En hvit båt

Da vi kjøpte oss ferieleilighet ved sjøen i 2012, var det obligatorisk med båt. Det er jo det på Sørlandet! Et kort øyeblikk så jeg for meg late dager på flatt hav, tøffende rundt i viker og fjorder - skikkelig Sørlandsidyll. Et kort øyeblikk glemte jeg at jeg både har vannskrekk generelt, og båtskrekk spesielt …

Vi fikk ikke egen båtplass med leiligheten, men gjennom bekjente fikk vi leie en, og båt ble kjøpt. Spør du meg hva slags båt, vil jeg svare en liten hvit båt. Jeg ble med ut på sjøen noen få ganger, men ble fort sjøsjuk, og var derfor ikke noe stas å ha med. Mann og Sønn derimot, elsket båtlivet med cruising, fisking, ruse- og teinesetting, og det tok ikke lange tiden før «3-fots-sjuka» tok dem, og den lille hvite båten ble byttet ut med en litt større, hvit båt. Jeg prøvde innimellom å vise en smule engasjement; men det var temmelig nyttesløst. En augustkveld med tilsynelatende flatt hav og nydelig solnedgang foreslo jeg på eget initiativ å dra ut og fiske makrell. Vi kom oss 10 minutt ut fjorden, la oss til og heiv ut snørene. Etter få minutter var jeg så sjuk at jeg bare måtte bli kjørt inn til land igjen. Jeg måtte rett i seng, og sov i 13 timer i strekk, så dårlig ble jeg av den lille turen. 

Den nye, litt større, hvite båten viste seg imidlertid å ikke være helt sjødyktig. I hvert fall ikke i uvær. Den skulle være selvlensende, men noe galt må det ha vært med konstruksjonen av den båten, for den sank, med ujevne mellomrom. Vi visste at den hadde vært under etpartre ganger før vi fikk den, men Mann var av den oppfatning at det var av helt andre årsaker. Noe det altså viste seg at det nok ikke var. Første gang den sank hos oss, ble den kondemnert, men vi fikk liv i motoren igjen og kjøpte den tilbake fra forsikringsselskapet. Og døpte den Helge Ingstad. 

Etter at den for andre gang hadde blitt heist opp etter å ha vært under, kunne ikke motoren reddes. Vi fikk gang på den, den kom opp fart før den plutselig gikk i nødmodus, og ikke kom over 5 knop. Skulle vi ha fersk fisk, og hummer i hummersesongen, funket akkurat det dårlig. Vi måtte ha ny båt. Igjen slo «3-fots-sjuka» til. 

Jeg la inn ønske om båt med «hytte», hvor jeg kunne sitte innendørs og tørt; det kunne jo være en sjangs for at jeg da skulle klare – og synes det var kjekt – å være med av og til. Stadig optimist! Sønn hadde allerede funnet den båttypen han ville vi skulle kjøpe, og mine ønsker ble der ivaretatt. En enda litt større hvit båt ble kjøpt i Mandal, og etter en kort svipptur nordover var den på plass i vår hamn. 

Jeg har nå vært med ut i båt flere ganger det siste halve året, enn de foregående 6 årene til sammen. Jeg har vært med på tur, fått sett både Lindesnes fyr og Under - fra sjøsiden, noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre. 

Jeg har blitt sjøsjuk også i denne enda større hvite båten, men har taklet det mye bedre. Om det har med båten å gjøre, eller med meg og mitt hode er jeg imidlertid usikker på. 

Pakkekalendergave

I min forrige jobb, hadde vi pakkekalender i adventstiden. Det ble bestemt ganske tidlig om høsten, slik at vi hadde god tid til å finne kjekke gaver. Vi var 12 stk i avdelingen, og alle skulle levere 2 gaver hver, ferdig pakket inn, til ca en 50-lapp pr gave. Jeg skulle til USA på min årlige «julegaveshopping-tur», og baserte meg på å finne noe der. 

En av de første dagene fant jeg den perfekte pakkekalendergaven! Den ville kanskje ikke passe til alle, og all den tid det var lodd-trekning av ferdig nummererte gaver var det litt risky. Det var et temmelig spesielt produkt, jeg hadde aldri sett noe lignende før, og jeg bare måtte kjøpe det. Mann trakk kortet sitt og betalte for varen.

Algoritmer styrer mye av hverdagen i vår digitaliserte verden. Har du søkt etter noe på nettet, kanskje en reise til et bestemt sted, eller et bestemt produkt, får du plutselig opp mange annonser om akkurat det du har søkt etter på andre nettsteder du besøker. Dersom du har stedstjenester aktivert på mobilen, vil det også medføre annonser og tilbud fra området du er i. Det handler om å tilby reklame som er tilpasset deg som bruker, dine interesser, der du befinner deg. 

Dagen etter fikk jeg, i min Instagram feed, opp reklame for akkurat det spesielle produktet jeg hadde kjøpt til pakkekalenderen på jobb. Det produktet jeg ikke ante at fantes, aldri hadde sett før, aldri hadde søkt etter på nettet, og som mannen min hadde betalt for med sitt kredittkort. Det er litt av et sammentreff! Et litt nifst sammentreff. For jeg føler meg straks overvåket. Hvordan skal det være mulig? 

Jeg har kommet fram til at det er nødt til å være en tilfeldighet, det kan ikke være mulig å knytte meg til kjøpet av dette produktet. Men likevel…. En uggen følelse!

Tilbake til pakkekalenderen; det ble en suksess, som jeg håpet. Mottaker var strålende fornøyd! Hvem hadde vel ikke blitt glad for en sånn?

Glass-mani

Jeg elsker glass! Drikkeglass i forskjellige typer, størrelser og fasonger. I en periode kjøpte jeg så mange, at Mann la ned forbud mot å kjøpe flere ...

Jeg kjenner noen, fra hvilket hushold skal være usagt, som er av den formening om at dersom de kjøper ett glass med drikke på et utested, kan de da ta selve glasset med seg hjem etterpå – dersom dette er usedvanlig fint – all den tid de har kjøpt ett glass med drikke …! Disse noen har videre «lært opp» andre, i andre hushold, til å gjøre det samme. 

Personer fra et av disse andre husholdene var på weekendtur på Island for en tid siden, og på en bar der fikk fruen servert bobler fra de lekreste glass. Og med den «opplæringen» hun hadde fått, stappet hun det ene glasset i vesken da det var tomt. Og sendte bilde til meg når hun hadde fått det hjem på hotellrommet.

Da jeg fikk bilde av Island-glasset, kjente jeg at disse glassene bare MÅTTE jeg få tak i! Jeg hadde bare et dårlig screenshot av et snapchat bilde å gå ut fra. Jeg søkte og søkte på nett, før jeg endelig fant de via Google billedsøk, og dermed fikk ordentlige bilder av glassene. 

De ble solgt fra Tyskland, fra en for meg ukjent produsent, Stöltzle Lausitz, uten forhandlere andre steder. Jeg kontaktet firmaet, de solgte fortrinnsvis til restauranter og puber, og kun innenfor EU. Det var helt uaktuelt for dem å sende til Norge, men om jeg hadde en adresse i f.eks. Danmark, Tyskland eller England, kunne de gjerne sende dit. 

Jeg grublet lenge på hvordan jeg skulle ordne det, helt til jeg var på et middagsbesøk hvor det også tilfeldigvis var tilstede en importert tysker. Jeg viste fram bildene jeg hadde lagret av de lekre glassene, og forklarte min frustrasjon. Han likte glassene han også (selvfølgelig, hvem gjør ikke?), og ville bestille til seg selv også, og han kunne dermed brukes som mellommann; han hadde familie i Tyskland som helt sikkert kunne brukes som mottaker. Vi ringte en tante, og før kvelden var omme var glass bestilt, og hun tar glassene med seg nordover i bobilen, neste gang hun kommer på besøk - sikkert i løpet av våren / tidlig sommer. 

Det har ingen betydning NÅR jeg får dem, bare jeg vet AT jeg kommer til å få dem!

Virus

Virus er et skummelt ord. I vår teknologiske hverdag blir det ofte ropt varsku om diverse datavirus. De siste ukene er det imidlertid et annet, mer fysisk og dermed enda skumlere virus som herjer. 

Coronaviruset sprer seg. Lynraskt. Det mest sannsynlige utfallet er, ifølge forskere, at utbruddet ikke lar seg stanse, og at epidemien kan spre seg til mer enn 40 % av verdens befolkning, og over 70 % i Norge.

En vaksine mot dette nye viruset vil ta opp mot halvannet år å produsere. 

Dean R. Koonz, skrev i 1981 romanen «The Eyes of Darkness». Boken ble omskrevet i 1989 og historien ble da flyttet fra Russland til Kina, uvisst av hvilken grunn.

I den reviderte versjonen av boken, står det følgende.

«In around 2020 a severe pneumonia-like illness will spread throughout the globe, attacking the lungs and the bronchial tubes and resisting all known treatments».

Videre:

“They call the stuff “Wuhan-400” because it was developed at their RDNA labs outside the city of Wuhan, and it was the four-hundredth viable strain of man-made microorganisms created at that research center. Wuhan-400 is a perfect wepon.” 

Dette er altså på en eller annen merkelig måte «forutsett» og varslet, gjennom denne boken, for mer enn 30 år tilbake i tid.

Nei, jeg tror ikke forfatteren er synsk. Men; kan dette viruset være menneskeskapt, og ikke stamme fra flaggermus som det offisielt blir hevdet fra opprinnelseslandet Kina? Kan noen ha lest boken, og fått inspirasjon derfra? Er det en ren tilfeldighet at forfatteren fremhever Wuhan? Det er skremmende mange sammentreff!

Jeg skal innrømme at jeg fikk frysninger langt nedover ryggen da jeg leste dette. Jeg har googlet og googlet om det muligens kan være en «hoax»; at sidene fra boken kun er en bløff, oppkonstruert og laget kun for å skremme, men det ser faktisk ut til at boken fra 1989 inneholder nøyaktig disse ordene. Det er egentlig rart at konspirasjonsteoretikere ikke har kastet seg over dette ennå. 

Vi har en tradisjon for å overreagere når et nytt virus kommer. Selv om det er skremmende skal vi ikke glemme hysteriet omkring bl.a. AIDS, Svineinfluensa, SARS, Ebola og Zika … Vi skal ikke leve i frykt, verken for det ene eller andre viruset - vi får ta det som det kommer!

Husfred

Definisjonen på husfred i vår heim, er en sølvgrå VW Polo.

Første dag i sommerferien i fjor, 3. juli 2019, på en fortauskafe i Boston, fikk vi telefon hjemmefra. Datter, som var hjemme og skulle låne bilen i ferien vår, hadde kræsjet den grønne, fine bobla mi, og det var temmelig usannsynlig at den noen gang kom til å komme tilbake på veien igjen.

Jeg elsket den grønne bobla, men – jeg elsker min datter høyere! Det gikk fint med henne, heldigvis, og bilen er tross alt bare en ting. 

Det gikk som forventet. Takstmann sluttet å telle da han kom til 65.000,- i reparasjoner. Bilen var 15 år gammel, og selv om den var godt tatt vare på og vedlikeholdt var det ingen vei utenom kondemnering.

Så begynte sjauen. Jeg ville ha ny bil. Mann mente vi ikke trengte to biler. Jeg har hatt egen bil siden jeg var 20, så for meg kom det ikke på tale å ikke ha bil. Mann argumenterte med at jeg ikke brukte bil på dagtid, til jobb, og at jeg kunne bruke hans bil om ettermiddagene. Han er mye ute og reiser, og jeg ville da være uten bil – han argumenterte videre med at jeg kunne ta buss. Jeg tar ikke buss, det kommer ikke på tale!

Da jeg endelig hadde fått han til å gå med på ny bil, begynte diskusjonene om hvaslags bil vi skulle kjøpe. Mann ville ha el-bil, det ville slett ikke jeg. Og sånn gikk dagene, ukene og månedene.

Selv var jeg ikke helt sikker på hvaslags bil jeg ville ha, annet enn at jeg IKKE ville ha el-bil. Vi så på Audi’er, Mini Cooper, Renault, og flere, uten at vi fant det vi ville ha. Til slutt, godt utpå høsten landet vi på VW Polo. Vi har vært godt fornøyd med VW, og en Polo er jo en passende bil for en middelaldrende dame..! Vi fant en 16-modell i Fredrikstad som fylte de kriteriene vi hadde satt, og kjøpte den usett basert på NAF test. Mann reiste bort og kjørte den hjem for meg.

Jeg er veldig fornøyd! Mann har døypt den nye bilen for Husfred…

Veivalg

«Det er utrolig merkelig hvordan veien blir til mens du går. Ofte kan du ende opp på veier du ikke hadde tenkt å gå...» skrev jeg på bloggen en desemberdag i 2015, og informerte om ny jobb etter å ha vært «oljeledig» i flere måneder.

Jobben på bilverkstedet som jeg fikk denne desemberdagen i 2015 var definitivt ikke noe for meg, og så snart arbeidsmarkedet for alvor hadde begynt å ta seg opp igjen, sa jeg opp der for å fokusere på å komme meg tilbake til det jeg kan, og ikke minst trives med.

Det ordnet seg relativt raskt, jeg fikk en konsulentstilling innen mitt fagområde nærmest i nabolaget mitt. Jobben var perfekt, lokasjonen var perfekt, kollegaene var perfekte og mer enn det! Det var imidlertid en konsulentstilling, uten videre forhåpninger om fast jobb i overskuelig fremtid. Og jeg, som begynner å bli voksen og vel så det, foretrekker fast jobb. Selv om det i realiteten ikke gir noe større trygghet med tanke på oppsigelse, har du i hvert fall ordnede og bedre forhold enn hva du har som konsulent. Jeg stortrivdes, og hadde et sterkt ønske om at det skulle ordne seg der jeg var. Jeg hadde kontrakt ut 2020, og ga meg selv til sommeren 2020 før jeg skulle begynne å søke nye jobber. Sånn skulle det ikke gå.

En desemberdag i 2019 fikk jeg en melding fra en – både tidligere og daværende – kollega, også konsulent der og da. Hun hadde kortere kontrakt enn meg, og hadde allerede begynt letingen etter fast stilling. Hun satt plutselig med to tilbud fra to attraktive arbeidsgivere fra samme bransje som vi begge tidligere hadde vært i. Hun kom til å akseptere det ene, og lurte på om jeg kunne være interessert i den andre. Om hun skulle tipse dem om meg? De hadde hatt annonse ute hele november, men ikke fått tak i den de ønsket inn i stillingen da de hadde sterke preferanser om en spesifikk bakgrunn. Som jeg innehar.

For å gjøre en lang historie litt kortere; halvannen time senere ringte de meg og avtalte møte, og etter en halvannen times møte, fikk jeg tilbud påfølgende morgen. Fast jobb. Akseptabel lønn. Ordnede forhold. Forsikringer. Alt jeg ønsket meg og mer til var inkludert i tilbudet. I tillegg, var det flere tidligere «oljekollegaer» i samme firma. Valget var rimelig enkelt, selv om det også var vemodig, all den tid jeg hadde trivdes så godt.

Jeg er nå godt inne i uke 4 i ny jobb. Jeg har selvfølgelig ikke full kontroll ennå, men føler meg ikke aldeles «lost». Det er mye kjent, og ting jeg trodde jeg hadde glemt var bare gjemt langt baki der et sted, begynte å komme flytende tilbake allerede dag 1. Jeg hadde egentlig aldri trodd jeg kom til å komme tilbake i denne bransjen noen gang. Jeg føler jeg har kommet hjem. Og håper inderlig at det vil være en vedvarende følelse lenge!

Det er utrolig merkelig hvordan veien blir til mens du går. Ofte kan du ende opp på veier du ikke hadde tenkt å gå …