Bjednekniven

For etparogtyve år siden arbeidet jeg i en bedrift hvor de hadde "sosial fredag" i lunsjen, en gang i måneden. Denne fredagen gikk det på rundgang å ha med seg mat eller kake til hele avdelingen. Jeg var yngst av alle som jobbet der, og det med meget god margin, og ble derfor "skånet" fra å måtte ha med. Jeg fikk selvfølgelig lov å smake det de andre hadde med disse fredagene. 

En fredag var det en som hadde med gryte, kokeplate, og ingredienser til å lage løksuppe. Jeg hadde aldri hørt om løksuppe før, og ihvertfall aldri smakt det, men det var en himmelsk lukt som spredde seg i lokalet. Vanskelig som jeg var i maten, turde jeg ikke smake mer enn en ørliten skje med kraft. Selv ikke etter den skjeen, som var fantastisk, turde jeg forsyne meg med mer. Jeg var livredd løken. 

Etter at jeg har blitt voksen, og slett ikke er kresen i matveien lengre, har jeg mange ganger spist løksuppe, men aldri har noen løksuppe vært så god som den gang i lunsjen. Jeg har ikke hatt kontakt med "suppemannen" siden jeg sluttet i firmaet langt tilbake på 90-tallet. Jeg vet han er på Facebook, men det ville vært ganske teit å kontakte ham for å spørre om å få oppskriften på den fantastiske suppen som han laget en fredag i 1994, liksom. Nå øyner jeg imidlertid håp. 

Datter har flere ganger fortalt om en lærer på skolen der hun går. Denne har et ganske spesielt navn, men jeg har ikke tenkt noe videre på det før i dag. Da gikk det opp for meg at denne læreren har samme navnet som "suppemannen". Jeg spurte om etternavnet, det visste hun ikke, men da jeg spurte om det kunne være "suppemannens" etternavn, og hun sjekket på Facebook, så var det jammen meg det. Hun vil imidlertid ikke være mellommann, og hjelpe meg til å få fatt i denne oppskriften. 

Min far har flere ganger opp igjennom min oppvekst fortalt historien om Bjednekniven. Om gutten som hadde fått en kniv av onkel Bjedne (Bjarne) i Amerika, og så mistet han den. Ingen kniv han fikk siden kunne noen gang måle seg med Bjednekniven, for den hadde vært helt unik, både å se på og å bruke. Han sluttet aldri å lete etter kniven. Som voksen fant han den en dag igjen. Da viste det seg at den slett ikke var slik som han husket den. Den var bare en høyst ordinær barnekniv, rusten og egentlig helt ubrukelig. Det var han, i minnet sitt, som hadde gjort den til noe spesielt. Det er jo en viss fare for at jeg har laget denne suppeopplevelsen i 1994 til en Bjednekniv - til noe det slett ikke i virkeligheten var. Det kan veldig godt være at det var en helt ordinær løksuppe, som for meg virket himmelsk, kun siden jeg der og da smakte løksuppe for første gang.

Jeg er villig til å ta den risken! Blir han hennes klassestyrer neste år, SKAL jeg på foreldremøte... Ene og alene for å prøve å få tak i oppskriften!!!