Laserbehandling

I mange år har jeg gått rundt og vært temmelig rød i ansiktet. Spesielt i kinnene. Det har ingenting med rødming å gjøre, derimot masse sprengte blodkar. Det er noe arvelige greier, tror jeg, både min far og alle søsknene hans har det samme. Det ser ikke så fint ut, og blir værre med årene, men jeg har ikke vært klar over at det går an å gjøre noe med det - før min svigerinne fortalte for litt over et år siden, at hun hadde hatt det samme tidligere, og fått laserbehandling og var nå kvitt det helt. Fantastisk. Det ville jeg også gjøre!

Første skritt var å få fastlegen min til å henvise meg til hudavdelingen på sykehuset. Det var enklere sagt enn gjort. I og med at det er kosmetisk, mente han at jeg skulle ta det privat og ikke belaste det offentlige med det. Men andre får det jo dekket - privat koster det en hel liten formue, så jeg fikk "presset" henvisningen gjennom. Det gikk ikke lang tid før jeg fikk brev fra sykehuset. Jeg kunne regne med å komme inn til konsultasjon i mars 2012. Det var over ett år til, og med tiden glemte jeg ut hele greia. Det var jo så lenge til. I mellomjulen fikk jeg imidlertid brev med time - 17. januar. Altså i går. På kveldstid.

Jeg trodde altså at jeg kun skulle på konsultasjon, stor var derfor overraskelsen da legen, etter å ha sett på meg, ba meg legge meg på benken for første behandling. Min svigerinne hadde fortalt en del om laserbehandlingen, men hun hadde glemt det viktigste: nemlig hvor hinsides vondt det var! Tårene spratt, og de 10 minuttene jeg lå der og fikk "brennende støt" - som det best kan beskrives med, føltes som timer.


Da jeg var ferdig måtte jeg sitte med ispose i en halv time, før jeg fikk gå. Det hjalp veldig, og jeg følte veldig for å sitte der en halv time til. Men de som jobbet der var ferdige og skulle gå hjem, og da måtte naturlig nok jeg også ut. Jeg hadde ikke sjangse til å kjøre hjem i ett strekk. Selv om det bare er et lite kvarter hjem fra sykehuset. Det brant sånn i kinn, panne, nese og hake, at jeg var nødt til å ta en pitstop hos noen venner, og få låne noe frossen mat (i mangel på kjøleelement eller isbiter) til å avkjøle ansiktet med. Jeg tror jeg klarte å tine opp hele pakka på det kvarteret jeg var innom. Så var det resten av hjemveien, og jeg måtte ringe min bedre halvdel og be ham gjøre klar ispose til meg, og stå klar med i døren. Jeg klarte ikke snakke når jeg kom hjem engang - ikke før jeg hadde fått kjølt ned litt.

Og dette gjør jeg frivillig. Jeg skal inn igjen om 3 måneder. Da vet jeg i det minste hva jeg går til.

Det ble ikke mye søvn i natt, jeg våknet med ujevne mellomrom med brennende smerter, og hadde ispose klar ved sengen. Jeg skulle til Stockholm grytidlig i dagmorges, og om det var laserbehandlingen som tok tankeevnen min eller hva det nå var, klarte jeg den prestasjonen å stille klokka feil og stå opp en time for tidlig. Jeg liker alltid å være tidlig ute, men dette ble litt i overkant. Planen var å stå opp 04:50, taxi var bestilt til 05:30. Når jeg ringte og etterlyste taxien, og sentralen opplyste meg om at klokken bare var 04:30, holdt jeg på å gå i bakken...

Jaja, jeg fikk ikke sovet noe mer, men slukna på flyet. Skyways heter flyselskapet og er eneste flyselskap som flyr direkte Stavanger - Stockholm. Høres mer ut som en dårlig TV-Norge serie, og jeg var noe skeptisk. Vi var 6 mann ombord i flyet, og da var flyet halvfullt ...

Anyway, nå er jeg i Stockholm hvor jeg skal være til fredag kveld. Smerten i ansiktet har gitt seg nesten helt, men jeg ser ut som en dårlig stekt kjøttdeig, rød og hoven som jeg er. I tillegg må jeg smøre meg i ansiktet - hver dag det neste halve året ihvertfall - med solfaktor 50! Det blir jo bra når jeg skal til Egypt i påsken....

Jeg håper bare at resultatet blir såpass at det føles det var verdt det!