Det første poden hadde sagt da de oppdaget det, var at han hadde lånt Sønns hårbørste i gymmen på skolen uka før. Grøss!
Jeg vet jo hva som skjer nå! Sønn har greidd seg med samme hårbørste. Så har han lånt min hårbørste, som igjen Datter OG ikke minst JEG har brukt.
Vi har hatt lus i heimen før, så vi vet liksom hva det går i. Da Sønn var nyfødt og Datter gikk i barnehagen, hadde vi det hele gjengen. Herlig. Datter var kjempestolt, hun ble sendt i "karantene" til mormor og morfar, og gikk rundt og fortalte alle hun møtte at hun hadde lus og ikke kunne gå i barnehagen. Jeiii. Besteforeldrene syntes ikke det var like stor stas som jenta sjøl...
Og nå; jeg klør bare ved tanken! Om det er psykisk eller hva, vet jeg jo ikke enda. Det vil uansett nok ta litt tid før vi eventuelt finner disse svarte, ekle krypene i heimen, men at det kommer, er jeg ikke i tvil om!
Stikker ut og kjøper ny lusekam, jeg!
uff og uff, jeg grøsser på tanken, men som de fleste andre har vi også vært der!! Lykke til og hold ut!!
SvarSlettAnne Berit
takk! fysj! :-D
SvarSlett"Lykken" oppi ulykken er at det er kommet nytt lusemiddel siden sist, shampoo som skal sitte i håret i 15 minutt, mot 12 timer tidligere. Har kjøpt inn, sånn at det er i hus ihvertfall :-D