søpla. De hadde rett og slett spist opp den siste pakken min - uten at jeg engang fikk smake. Snufs. 

Mine venner i USA lurte på hva jeg ønsket meg til bursdagen, og da så jeg mitt snitt til å nevne min forkjærlighet for karamellpopcorn, at dette ikke fantes i Norge og at ungene hadde tatt min siste eske. 

I dag dumpet det hentelapp til bursdagspakke fra USA ned i postkassen.

Jeg måtte sette meg rett ned og le høyt da jeg hadde åpnet esken. Her snakket vi popcorn og tilbehør! I uttallige varianter. 

Det var popcornkrydder med karamellsmak, Cheesy Jalapeno, Ranch seasoning, og Kettle corn. Og så var det micro-karamellpopcorn, og forskjellige poser med ferdig karamellpopcorn. 

Karamelliserte nøtter og beef jerkey var det også oppi esken. 

Snakk om å få det du ønsker deg!!!!

I tillegg hadde de lagt opp i en folder for oss, eller spesielt for Mann, å studere før vi ankommer Texas om 4 uker...

MORSOMT!! 

Jeg håper virkelig ikke vi støter på noen av disse krypene i løpet av vårt opphold der. Det er liksom noe helt annet enn huggormen vi har her i landet ... 

Årets første

Jeg leste på et forum at noen hadde funnet årets første kantareller allerede, dermed klarte jeg ikke holde meg. Jeg måtte ut i skogen og kikke litt jeg også. Jeg dro med meg guttene, merkelig nok var de ikke like entusiastiske som meg... Etter å ha trålt et lite område hvor jeg fant massemasse kantareller i fjor, var guttene leie og vi bestemte oss for å snu og gå hjem igjen, men plutselig så jeg noe gult inni mosen: Årets første kantarell, allerede 25. juni. 

Jeg sendte guttene hjem, mens jeg selv fortsatte å lete etter gull. Jeg fant noe mer, men de var så små at jeg lot dem stå, så skal jeg oppom og passe på dem med jevne mellomrom helt til de er store nok til å tas med hjem. 

Det lover ihvertfall meget godt til nok et fantastisk sopp-år!

Sommer i Korshamn

Etter å ha kjørt datter på flyplassen i går morges, for å sende henne avgårde på språkreise til England, pakket jeg med meg sønn, hans kompis og tingene mine og kjørte sørover for å nyte sommeren på sørlandet - i leiligheten i Korshamn. 

Datter skal være borte i 3 uker, mann jobber frem til vi drar på ferie, Sønn reiser avgårde på tur med sin kompis om 2 uker, mens jeg planlegger at jeg skal bo her fra nå av og mer eller mindre sammenhengende frem til vi drar til DanaCup og Texas om 4 uker. Siden jeg ikke har jobb, er det perfekt å kunne være i leiligheten og få litt stueforanding og feriefølelse. Jeg er ikke laget for ikke å ha jobb, men jeg sier til meg selv at jeg bare må nyte det, for før jeg vet ordet av det, er jeg i jobb igjen, og det blir vel bare i år jeg virkelig kan få meg en lang og god Sørlandssommer. 

Det er fantastisk å være i Korshamn. Det å investere i leiligheten her, er det smarteste vi noengang har gjort. Været er som regel litt bedre her enn hjemme i Stavanger, med litt flere grader, og litt mer sol. Men uansett hvordan været er, stortrives jeg her. Intet mas eller jag eller ting som må gjøres. Ingen leggetid eller stå-opp-tid. Her er det bare avslapping og kos. 

Vi stoppet på vei ned og kjøpte med oss masse digg, og jeg rasket med meg litt blomster. Siden jeg planlegger å tilbringe flere uker her nede i sommer, kan jeg ha litt blomster uten at de tørker ut og dør, slik de pleier å gjøre når vi bare er her nede i helgene. 

Jeg synes det ble litt koselig!

Jeg kjøpte også med meg noen kule glassmugger. Jeg elsker å handle drikkeglass og har egentlig fått forbud fra Mann om å kjøpe flere glass dersom jeg ikke hiver ut noen av de jeg har stående, men disse klarte jeg bare ikke å gå ifra. 

Guttene storkoste seg ute hele dagen, selv om det blåste ganske mye og var litt kaldt. Selv satt jeg og bare nøt den fantastiske utsikten. 

Nå må bare sommeren bestemme seg for å komme, for jeg planlegger late dager på solseng på terrassen fremover! 

På barndoms stier

Når man ikke har jobb å stå opp og gå til, må man finne andre ting å fylle dagen med... 

Jeg går i forening på mitt gamle hjemsted, sammen med venninner fra ungdommen. Når jeg skal inn i forening, bruker jeg å reise tidlig, og besøke mine foreldre i samme slengen. Jeg skulle i forening tidligere denne uka, været var nydelig, og etter den faste morgen-sykkelturen fant jeg ut at jeg skulle reise inn og ta meg en tur i skogen.

Jeg gikk til Selemork, hvor jeg tilbrakte mye tid i barndommen. Selemork lå ikke så langt fra huset vårt, og var i passelig lengde for søndagstur den gang. I Selemork ligger en gammel gård som bærer mitt etternavn, og tilhører fjern slekt. 

Det er nydelig der oppe, med en fantastisk utsikt over til Stavanger. 

Jeg har sikkert ikke vært der på godt over 20 år, og selv om veien er utbedret kraftig siden den gang, husket jeg likevel hver en sving og hver en bakke. 

På vei tilbake svingte jeg innom sentrum. Jeg hadde lest i lokalavisen at Krokhølsmeden, en bygdeoriginal og nabo på begynnelsen av 70-tallet, hadde blitt "hedret" med maleri på veggen på bankbygget, og det måtte jeg jeg og se på. 

Veldig stilig, både utførelse og plassering, og smeden var veldig gjenkjennelig. 

Det var en koselig dag og turen min brakte tilbake mange minner som var gått i glemmeboken. Nå planlegger jeg nok en tur inn dit, men uten forening om kvelden, for å gå videre opp i heia, forbi Selemork og til Tinturhei, hvor vi hadde hytte da jeg var liten. Der har jeg heller ikke vært på 20 år, siden vi solgte hytta, og det hadde vært fint å se det stedet igjen også. Siden jeg nå har så mye ledig tid.