Jesuskort

Da jeg var liten, gikk jeg av og til om søndags morgenene på søndagsskole i Frelsesarmeen. Jeg husker ikke så mye av hva vi gjorde der, men jeg husker at vi kunne komme opp og synge sanger for de andre. De som opptrådte fikk små kort med bilder og bibelvers på, i belønning. Jesuskort, tror jeg vi kalte dem. Selvfølgelig var det, som seinere med russekort, om å gjøre å ha flest av de. 

Jeg kan aldri tenke meg at jeg hadde så veldig mange Jesuskort, for jeg var ganske beskjeden og likte ikke å opptre noe særlig, men jeg mener å huske at jeg var med noen andre og sang "Min båt er så liten" etpar ganger, så jeg hadde nok noen. 

Det er vel nesten 30 år siden jeg sist så et slikt kort. Ungene mine har aldri gått på søndagsskole, så jeg ante ikke om de fremdeles fantes. Ikke at jeg har tenkt noe særlig på akkurat det, da.... Men Jesuskort finnes i dag og! 

En kunde var innom en av de første dagene mine på jobb, og da hun gikk, ga hun meg et Jesuskort.  

Sånn i etterkant så synes jeg vel egentlig at gesten var litt frekk. Jeg liker ikke å bli påtvunget noe fra verken den ene eller andre religionen, men hun var en søt, gammel dame, og mente nok bare vel med å gi meg kortet. 

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre med det, for det føltes litt feil å bare kaste det med en gang. Jeg puttet det i lommeboken, og der får det ligge en liten stund, som et lite gjensyn med et vagt minne fra barndommen. 

Kollektiv-trøbbel

I og med at min nye arbeidsplass er i nabobyen, og i og med at jeg har både tog og buss som går rett forbi både der jeg bor og der jeg nå jobber, tenkte jeg at jeg skulle være litt miljøbevisst og reise kollektivt innimellom. I hovedsak tenker jeg å sykle til og fra jobb, og ta opp igjen "konkurransen" med min tidligere lead om antall syklinger til jobb, men det er ikke alltid det passer, så da er det greit med alternativer. 

Jeg tok turen innom Kolumbus og forhørte meg om hvordan jeg skulle gjøre det. Siden jeg ikke visste hvor mye jeg kom til å benytte meg av buss eller tog, fikk jeg anbefalt å kjøpe Reisepenge-kort. Jeg kjøpte kort og fylte på penger.

Her om dagen satt jeg og leste på Kolumbus sine sider for å prøve å finne ut hvordan jeg skulle begynne å bruke kortet, få det registrert og klart. Jeg fikk det ikke helt til å stemme det som sto der - med det som jeg hadde blitt fortalt da jeg kjøpte kortet, og fikk også beskjed om at det var noe feil på mitt kort slik at det ikke kunne registreres, så jeg tok kontakt med Kolumbus. Først på Facebook, hvor jeg fikk beskjed om at jeg måtte ringe til dem. Trivelig det, når ventetiden for å snakke med en konsulent er over 5 minutter. 

I etterkant satt jeg igjen mer oppgitt og forvirret enn noen gang. Jeg ble fortalt at jeg ikke kunne bruke kortet Reisepenger på tog. Kortet kunne verken kobles opp mot NSB appen eller Kolumbus-appen, og kunne heller ikke benyttes i NSB sine automater. 

Dette var helt motstridende av det jeg fikk oppgitt da jeg kjøpte kortet, og i forhold til hva som står på Kolumbus nettsider om kortet Reisepenger. Jeg var altså blitt feilinformert, og det beklaget de. De beklaget også at det som sto på nettsiden ikke var "helt korrekt" .... ! Og det var det! Fint det! Skulle jeg ta tog, måtte jeg enten kjøpe enkeltbilletter hos NSB, eller kjøpe månedskort. Det kortet jeg hadde kjøpt kunne kun brukes på enkle bussreiser.  Eller, det kunne forsåvidt ikke det heller, for de hadde glemt å aktivere det med riktig sone da jeg kjøpte kortet. Og det måtte gjøres før jeg kunne bruke kortet. Og for å få gjort det måtte jeg fysisk inn til et Kolumbus kontor...

Hvorfor gjøre noe enkelt, når det kan gjøres vanskelig? 

Samtidig som jeg var der inne for å fikse kortet, spurte jeg om parkeringsforhold dersom jeg skulle ta tog, siden jeg hadde sett at det på min nærstasjon sto parkeringsskilt for togreisende. Nei, det kjente de ikke til, de visste ikke hvilke stasjoner som hadde parkering, ei heller hvem som hadde rett til å parkere der, eller hvordan det virket - om man måtte ha noe bevis av noe slag. Hvem jeg kunne kontakte, som visste det? Nei, det kunne de ikke svare på ...  Jeg ga opp og gikk!

Det er jammen meg ikke lett å være miljøvennlig og ønske å reise kollektivt! Jeg tror jeg fortsetter å ta bilen de dagene jeg ikke sykler!

Bjednekniven

For etparogtyve år siden arbeidet jeg i en bedrift hvor de hadde "sosial fredag" i lunsjen, en gang i måneden. Denne fredagen gikk det på rundgang å ha med seg mat eller kake til hele avdelingen. Jeg var yngst av alle som jobbet der, og det med meget god margin, og ble derfor "skånet" fra å måtte ha med. Jeg fikk selvfølgelig lov å smake det de andre hadde med disse fredagene. 

En fredag var det en som hadde med gryte, kokeplate, og ingredienser til å lage løksuppe. Jeg hadde aldri hørt om løksuppe før, og ihvertfall aldri smakt det, men det var en himmelsk lukt som spredde seg i lokalet. Vanskelig som jeg var i maten, turde jeg ikke smake mer enn en ørliten skje med kraft. Selv ikke etter den skjeen, som var fantastisk, turde jeg forsyne meg med mer. Jeg var livredd løken. 

Etter at jeg har blitt voksen, og slett ikke er kresen i matveien lengre, har jeg mange ganger spist løksuppe, men aldri har noen løksuppe vært så god som den gang i lunsjen. Jeg har ikke hatt kontakt med "suppemannen" siden jeg sluttet i firmaet langt tilbake på 90-tallet. Jeg vet han er på Facebook, men det ville vært ganske teit å kontakte ham for å spørre om å få oppskriften på den fantastiske suppen som han laget en fredag i 1994, liksom. Nå øyner jeg imidlertid håp. 

Datter har flere ganger fortalt om en lærer på skolen der hun går. Denne har et ganske spesielt navn, men jeg har ikke tenkt noe videre på det før i dag. Da gikk det opp for meg at denne læreren har samme navnet som "suppemannen". Jeg spurte om etternavnet, det visste hun ikke, men da jeg spurte om det kunne være "suppemannens" etternavn, og hun sjekket på Facebook, så var det jammen meg det. Hun vil imidlertid ikke være mellommann, og hjelpe meg til å få fatt i denne oppskriften. 

Min far har flere ganger opp igjennom min oppvekst fortalt historien om Bjednekniven. Om gutten som hadde fått en kniv av onkel Bjedne (Bjarne) i Amerika, og så mistet han den. Ingen kniv han fikk siden kunne noen gang måle seg med Bjednekniven, for den hadde vært helt unik, både å se på og å bruke. Han sluttet aldri å lete etter kniven. Som voksen fant han den en dag igjen. Da viste det seg at den slett ikke var slik som han husket den. Den var bare en høyst ordinær barnekniv, rusten og egentlig helt ubrukelig. Det var han, i minnet sitt, som hadde gjort den til noe spesielt. Det er jo en viss fare for at jeg har laget denne suppeopplevelsen i 1994 til en Bjednekniv - til noe det slett ikke i virkeligheten var. Det kan veldig godt være at det var en helt ordinær løksuppe, som for meg virket himmelsk, kun siden jeg der og da smakte løksuppe for første gang.

Jeg er villig til å ta den risken! Blir han hennes klassestyrer neste år, SKAL jeg på foreldremøte... Ene og alene for å prøve å få tak i oppskriften!!!

Første uke i ny jobb

Så har man begynt å jobbe igjen, etter 7 måneder i lediggang. 8 timer etter at vi kom hjem fra London, var jeg på plass på min nye arbeidsplass. 

Jeg kjente at det var lenge siden jeg hadde brukt hodet! Første arbeidsdag var forferdelig. Alt var nytt; fra programvare, måten å jobbe på, og ikke minst produktene. Jeg følte meg helt ubrukelig, følte at jeg ikke forsto noenting. Akkurat slik en første arbeidsdag alltid er, med andre ord! Jeg var dønn sliten både i hode og kropp da jeg kom hjem, samtidig som jeg var full av energi. Jeg fikk ryddet huset og vasket klær mens resten av gjengen min var på trening. 

Andre dag gikk det ørlite bedre. Jeg så fremdeles ikke sammenhengen mellom de forskjellige programmene, og strotret og rotet det til. Men likevel - ikke like fælt som første dag. Akkurat slik en andre arbeidsdag skal være!

Torsdag husket jeg å trykke F2 nesten hver gang jeg skulle. Betydelig forbedring. Jeg så fremdeles ikke helt noen sammenheng, og når det kom inn 3 kunder samtidig som telefonen kimet, kokte jeg litt i hodet. Men det gikk greiere og greiere jo lengre ut på dagen jeg kom.

Fredag var jeg der! Ihvertfall sånn noenlunde. Jeg så sammenhengen. Jeg husket både F2, F3 og F7 - på de rette stedene. Jeg bestilte deler til servicer helt på egenhånd, og fikk dem inn der de skulle. Det var heldigvis litt roligere denne dagen, så jeg fikk prøvd og feilet og gjort feil og rettet opp, uten å bli stresset. Da jeg kom hjem var det rett på sofaen og sove i 2 timer. Helt utkjørt. Men likevel åh, så gøy!

Denne uka har jeg hatt "mentor" som har fulgt meg hver dag, men fra mandag av er jeg alene. Det skal bli spennende. Sikkert vanskelig og utfordrende, men jeg har greie kollegaer som er flinke til å hjelpe og støtte, så det skal nok gå greit. 

Det har vært en beinhard uke, men gøy å være i gang. 

Og med tiden kommer også erfaring og kunnskap som vil hjelpe meg til å gjøre en god jobb.

Det beste var faktisk å kjenne, på fredagen, at jeg gledet meg til helg, og kjenne på at jeg faktisk trengte helg. Den følelsen har jeg ikke kjent på lenge ... 

London - igjen ...

Den mest perfekte måten å starte 2016 på - å dra til London! Som jeg har sagt utallige ganger tidligere; London er MIN by! Jeg pleier alltid dra til London i november - og i januar, det har jeg gjort de siste 12 årene. Det hører liksom til. November for julegaveshopping, januar for nyttårssalget. Jeg tror likevel aldri jeg har vært der så tidlig i januar før. 

Vi dro hjemmefra fredag kveld, 1. januar, og ankom Gatwick i åtte-tiden. Jeg liker egentlig ikke å reise til Gatwick, og foretrekker Heathrow, i hovedsak fordi det tar halve tiden å reise inn til London fra Heathrow. Typisk nok var Gatwick-ekspressen stengt, det hadde den vært siden julaften på grunn av pågående arbeid på jernbanelinjen. Dermed måtte vi ta buss fra flyplassen og inn til byen. Halvannen times busstur var en dårlig start på turen, men noe alternativ var det ikke. 

Vel fremme på hotellet - denne gang et Holiday Inn hotell mellom Earls Court og Kensington, var det å sjekke inn, og rett ut for å finne oss noe mat. Det var ikke så mye å velge mellom, det mest var stengt en første nyttårsdag, men vi fant noe halvdugende fastfood, og kom oss i seng. 

Dagen etter var det inn til Covent Garden for litt shopping, før vi tok nordover til Emirates, og Arsenal-kamp; Arsenal - Newcastle - selvfølgelig med Arsenal seier! 

Etterpå var det tilbake til sentrum, og rett til Chinatown og den obligatoriske duck-in-pancakes, min absolutte favoritt! 

Selvfølgelig med fritert sjøgress som forrett. 

Søndag var dedisert til shopping. Vi startet i Kensington High Street, og etter at vi var ferdige der, gjorde vi den nederste delen av Oxford street. Det ble ikke så mye shopping på meg, men Mann og Barn fikk det meste av det de hadde på sine lister. Middagen ble tatt på en annen favoritt; Bodeans, i Soho. 

Før det fikk vi også tatt innom Mann's favorittpub; Brewdog, så var han også fornøyd!

Mandag var også dedisert til shopping, ihvertfall frem til vi måtte dra mot flyplassen igjen. Øvre del av Oxford Street og Carnaby street ble da gjort. Da vi kom til Carnaby var alle ganske så fornøyde med shopping og det var tid for mat før flyplass-tur. Mann og Sønn hadde på en tidligere London-tur vært på en superduper burgerrestaurant; Byron i Wardour street, og vi gikk der og spiste. Jeg har egentlig aldri vært noe burger-menneske, men etter at vi fikk the Shack i nabolaget, har akkurat det endret seg litt. 

Burger og milkshake, i solide tinnbøtter, med sweet potato fries til. Yummi. Byron blir uten tvil også ført opp på favoritt-listen!

Heldigvis hadde de satt igang Gatwick expressen til hjemreisen, så vi slapp lang busstur på tilbakeveien. 

Dagene i London gikk som alltid altfor fort. Det ble ikke rare shoppingen på meg; en genser, en flaske med jalapeno-saus og et glass med hibiscus blomster i sirup, til å ha oppi champagnen, var alt jeg kom hjem med. 

Men strålende fornøyd fordet, bare for å ha vært i London.