Selv om jeg har kurs, er det ikke så mange sorter jeg plukker. Jeg holder meg stort sett til det jeg kan best, og er fornøyd med det. Det går for det meste i kantarell, traktkantarell, steinsopp, svartbrun rørsopp, smørsopp og piggsopp. Lette sopper å kjenne igjen, og å finne - som oftest ihvertfall.
Den følelsen når jeg finner en perfekt Karl Johan er ubeskrivelig, nesten som en rus,
og det er superkjekt når jeg finner litt - for meg - "sjelden" sopp, som sort trompetsopp eller blomkålsopp,
men størst er lykken uansett når jeg kan gå hjem med full kurv!
Jeg glemmer ofte både tid og sted når jeg er på sopptur, og har mer enn en gang gått meg vill - skikkelig vill! Jeg mangler totalt stedsans, og har måttet ringe etter hjelp og moralsk støtte mer enn en gang. Men jeg finner jo alltid hjem igjen, og blir sjelden avskremt. Utenom én gang for to år siden; i en helt ny skog, hvor det var så mye finne at jeg ble aldeles revet med, gikk altfor langt og altfor lenge. Da jeg endelig fant veien ut måtte jeg sette meg ned på asfalten og nesten gråte en skvett av ren lettelse. Etter det ba jeg mann bli med til samme skog, egentlig kun for å være veiviser. Han, som egentlig ikke synes noe særlig om å være med på tur i skogen, ble også revet med, og mistet aldeles retningssans. Vi gikk lenge rundt i ring uten å finne veien ut, men kom oss hjem til slutt - en god del seinere enn planlagt, men med to fulle kurver.
Jeg koser meg også med rensing - ihvertfall til en viss grad. Jeg setter meg på terrassen med børste og kniv - men kjenner innimellom på at jeg muligens har vært litt for "grådig" med plukkingen, for det er en større jobb å rense enn både å finne og plukke. Og det er ingen god følelse å gå ifra flott sopp heller.
Soppsesongen er snart over for min del for i år. Det er vemodig, men fryseren er også i år ganske godt fylt opp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar