I årevis har jeg bakt boller. Eller rettere sagt noe som skulle forestille boller. Jeg har aldri vært flink til å bake, og gjærdeig har vært særdeles problematisk.
Jeg har en venninne som er verdens flinkeste med gjærbakst. Hun tryller frem det mest fantastiske bakverk, og bare ler og rister på hodet av meg når jeg sier jeg ikke får til gjærdeig. Alle kan gjærdeig - det er jo sååå enkelt, er hennes svar til det...
Jeg har prøvd utallige såkalt "umulig-å-feile"-oppskrifter, men feilet likevel... Jeg får ikke bollene til å heve skikkelig, og de blir små og kompakte, uansett hva jeg gjør, uansett hvor nøye jeg er med varmen på væsken og uansett hvilken type gjær jeg har brukt. Men jeg har ikke gitt opp.
I dag er det bollesøndag, og Datter hadde bedt pent om å få boller. Så jeg handlet inn ingredienser, og tilbake fra hytta i dag var det rett i bakinga. Nok en gang skulle jeg prøve ut en ny, oppskrift - enda en av typen "umulig-å-feile", funnet på nettet.
I denne oppskriften skulle en starte med å koke opp melk (1 liter), smør (300g) og melis (250g), for så å kjøle dette ned til 37 grader, og ha oppi fersk gjær (100g). Jeg hadde så i ei halv teskje kardemomme og 1,5 kg hvetemel. Diiiiger deig, og altfor stor for min Kitchen Aid-maskin. Men jeg fikk det nå blanda sammen.
Jeg skal innrømme at jeg ikke hadde troen - i det hele tatt, så Sønn prøvde å oppmuntre mens jeg trillet ut bollene så fort deigen var ferdig blandet. Ikke noe deigheving i denne oppskriften, før bolletrilling. Bollene skulle i stedet heve i 1 time etter at de var trillet ut.
De så noenlunde greie ut da jeg satte de lunt for heving, og etter en stund kom Sønn og informerte at de vokste som de skulle. Han hadde vært å smugtittet under kledet.
Ganske riktig, en time senere var det store, fine boller på brettene, og bollene så til og med luftige ut.
Fremdeles skeptisk ble brettene satt inni ovnen - 240 grader varmluft. Jeg forventet egentlig at de skulle falle sammen inni der.
Etter 10 minutt var de ferdige, og ble raskt penslet med melk før de ble lagt på rist.
Og resultatet? 100 % vellykket. JEG KAN BAKE BOLLER!!! Endelig.
Dette var virkelig en "umulig å feile-oppskrift". Ingen små, kompakte klumper. Bollene var store, fine og ikke minst luftige.
Jeg skal ikke påberope meg å være i nærheten av min venninne, men jeg er ikke lengre like langt ifra som jeg tidligere har vært.
Bollene ble spist med vaniljekrem og pisket krem. Ordentlige fastelavnsboller!
Det ble rundt 60 boller, så til en annen gang kan jeg veldig godt halvere deigen. Heldigvis skal de fint kunne fryses. Disse bollene er faktisk verdt å fryse også, i motsetning til alle - ALLE - boller jeg har laget tidligere, hvor overskuddet har gått rett i søpla.
Endelig er jeg tilbake i Korshamn igjen. Mitt fristed. Vi har ikke vært her siden romjulen - på mer nøyaktig 37 dager. Jeg tror det er første gang det har gått så lang tid mellom to ganger vi har vært her. Januar har vært heisen, både i forhold til meg i min nye jobb, og i forhold til været. Været har vært såpass dårlig at vi ikke har sett verdien i å dra ned. Men denne helga var det ikke noe som kunne stoppe meg fra å dra hit.
Det allerbeste jeg vet, er å tilbringe helgene her. Det føles litt som en miniferie. Ikke noe sted lades batteriene mine så godt som her. Og nå for tiden trenger batteriene mine mye lading!
Det er ikke det at vi gjør så mye når vi er her, men jeg koser meg bare glugg ihjel! Å bare sitte å se ut av vinduet, på den fantastiske utsikten, er virkelig balsam for min sjel! Til og med i det verste uværet, er det fantastisk å være her.
Å få guttene storfornøyde hjem etter fisketur med god fangst, for så å tilberede fangsten, det er hverdagslykke, det!
Jeg får som regel ikke strikket så mye i hverdagen, eller rettere sagt; jeg prioriterer heller andre ting, men når jeg er her blir det som regel alltid litt strikking. Batteriene lades godt opp med litt strikking også!
Nå har jeg fått ny bestilling fra USA, denne gang på en ladning med kjøkkenkluter, og dermed er det bare å finne frem garn og pinner og sette igang.
I fjor hadde vi hele 90 overnattinger i Korshamn, noe jeg synes er utrolig bra! Jeg håper vi skal klare å få noe i nærheten i år også, til tross for at vi ikke fikk reist ned hit i januar.
Det nye året startet perfekt, med tur til London. Og i etterkant har det ballet på seg med reisebestillinger utover i året. Jeg elsker å reise, og jeg blir fryktelig slitsom å ha med å gjøre om det går for lenge mellom turene, så jeg har prøvd å plassere det litt jevnt utover i løpet av året.
Neste reisemål som står for tur, er Svalbard. Svalbard har stått på min bucketlist så lenge jeg har hatt en slik liste, og det skal bli en kanonopplevelse å endelig få komme dit.
Vi drar dit i april, etter at solen har kommet tilbake og det har blitt litt vår, men mens det fremdeles er snø. To snøscootere er booket, og planen er at vi skal kjøre scooter fra Longyearbyen og til Barensburg. Jeg har aldri kjørt snøscooter før, men er helt sikker på at det kommer til å bli kult! Jeg bestilte turen samme dag som jeg mistet jobben, for å ha noe å se fram til, og når vi reiser, har jeg sittet på billettene - og gledet meg - i nesten ett år.
I himmelsprett-helga i begynnelsen av mai drar guttene i heimen til Barcelona på treningsleir. Siden det er langhelg, og siden vi jentene i heimen ikke hadde anledning til å melde oss på turen sammen med guttene, tar vi oss isteden en jentetur sammen med en mor og en søster av en av Sønns lagkompiser. Turen vår går til Aberdeen, fra torsdag morgen til søndag.
Jeg har vært i Aberdeen mange ganger, og trives godt der. Det er lite og det meste ligger veldig sentralt, med mange av de samme butikkene som de har i London. Jeg elsker å planlegge middager, og har allerede, selv om det er nesten 100 dager til avreise, begynt å tenke på hvor vi skal spise de forskjellige kveldene ...
I juli er det sommerferie, og som i fjor legger vi ferien til Houston, på besøk til venner som bor der. Vi har lyst til å gjøre en del av de samme tingene som vi gjorde i fjor, blant annet haifiske, buefiske og roadtrip, i tillegg til litt nye ting. Denne gang går roadtrip'en til New Orelans, dermed får vi også en ny stat å krysse av.
Selv om jeg egentlig er et sol-og-strand-menneske, så var ferien i fjor - uten en eneste strand-dag - så utrolig bra og opplevelsesrik, at jeg ikke nøler med å gjenta den!
Bare dager etter at vi er hjemme igjen fra Texas, så er det tid for DanaCup.
En uke med fotball i Hjørring er blitt tradisjon, og er alltid sosialt og koselig.
Høsten blir nok ekstra lang i år, for etter DanaCup er det flere måneders reiseopphold, før vi, sammen med to vennepar, reiser til London i november på den årlige julegaveshoppingen.
Vi fant billetter til kjempepriser for ikke lenge siden, og siden turen er bestemt - det er jo tradisjon, så var det bare å få billettene i hus!
Men med all den reisingen går det ikke opp med antall feriedager, så jeg er nødt til å ta noe avspasering, eventuelt noen dager fri uten lønn. Men det er det absolutt verdt. 2016 ser ut til å bli et finfint reiseår!
