Siden i sommer har jeg tenkt mer og mer på vinylplater!
Det begynte muligens med at sønnen til mitt søskenbarn var med meg på hytta, han hadde akkurat fått seg vinylspiller, og jeg kjøpte etpartre plater til han. Min Sønn lurte på hva "plater" egentlig var, og syntes det hørtes kult ut.
Da Datter kom hjem fra språkreisen sin, hadde hun tilfeldigvis vært og kjøpt en single-plate, fordi de så så "inspo" ut, og lurte på om vi hadde utstyr som kunne spille den. Det hadde vi forsåvidt, men ikke skikkelig, som kunne koples opp mot anlegget i stua. Ny vinyl-spiller ble dermed satt på ønskelista til jul.
Under treet lå det fantastisk nok en vinyl-spiller, sammen med flere LP plater, blant annet to av Disturbed, bandet jeg er helt hekta på for tiden. Heldige meg! Det var rett hjem og få spilleren montert. Gøy er det at ungene er (nesten) like entusiastiske som mor!
Jeg har vært og gravd på loftet etter alle de gamle LP platene fra ungdommen som jeg har tatt vare på. Snakk om nostalgi. Akkurat nå snurrer heltene fra 1985 - Duran Duran - på spilleren. Musikksmaken min er nok endret en god del siden den gang, men gøy å høre igjen!
Også Sønn, som nok visste at mor kom til å få vinylspiller til jul, ønsket seg LP plater. Heldige han fikk også flere plater, så nå har også han en fin, liten påbegynt samling.
Nå blir det å tråle bruktbutikker og platesjapper fremover for å få en litt større samling. Rett musikksmak har han ihvertfall!
Sønn har satt Iron Maidens sagblad-formede plate øverst på sin Want-liste,
mens jeg har Rammstein's Mutter LP øverst på min. Kjekt å ha noe å lete etter.
Jeg er med i forskjellige grupper på Facebook, blant annet etpar for folk som er interessert i sopp og sopp-plukking. For meg har sopp-sesongen egentlig vært over siden slutten av oktober, men hele romjulen har jeg sett folk i disse gruppene poste bilder av sopp de har plukket i løpet av jula - helt nord til Trøndelag. Og da begynner det å krible. Jeg blir rett og slett misunnelig.
I forgårs var det snø i området, men med væromslag og plutselig 9 varmegrader dagen etter, var det fint turvær. Jeg fikk dradd med meg Mann ut på sopptur. Det er helt snodig bare å si det - sopptur i desember... Jeg hadde ikke store forhåpninger, helt ærlig var jeg litt usikker på om de postede bildene bare var fake, gjemt på fra soppturer tidligere i år, men jeg hadde håpet - håpet om å kanskje finne en bitteliten gjenglemt kantarell.
Etter en liten time på jakt kunne vi telle opp fangsten: 4 små kantareller og 5 traktkantareller.
MYE mer enn hva jeg hadde forventet, med andre ord.
Det var litt spesielt å lage til soppstuing med fersk sopp 29. desember. Selvfølgelig var hovedmengden av soppen fra fryseren, men de 9 nyplukkede eksemplarene havnet på middagsbordet!
Soppsesongen min startet tidlig i år, allerede 25. juni fant jeg årets første, lille kantarell.
Siden da har over 11 kilo sopp vært oppi soppkurvene mine. Årets sesong har dermed ikke bare vært god, men også ekstremt lang.
Det er nok litt tidlig å begynne å tenke på neste års soppsesong, men om 4 måneder begynner jakten på spissmorkel, og til da skal jeg være klar!
Det er utrolig merkelig hvordan veien blir til mens du går. Ofte kan du ende opp på veier du ikke hadde tenkt å gå...
Vanligvis er det Mann som tar seg av bilstell i heimen. Som å skifte dekk. Jeg har lagt ned forbud mot at han skifter dekk selv, for det ble så høye kiropraktor-regninger i etterkant av at han gjorde det, så da har han tatt det på verksted de siste årene. Men nå er jo jeg hjemmeværende, og da ble det naturlig nok min oppgave å få på vinterdekk.
Når man er uten jobb, og utsiktene for ny jobb er ganske så reduserte må man tenke nytt og alternativt. Selvtilliten får seg en knekk når du plutselig blir arbeidsledig. Det er liksom å måtte gå tilbake til start, og tanken "hva kan jeg egentlig?" kverner i topplokket. Oljebransjen er bare å glemme i disse dager, for de jobbene som lyses ut der er mine 3 år der som ingenting å regne. I bransjen jeg gikk fra den gangen jeg gikk til oljebransjen er det like sørgelige tilstander. Det finnes jobber der ute, men med så mange dyktige mennesker ledige, er konkurransen enorm. Du søker og søker på jobber du er både kvalifisert for og overkvalifisert for. Jo flere avslag, jo dårligere selvtillit. Noen ganger er det napp og intervju, og så lander du blant topp 3. Som ikke er godt nok. Og selvtilliten reduseres ytterligere - til tross for at det i dag faktisk er en seier bare å få komme til intervju.
Å tenke nytt - det gjorde jeg denne dagen i begynnelsen av november.
Jeg tok til nærmeste verksted, og fikk jobben gjort på no-time. Mens jeg står og skal betale, tenker jeg at; hm.. dette kunne jo være en kjekk jobb.... Jeg ante ikke hva stillingen het, men jeg forestilte meg det som en slags "potet-jobb", med litt av hvert inkludert i stillingen. Og potet er noe jeg godt kan være!
Jeg hadde aldri sett noen stillingsannonser for en slik jobb, ihvertfall ikke som jeg kan huske, men to uker senere dukket det opp en på finn.no. Jeg husket straks hva jeg hadde tenkt da jeg var på dekkskifte. Kanskje det var skjebnebestemt?
Jeg kan absolutt ingenting om bil. Til nøds kan jeg fylle bensin. Og kanskje spylervæske. Jeg har peilet olje noen ganger, men det var i forrige århundre, og jeg aner ikke om det gjøres fremdeles. Uanz tenkte jeg at slike kunnskaper ikke nødvendigvis ville være avgjørende for en slik stilling, så jeg sendte inn en søknad.
Stillingen lå kun ute på nettet i 4 dager. Fra fredag til tirsdag morgen. Da hadde de fått inn så mange søknader at de måtte trekke den. Jeg søkte mandag kveld. Fredagen fikk jeg innkalling til telefonintervju påfølgende mandag. Derfra plukket de ut 8 stk som gikk videre til vanlig intervju. De ønsket den nyansatte på plass fra nyttår av, så prosessen skulle gå rimelig fort, og fredagen fikk jeg telefon, og innkalling til andregangs intervju mandag ettermiddag. Da var vi kun 3 igjen. Meg, en annen dame, og en mann. Alle tre fra oljebransjen.
Jeg følte intervjuene gikk greit, og hadde en god følelse, men usikkerheten lå der likevel. Det var derfor en ubeskrivelig følelse å få telefonen jeg har lengtet etter i månedsvis fredag ettermiddag. De ønsket å tilby meg jobben. Selvfølgelig takket jeg ja. Jeg har jobb!
Hadde jeg ikke blitt utsendt på dekkskift, så hadde jeg aldri vurdert eller sett nærmere på denne stillingsannonsen på finn.no. Da hadde jeg måttet begynt på NAV-penger fra 1/1. Frem til nå har jeg gått på etterlønn, men søknaden om dagpenger ble sendt inn i begynnelsen av desember. Den kan jeg nå trekke tilbake, noe som er en aldeles nydelig følelse.
Jeg kan ingenting om bil, men det skal jeg lære meg!
Jeg gleder meg til å begynne å virke igjen, ikke bare fungere. Jeg gleder meg til å lære noe nytt, til å få bruke hodet, og ikke minst til å ha noe å fortelle om ved middagsbordet!
