På midten av 90-tallet skulle jeg i bryllup, og jeg husker at bruden i forkant av bryllupet var veldig opptatt med å skulle velge sang til "brudevalsen". Jeg setter "brudevalsen" i hermetegn, for det var slett ikke mye til vals det de danset, men anyway.
Fornøyd kom hun en dag og fortalte at valget var tatt. Brudeparet skulle danse til - og for fremtiden ha som "sin" sang "Where the wild roses grow" av Nick Cave og Kylie Minogue. Jaha, tenkte jeg da. Jeg tror faktisk jeg sa det høyt også. Uforståelig nok hadde hun brukt sååå lang tid og endt opp med noe som tydeligvis ikke var gjennomtenkt likevel.
Jeg tror først hun trodde at jeg ikke likte sangen, og ble litt snurt. Enda mer snurt ble hun når jeg tok mot til meg og sa at hun ikke under noen omstendigheter kunne ha den sangen: "Om du har tenkt å ha den for deg selv til ditt eget bryllup?" Overhode ikke!
Hun elsket den sangen, så den sangen måtte det bli! Jeg spurte om hun i det hele tatt hadde hørt på teksten, om hun hadde fått med seg innholdet i sangen? Det hadde hun ikke, og jeg ga henne et svært kort referat. "Kvinne blir betatt av mann. Mann forfører kvinne. Mann dreper kvinne". Yeah! Fin sang, men ikke som "brudevals"!
Paret valgte en annen sang! Hvilken husker jeg faktisk ikke. Jeg husker kun den som det ikke ble. Ingen har drept hverandre i ekteskapet så langt heller. Heldigvis! Sånn hadde det sikkert vært om de hadde valgt den opprinnelige sangen å danse etter også, men det ble noe morbid for meg ihvertfall, og egentlig også ustyrtelig morsomt.
Moralen blir vel dermed noe sånt som at tekst og tone ikke alltid går "hånd i hånd", venner vil deg som oftest vel og det er aldri for seint å snu...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar