I dag har jeg hatt min siste dag på jobb. Det føles merkelig.
For 3,5 år siden fant jeg ut at det var på tide å bli voksen og få en "ordentlig" jobb. Leketøy og bøker ble byttet ut med oljeservice-bransjen. Det var et tøft valg å gå fra noe jeg kunne til fingerspissene, til noe jeg var helt blank på. Det har vært 3 beinharde år, med bratt lærekurve. Fabrikasjon av spooler, GRP cover og umbilical er noe helt annet enn å bestille viskelær og t-skjorter... Men jeg har klart meg, selv om jeg til tider seriøst har lurt på hvordan i all verden jeg skulle overleve neste arbeidsdag. En ting er sikkert, uten en fantastisk lead hadde det aldri gått: Takk for læring og veiledning, for hjelp og støtte, og mest av alt for at du er du! Du er unik!
Det ble vanskelige tider i oljeservicebransjen, og høsten 2014 ble det nødvendig med nedskjæringer i firmaet. Jeg var så sikker på å ryke, men jeg overlevde. Når ny runde ble nødvendig i vår, var det gjort for min del. Jeg ble innkalt til 15.1 møte på tirsdag. All motivasjon og arbeidsglede forsvant på flekken, og de påfølgende dagene har vært tunge. Jeg hadde møtet i går, og fikk heldigvis gå i dag. Jeg fikk noen klemmer på veien, av folk jeg ALDRI hadde sett for meg at jeg skulle klemme - NOENSINNE ... Det ble med ett veldig vemodig, og et øyeblikk holdt det på å tippe over for meg, dermed jeg fant det som best å bare snike meg ut dørene uten et ord ...
Jeg fikk en fin pakke med på veien, som gjør livet litt lettere å leve som arbeidsledig. Arbeidsledig. Det har jeg knapt vært før.
Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre fremover. Arbeidsmarkedet er ikke så mye å juble over for tiden, men jeg satser på at det finnes noen der ute som ønsker min kompetanse. Jeg får si som min tidligere kollega sa, hele tiden, de 3 årene vi jobbet sammen: Det vil helst gå godt, og det som ikke går godt, går over.
Men først og fremst skal jeg ha en lang og fin og velfortjent sommerferie.
fredag 29. mai 2015
onsdag 27. mai 2015
Svalbard
Når alt er trist og tungt, gjelder det å finne motivasjon og glede. Jeg finner motivasjon og glede i å bestille flybilletter.
Uanz, en opplevelse blir det, og jeg gleder meg allerede!
Før lunsj i går fikk jeg beskjeden jeg har gått og ventet på. Jeg er overflødig. I morgen skal jeg i "oppsigelsesmøte". Skikkelig kjedelig. Jeg har det med andre ord ganske kjipt om dagen.
Både jeg og Mann har SAS kort, og har hatt endel 1000 poeng opptjent som måtte brukes i løpet av mai måned, hvis ikke mistet vi dem. Vi har vinglet en del på hvor vi ville, begge ville helst til Svalbard, men det skulle vise seg vanskelig å få til. SAS hadde nesten ingen poengturer til Svalbard, ihvertfall ikke til neste vår, når vi ønsket å reise. Etter mye frem og tilbake endte vi derfor opp med Helsinki, og skulle bestille billetter dit i dag. Før vi bestilte, sjekket vi Svalbard, bare for sikkerhets skyld, en siste gang - og der var det plutselig billetter.
Så nå, selv om jeg snart er arbeidsledig, kan jeg ihvertfall gå og glede meg til en opplevelsestur av de store til neste år.
Vi har booket oss inn på Svalbard Hotell & Lodge, og vi skal spise gourmetmat på "Huset" og "Kroa".
Vi skal se Longyearbyen by night, og vi skal dra på snøscootersafari til Barentsburg.
Og kanskje, kanskje, kanskje får vi et lite glimt av en isbjørn... Jeg drømmer ihvertfall om det.
Uanz, en opplevelse blir det, og jeg gleder meg allerede!
tirsdag 26. mai 2015
Idyll
Pinsehelgen og deilig langhelg med venner på besøk i Rorbua, ble perfekt avsluttet med båttur til Sutnøy, en liten holme bare 5 minutter med båt fra båthavna vår.
Det er idyllisk på Sutnøy, ihvertfall i finvær. Det er fint opparbeidet med brygger og sandstrand og masse griller til allmenn bruk. Været var som det hadde vært mesteparten av helga; variert, med både sol og regn, men heldigvis kom vinden fra vest, og da ligger vika på Sutnøy helt i le.
Vi fikk fyrt opp grillen, og ikke lenge etter ankomst vanket det pølser i pinnebrød som frokost - for de to som ikke hadde vært med på garntrekkingen grytidlig om morgenen, og som lunsj for de resterende som hadde vært med å trekke garn ...
Fangsten i garnet var forresten eventyrlig denne morgenen, med godt over 20 flyndrer, samt en torsk på over 4 kg.
Med ritzkjeks med melkerull oppå på grillen + en marshmellows på spyd som ble grillet og klemt mellom melkerullritzkjeksen og en vanlig ritzkjeks ble det s'mors til frokost-dessert. Det eneste som manglet var et glass med bobler, men det hadde vel ikke vært helt passende, midt i kirketiden i bibelbeltet ...
Det er idyllisk på Sutnøy, ihvertfall i finvær. Det er fint opparbeidet med brygger og sandstrand og masse griller til allmenn bruk. Været var som det hadde vært mesteparten av helga; variert, med både sol og regn, men heldigvis kom vinden fra vest, og da ligger vika på Sutnøy helt i le.
Vi fikk fyrt opp grillen, og ikke lenge etter ankomst vanket det pølser i pinnebrød som frokost - for de to som ikke hadde vært med på garntrekkingen grytidlig om morgenen, og som lunsj for de resterende som hadde vært med å trekke garn ...
Fangsten i garnet var forresten eventyrlig denne morgenen, med godt over 20 flyndrer, samt en torsk på over 4 kg.
Med ritzkjeks med melkerull oppå på grillen + en marshmellows på spyd som ble grillet og klemt mellom melkerullritzkjeksen og en vanlig ritzkjeks ble det s'mors til frokost-dessert. Det eneste som manglet var et glass med bobler, men det hadde vel ikke vært helt passende, midt i kirketiden i bibelbeltet ...
tirsdag 19. mai 2015
En Cocaholikers bekjennelse
Det er nå 14 uker siden sist jeg drakk Coca Cola. 11. Februar 2015 vil for meg alltid være en merkedag...
Jeg begynner å venne meg til tanken om at jeg aldri igjen skal få smake ordentlig Cola. Det gjør fremdeles vondt, men det er ikke lenger sånn at jeg får pustebesvær av å tenke på det.
Jeg har byttet ut Colaen med vann. Vann er kjedelig. Det er tamt og valmt og smaker ikkenoe. Men ikke liker jeg kaffe, ikke liker jeg te. Ikke synes jeg det er godt med smak oppi vannet. Ikke er det godt med annen brus heller. Uanz vil jeg ikke bytte ut en dårlig vane, med en annen, så da blir det vann. Kun vann.
I helgene unner jeg meg litt Cola Zero, eller Pepsi Max. Jeg synes ikke det smaker noe godt, men det minner litt om vanlig Cola, så jeg får dempet savnet noe, og så er det en variasjon fra det kjedelige vannet.
Jeg har alltid vært et sukkermenneske. Jeg foretrekker søt mat, og jeg elsker sjokolade. I motsetning til Mann, som er saltmenneske og foretrekker chips som snacks. Jeg liker jo chips jeg også, men det har liksom holdt med etpar små biter, så har jeg vært fornøyd. Frem til nå. Jeg har oppdaget Maarud Sweet Chili chips.
Tidligere MÅTTE jeg alltid ha Cola og sjokolade i hus, nå som jeg ikke kan ha det lengre, MÅ jeg ha en pose Maarud Sweet Chili liggende. Nå er ikke chips stort bedre enn sjokolade, men noe MÅ jeg unne meg, ellers blir livet bare trist. Og selv om poteter egentlig er ren glukose, er det likevel en grønnsak. Ihvertfall slik jeg velger å se på det...
I vår familie har vi alltid fokusert på å dele. Det er lite som er mitt eller ditt - det er familiens. Men når det kommer til sweet chili-chipsen, har jeg blitt helt nazi. Den er min. Bare min. Dersom de andre vil ha den chipsen, får de kjøpe sin egen pose. JEG DELER IKKE.
Så når det kommer til stykket, har jeg kanskje byttet ut en dårlig vane med en annen likevel. Eller, kanskje jeg i tillegg har fått en enda dårligere uvane? Ikke bare er jeg hekta på chips, jeg nekter i tillegg å dele ... ?!
Jeg begynner å venne meg til tanken om at jeg aldri igjen skal få smake ordentlig Cola. Det gjør fremdeles vondt, men det er ikke lenger sånn at jeg får pustebesvær av å tenke på det.
Jeg har byttet ut Colaen med vann. Vann er kjedelig. Det er tamt og valmt og smaker ikkenoe. Men ikke liker jeg kaffe, ikke liker jeg te. Ikke synes jeg det er godt med smak oppi vannet. Ikke er det godt med annen brus heller. Uanz vil jeg ikke bytte ut en dårlig vane, med en annen, så da blir det vann. Kun vann.
I helgene unner jeg meg litt Cola Zero, eller Pepsi Max. Jeg synes ikke det smaker noe godt, men det minner litt om vanlig Cola, så jeg får dempet savnet noe, og så er det en variasjon fra det kjedelige vannet.
Jeg har alltid vært et sukkermenneske. Jeg foretrekker søt mat, og jeg elsker sjokolade. I motsetning til Mann, som er saltmenneske og foretrekker chips som snacks. Jeg liker jo chips jeg også, men det har liksom holdt med etpar små biter, så har jeg vært fornøyd. Frem til nå. Jeg har oppdaget Maarud Sweet Chili chips.
Tidligere MÅTTE jeg alltid ha Cola og sjokolade i hus, nå som jeg ikke kan ha det lengre, MÅ jeg ha en pose Maarud Sweet Chili liggende. Nå er ikke chips stort bedre enn sjokolade, men noe MÅ jeg unne meg, ellers blir livet bare trist. Og selv om poteter egentlig er ren glukose, er det likevel en grønnsak. Ihvertfall slik jeg velger å se på det...
I vår familie har vi alltid fokusert på å dele. Det er lite som er mitt eller ditt - det er familiens. Men når det kommer til sweet chili-chipsen, har jeg blitt helt nazi. Den er min. Bare min. Dersom de andre vil ha den chipsen, får de kjøpe sin egen pose. JEG DELER IKKE.
Så når det kommer til stykket, har jeg kanskje byttet ut en dårlig vane med en annen likevel. Eller, kanskje jeg i tillegg har fått en enda dårligere uvane? Ikke bare er jeg hekta på chips, jeg nekter i tillegg å dele ... ?!
mandag 18. mai 2015
Mens vi venter ...
Vi har fått varsel om oppsigelser på min arbeidsplass. 150 må gå. Vi var gjennom en runde i fjor høst også, da var det over 200 som måtte gå, inkludert innleiepersonell. Det er trist, tungt og vanskelig, men er det ikke arbeid nok til alle, må det nødvendigvis bli sånn. Det er vanskelig å holde motivasjonen oppe. Man går jo liksom hele tiden i det uvisse, og venter på å bli kalt inn til samtale. Oppsigelses-samtale. Hver eneste gang jeg treffer på min sjef, kjenner jeg det i magen. Smiler han og hilser, oppfatter jeg det som et hint, dersom han ikke ser meg, blir det også oppfattet som et hint - uansett oppfattes det som hint om det samme; du er nestemann ...
Jeg var helt sikker på at jeg kom til å ryke i forrige runde. Min bakgrunn er fra en helt annen bransje, jeg hadde kun sittet i stillingen i 2,5 år, og jeg følte vel at alle de andre i samme avdeling var mye dyktigere, og hadde mye mer erfaring enn hva jeg hadde. Selvtillit er noe dritt, ikke sant? Men så ble jeg aldri innkalt, og jeg sitter der fremdeles.
Jeg er igjen helt sikker på at jeg kommer til å ryke. Nå er det enda færre personer å velge mellom, og alle som nå er igjen er dyktige i jobben sin. Likevel MÅ noen gå. Jeg misunner ikke min leder, som må ta beslutningen.
Så mens jeg sitter og venter på å bli oppsagt, leter jeg rundt etter nye jobber å søke på. Jeg har ikke peiling hva jeg har lyst til å bli når jeg blir voksen. Det er ikke noe hav av jobber innen min "profesjon", og jeg må prøve å se på alternative stillinger, i alternative bransjer. Jeg har ikke noe lyst til å havne i arbeidsledig-kategorien, og begynne å NAVe, liksom ...
Det er for tiden i underkant av 700 ledige stillinger i Rogaland. Det høres for meg i utgangspunktet mye ut, men en del av jobbene er for langt borte til å være aktuelle, i første omgang. Dessuten er hoveddelen av de ledige stillingene innenfor lærer- eller omsorgsyrket, lederstillinger, ingeniørstillinger, selgerstillinger eller fysisk arbeid som tømmermann, elektriker eller møbelflytting- og montering; stillinger og fagområder jeg verken har interesse - eller forutsetninger - for å arbeide med.
I alle mine tidligere jobb-bytter, har den nye muligheten kommet flytende på ei fjøl, like uventet og utav det blå hver eneste gang. Jeg har vært utrolig heldig. Jeg håper selvfølgelig at fjøla skal komme flytende igjen, men ser kanskje at i dagens marked, vil det være nærmest utenkelig. Man er imidlertid optimist, og har som leveregel at "alt ordner seg for greie jenter". Og så jobber man på i det stille, og håper at ens leder rett og slett glemmer en ut i utvelgelsesprosessen...
Jeg var helt sikker på at jeg kom til å ryke i forrige runde. Min bakgrunn er fra en helt annen bransje, jeg hadde kun sittet i stillingen i 2,5 år, og jeg følte vel at alle de andre i samme avdeling var mye dyktigere, og hadde mye mer erfaring enn hva jeg hadde. Selvtillit er noe dritt, ikke sant? Men så ble jeg aldri innkalt, og jeg sitter der fremdeles.
Jeg er igjen helt sikker på at jeg kommer til å ryke. Nå er det enda færre personer å velge mellom, og alle som nå er igjen er dyktige i jobben sin. Likevel MÅ noen gå. Jeg misunner ikke min leder, som må ta beslutningen.
Så mens jeg sitter og venter på å bli oppsagt, leter jeg rundt etter nye jobber å søke på. Jeg har ikke peiling hva jeg har lyst til å bli når jeg blir voksen. Det er ikke noe hav av jobber innen min "profesjon", og jeg må prøve å se på alternative stillinger, i alternative bransjer. Jeg har ikke noe lyst til å havne i arbeidsledig-kategorien, og begynne å NAVe, liksom ...
Det er for tiden i underkant av 700 ledige stillinger i Rogaland. Det høres for meg i utgangspunktet mye ut, men en del av jobbene er for langt borte til å være aktuelle, i første omgang. Dessuten er hoveddelen av de ledige stillingene innenfor lærer- eller omsorgsyrket, lederstillinger, ingeniørstillinger, selgerstillinger eller fysisk arbeid som tømmermann, elektriker eller møbelflytting- og montering; stillinger og fagområder jeg verken har interesse - eller forutsetninger - for å arbeide med.
I alle mine tidligere jobb-bytter, har den nye muligheten kommet flytende på ei fjøl, like uventet og utav det blå hver eneste gang. Jeg har vært utrolig heldig. Jeg håper selvfølgelig at fjøla skal komme flytende igjen, men ser kanskje at i dagens marked, vil det være nærmest utenkelig. Man er imidlertid optimist, og har som leveregel at "alt ordner seg for greie jenter". Og så jobber man på i det stille, og håper at ens leder rett og slett glemmer en ut i utvelgelsesprosessen...
søndag 17. mai 2015
#storeøyeblikk
Det er ikke så mye å si om selve 16. mai kampen på stadion. Det ble ikke helt den festen jeg hadde ønsket meg, det var lenge nervepirrende og frustrerende, men Viking vant til slutt, og det er det viktigste.
Det var ventet mye folk på stadion. Ikke bare var det 16. mai kamp - det var mot Start. Viking-Start trekker alltid litt ekstra med folk. I tillegg, Viking har spilt bra i det siste. Viking gikk også ut i forkant og fridde til russen - russebilletter til 100 kroner, for å fylle opp tomme seter. Russ på 16. mai betyr bare to ting - fyll og tull! Vaktholdet var på plass, med både frivillige og innleide vektere.
Ved inngangen som vi bruker, var det 3 køer. 2 for de med sesongkort, 1 for de med papirbilletter. Vektere var plassert ved 2 av de 3 køene. Gjett ved hvilke?? Jo, de for sesongkortholdere. Her ble samtlige kroppsvisitert, og vesker ble sjekket. Mens i den midterste køen, der de med russedress og papirbilletter gikk, der slapp de folk bare rett inn, uten noen form for sjekk. Herlig. Jeg lurer virkelig på hvordan de kom frem til at jeg var en større risiko for å smugle ulovlig medbrakt inn på stadion, enn russen... Jeg, en voksen dame midt i 40-årene med sesongkort... Rett og slett latterlig.
Det er merkelig med vektere. De har blitt gitt makt, og de vet både å bruke, og å misbruke den... En stakkar familiefar hadde med unger som frøys, men hadde varme klær i bilen. Ved halv tid spurte han en av vaktene om det var greit han gikk for å hente. Joda, det var greit det, men han fikk ikke komme inn på stadion igjen. For det var forbudt. Går man ut av stadion, samme av hvilken grunn, er man ute. Videre diskusjon ble kontant avvist. Det morsomme var, at vekteren samtidig sto og pratet med en russ, og denne russen sto med ei spritflaske stikkende opp av jakkelomma, godt synlig.
Men det var visst ikke så farlig. Det var viktigere å nekte noen som frøys å få hente klær. Lurer på om han noengang kommer til å ta med seg familien tilbake til stadion igjen ...
Russen burde for øvrig fått et eget felt, og ihvertfall ikke bli sendt opp på familietribunen med flaskene sine, når de først fikk lov å ta de med inn...
Med det fantastiske vaktholdet gikk det jo som det måtte gå, en av de rødkledde bestemte seg for å få sine "seconds of fame" og løp ut på banen midt i andre omgang. Jeg håper han, når bakrusen har gitt seg, virkelig er stolt av det han gjorde.
Det var med andre ord noen øyeblikk på stadion i går, men foruten målet og Vikingseier, var øyeblikkene av den negative sorten. Dessverre.
Vekterne vet visst å prioritere riktig. De kan jo dette, det er yrket deres. Hadde jeg vært Viking hadde jeg seriøst tatt kontrakten med vaktselskapet opp til revurdering, for i går var det totalt skivebom.
Det var ventet mye folk på stadion. Ikke bare var det 16. mai kamp - det var mot Start. Viking-Start trekker alltid litt ekstra med folk. I tillegg, Viking har spilt bra i det siste. Viking gikk også ut i forkant og fridde til russen - russebilletter til 100 kroner, for å fylle opp tomme seter. Russ på 16. mai betyr bare to ting - fyll og tull! Vaktholdet var på plass, med både frivillige og innleide vektere.
Ved inngangen som vi bruker, var det 3 køer. 2 for de med sesongkort, 1 for de med papirbilletter. Vektere var plassert ved 2 av de 3 køene. Gjett ved hvilke?? Jo, de for sesongkortholdere. Her ble samtlige kroppsvisitert, og vesker ble sjekket. Mens i den midterste køen, der de med russedress og papirbilletter gikk, der slapp de folk bare rett inn, uten noen form for sjekk. Herlig. Jeg lurer virkelig på hvordan de kom frem til at jeg var en større risiko for å smugle ulovlig medbrakt inn på stadion, enn russen... Jeg, en voksen dame midt i 40-årene med sesongkort... Rett og slett latterlig.
Det er merkelig med vektere. De har blitt gitt makt, og de vet både å bruke, og å misbruke den... En stakkar familiefar hadde med unger som frøys, men hadde varme klær i bilen. Ved halv tid spurte han en av vaktene om det var greit han gikk for å hente. Joda, det var greit det, men han fikk ikke komme inn på stadion igjen. For det var forbudt. Går man ut av stadion, samme av hvilken grunn, er man ute. Videre diskusjon ble kontant avvist. Det morsomme var, at vekteren samtidig sto og pratet med en russ, og denne russen sto med ei spritflaske stikkende opp av jakkelomma, godt synlig.
Men det var visst ikke så farlig. Det var viktigere å nekte noen som frøys å få hente klær. Lurer på om han noengang kommer til å ta med seg familien tilbake til stadion igjen ...
Russen burde for øvrig fått et eget felt, og ihvertfall ikke bli sendt opp på familietribunen med flaskene sine, når de først fikk lov å ta de med inn...
Med det fantastiske vaktholdet gikk det jo som det måtte gå, en av de rødkledde bestemte seg for å få sine "seconds of fame" og løp ut på banen midt i andre omgang. Jeg håper han, når bakrusen har gitt seg, virkelig er stolt av det han gjorde.
Det var med andre ord noen øyeblikk på stadion i går, men foruten målet og Vikingseier, var øyeblikkene av den negative sorten. Dessverre.
Vekterne vet visst å prioritere riktig. De kan jo dette, det er yrket deres. Hadde jeg vært Viking hadde jeg seriøst tatt kontrakten med vaktselskapet opp til revurdering, for i går var det totalt skivebom.
lørdag 16. mai 2015
En historie om SIBA
Datter fikk iPhone 5 til jul i 2013. Jeg fører en ganske streng linje når det gjelder mobiltelefoner, og krever at ungene bruker heldekkende deksel som beskytter telefonen godt. Det er for dem, som for alle, kun iPhone som gjelder, og til den prisen, får de ikke ny sånn helt uten videre. Til tross for flinke dekselbrukere skjer det at telefonene får seg en dunk. Datters telefon var ikke så veldig gammel før hun dunket den, og fikk bunk i rammen. Heldigvis knuste ikke skjermen, og mobilen funket like bra for det. Helt til nå i vår. Da begynte batteriet å svikte. Hun kunne ha 50% strøm igjen, men skrudde hun på 3G; vips, der døde telefonen. Vi så selvfølgelig ingen sammenheng med bunken i rammen. Den hadde jo fungert fint i over ett år.
Vi leverte mobiltelefonen inn til reparasjon der den var kjøpt, forklarte problemet og regnet med at det skulle bli en enkel sak. Så feil vi tok, gitt.
Verkstedet sendte, gjennom forhandler SIBA, følgende mail:
Verkstedet sendte, gjennom forhandler SIBA, følgende mail:
Kjære kunde,
Din Apple iPhone 5 har nå blitt undersøkt:
Arbeidsrapport:
Enheten er utsatt for fall/slagskade, bulkete ramme og
ødelagt innfestning til skjerm.
Dette dekkes ikke innunder produktets garanti.
Enhet er ikke reparerbar. Prisoverslag for ombytte i ny bytteenhet.
Aksepterer forhandler / kunde dette prisoverslaget?
Priser(inkl. mva og eventuell frakt):
Reparasjon (hvis mulig): kr 0,00
Retur uten reparasjon: kr 496,25
Pris på ny bytteenhet: kr 2 855,00
En enhet vurderes å være utenfor garanti ved bl.a. følgende forhold:
1. Når den er væskeskadet.
2. Ved slag- eller mekanisk skade.
3. Ved uautorisert inngrep i enheten.
4. Når enheten ikke har gyldig kjøpskvittering.
5. Hvis enheten er programmert med virusinfisert software.
Vennligst gi en tilbakemelding på hva du ønsker skal skje med produktet, primært via deres service system. Hvis dette ikke er mulig, send oss en e-post.
Svarfrist er 14 dager. Vi returnerer din enhet mot avgift hvis du ikke tar kontakt.
Vi så ikke helt sammenhengen, og svarte samme dag, med spørsmål til arbeidsrapporten. Vi hadde maildialog med SIBA i to uker, frem og tilbake.
Mail fra oss:
Synes dette er veldig rart, Mcare svarer at det er hakk og slagskader. Vi har klaget på at telefonen dør når batteriet er ca 50%. Ser ikke at eventuelle slagskader skal ha noe innvirkning på et batteri som "dør"?
SIBA:
Etter service rapporten fra Mcare er rammen slått skjev og hovedkortet er flyttet på seg (kjeramiske deler) og dermed kan/har kretser blitt ødelagt. Som igjen påvirker lading/batteri holdbarheten.
Nytt svar fra oss:
Skadene som dere henviser til og har sendt bilder av, er gamle skader. Disse ble påført telefonen for rundt ett år siden, mens problemene med at telefonen dør ved bruk av 3G er av nyere dato. Skulle disse skadene være skyld i dette, burde det skjedd med en gang, ikke nesten ett helt år etterpå. Det høres også veldig rart ut at en slik liten skade i karosseri skal ha en slik innvirkning på telefonen. den dør ikke dersom det er 60% igjen av batteriet, men kun ved 50% eller lavere. Skulle dette skyldes skaden i karosseriet, burde det også skje ved 60% batterikapasitet? Vi har flere Iphoner i huset og har en til med identisk problem, (dør ved bruk av f.eks 3G når batterikapasiteten er under 50%). Denne telefonen er det ingen som helst skader på.
SIBA:
Etter det vi kan se utifra arbeidsrapporten og skader på deres telefon, kan vi dessverr eikke hjelpe dem mer i denne saken.
SIBA avfeier enhver diskusjon og spørsmål, og de tar intet ansvar overfor kunde. Om problemet er batteriet, vil det ikke bli sjekket dersom telefonen har ytre skade. De vil ikke se på det engang. Vi påpekte dette, og det ble enda mer frem-og-tilbake. Til slutt fikk vi rett og slett nok, og ga beskjed om at vi går for ny bytteenhet. Da kom bomba:
Vi må, i tillegg til å kjøpe ny bytteenhet, også betale for å få vår gamle, ødelagte telefon ureparert i retur, grunnet "ikke svar på prisoverslag". For det står nederst i første mail fra SIBA:
"Svarfrist er 14 dager. Vi returnerer din enhet mot avgift hvis du ikke tar kontakt."
WHAT???
Vi tok jo kontakt, og hadde løpende dialog med spørsmål frem og tilbake i to uker, men dialog og spørsmål anses tydeligvis ikke som svar, og kostnaden påløper. Sådetså!
Vi kjøpte ikke noe bytteenhet hos SIBA!
Mann har nå sverget på å ALDRI sette sine bein hos SIBA igjen. Det samme løftet ga han om Elkjøp, etter slett kundeservice der i forbindelse med feil på en vifteovn og generell tilbaketrekking av ovnen for over 10 år siden - og det løftet har han holdt.
Det begynner å skorte på steder å handle hvitevarer og elektronikk-artikler for vår del nå, for å si det sånn...
Mail fra oss:
Synes dette er veldig rart, Mcare svarer at det er hakk og slagskader. Vi har klaget på at telefonen dør når batteriet er ca 50%. Ser ikke at eventuelle slagskader skal ha noe innvirkning på et batteri som "dør"?
SIBA:
Etter service rapporten fra Mcare er rammen slått skjev og hovedkortet er flyttet på seg (kjeramiske deler) og dermed kan/har kretser blitt ødelagt. Som igjen påvirker lading/batteri holdbarheten.
Nytt svar fra oss:
Skadene som dere henviser til og har sendt bilder av, er gamle skader. Disse ble påført telefonen for rundt ett år siden, mens problemene med at telefonen dør ved bruk av 3G er av nyere dato. Skulle disse skadene være skyld i dette, burde det skjedd med en gang, ikke nesten ett helt år etterpå. Det høres også veldig rart ut at en slik liten skade i karosseri skal ha en slik innvirkning på telefonen. den dør ikke dersom det er 60% igjen av batteriet, men kun ved 50% eller lavere. Skulle dette skyldes skaden i karosseriet, burde det også skje ved 60% batterikapasitet? Vi har flere Iphoner i huset og har en til med identisk problem, (dør ved bruk av f.eks 3G når batterikapasiteten er under 50%). Denne telefonen er det ingen som helst skader på.
SIBA:
Etter det vi kan se utifra arbeidsrapporten og skader på deres telefon, kan vi dessverr eikke hjelpe dem mer i denne saken.
SIBA avfeier enhver diskusjon og spørsmål, og de tar intet ansvar overfor kunde. Om problemet er batteriet, vil det ikke bli sjekket dersom telefonen har ytre skade. De vil ikke se på det engang. Vi påpekte dette, og det ble enda mer frem-og-tilbake. Til slutt fikk vi rett og slett nok, og ga beskjed om at vi går for ny bytteenhet. Da kom bomba:
Vi må, i tillegg til å kjøpe ny bytteenhet, også betale for å få vår gamle, ødelagte telefon ureparert i retur, grunnet "ikke svar på prisoverslag". For det står nederst i første mail fra SIBA:
"Svarfrist er 14 dager. Vi returnerer din enhet mot avgift hvis du ikke tar kontakt."
WHAT???
Vi tok jo kontakt, og hadde løpende dialog med spørsmål frem og tilbake i to uker, men dialog og spørsmål anses tydeligvis ikke som svar, og kostnaden påløper. Sådetså!
Vi kjøpte ikke noe bytteenhet hos SIBA!
Mann har nå sverget på å ALDRI sette sine bein hos SIBA igjen. Det samme løftet ga han om Elkjøp, etter slett kundeservice der i forbindelse med feil på en vifteovn og generell tilbaketrekking av ovnen for over 10 år siden - og det løftet har han holdt.
Det begynner å skorte på steder å handle hvitevarer og elektronikk-artikler for vår del nå, for å si det sånn...
fredag 15. mai 2015
Naturlos
I går var jeg naturlos. Jeg loset Datter og hennes venninne til Preikestolen. Begge hadde vært der før etpar ganger, selv om Datter knapt kunne huske det. Det var sikkert før hun begynte å blogge. Ting som skjedde før hun begynte å blogge huskes ikke like lett, for hun kan jo ikke søke etter det i arkivet... Ja.
Hovedgrunnen til at jentene ville til Preikestolen, var for å prøve zip-linen. De søkte på forhånd på nettet, men fant ut at den ikke åpnet før i juni. Kjedelig, men tur ble det likevel. Preikestolen er "inspo", visstnok (!). Da hadde de nok sett for seg at vi skulle være alene der oppe, vi tre, og ta kule bilder og sånn. For jeg var jo med bare for å være sjåfør, los og fotograf... Da vi kom til ferjekaien og så alle med 2XU tights som skulle med ferja, og jeg fortalte at samtlige av disse 2XU tights'ene også skulle til Preikestolen, ble de litt lange i maska, jentene. De kunne liksom ikke forstå hvorfor ALLE skulle til Preikestolen akkurat den dagen de skulle dit...?!
Jeg pleier å ha en årlig tur til Preikestolen, men i fjor ble det aldri tid. Jeg ante dermed ikke hvor denne zip-linen skulle være, men jeg forestilte meg at det var ganske høyt oppe og nærme selve Preikestol-platået. Vi trasket oss oppover - i kø, spiste nisten vår, tok noen bilder og nedover igjen - i kø.
Noen stor naturopplevelse ble det ikke, Preikestolen er vakker og majestetisk, været var fint, men det var altfor-altfor mye folk. Kunne bare folk holdt til høyre... Jeg måtte virkelig konsentrere meg om ikke å irritere meg.
Vel nede på det siste platået før parkeringsplassen så vi zip-linen. 2 skuffede jenter fikk med seg at den - til tross for hva som sto på nettet - var åpen. Og mor hadde selvfølgelig lagt lommebok og kort igjen i bilen.
Det var jo bare en ting å gjøre: Gå ned i bilen, hente kort, gå opp igjen.
Sukk.
Og gå ned igjen.
Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet, men ikke det det var, ihvertfall. Men for jentene var det verdt det. Det var visst superkult...
I dag kjennes alderen. Veldig. Det er sånn at jeg knapt klarer å gå i trapper. Knær og ankler verker, og jeg er stiv og støl. Jeg minnes den tiden jeg og min far, før søndagsmiddagen, kjørte hjemmefra og opp til parkeringsplassen, løp opp til og ned fra Preikestolen, heiv oss i bilen og kjørte hjem igjen, og parkerte i garasjen nøyaktig 2 timer etter at vi hadde dratt. Persen min er 50 minutter opp. Men det er lenge siden!
Hovedgrunnen til at jentene ville til Preikestolen, var for å prøve zip-linen. De søkte på forhånd på nettet, men fant ut at den ikke åpnet før i juni. Kjedelig, men tur ble det likevel. Preikestolen er "inspo", visstnok (!). Da hadde de nok sett for seg at vi skulle være alene der oppe, vi tre, og ta kule bilder og sånn. For jeg var jo med bare for å være sjåfør, los og fotograf... Da vi kom til ferjekaien og så alle med 2XU tights som skulle med ferja, og jeg fortalte at samtlige av disse 2XU tights'ene også skulle til Preikestolen, ble de litt lange i maska, jentene. De kunne liksom ikke forstå hvorfor ALLE skulle til Preikestolen akkurat den dagen de skulle dit...?!
Jeg pleier å ha en årlig tur til Preikestolen, men i fjor ble det aldri tid. Jeg ante dermed ikke hvor denne zip-linen skulle være, men jeg forestilte meg at det var ganske høyt oppe og nærme selve Preikestol-platået. Vi trasket oss oppover - i kø, spiste nisten vår, tok noen bilder og nedover igjen - i kø.
Noen stor naturopplevelse ble det ikke, Preikestolen er vakker og majestetisk, været var fint, men det var altfor-altfor mye folk. Kunne bare folk holdt til høyre... Jeg måtte virkelig konsentrere meg om ikke å irritere meg.
Vel nede på det siste platået før parkeringsplassen så vi zip-linen. 2 skuffede jenter fikk med seg at den - til tross for hva som sto på nettet - var åpen. Og mor hadde selvfølgelig lagt lommebok og kort igjen i bilen.
Det var jo bare en ting å gjøre: Gå ned i bilen, hente kort, gå opp igjen.
Sukk.
Og gå ned igjen.
Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet, men ikke det det var, ihvertfall. Men for jentene var det verdt det. Det var visst superkult...
I dag kjennes alderen. Veldig. Det er sånn at jeg knapt klarer å gå i trapper. Knær og ankler verker, og jeg er stiv og støl. Jeg minnes den tiden jeg og min far, før søndagsmiddagen, kjørte hjemmefra og opp til parkeringsplassen, løp opp til og ned fra Preikestolen, heiv oss i bilen og kjørte hjem igjen, og parkerte i garasjen nøyaktig 2 timer etter at vi hadde dratt. Persen min er 50 minutter opp. Men det er lenge siden!
onsdag 13. mai 2015
Ein blåe dag
Jeg har ikke vært på bortekamp i Eliteserien siden Viking tapte 4-0 for Start i 2011. Jeg har egentlig ikke vært på så veldig mange bortekamper i det store og hele. Det har liksom skortet på 3-poeng'ere de få gangene jeg har vært på bortekamp, så det har ikke vært så veldig morsomt eller fristet til gjentakelse. Veien hjem blir liksom dobbelt så lang om du ikke får med deg 3 poeng ...
Bortsett fra ovenfor nevnte fadese har jeg et besøk på Nadderud som endte 2-2 (!), et 1-0 tap i Haugesund - som i tillegg resulterte i et Viking-beinbrudd, og en annen kamp med stortap i Kristiansand. That's it!
Onsdag kveld - med fri torsdag. Haugesund møter Viking. Rad H19 fikset billetter. Klart vi skulle reise!
Haugesund. Lillebror. Det skal liksom være "eden mad", men Viking har ikke vunnet i Haugesund i serien siden 1998. Slett ikke "eden mad", heller eder og galle! Men minsten på rad H19 stilte med blått hår, og da faren spurte hva slags dag det var i dag, svarte han "ein blåe dag!" *SMELT* Da var lista lagt, liksom. Det bare måtte bli suksess! Det bare måtte bli ein blåe dag.
Og det ble det. Allerede etter 9 minutt. Lykke på banen, og lykke på tribunen. Kun blant de tilreisende, vel å merke. I tillegg; lykken doblet seg rett før slutt. Aldri har veien hjem fra nordfylket vært kortere. 0-2 til De mørkeblå.
Det gledes til ny kamp på fotballens nasjonaldag. Mot Start. Jeg kjenner ennå følelsen da jeg lusket meg ut av Sør Arena den gangen i 2011. Måtte det bli sørlendingene som på samme måte må luske seg hjem i år!
Bortsett fra ovenfor nevnte fadese har jeg et besøk på Nadderud som endte 2-2 (!), et 1-0 tap i Haugesund - som i tillegg resulterte i et Viking-beinbrudd, og en annen kamp med stortap i Kristiansand. That's it!
Onsdag kveld - med fri torsdag. Haugesund møter Viking. Rad H19 fikset billetter. Klart vi skulle reise!
Haugesund. Lillebror. Det skal liksom være "eden mad", men Viking har ikke vunnet i Haugesund i serien siden 1998. Slett ikke "eden mad", heller eder og galle! Men minsten på rad H19 stilte med blått hår, og da faren spurte hva slags dag det var i dag, svarte han "ein blåe dag!" *SMELT* Da var lista lagt, liksom. Det bare måtte bli suksess! Det bare måtte bli ein blåe dag.
Og det ble det. Allerede etter 9 minutt. Lykke på banen, og lykke på tribunen. Kun blant de tilreisende, vel å merke. I tillegg; lykken doblet seg rett før slutt. Aldri har veien hjem fra nordfylket vært kortere. 0-2 til De mørkeblå.
Det gledes til ny kamp på fotballens nasjonaldag. Mot Start. Jeg kjenner ennå følelsen da jeg lusket meg ut av Sør Arena den gangen i 2011. Måtte det bli sørlendingene som på samme måte må luske seg hjem i år!
Abonner på:
Innlegg (Atom)