Mannen som sto opp fra de døde ...

Det er ikke bare Jesus som – etter sigende - har stått opp fra de døde igjen. Jeg har nemlig funnet enda en! Nå i nyere tid! Kanskje han er en sensasjon, eller kanskje ikke...

I min tidlige ungdom på 1980-something-tallet, mens jeg fremdeles reiste på ferie med mine foreldre, møtte jeg en gang en hel engelsk skoleklasse, med elever rundt min egen alder. Veldig gøy for meg å være sammen med jevnaldrende, samtidig som jeg fikk praktisert engelsken vi hadde fått introdusert bare noen få år tidligere. Selv om vokabulæret ikke var videre vidt, skjønte jeg for det meste hva de sa, og de skjønte visstnok hva jeg sa også. Det var veldig inspirerende, og sikkert en medvirkende faktor til at jeg senere ble veldig glad i språk. Anyway, i 1980-something var det veldig vanlig med brevvenner, man skrev brev til hverandre, gjerne på fint papir, også kalt brevpost, man satte frimerke på konvolutten og gikk på postkontoret og sendte brevet. Gjerne flere ganger i måneden. Slikt gjør man jo ikke lengre. Man har epost og facebook og linkedin og twitter og blogg og gudvethva annet, som alle har erstattet den gode, gamle brevskrivinga. Ikke det, det er jo blitt så dyrt å sende brev med Posten nå i dag, at man faktisk, i noen tilfeller, får rimeligere flybilletter og kan fysisk dra på besøk, heller enn å bruke Posten ...

Ved feriens ende utvekslet jeg adresser med flere i gruppa, som jeg skrev med en stund etter at vi kom hjem til våre respektive land. En gutt skrev jeg med lenge. Faktisk i flere år. Før jeg en dag fikk brev fra hans kamerat. Han kunne fortelle at min brevvenn dessverre hadde blitt drept i en bilulykke. Tragisk. Jeg hadde akkurat mistet en annen kompis i en annen ulykke her hjemme, og jeg ble ganske preget av brevet. Jeg skrev selvsagt straks tilbake til kameraten, men jeg hørte aldri noe mer fra ham...

Jeg er, og har alltid vært en racer på å huske navn, og her en dag fant jeg ut at jeg – for moro skyld – skulle søke opp endel navn fra ”den tiden” på Facebook... Selv om jeg syntes det var litt morbid, var det noe som fikk meg til å søke opp den døde guttens navn. Det var flere som hadde det navnet, men ett bilde fikk meg til å stusse – det kunne minne om ham... Han hadde åpne profilbilder, og jeg bladde fort gjennom den – og jammen hadde han ikke lagt inn bilde av seg fra sine ungdoms år, hvor han var for meg veldig gjenkjenbar.

Hvordan er det mulig at en som døde nesten et tiår før internettet var oppfunnet, ihvertfall velfungerende, kunne befinne seg på Facebook?

Jeg sendte ham en melding, og fikk ganske raskt svar. Joda, det var riktig person! Etter over 20 år, har jeg nå funnet igjen min gamle, døde - likevel sprell levende brevvenn!

Hvordan spør man så om ikke personen egentlig er død? Man gjør ikke det... Man innser vel at gutten var lei av å være brevvenn, og ikke visste helt hvordan han skulle formidle det. I 1980-something var verden enorm, og man hadde vel generellt få tanker om at en dag skulle noe sånt kunne slå tilbake...