Årets første (og sannsynligvis siste) skitur ...

Naboene "lokket" oss med på skitur i dag. Vi var vel ganske enkle å få med – like greit å få den unnagjort først som sist, den ene skituren vi pleier gjennomføre i løpet av året. Det er stort sett et slit i og med at ingen av oss faktisk KAN gå på ski, og når turen er over, er vi totalt utslitt, alle 4 – både fysisk og psykisk.

Turen i dag gikk til Brekko. Ingen av oss hadde vært der før – og jeg hadde vel foretrukket et sted med litt færre både oppover- og nedoverbakker. Eller; vanligvis er det nedoverbakkene som er værst – iallefall for meg, den store pysa som jeg er – men i dag var skiene faktisk glattest i motbakkene – og da selvfølgelig feil-vei-glatte....

Vi starta med friskt mot; først en skummel nedoverbakke og så rett inn i en bratt motbakke... Der møtte vi de... gjengen som har starta opptreningen til Norsjøritte... De kom mot oss, rundt svingen og nedover i en forferdelig fart. Vi hoppet til side så godt som vi kunne, så både unger, ski og staver spratt... Akkurat i det de suser forbi oss brøler den ene at vi må holde til høyre... I mitt hode gjorde vi nettopp det, greit jeg har et lite problem med akkurat høyre og venstre, men ikke i dag.... Så brøler nestemann at vi går i feil retning – at vi går MOT løypa... Jeg visste virkelig ikke at det var enveiskjøring ute i naturen... vi hadde ikke sett noen skilt, og det var nå mange andre før oss som hadde gått samme vei som oss, det så vi på sporene... Å snu kom ihvertfall ikke på tale, så vi bare fortsatte...

Heldigvis fikk vi ikke flere sånne rop etter oss, og vi stoppet og spurte en mann om det virkelig var slik, at vi gikk feil vei... Men han var enig med oss – at det ikke var noe påkrevd gå-retning! Men jeg gikk likevel med følelsen av å være i veien for andre, hele runden...

Jeg hadde en liten samtale med min gode venn presten her i ettermiddag, og vi kom inn på denne turen. Vi to har tidligere hatt en liten offentlig ”diskusjon” omkring Norsjøritte – om hvilket vi er totalt uenige. Han sa så fint i dag at ”Å føle en er i veien for noen høres ikke ut som en god tanke. Det er bedre å føle en eier veien.” Der og da skjønte jeg det. Det er det de gjør, syklistene som trener seg opp til rittet, såvel som de på jagerski som vi møtte i dag; De føler de eier veien..... Men det gjør de faktisk ikke – jeg har like stor rett til å være der – det er DE som faktisk bør moderere seg.... hah! Slik som syklistene bør begynne å følge trafikk-reglene......

All ære til presten, han valgte å ta sin Brekko-tur nå på kvelden, når alle "husmødre-med-pulk", som han kalte det, hadde kommet seg heim. Hadde alle tenkt som han, hadde nok verden vært et bedre sted...!!!

Anyway; turen var koselig. Vi hadde oss en pause med kakao og pølser og kjeks. Takk til gjengen som dro oss med, selv om vi nok var en tålmodighetsprøve....